Bevissthet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bevissthet er en egenskap ved sinnet som i alminnelighet anses å romme slike kvaliteter som subjektivitet, selvbevissthet, sansing og klokskap samt evnen til å oppfatte forholdet mellom en selv og ens miljø. Det er et tema for mye forskning innen åndsfilosofi, psykologi, nevrologi og kognisjonssvitenskap.

Framstilling av bevissthet fra det 17. århundre.

Enkelte filosofer inndeler bevissthet i fenomenal bevissthet som er selve erfaringen, og adgangsbevissthet som er bearbeidingen av ting i erfaring (Block, 2004). Fenomenal bevissthet er den tilstand å være bevisst , sånn som når vi sier «jeg er bevisst» og adgangsbevissthet er å være bevisst noe, slik som når vi sier «jeg er klar over disse ordene». De følgende artikler drøfter ulike typer adgangsbevissthet: Oppmerksomhet, selvbevissthet, samvittighet, bevissthetsstrøm, klassebevissthet, fenomenologi og intensjonalitet. Fenomenal bevissthet er nært knyttet til vesensbevissthet og sansing.

Mange kulturer og religiøse tradisjoner mener at bevisstheten befinner seg i en sjel som er adskilt fra kroppen. Til forskjell fra det synet anser mange forskere og filosofer av bevisstheten er nært knyttet til hjernens nevrale funksjon som dikterer for oss hvordan verden blir oppfattet. Andre igjen, slik som John Locke, trodde bevisstheten hverken var sjel eller (hjerne-) substans, men basisen for personlig identitet.

Mennesker (og ofte andre dyr i tillegg) sies varierende å inneha bevissthet, selvbevissthet og et sinn som inneholder sansninger, persepsjoner, drømmer, klardrømmer, indre tale og imaginasjon, etc. Hver enkelt av oss har et subjektivt syn. De eksisterer mange debatter om i hvilket omfang sinnet konstruerer eller erfarer den ytre verden, forløpet av tid og fri vilje.

En forståelse av nødvendige forhåndsbetingelser for bevissthet i den menneskelig hjerne kan gjøre det mulig for oss å ta opp viktige etiske spørsmål. For eksempel, i hvilken utstrekning er ikke-menneskelige dyr bevisste? På hvilket stadium av fosterets utvikling begynner bevisstheten? Kan maskiner noen sinne oppnå bevisste tilstander? Disse temaene er av stor interesse for dem som er opptatt av den etiske behandlingen av andre vesener, enten de er dyr, fostre eller, i fremtiden, maskiner.

I dagligtale betegner bevissthet at man er våken og svarende i det miljøet en befinner seg. Dette er i motsetning til å sove eller være i koma og altså bevisstløs. Begrepet «bevissthetsnivå» betegner hvordan bevisstheten synes å forandre seg gjennom anestesi og gjennom forskjellige sinnstilstander slik som dagdrømming, klardrøm, imaginering, etc. Ikkebevissthet eksisterer når bevissthet ikke er tilstede. Det spekuleres, særlig blant religiøse grupper, i at bevissthet kanskje kan eksistere etter døden og før fødselen.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det norske ordet bevissthet stammer fra tysk «bewusstsein». På engelsk er ordet «consciousness» som stammer fra latin, conscientia som betyr med-kunnskap (altså delt kunnskap), og dette ordet har delt opphav med det engelske ordet for samvittighet, «conscience». På svensk er ordet «medvetande». Selv om de norske ordene bevissthet og samvittighet står langt fra hverandre etymologisk, vil disse begrepene likevel være nært beslektet pga. kommunikasjon mellom språkene. Når det gjelder ordet samvittighet (latin conscientia) så handler det om en delt bevissthet, og ordet ble første gang benyttet i latinske juridiske tekster av skribenter som Cicero. Her betyr samvittighet kunnskapen et vitne har om et annet individs gjerninger. I kristen teologi handler samvittigheten om den moralske samvittighet i hvilken våre gjerninger og hensikter blir oppfattet, og som bare Gud fullt ut kan kjenne. Forfattere fra middelalderen som Thomas Aquinas beskriver samvittigheten som den handling gjennom hvilken vi tillegger praktisk og moralsk kunnskap til våre egne gjerninger.[1] Om René Descartes har det blitt sagt at han er den første filosof som bruker «conscientia» på en måte som ikke synes å passe med denne tradisjonelle betydningen, og som en konsekvens av det har oversetterne av hans skrifter til andre språk, som fransk og engelsk, laget nye ord for å betegne rent psykologisk bevissthet. Disse er f. eks. conscience og Bewusstsein.[2] Men det har også vært hevdet at John Locke faktisk var den første til å bruke den moderne betydningen av bevissthet i hans Essay Concerning Human Understanding, selv om den og den moralske samvittigheten fortsatt griper nært inn i hverandre («Jeg kan bare holdes moralsk ansvarlig for den handling jeg er bevisst å ha utført, og min personlige identitet – meg selv – strekker seg så langt som min bevissthet strekker seg»). Den moderne betydningen av «bevissthet» ble derfor til å begynne med ikke funnet i Descartes’ arbeid – som tidvis brukte ordet i en moderne betydning men som ikke skjelnet det ut like klart som Locke ville gjøre det –, men i Lockes tekst. Den moderne betydningen av ordet (bevissthet knyttet til ideen om personlig identitet, som blir forsterket av den gjentatte bevisstheten om en selv) ble derfor introdusert av Locke. Men ordet for samvittighet, engelsk conscience, ble derimot lagd av Pierre Costes, den franske oversetteren av Locke. Dermed dukket den moderne betydningen først opp i Lockes verker, men ordet selv sto først i fransk språk.[3]

