Profesjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Profesjoner er et flertydig ord. En betydning er «yrkesgrupper som er kjennetegnet ved spesialiserte faglige ferdigheter». En annen betydning er ethvert yrke med fagutdanning[1], eller bare et definert levebrød.[2]

I den snevreste betydningen av ordet kan man si at utdanningen til de praksisorienterte profesjoner er spesialisert og man må ta en spesialisert utdanning for å kunne kalle seg profesjonell innen en yrkesgruppe. Det betyr at tittelen du får når du har fullført utdanningen og oppfylt nødvendige tilleggskrav, er beskyttet. Det gjelder for eksempel lege, psykolog, sykepleier, advokat og statsautorisert revisor. Dette er titler man kun kan få når man har gjennomført et profesjonsstudium innenfor disiplinen. Profesjonsutdanningene får stadig flere fellestrekk med den tradisjonelle akademiske opplæring i vitenskapelige disipliner, men skiller seg fra rene universitetseksamener ved at det i tillegg til utdanning kreves praksis for å få bevilling eller tillatelse til å praktisere innen profesjonen.

Den største profesjonen i velferdsstaten er lærerne, der man kan ta utdanning som allmennlærer, førskolelærer og faglærer. Andre profesjonsutdanninger i Norge er sykepleie, fysioterapi, ergoterapi, radiograf, sosionom, barnevern, vernepleie, bioingeniør, ingeniør, medisin, farmasi, journalistikk, revisjon, økonomisk/administrative fag og bibliotek og informasjonsfag, psykolog, arkitekt, landskapsarkitekt, veterinær, offiser, tannlege, jurist, politi. Flere av disse profesjonene kan ses på som velferdsstatens yrker da de er grunnleggende for å ivarteta et offentlig velferdstilbud.

I en mer tradisjonell betydning av ordet vil enhver fagutdanning med fagbrev fra videregående skole kunne kalles profesjon, f.eks. rørlegger eller tømrer. I andre betydninger av ordet vil enhver med et definert yrke, f.eks. også sangere og fotballspillere[3], komme inn under begrepet.


Tradisjonelt var det kun fire profesjoner: prestetjeneste, medisin, jus og offiserskorpset. Disse fire profesjonene har hver sin særegne etikkodeks, og medlemmene er nesten universelt påkrevet å sverge en form for ed for å vedstå og forsvare denne etikken, og således tilkjennegi at man underlegges en høyere standard av ansvarlighet. Hver av disse profesjonene sørger for og påkrever også omfattende opplæring i meningen, verdien og viktigheten av sin særegne ed i utøvelsen av profesjonen.

Studier av profesjoner, profesjonsutøvelse og profesjonskvalifisering omtales som profesjonsstudier.



Et medlem av en profesjon kalles profesjonist (adj. profesjonell ), motsatt amatør. Ordet professor er avledet fra profesjon.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store Norske Leksikon
  2. ^ Bokmålsordboka
  3. ^ Bokmålsordboka

Håkan Edstrøm, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (red.): Krigerkultur i en fredsnasjon, Oslo: Abstrakt forlag 2009.

http://www.oslomilsamfund.no/oms_arkiv/2007/2007-02-12%20Innlegg%20duskusjonsaften.html

http://www.pacem.no/2000/2/leder/01leder/


Link til utdypende materiale fra HIB: "Hva karakteriserer profesjonsutdanninger og hvordan er de vokst frem" Ved Høgskolen i Oslo er det opprettet et senter som forsker på nettopp profesjoner. Senter for profesjonsstudier (SPS).