Helsepsykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Helsepsykologi handler om å forstå hvordan biologi, atferd og sosial kontekst påvirker menneskers helse og sykdom. Fra psykologiens synsvinkel undersøker man utfra en helhetlig tilnærming hvordan noen bevarer god helse, hva som skjer hvis de blir syke og hvordan de da reagerer. Fagfeltet fokuserer på helsefremmende arbeid, forebygging og behandling av sykdom, korrelasjoner mellom helse, sykdom og dysfunksjoner, samt hvordan man kan forbedre helsesystemet og bidra til en god helsepolitikk.

Helsepsykologi er et relativt nytt bidrag i psykologien. Stor økning av psykosomatiske problemer og livsstilsykdommer, særlig hjerte-, kar- og kreftsykdommer, utvikling av den biomedisinske til den biopsykososiale modellen, er viktige årsaker til at helsepsykologi har utviklet seg til eget fagfelt og til den sterke veksten av helsepsykologisk forskning de siste tiårene. I dag er helsepsykologi et av psykologiens vekstområder, både når det gjelder forskningsaktivitet og profesjonell yrkesutøvelse.

Overblikk[rediger | rediger kilde]

Nylige fremskritt i psykologisk, medisinsk og fysiologisk forskning har gitt et nytt perspektiv i måten vi ser på helse og sykdom. Denne konseptualiseringen kalles den biopsykososiale modellen. Den ser på helse og sykdom som et produkt av en kombinasjon mellom biologiske karakteristikker (f. eks. genetisk predisponering,) atferdsfaktorer (f. eks. livsstil, stress), og sosiale tilstander (f. eks. kulturell påvirkning, familieforhold og sosial støtte). Det er den antatte sammenhengen mellom disse tre faktorene; biologi, adferd og sosiale forhold, som helsepsykologer arbeider med å forstå. Et særskilt mål er å finne ut hvordan denne sammenhengen påvirker menneskers helse og sykdom.

Helsepsykologer samarbeider med flere ulike helseprofesjoner (f. eks. leger, tannleger, sykepleierer, sosialarbeidere, og farmaseuter) både for å drive forskning, og for å tilby klinisk rådgivning og behandling. Mange fokuserer på forebygging og designer intervensjoner, dvs. lager tiltak for å fremme helse og redusere faren for sykdom. Mens en god del helsepsykologer tilbyr kliniske tjenester som en del av deres arbeid, er andre i ikke-kliniske roller som primært sett innebærer undervisning og forskning.

Helsepsykologi er både et teoretisk og et anvendt fagfelt. Varierte forskningsmetoder og teknikker tas i bruk. Disse inkluderer kontrollerte, randomiserte eksperimenter, kvasi-eksperimenter, longitudinelle studier, tidsseriestudier, krysseksjonelle studier og case studier, samt aksjonsforskning. Man undersøker et mangfold av variabler, blant annet gentype, hjerte– og karsykdom, røykevaner, religiøs praksis, alkoholbruk, sosial støtte fra venner og familie, leveforhold, emosjonell tilstand, sosial klasse og mye mer. Noen behandler individuelle pasienter med ulike avhengighetsproblemer, søvnproblemer, eller problemer knyttet til spising og kosthold. Andre arbeider med grupper eller medlemmer av mindre samfunn og lokalmiljøer, for å styrke deres kontroll over egen helse og slik forbedre livskvaliteten i hele miljøer. Dette henger blant annet sammen med forståelsen av lav sosio-økonomisk status som en underliggende faktor for helseatferd.

Mål for helsepsykologien[rediger | rediger kilde]

Forståelse av atferdsdata og kontekstuelle faktorer[rediger | rediger kilde]

Helsepsykologer gjennomfører undersøkelser for å identifisere problemer og erfaringer som fremmer helse, gir opphav til sykdom, og som påvirker effektiviteten i helsesektoren[1] De anbefaler også måter å forbedre helse-omsorg og politikken rundt dette. Helsepsykologer har arbeidet med å utvikle måter å redusere røyking.[2] og forbedre daglig ernæring.[3] for å fremme helse og forebygge sykdom. De har også studert tilknytningen mellom sykdom og individuelle særegenheter. Helsepsykologer er også opptatt av kontekstuelle faktorer, blant annet økonomiske, kulturelle og livsstilsfaktorer som påvirker helse. Den biopsykososiale modellen kan hjelpe deg å forstå sammenhengen mellom kontekstuelle faktorer og biologi når det gjelder hvordan det påvirker helse.