Filosofiske tilnærmelsesmåter[rediger | rediger kilde]

Noen filosofer mener det er vanskelig, til dels ugjørlig å definere hva bevissthet er. Særlig har fenomenal- og adgangsbevissthet lett blitt blandet sammen. John Locke og filosofer etter ham anså den som fundamentet for selvets personlige identitet. Dette klassiske perspektivet som er grunnlaget for teorien om innforstått overenskomst (mellom makthaverne og folket), har blitt utfordret av tenkere som Marx, Nietzsche og Freud. Marx anså at sosiale relasjoner lå forut for individuell bevissthet. Nietzsche mente at bevissthet bare var virkningene av skyld og ressentiment (uvilje) (samtidig som han ikke benektet dens svært virkelige eksistens). Og Freud tenkte ut det særlige konseptet om et ubevisst sinn, som Carl Jung avledet sitt kollektivt ubevisste fra, som enkelte ganger knyttes til ideologi. Alt dette gjenkjennes i dag som ideer om adgangsbevissthet. Som en hovedkarakteristikk av definisjonen av subjektet, leder kritikken av bevissthet nødvendigvis til kritikken av forestillingen om et individuelt subjekt og dets korrelerende frie vilje. I en generell forstand er det mange filosofiske standpunkter knyttet til bevissthet, inkludert: behaviorisme, dualisme, idealisme, funksjonalisme, fenomenalisme, fenomenologi (som beskriver intensjonalitet som bevissthetens fundamentale struktur), fysikalisme, emergentisme, mystisisme etc.

Bevissthet som grunnlaget for personlig identitet[rediger | rediger kilde]

John Lockes kapittel XXVII «Om identitet og mangfold» i An Essay Concerning Human Understanding (1689) har blitt utropt som en av de første moderne konseptualiseringer av bevissthet som den gjentatte selvidentifisering av selvet, og gjennom selvet kunne så moralsk ansvar tillegges subjektet, dermed var straff og skyldighet rettferdiggjort, slik kritikere slik som Nietzsche påpekte. Ifølge Locke er det slik at personlig identitet (selvet) «avhenger av bevissthet, ikke av substans» og heller ikke av sjelen. Vi er den samme person i den utstrekning vi er bevisst vår fortid og framtidige tanker og handlinger på samme sett som vi er bevisst våre nåtidige tanker og handlinger. Hvis bevissthet er denne «tanken» som fordobler alle tanker, da er personlig identitet bare grunngitt i bevissthetens gjentatte handling: «Det vil kunne vise oss hva personlig identitet består i: ikke i substansens identitet men… i bevissthetens identitet». Man kan for eksempel hevde man er en reinkarnasjon av Platon og derfor inneha den samme sjelen. Men man ville bare være den samme person som Platon dersom man hadde den samme bevissthet om Platons tanker og handlinger som han hadde selv. Derfor er selvidentitet ikke grunnlagt i sjelen. En sjel kan ha forskjellige personligheter. Selvidentitet blir hverken funnet i kroppen eller i substansen, hevder Locke, ettersom substansen kan endre seg mens personen forblir den samme: «dyrisk identitet bevares i identitet med liv og ikke med substans», slik et dyrs kropp vokser og forandrer seg i løpet av dets liv. Ta for eksempel sjelen til en prins som går inn i en skomaker: for alle utenforstående øyne ville skomakeren fortsatt være en skomaker. Men for prinsen, ville skomakeren være ham selv ettersom han ville være bevisst på prinsens tanker og gjerninger, og ikke skomakerens liv. En prins sin bevissthet i en skomakers kropp: på den måten er skomakeren i realiteten en prins. Men dette interessante grensetilfellet fører til den problematiske tanken at siden personlig identitet er basert på bevissthet, og at bare en selv kan være klar over sin bevissthet, kan menneskelig bedømming av de ytre forhold aldri vite om de dømmer – og straffer – den samme personen eller bare den samme kroppen. Med andre ord, det Locke hevder er at du bare kan dømmes for de handlinger kroppen har utført, for de er de eneste som noen bortsett fra Gud kan kjenne. Men du er i sannhet bare ansvarlig for de handlinger du er deg bevisst. Dette danner grunnlaget for forsvarsstrategien «sinnssyk i gjerningsøyeblikket»: man kan ikke stilles til ansvar for handlinger man var ubevisst, som videre leder til interessante filosofiske spørsmål:

