Humanistisk psykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Humanistisk psykologi bærer i seg verdier fra åndelige tradisjoner, den greske antikken og Europas renessanse. Menneskelige evner og egenskaper, som kjærlighet, selvbevissthet, selvråderett, personlig frihet, ondskap, grådighet og andre menneskelige tendenser og tilstander, moral, kunst, filosofi, litteratur, vitenskap, liv og død, er alle aktuelle og sentrale i humanistisk psykologi.

Abraham Maslow, Carl Rogers og Rollo May var blant foregangsskikkelser for den humanistiske bølgen i utviklingen av psykologien i USA og Europa i etterkrigsårene. Maslow utviklet en hierarkisk teori om hva som motiverer mennesker. Hans «behovspyramide» fastslo at når visse grunnleggende behov er sikret, kan mennesket bevege seg videre mot å virkeliggjøre høyere motivasjoner og kan realisere seg selv i videste forstand.

Rogers utviklet en person- eller klientorientert terapi, der grunnleggende menneskelige tendenser til selvrealisering kan uttrykkes i et terapeutisk forhold mellom klient og terapeut. For Rogers, var terapeutens ekthet og integritet (kongruens), ubetinget positiv tilnærmingsmåte og respekt samt en betydelig grad av empati avgjørende viktig for terapiens forløp.

Maslow og Rogers ble foregangsmenn for selvrealisering som et empirisk prinsipp og en etisk idé. Deres syn på menneskenaturen som grunnleggende god ble et hovedtema i det «menneskelige potensialet»-retningen, som ble kritisert av andre humanistiske psykologer som en mangelfull og lite differensiert modell for menneskelivet.

Rollo May står for de europeiske eksistensielle og fenomenologiske strømningene som ble framtredende innen humanistisk psykologi. May understreket det grunnleggende tragiske i menneskets tilværelse. Bøkene hans ga et langrekkende filosofisk perspektiv og en nødvendig innsikt i spørsmål som har å gjøre med ondskapens og lidelsens virkelighet, kreativitet, kunst og mytologi, og verdien av humaniora som psykologiske ressurser.

Humanistisk psykologi fortsatte å vokse og fikk stadig større betydning mot slutten av 1900-tallet. Dens innvirkning kan sees på særlig tre store områder: 1) Den bidro med et nytt verdisystem i arbeidet for å forstå menneskenaturen og den menneskelige tilstand. 2) Den utvidet horisonten for metoder som brukes i studiet av menneskelig atferd. 3) Den sørget for en mer rikholdig metodikk med nye, mer effektive metoder i utøvelsen av psykoterapi.