Helsepsykologer har også som mål å endre helseatferder for det enkle formål å hjelpe folk å med å holde seg sunne og hjelpe pasienter med å overholde behandlingsregimet. Helsepsykologer benytter kognitiv atferdsterapi og anvendt atferdanalyse (se også atferds modifisering) for dette formålet.

Forebygge/unngå sykdom[rediger | rediger kilde]

Helsepsykologer arbeider med å fremme helse gjennom atferdsendring, som nevnt ovenfor, men de forsøker å forhindre sykdom på andre måter også. Praktikanter legger vekt på utdanning og effektiv kommunikasjon som en del av sykdomsforebygging, fordi mange mennesker ikke gjenkjenner, eller minimerer, risikoen for sykdom som er til stede i sitt liv. Et vanlig eksempel på populasjonsbaserte intervensjoner for å fremme god helse er anti-røykekampanjer. Helsepsykologer tar også sikte på å utdanne helseteknikere, inkludert leger og sykepleiere, i å kommunisere effektivt med pasienter på måter som kan hjelpe dem med å overkomme barrierer for å forstå, huske, og implementere effektive strategier for å redusere eksponeringen for risikofaktorer og gjøre helsestyrkende forandringer.

Effekten av sykdom[rediger | rediger kilde]

Helsepsykologer undersøker hvordan sykdom påvirker individets psykologiske trivsel. En person som blir alvorlig syk eller skadet står overfor mange ulike praktiske stressmomenter. Stressmomentene omfatter nye økonomiske utfordringer; problemer med å skaffe forsvarlig omsorg når en er hjemme fra sykehuset; hindringer for omsorg for de som må forsørges, ens oppfatning av selv- realiseringskompromiss; få en ny, uønsket identitet som en syk person, og så videre. Disse stressmomentene kan føre til depresjoner, redusert selvtillit, etc.[4]

Helsepsykologi bryr seg også med å forbedre livet til individer med kroniske sykdommer. Når det er lite håp om å bli kvitt sykdommen, kan helsepsykologer forbedre livskvaliteten til pasienten, ved å hjelpe pasienten til å gjenopprette noe av hans eller hennes psykologiske velvære.[5] Helsepsykologer er også opptatt av å identifisere de beste måtene å gi terapeutiske tjenester/ hjelp for de syke.[5]

Kritisk helsepsykologi[rediger | rediger kilde]

Den kritiske helsepsykologien legger vekt på utbredelsen av makt og innvirkningen ulike maktnivåer har på helseerfaring og atferd, helse- og omsorgssystemer og helsepolitikk. Området prioriterer sosial rettferdighet og den universale rett til helse for alle mennesker av alle raser, kjønn, aldere og sosioøkonomiske tilstander. Et viktig område for interesse er helseulikheter. En kritisk helsepsykolog er en agent for forandring, ikke kun en analysator eller katalogiserer. En ledende organisasjon innen dette området er International Society of Critical Health Psychology

Anvendelse og utøvende helsepsykologi[rediger | rediger kilde]

Arbeidshelse[rediger | rediger kilde]

Arbeidshelse er et relativt nytt, men vesentlig område innen helsepsykologien. Fagfeltet har egne doktorgrader, tidsskrifter og profesjonelle organisasjoner. Dette området innen helsepsykologi beskjeftiger seg med å identifisere psykososiale karakteristikker ved arbeidsplasser, som fostrer helserelaterte problemer hos arbeidere. Disse problemene kan involvere fysisk helse (for eksempel hjerte- og karsykdommer.[6]) eller mental helse (for eksempel depresjon[7]). Eksempler på psykososiale karakteristikker ved arbeidsplasser som yrkesmessig helsepsykologi har undersøkt inkluderer avgjørelsesnivå hos arbeidere[8] og støtte fra ledelsen.[9] Den yrkesmessige helsepsykologien er dessuten opptatt av iverksettelsen, og utviklingen, av intervensjoner som kan forhindre eller forbedre arbeidsrelaterte helseproblemer.[10] Andre forskningsområder som opptar fagfeltet er uhøflighet[11] og vold på arbeidsplassen,[12] overføring mellom arbeidsplassen og hjemmet,[13] arbeidsledighet,[14] nedskjæringer,[15] sikkerhet på arbeidsplassen[16] og ulykkesforhindring.[17] To viktige yrkesmessige helsepsykologiske tidsskrifter er Journal of occupational helath psychology og Work&Stress. Organisasjoner som er tett knyttet til yrkesmessig helsepsykologi inkluderer the Society of Occupational Health Psychology og the European Academy of Occupational Health Psychology.