«personlig identitet består [ikke i identetet av substans] men i identiteten av bevissthet, og av det følger at hvis Sokrates og den nåværende ordfører i Queenborough er enige, så er de den samme person: hvis den samme Sokrates våken og i søvne ikke tar del i den samme bevissthet, er Sokrates våken og sovende ikke den samme person. Og å straffe den våkne Sokrates for det som den sovende Sokrates tenkte, og den våkne Sokrates aldri var klar over det, ville ikke være mer riktig enn å straffe en tvilling for det hans tvillingbror gjorde, som han ikke kjente til, fordi de så så like ut utenpå at det ikke var mulig å skjelne dem fra hverandre – for slike tvillinger har man sett»[4]

Eller igjen:

«PERSON, slik jeg tar det, er navnet til dette selvet. Uansett hvor et menneske finner det det kaller seg selv, der, tror jeg, kan en annen si er den samme person. Det er et begrep som tilhører kunsten å føre et argument […(engelsk forensics)…], det tilordner handlinger og deres begrunnelser, og tilhører av den grunn bare intelligente aktører, i stand til lov, og lykke, og elendighet. Denne personligheten utstrekker seg utover dens nåværende eksistens til det som er fortid, kun gjennom bevissthet. Derigjennom blir den involvert og ansvarliggjort – eier og bebreider seg fortidige handlinger, på nøyaktig det grunnlag og av samme årsak som den gjør nåtidige. Alt som er basert på en omtanke for lykken, bevissthetens uunngåelige ledsager; det som er bevisst glede og smerte, begjærer at det selvet som er bevisst skal være lykkelig. Og derfor kan den ikke være opptatt av de av fortidens handlinger som den ikke kan forlike eller gjennom bevissthet knytte til det nåtidige selv noe mer enn om de aldri skulle ha vært begått: og å motta glede eller smerte, altså belønning eller straff, på grunnlag av noen slike handlinger, er det samme som å bli glad eller føle smerte uten noen slags foranledning. For, hvis man ser for seg en MANN straffet nå for noe han gjorde i et tidligere liv, noe han ikke kunne ha noen som helst bevissthet om, hvilken forskjell er det mellom straffen og det å BLI GJORT til å føle seg elendig? Og derfor, i samsvar med dette, forteller apostelen oss at på den store dagen, da alle skal ‘motta etter sine gjerninger, alle hjerters hemmeligheter skal åpenbares’. Straffen skal begrunnes av bevisstheten alle mennesker skal ha, at DE SELV, uansett i hvilke skikkelser de opptrer, eller uansett hvilke substanser den bevisstheten er knyttet til, er den SAMME som begikk de handlingene, og fortjener straff for dem.»[4]

Lockes idé om personlig identitet er altså ikke fundert på substansen eller kroppen, men i den «samme vedvarende bevissthet» som også er forskjellig fra sjelen siden sjelen ikke kan ha noe bevissthet om seg selv (som i reinkarnasjon). Han skaper et tredje begrep mellom sjelen og kroppen – og Lockes tanker kan sagtens mediteres over for dem som ifølge en vitenskapelig tankegang altfor raskt ville identifisere hjernen med bevissthet. For hjernen, i likhet med kroppen og enhver annen substans, kan endre seg, mens bevisstheten forblir den samme. Derfor er personlig identitet ikke i hjernen, men i bevisstheten. Nå avdekker Lockes teori også hans skyldighet til teologi og til den apokalyptiske «store dag», som i forvei tilgir all svikt i menneskelig rettferd og derfor menneskehetens elendige forfatning.

