Klassisk betinging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En av Pavlovs hunder utstoppet på Pavlov-museet

Klassisk betinging er en type læring der et individ kobler sammen en biologisk viktig stimulus (eks. mat) med en annen stimulus (eks. lyd) som signaliserer at maten kommer.

Ivan Pavlov observerte at hunder utskilte spytt når de fikk mat i munnen, men enkelte ganger kunne andre ting utløse denne responsen. Eksempelvis kunne hunden begynne å sikle når den hørte skrittene til personen som kom med maten. Han begynte derfor med systematiske studier av hvordan slike signaler (eks. en metronomlyd) kunne begynne å utløse sikling hvis metronomlyden gjentatte ganger signaliserte mat.

I denne situasjonen kalles signalet BS (betinget stimulus) og mat - den stimulus som utløser sikling uten læring - kalles US (ubetinget stimulus). Læring vises ved at gjentatte paringer av BS + US etter hvert utløser en lært betinget respons, BR. I Pavlovs situasjon ligner den lærte BR den ulærte sikle-reaksjonen til mat (UR, ubetinget respons), selv om nærmere analyser har vist at BR både i mengde og kjemisk sammensetning ikke er identisk med UR.

De tre fasene i klassisk betinging kan illustreres slik:

  • Før læring: US -- UR
  • Under læring: BS - US -- UR
  • Test: BS - BR

Merk at denne måten å gjennomføre læringseksperimentet på bare definerer hva eksperimentator (Pavlov) gjør: Stimuli presenteres på ulike måter, og så observerer man hvordan organismen reagerer. Dette skiller klassisk betinging fra operant betinging, hvor organismens respons er krevet for å få i stand læring.

Klassisk betinging ses i mange varianter. Noen ganger er den lærte reaksjonen nokså lik den ulærte (som hos Pavlovs hunder), i andre tilfeller kan den være motsatt. Dette ses eksempelvis i toleranse: Hvis en kreftpasient får morfin mot smerte (US), ses en ulært smerterediksjon (UR). Ved gjentatte injeksjoner skjer det en læring, slik at signaler på at sprøyten snart gis (BS) utløser en betinget reaksjon som er motsatt den ulærte. Slike kompenatoriske lærte reaksjoner svekker med andre ord primæreffekten av morfinen. Særlig Shepard Siegel er kjent for viktige studier på dette fenomenet.

Pavlov fant at BS bør komme like før US for at læring skal skje. Dette kalles kontiguitetsprinsippet. Senere forskning har vist at kontiguitet ikke behøver å være avgjørende. Ved etablering av smaksaversjon (eks. at rotter erfarer at mat med en spesiell smak - BS - senere etterfølges av sykdom, US) etableres selv om det er flere timer mellom BS og US. Annen forskning viser at det heller ikke er viktig at BS og US alltid presenteres sammen. Det viktige er at BS predikerer (signaliserer) US. Her har den amerikanske psykologen Robert Rescorla gjort viktige studier.