Pedagogisk psykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Psykologisk pedagogikk tar for seg de mentale prosessene (psykologi ) som skjer under læring (pedagogikk). Det kan forstås som studiet av menneskets læring og utvikling i oppdragelse og undervisningssituasjoner hvor psykologiske metoder og teorier anvendes for å bedre forstå læringsprosesser.

Opp igjennom historien har forskere sett på ulike deler av læreprosessen. Behaviorismen hadde lenge en sterk fremtreden. Behaviorismen kunne også kobles opp mot biologien og dyr med hensyn til stimulus og respons. Senere er det lagt mer vekt på kognitive læringsteorier.

Behavioristiske læringsteorier[rediger | rediger kilde]

Behaviorisme kan også kalles for atferdspsykologi og utviklet seg på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. John B. Watson regnes som grunnleggeren. Det behavioristiske synet på læring er at læring er forandring i atferd, og det fokuseres på ytre virkninger, og hvordan dette påvirker individet. Noen, bl.a. John B. Watson, vil gå så langt som å si at de indre mentale fenomener som tenkning og intensjoner osv. ikke har noen som helst betydning for en forklaring på læring.

Verifiserbarhet: Denne sidens fremstilling lar seg ikke verifisere. Dette impliserer ofte at det er nødvendig å sette på kilder og referanser for å få et startpunkt for informasjonssøk. Det har gått mer enn to uker siden siden ble merket.

Behaviorismen baserer seg på tre grunnantagelser:

  1. Enkle assosiasjoner er byggeklossene i all læring.
  2. Lovene for læring er lik for alle organismer.
  3. Læring forstås best som årsaken av ytre forhold.

Kognitive læringsteorier[rediger | rediger kilde]

Kognitivisme er individorientert og handler om det indre, det mentale, med stor vekt på hukommelse, men det handler også om hvordan vi lærer begreper og løser problemer.

Kognitivistene legger stor vekt på kunnskap og mener at kunnskap er resultatet av læring. Men kunnskap er mer enn sluttproduktet av læringen, det er et stillas som støtter konstruksjonen av all fremtidig læring. Innenfor kognitivismen er ett sentralt navn Jean Piaget som utviklet en modell som beskriver hvordan mennesker tillegger verden mening ved å samle og organisere informasjon.

Modellen, som kom på 50-tallet, var basert på kognitiv konstruktivisme. Altså det kognitive, hjernens prosesser, som konstruerer indre representasjoner kalt skjema. Når nye fenomener ble tilpasset eksisterende skjema kalt Piaget dette «assimilasjon». Når man reviderer sin oppfatning av fenomener vil eksisterende skjema måtte reorganiseres og utvides, dette kalles «akkomodasjon». Lev Vygotskij står også sentralt med sine sosiokulturelle teorier (Se Sosiokulturelt læringssyn). Han beskrev læring som en sosial prosess hvor språket hadde en sentral betydning. Jerome Bruner understreket også viktigheten av språket og Urie Bronfenbrenner underbygde Vygovtskij sine sosiokulturelle teorier med sin økologiske modell som så på de ytre faktorene i en unges liv som familie, venner, skole osv.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Imsen, Gunn: Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi, 2005. Universitetsforlaget

Se også[rediger | rediger kilde]