Fenomenal- og adgangsbevissthet[rediger | rediger kilde]

Noen filosofer kaller vår opplevelse i nåtiden for fenomenal bevissthet (F-bevissthet), til forskjell fra adgangsbevissthet (A-bevissthet). Fenomenal bevissthet er rett og slett erfaring, det er bevegelse, fargede former, lyder, sanseopplevelser, følelser og kroppsopplevelser med kroppen og dens reaksjoner i sentrum. Disse opplevelsene, betraktet uavhengig av eventuell innvirkning de måtte ha på oppførsel, blir kalt for qualia. Bevissthetens vanskelige problem bli formulert av Chalmers i 1996 da han tok for seg emnet «hvordan forklare en tilstand av fenomenal bevissthet i lys av dens nevrologiske basis» (Block 2004). Daniel Dennett (1988) foreslår at det folk tenker på som qualia er vurderinger og etterfølgende adferd. Han utvidet denne analysen (Dennett, 1996) ved å hevde at fenomenal bevissthet kan forklares ved hjelp av adgangsbevissthet og tilbakeviste med det eksistensen av qualia, samt at det skulle eksistere et «vanskelig problem».

Adgangsbevissthet er det fenomen gjennom hvilket informasjon i våre sinn er tilgjengelig for muntlig gjengivelse, fornuftsbearbeiding og kontroll av adferd. Så, når vi oppfatter, er informasjon om det vi oppfatter ofte adgangsbevissthet; når vi introspekterer, er informasjon om tankene våre adgangsbevissthet; når vi husker, er informasjon om fortiden (for eksempel noe vi har lært) ofte adgangsbevissthet – og så videre. Chalmers mener at adgangsbevissthet er mindre mystisk enn fenomenal bevissthet, slik at den framstår som et av de lette problemene knyttet til bevissthet. Dennett benekter at det finnes noe «vanskelig problem», og han framholder at bevissthet i sin totalitet kan forstås gjennom innvirkning på adferd slik dette utforskes gjennom heterofenomenologi. Det har vært en rekke ulike tilnærmelser til de prosessene som innvirker på bevisst erfaring fra øyeblikk til øyeblikk. Filosofer som har utforsket dette problemet inkluderer Gerald Edelman, G. Spencer-Brown, Edmund Husserl og Daniel Dennett. Noen filosofer har konsentrert seg om refleksive prosesser for å knytte et øyeblikk opp mot det neste, noen på utvelgelser og ulikheter mellom ting i bevisst erfaring og andre på organismens helhetlige adferd.

Hendelser som skjer i sinnet eller hjerne som ikke rommes av fenomenal eller adgangsbevissthet er kjent som underbevisste hendelser.

Beskrivelsen og lokalisering av fenomenal bevissthet[rediger | rediger kilde]

Selv om det er konvensjonell visdom at bevissthet ikke lar seg definere, har filosofer beskrevet fenomenal bevissthet i århundrer. Rene Descartes skrev Meditationes de prima philosophia i det syttende århundre, som inneholdt omfattende beskrivelser av hva det vil si å være bevisst. Descartes beskrev bevisst opplevelse som imaginasjoner og persepsjoner lagt ut i rommet og tiden og som blir betraktet fra et punkt. Hver ting framstår som et resultat av en egenskap (qualia) så som farge, lukt, etc. Andre filosofer, som Nicholas Malebranche, John Locke, David Hume og Immanuel Kant, var enige med mange av disse beskrivelsene, selv om noen unngår å nevne betraktningspunktet. Utvidelsen av ting i tid ble drøftet mer inngående av Kant og James. Kant skrev at «kun ut ifra forhåndsbetingelsen av tid kan vi skape oss et bilde av en rekke ting som eksisterende på en og samme tid (samtidig) eller til ulike tider (suksessivt).» William James vektla utvidelsen av erfaring i tid og sa at tid er «den korte varighet som vi umiddelbart og uopphørlig sanser.» Disse filosofene går også videre til å beskrive drømmer, tanker, følelser, etc.

Når vi ser oss omkring i et rom eller har en drøm, blir ting utlagt i rom og tid og betraktet som fra et punkt. Imidlertid er det voldsomme uenigheter når filosofer og naturvitenskapsfolk vurderer plasseringen av form og innhold for denne fenomenale bevissthet. Som et eksempel foreslo Descartes at innholdet er hjerneaktivitet sett fra et ikke-fysisk sted uten utstrekning (Res Cogitans), som han identifiserte som sjelen. Denne ideen er kjent som Cartesisk dualisme. Et annet eksempel er en type direkte dualisme. Det nøyaktige fysiske utgangssjikt for bevisst erfaring i verden, slik som fotoner, kvantefelt, etc. er vanligvis ikke spesifisert.

