Utviklingspsykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Utviklingspsykologi sikter mot å forstå barns psykologiske utvikling i et biologisk, sosialt og kulturelt perspektiv. Psykologisk vitenskap som handler om barns oppførsel, deres mentale prosesser og sjelelige opplevelser kalles også barnepsykologi.

Utviklingspsykologiens målsetting er å knytte endringer i atferd og egenskaper til alder. Det er mulig å se et hvilket som helst psykologisk fenomen i en utviklingspsykologisk ramme. Forutsetningen er at fenomenets utviklingshistorie belyses. Det som avgrenser utviklingspsykologien fra andre deler av psykologien, er altså ikke hvilke fenomener som studeres, men måten de studeres på.

Utviklingen fra fødsel til voksen ble for en stor del ignorert gjennom mye av historien. Barn ble ofte ansett som små versjoner av voksne (jfr. Pieter Brueghels maleriske skildringer av samtidens landsbyliv). Et eksempel fra opplysningstidenfilosofens tanker om barn, læring og utvikling finnes i Rousseaus kjente skildring: Émile. Det ble gitt liten oppmerksomhet at barns kognitive evner, språkbruk og fysisk vekst endret seg med stigende levealder. Interesse for feltet barns utvikling begynte å ta fart i det 20. århundre, til å begynne med gjerne med fokus på abnorm atferd.

Stadier i barns utvikling[rediger | rediger kilde]

Utviklingspsykologien omhandler menneskets utvikling fra unnfangelse til død og inneholder en rekke teorier, blant annet den utbredte Eriksons åtte aldre.

Utviklingspsykologien anvender de samme metoder som anvendes ellers i psykologi.Men fordi utviklingspsykologien har som målsetting å relatere endringer i atferd, evner, trekk, eller egenskaper til alder, er utviklingspsykologiske undersøkelser ofte lagt opp som enten tverrsnittsundersøkelser ( kryss- seksjonelle undersøkleser) , langsgående undersøkelser eller retrospektive undersøkelser.

Psykoanalytiske teorier[rediger | rediger kilde]

Sigmund Freud[rediger | rediger kilde]

Teorier av Sigmund Freud stresset betydningen av opplevelser i barndommen og erfaringer, med et nesten eksklusivt fokus på mentale forstyrrelser framfor fungering.

Freud beskrev barns utvikling som en serie psykoseksuelle stadier. I «Three Essays on Sexuality» (1915) kalte Freud disse stadier oral, anal, fallisk, latensperiode og genital. Hvert stadium involverer tilfredsstillelse av libidal lyst og kan senere spille en rolle i voksenpersonlighet.

Erik Erikson[rediger | rediger kilde]

Erik Erikson fremsatte også en teori med utviklingsstadier, men hans teori omfattet utvikling gjennom hele det menneskelige livsløp. Erikson trodde at hvert utviklingsstadium er fokusert på å overkomme en konflikt. Suksess eller nederlag i konflikter kan påvirke generell funksjonering.

Logisk konstuktivisme[rediger | rediger kilde]

Jean Piaget foreslo at barn tenker forskjellig fra voksne og foreslo en teori for stadier i kognitiv utvikling. Han var den første til å oppdage at barn spiller en aktiv rolle i å tilegne seg kunnskap om verden omkring seg.

Atferdsteorier[rediger | rediger kilde]

Atferdsteorier for utvikling fokuserer på hvordan miljø påvirker atferd og er basert på teorier av Watson, Pavlov og Skinner. Disse teorier tar bare opp observerbar atferd. Utvikling er ansett som reaksjon på belønning, straff, stimuli og forsterkning.

Tilknytningsteorier[rediger | rediger kilde]

Det foregår mye forskning på barns sosiale utvikling. John Bowlby fremsatte en av de tidligste teorier om sosial utvikling. Bowlby trodde at tidlige forhold til omsorgspersoner spiller en avgjørende rolle i barnets utvikling og fortsetter å influere på sosiale relasjoner gjennom hele livet.

Se også[rediger | rediger kilde]

psykologistubbDenne psykologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.