Folkehelse[rediger | rediger kilde]

Fremtredende mål for området er å undersøke potensielle årsaksforhold mellom psykososiale faktorer og helse på populasjonsnivået. Området presenterer forskningsresultater for politikere, helse- og omsorgssektoren og utdannelsesinstitusjoner med hensikt å promotere bedre offentlig helse. Fagfeltet allierer seg med andre offentlige helsedisipliner slik som epidemiologi, kosthold, genetikk og biostatistikk.

Dette er et område som undersøker samfunnsmessige faktorer som bidrar til helse og velbehag hos individer i samfunnet. Fagfeltet utvikler dessuten intervensjoner på et samfunnsmessig nivå, hvilke har som hensikt å motarbeide sykdom og promotere fysisk og mental helse.

Forbedring av kommunikasjonen mellom behandler og pasient[rediger | rediger kilde]

Helsepsykologer prøver å bedre den kommunikasjonsprosessen som foregår mellom behandler og pasient i medisinske konsultasjoner. Denne prosessen innehar flere problemer, bl.a. har pasienter ofte vansker med å forstå medisinske termer. Et hovedområde av forskning på dette temaet involverer ”lege-sentrerte” og ”pasient-sentrerte” konsultasjoner. Lege-sentrerte konsultasjoner er generelt direktive. Pasienten svarer på spørsmål og er ikke med på å ta avgjørelser vedrørende diagnose og behandling. Denne formen er ofte foretrukket av bl.a. eldre folk. Men mange pasienter misliker denne form for kommunikasjon, og får en følelse av underlegenhet. I økende grad foretrekker pasienter heller en konsultasjon som fokuserer på pasientens behov, altså såkalte pasient-sentrerte konsultasjoner. I denne formen for konsultasjon lytter legen til hva pasienten har å si og lar han eller hun snakke ferdig før noen form for diagnostisering finner sted. Legen lar også pasienten ta del i prosessen vedrørende valg av behandling.

Overholdelse av medisinske råd[rediger | rediger kilde]

Det er ofte vanskelig å få pasienter til å innrette seg etter medisinske råd og retningslinjer, som f.eks. å følge en behandlingsplan. Mange tenderer å glemme å ta medisinene sine eller er hemmet av bivirkningene av medisinene sine. Det er vanskelig å måle hvor trofaste pasienter er til sine medisinske behandlingsoppsett. Det finnes allikevel bevis på at folk som får skreddersydd behandlingsprogram til sine individuelle liv, er flinkere til å følge det medisinske oppsettet enn folk som ikke får en slik individuell oppfølging. Helsepsykologer har dermed her en viktig oppgave.

Måter å måle overholdelse av medisinerings- og behandlingsplan[rediger | rediger kilde]

Helsepsykologer har identifisert en rekke måter å måle hvor trofaste pasienter er til sine medisineringsoppsett. Eksempler på dette kan være:

- Telling av tabletter i medisinbeholderen. Denne formen for overvåkning kan dessverre bli tolket som overbeskyttende og som en mangel på tillit.

- Bruke selv-rapporter. Det viser seg dessverre at mange pasienter glemmer å levere rapporten, og i tillegg lyver om hvor flinke de har vært til å følge sin medisinerings- og/eller behandlingsprogram.

- Bruke ”Trackcap” beholdere til medisinene. Trackcap teller antall ganger beholderen blir åpnet. Det strider derimot med informert samtykke hvis pasientene ikke har blitt informert om telleren på forhånd.

