Klassisk betinging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En av Pavlovs hunder utstoppet på Pavlov-museet

Klassisk betinging er en type assossiativ innlæring hvor et individ lærer seg å koble sammen en stimulus med en annen.

Behaviorismen har sitt utspring i tankene til fysiologen og psykologen Ivan Pavlov. Pavlov observerte at hunder utskilte spytt når de fikk mat i munnen, men enkelte ganger kunne andre ting utløse denne responsen. Videre så han på hvordan disse betingede refleksene oppstår, og om en kan skape og kontrollere dem. Betingede reflekser kommer i tillegg eller kan erstatte naturlige reflekser.

Pavlovs observasjon av hunder [rediger]

Pavlov merket at hundene begynte å sikle hver gang de fikk mat, men kun når de fikk se at det var mat han kom med. Han begynte å ringe med en klokke samtidig med matserveringen, for å se om det ble noen forandring i atferden. Etter mange repetisjoner var det nok at hundene hørte klokken, uten å se maten for å få den til å sikle. Man kan si at hunden er blitt betinget.

Både dyr og mennesker har reflekser som er medfødt, for eksempel spyttkjertler som blir stimulert når man kjenner lukten av, eller ser mat. Dyrene er «biologisk koplet», slik at en bestemt stimulans (i dette tilfellet mat) utløser en bestemt respons (spytt). Klassisk betinging er med andre ord et element som ikke naturlig er med på å fremkalle en refleks, men som føyer seg inn og blir en del av refleksen. Klassisk betinging vil i så måte begrense seg til medfødte reflekser.

Klassisk betinging foregår i denne rekkefølge:
(Forskeren observerer trinn 1 – 3 og griper inn på trinn 4.)
  1. En organisme lager en forbindelse mellom to stimuli det blir utsatt for
  2. Ubetinget stimulus – stimuli som utløser en automatisk respons
  3. Ubetinget respons – den automatiske responsen av et ubetinget stimulus
  4. Et tilfeldig valgt stimulus blir lagt inn foran i tid for det ubetingede stimuluset
  5. Betinget respons: – det nye stimuluset fremkaller samme refleksen