Det finnes noe statistikk på hvor flinke folk er til å følge behandlingsprogrammer. Gjennomsnittlig ligger uoverholdelse på om lag 26 prosent. Selv når det kommer til kortvarig antibiotikabehandling er det estimert at en tredjedel av pasientene ikke holder seg til planen. Når det kommer til programmer som skal endre folks livsstil, som for eksempel å slutte å røyke eller gå ned i vekt, er det estimert at hele 80 prosent ikke følger planen. I en studie av barn behandlet for øreinfeksjon ble det estimert at kun 5 prosent av foreldrene fulgte medisineringsprogrammet til punkt og prikke. Overholdelse er høyest hos pasienter med mer alvorlige sykdommer, som HIV og kreft, og lavest hos pasienter med mindre livstruende lidelser, som for eksempel diabetes og insomnia. Hjertepasienter (som burde være sterkt motivert til å overholde planen sin, siden hjertelidelser er dødsårsak nr.1 i vestlige land) viser en overholdelsesrate på kun 66 til 75 prosent. Overholdelsesnivået generelt er faktisk så dårlig at forskere tror at fordelene ved mange medisiner ikke kan sees. Hvem er mest troende til å svikte et behandlingsprogram? Når spurt om denne uoverholdelsen svarer leger at den er forårsaket av en usamarbeidsvillig personlighet, uvitenhet, mangel på motivasjon og glemsomhet. Men den aller største årsaken til svikt av behandlingsplan er allikevel dårlig kommunikasjon mellom behandler og pasient. Det er viktig at pasienten forstår behandlingsplanen og selv bestemmer seg for å overholde den.

Takle smerte[rediger | rediger kilde]

Helsepsykologer prøver å finne behandlinger som reduserer eller eliminerer smerte, så vel som å forstå smerteavvik som neuralgia og fantomsmerte. Det har vært vanskelig å måle og beskrive smerte, men heldigvis har utviklingen av McGill Pain Questionnaire gjort saken noe lettere. Behandlinger for smerte involverer analgesia, akupunktur (funnet av Berman å være effektivt for smertereduksjon for osteoarthritis i kneet), biofeedback, og kognitiv atferdsterapi.

Læringsmodeller[rediger | rediger kilde]

Klassisk betingning[rediger | rediger kilde]

Klassisk betinging var et av de første prinsippene av atferdsforandring beskrevet av den russiske fysiologen Ivan Pavlov. Den var også en av de første metodene som ble brukt for å endre helseatferd. Kjernen i klassisk betinging består av å forbinde en automatisk, ubetinget refleks med en ny stimuli som produserer en betinget refleks. Denne metoden kan brukes i behandling av alkoholisme. Antabus (ubetinget stimuli) er en medisin som forårsaker kvalme, brekkninger og oppkast (ubetinget respons) når den tas i kombinasjon med alkohol (betinget stimulus). Over tid asossieres alkohol med kvalme og oppkast forårsaket av Antabus og utløser samme kvalme, brekkning og oppkast (betinget respons). Metoden har effekt på å modifisere helsevaner, men ulempen er at klienter vet hvordan metoden fungerer. Det innebærer at de velger å ikke ta Antabus og dermed unngår de kvalme og oppkast når alkohol konsumers. Selv om klassisk betinging forbinder betinget respons, er den avhengig av klientens behandlingsmotivasjon (Taylor, 2006).

Operant/instrumentell betingning[rediger | rediger kilde]

Operant betinging forbinder en ufrivillig atferd med bestemte konsekvenser. Hovednøkkel ved operant betinging ligger i forsterkning. Når en person utfører en atferd som etterfølges av en positiv forsterkning, er det større sannsynlighet at denne atferden gjentas i framtiden. På den andre siden ser det ut at en atferd som ikke får forsterkning eller blir straffet, risikerer å ikke bli gjentatt i framtiden. Flere helseatferd kan læres gjennom operante responser. For eksempel kan drikking vedvare fordi alkohol fører til bedre stemningsleie, eller røyking vedvarer fordi en god sosial stemning med venner assosieres med det. I begge tilfeller fører forsterkning til dårlig helseatferd, men samme prinsippet kan brukes for å forandre helseatferd. Et viktig trekk ved operant betinging er forsterkningsskjemaer som beskriver hvordan forsterkere gis i en situasjon. Responsen kan forsterkes hver gang den ønskede responsen inntreffer (kontinuerlig forsterkning) eller bare av og til (intermitterende forsterkning). Atferdsformer som er etablert ved intermitterende forsterkning er generelt vanskeligere å ekstingvere dvs. avlære enn hvis atferden er etablert ved kontinuerlig forsterkning. Operant betinging brukes ofte for å modifisere helseatferd. I begynnelsen vil man positivt forsterke hver forsøk for å endre dårlig helseatferd. Når endringer fører til reduksjon eller modifisering av dårlig helseatferd, vil større atferdsforandring kreves for samme forsterkning. For eksempel hvis en person røyker 20 røyk per dag, kunne han eller hun bruke forsterkere som å gå ut å spise middag eller gå på kino når han eller hun har oppnådd en bestemt røykereduksjon, for eksempel å ha redusert til 15 røyk per dag. Det neste skrittet kunne være å redusere røyking til 10 røyk per dag for å kunne få en annen forsterkning. Prosessen fortsetter til personen forhåpentlivis har sluttet helt å røyke (Taylor, 2006).

Modellering[rediger | rediger kilde]

Modellering er en behandlingsform som bygges på Banduras sosial læringsteori som legger vekt på gjensidig interaksjon mellom ytre faktorer (belønning og straff) og indre kognitive faktorer (tro, tanker, fortokninger og forventninger) (Atkinson et.el, 1996). Det er en læring som oppstår når man observerer eller imiterer en annen person som utfører en atferd. Observasjon og modellering kan bli en effektiv tilnærming som kan forandre helseatferd. Likhet er et viktig prinsipp i modellering. I den grad en person oppfatter seg selv lik en annen person som utfører en risikabel atferd eller endrer en risikabel atferd, vil denne person ha tendens til å gjøre det samme. Modellering kan bli en viktig langsiktig atferdsforandringsteknikk. Noen modelleringsprinsipper brukes i selvhjelpsprogrammer som behandler destruktive helsevaner, som alkoholisme og narkotikaavhengighet. En person som bestemmer seg for å delta i dette programmet vil delta i en gruppe hvor flere har lignende problemer og noen har klart å mestre noen av problemene sine. Ved å høre hvilke metoder som har vært effektive, kan en person med lignende problemer bruke dem i egen rehabilitering. Modellering eller imitativ læring har en viktig rolle i modifisering av helsevaner fordi den viser fram at en person har klart å endre eller modifisere helsevaner. Den kan være mest effektiv når den viser realistiske vansker som en person har mestret (Taylor, 2006).

Epidemiologi og Helsepsykologi[rediger | rediger kilde]

Epidemiologi og Helsepsykologi er fagområder som er nært beslektet med hverandre, og har på mange områder et gjensidig forhold. Det finnes flere interesseområder i Epidemiologien. Infeksjonsepidemiologi, genetisk epidemiologi og miljøepidemiologi er eksempler på områder man kan fordype seg i innen feltet.[18] Mange «epidemiologer» har en helsefaglig relatert bakgrunn, som for eksempel kan være psykologi. Og dermed blir dette en underliggende faktor som knytter disse to fagområdene sammen.

Epidemiologi og Helsepsykologi bygger på mange av de samme interessene. Som det å følge med i, og forstå utbredelsen av sykdom og død i en befolkning. Det synes i mange sammenhenger av sykdom at en sykdomsforekomst ofte er et resultat av et komplisert faktorforhold som individet har vært utsatt for. Og Epidemiologer og helsepsykologer studerer befolkningens ulike helsevaner som kan føre til dette. De driver med et arbeid som fremmer de viktigste forutsetningene for en effektiv helsepolitikk og et effektivt helsevesen ved at de finner årsakene til sykdommene, og at de kan måle effekten av tiltakene som utarbeides. Helsepsykologer og epidemiologer arbeider med dette i formål å fremme informasjon og drive forebyggende helsetiltak overfor befolkningen.

«Epidemiologi er en systematisk leting etter årsaker til sykdom» (Bakketeig og Magnus 2000). Et typisk epidemiologisk arbeid kan være å vurdere i hvilken grad en behandling har virkning, hvordan man skal vurdere testresultatet og hvordan en undersøkelse skal legges opp. Arbeidsfeltet er dermed både beskrivende og analyserende. Og retter seg mot etiologisk (årsaksoppklarende) forskning, risikovurdering og evaluering av helsetjenester eller forebyggende tiltak. På grunn av det komplekse mønsteret av årsaker som kan føre til sykdom, er også biologer, kliniske spesialister, statikere og samfunnsvitere sentrale yrkesgrupper i epidemiologien. «Helsepsykologi beskriver de psykologiske forholdene som har betydning for helse. Dette feltet har først og fremst vært konsentrert rundt helseatferd, det vil si psykologiske prosesser som bestemmer helseskadelig atferd som røyking, overvekt etc. og prosesser som har betydning for rehabilitering og for gjennomføring av behandling».(Knardahl 1998)[19] Når det gjelder å finne ut hvorfor folk driver med den helseskadelige atferden å røyke, er dette både et epidemiologisk arbeid og et arbeid hvor det er behov for helsepsykologisk tilnærming.

Epidemiologi er en kvantitativ disiplin og baserer sitt metodeverktøy på logikk og statistikk. Med basis i statistiske regelmessigheter kan man finne mulige årsaksforklaringer til somatiske og psykiske lidelser. Den utgjør en vesentlig del av det metodeverktøy som forskningen innen klinisk medisin og samfunnsmedisin må baserer seg på for å kunne legge grunnlaget for en mest mulig kunnskapsbasert virksomhet. Dette er et viktig kunnskapsbidrag til å forstå sammenhenger mellom psykiske lidelser og sosiale forhold i storsamfunnet. Noe som igjen er svært viktig for politiske intervensjoner.

Sett i forhold til helsepsykologien har epidemiologien i mindre grad kunnet si noe om betydningen av individets indre «verden» for utvikling av psykisk lidelse. Epidemiologien har vært nært knyttet til den medisinske psykiatrien, herunder sosialpsykologien, hvor man har tatt utgangspunkt i psykiatriens egne klassifikasjoner av psykiske sykdommer. De har dermed ikke utfordret den grunnleggende sykdomsforståelsen og årsaker til dette, slik som helsepsykologien bygger på. En av farene med kun en epidemiologisk tilnærming, er at fokuset rettes bort fra de komplekse og dynamiske prosessene som gjør at samfunnsmessige og sosiale forhold skaper en virkelighet med bestemte konsekvenser for vår forståelse av og tilnærming til forebygging av psykiske plager.[20]

Utdanning innen helsepsykologi i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge finnes det fire universiteter som tilbyr psykologiutdannelse på ulike nivåer. Disse har også emner som innebærer helsepsykologi, enten som eget fag eller i relasjon til miljø og kultur i samfunnet. Ved Universitetet i Oslo tilbys det bachelorprogram i helse- og sosialpsykologi. Denne kan viderebygges med master i samme disiplin.

Ved universitetet i Bergen tilbys psykologibachelor i helsefremmende arbeid. Denne innebærer kvalifikasjoner innen folkehelsearbeid, spesielt helsefremmende og forebyggende arbeid. En tilegner seg et oversyn over helsetilstanden i befolkningen på viktige område som fysisk og psykisk helse, samt risikofaktorer og ressursfaktorer for helse. Fokus rettes mot samfunn og individ, lovgivning, økonomi og hva dette har å si for helse og sykdom hos mennesker. Videre kan et Masterprogram i helsefag – Helsefremmende arbeid og helsepsykologi tas ved UIB.

NTNU i Trondheim har en bachelor i samfunnsvitenskapelige fag med fordypning i psykologi. Den tar sikte på ulike problemstillinger innenfor psykologien, eksempelvis den sosiale konstruksjonen av sykdom og helse, og sykefravær og omstillinger i arbeidslivet. Videre kan en ta masteren i psykologi med spesialisering i helse-, organisasjons og kommunikasjonspsykologi.

Universitetet i Tromsø fører bachelorprogrammet i psykologi fram til graden Bachelor i kultur- og samfunnsfag. Helsepsykologi er her en tilleggsdisiplin til basaldisiplinene. Masterprogrammet her preges av tverrfaglige tilnærminger hvor en selv kan velge tilnærmingen i masteroppgaven.

Alle mastergradene ved de ulike universitetene kvalifiserer til doktorgradsstudium.

Ansgar Teologiske Høgskole i Kristiansand tilbyr et bachelorprogram i psykologi med religion og helse. Her er helsepsykologi, religionspsykologi og religion og helse blant fordypningsfagene.

Helsepsykolog er ingen egen tittel i Norge foreløpig, og en trenger ikke nødvendigvis å gå den overnevnte veien for å få en utdannelse for å jobbe med helsepsykologi i Norge. Mange som jobber under tilnærmingen har utdannelse fra andre disipliner som for eksempel klinisk psykologi, helse- og sosialfag og medisin. Jobbmuligheter er et bredt spekter av arbeidsoppgaver innen samfunn og næringsliv; bl.a. utredningsarbeid, konsulentvirksomhet, administrativt arbeid, forebyggende helsearbeid, undervisning og pedagogikk, videre utdanning innenfor eget fagfelt og rådgivning, både innenfor privat og offentlig sektor, samt frivillige organisasjoner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bruk av læringsmodeller[rediger | rediger kilde]

  • Atkinson, R.L. (1996) "Hilgards Introduction to Psychology", 12th Edition: Harcourt Brace College Publishers
  • Taylor, S. E. (2006) Health Psychology, 6th Edition, London: McGraw-Hill.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sharman, S. J., Garry, M., Jacobsen, J. A., Loftus, E. F., & Ditto, P. H. (2008). False memories for end-of-life decisions. Health Psychology, 27, 291-296.).
  2. ^ Sharman, S. J., Garry, M., Jacobsen, J. A., Loftus, E. F., & Ditto, P. H. (2008). False memories for end-of-life decisions. Health Psychology, 27, 291-296.)
  3. ^ (Sharman, S. J., Garry, M., Jacobsen, J. A., Loftus, E. F., & Ditto, P. H. (2008). False memories for end-of-life decisions. Health Psychology, 27, 291-296.)
  4. ^ (Cassileth, B. R., Lusk, E. J., Strouse, T. B., Miller, D. S., Brown, L. L., Cross, P. A., & Tenaglia, A. N. (1984). Psychosocial status in chronic illness. New England Journal of Medicine, 311, 506-511.
  5. ^ a b Cassileth, B. R., Lusk, E. J., Strouse, T. B., Miller, D. S., Brown, L. L., Cross, P. A., & Tenaglia, A. N. (1984). Psychosocial status in chronic illness. New England Journal of Medicine, 311, 506-511.
  6. ^ Bosma, H., Marmot, M. G., Hemingway, H., Nicholson, A. C., Brunner, E., & Stansfeld, S. A. (1997). Low job control and risk of coronary heart disease in Whitehall II (prospective cohort) study. British Medical Journal, 314, 558C565
  7. ^ Tucker, J. S., Sinclair, R. R., & Thomas, J. L. (2005). The multilevel effects of occupational stressors on soldiers' well-being: Organizational attachment, and readiness. Journal of Occupational Health Psychology, 10, 276-299.
  8. ^ Karasek, R. A. (1979). Job demands, job decision latitude, and mental strain: Implications for job redesign. Administrative Science Quarterly, 24, 285-307.
  9. ^ Moyle, P. (1998). Longitudinal influences of managerial support on employee well-being. Work & Stress, 12, 29-49
  10. ^ Schmitt, L. (2007). OHP interventions: Wellness programs. Newsletter of the Society for Occupational Health Psychology, 1, 4-5.
  11. ^ Cortina, L. M., Magley, V. J., Williams, J. H., & Langhout, R. D. (2001). Incivility in the workplace: Incidence and impact. Journal of Occupational Health Psychology, 6, 64-80.
  12. ^ Kelloway, E. K., Barling, J., & Hurrell, J. J. (Eds). Handbook of workplace violence. Thousand Oaks, CA: Sage Publications.
  13. ^ Haines, V. Y. III, Marchand, A., & Harvey, S. (2006). Crossover of workplace aggression experiences in dual-earner couples. Journal of Occupational Health Psychology, 11, 305-314.
  14. ^ Feldt, T., Leskinen, E., & Kinnunen, U. (2005). Structural invariance and stability of sense of coherence: A longitudinal analysis of two groups with different employment experiences. Work & Stress, 19, 68-83.
  15. ^ Moore, S., Grunberg, L., & Greenberg, E.. (2004). Repeated downsizing contact: The effects of similar and dissimilar layoff experiences on work and well-being outcomes. Journal of Occupational Health Psychology, 9, 247-257.
  16. ^ Kidd, P., Scharf, T., & Veazie, M. (1996) Linking stress and injury in the farming environment: A secondary analysis. Health Education Quarterly, 23, 224-237.
  17. ^ Williamson, A. M., & Feyer, A.-M.(1995). Causes of accidents and the time of day. Work & Stress, 9, 158-164.
  18. ^ Bakketeig, Leiv S og Per Magnus ”Epidemiologi” 1998/2000. Ad. Notam. Gyldendal Norsk forlag AS, s. 14
  19. ^ Knardahl, Svein ”Kropp og Sjel” 1998 s.20. Universitetsforlaget.
  20. ^ Norvoll, Reidun (red) m.fl. ”Samfunn og psykiske lidelser”. Gyldendal Norsk forlag AS. 2002.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]