Andre filosofer, slik som George Berkeley, har foreslått at innholdet i bevisstheten er et aspekt av sinn og ikke involverer materie i det hele tatt. Dette er en slags idealisme, se elektromagnetiske teorier om bevissthet. Andre igjen, slik som Leibniz, har vurdert at hvert punkt i universet er behengt med bevisst innhold. Dette er en form for panpsykisme. Panpsykisme er troen på at all materie, inkludert for eksempel stein, er sansende eller bevisst. Konseptet om at tingene i bevisst erfaring er inntrykk i hjernen, er en slags representasjonalisme, og representasjonalisme er en form for indirekte realisme.

Noen filosofer, slik som David Armstrong og Daniel Dennett, tror at qualia eksisterer i forhold til bedømmelser eller holdninger om ting i verden, og derfor er meningsløse når de skilles fra adferd, mens andre filosofer insisterer på at qualia ikke kan forstås i relasjon til tro. Dennet tror at «udefinerbare, iboende, private» qualia ikke eksisterer (Dennett 1988). Dennett tror imidlertid ikke at vi mangler bevisst, fenomenal opplevelse.

«Dennett foreslår at mens noen episoder av mentalt liv er svært fattige på innhold, er andre veldig rike og er fulle av innhold og informasjon. Block ville karakterisere de rike episodene av mentalt liv som tilfeller av P-bevissthet og i tilfeller der Dennett ville foreslå at innhold er utarmet, ville Block hevde at P-bevissthet er helt fraværende.» (Silby, 1998) [1]

Det blir enkelte ganger hevdet at bevissthet vokser fram av kompleksiteten av hjernens prosesser. Den generelle merkelappen emergens anvendes på nye fenomener som vokser fram fra et fysisk grunnlag uten at forbindelsen mellom de to er spesifisert.

Enkelte teoretikere er av den oppfatning at fenomenal bevissthet bærer i seg et forklaringsgap. Colin McGinn tror at problemet ikke lar seg løse, og Chalmers kritiserer rent fysiske forklaringer av tankeopplevelser basert på ideen om at filosofiske zombier er logisk mulige og gir støtte til egenskapsdualisme. Men andre har foreslått vitenskapelige teorier som forklarer forklaringsgapet, slik som kvantesinn, rom-tidsteorier om bevissthet, og elektromagnetiske teorier om bevissthet for å forklare sammenhengen mellom hjerneaktivitet og opplevelse. Foreløpig er det kommet lite bevis fra hjernestudier som støtter disse teoriene.

Bevis fra parapsykologi, psykokinese eller telepati, dersom de kan underbygges, kan komme til å gi støtte til teorien om at plasseringen av bevisstheten ikke er begrenset til hjernen. Imidlertid har ingen beviser blitt bekreftet.

Filosofisk kritikk av bevissthet som konsept[rediger | rediger kilde]

Fra det attende til det tjuende århundre konsentrerte mange filosofer seg om relasjoner, prosesser og tanker som de viktigste aspektene ved bevissthet. Disse aspektene kom siden til å bli kjent som «adgangsbevissthet», og dette fokuset på relasjoner tillot at enkelte filosofer hevdet at individuell bevissthet var avhengig av slike faktorer som sosiale relasjoner, politikk og ideologi.

Lockes tanker omkring kunsten å framføre et bevis i forhold til personlig identitet basert på et individuelt bevisst subjekt, ville ha blitt kritisert i det 19. århundre av Marx, Nietzsche og Freud utfra ulike ståsteder. Martin Heideggers konsept om tingen i seg selv ville også vært et forsøk på å tenke utover det bevisste subjektet.

Marx anså at sosiale relasjoner ontologisk sett forutgår individuell bevissthet og kritiserte ideen om et bevisst subjekt som et ideologisk påfunn som liberalistisk politisk tankegang baserte seg på. Marx i særdeleshet var den som kritiserte Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789 og mente at de såkalte individuelle naturlige rettigheter var ideologisk fiksjon som dekket over sosiale ulikheter i tildelingen av de rettighetene. Senere har Louis Althusser kritisert «subjektets besteborgerlige ideologi» via konseptet interpellasjon («Hei, du!»).

Nietzsche skrev på sin side at «de gir dere fri vilje bare slik at de senere kan skylde på dere selv», og reverserte med det den klassiske liberale forestillingen om fri vilje i en kritisk redegjørelse om bevissthetens historikk som en virkning av skyld og ressentiment, som har beskrev i Moralens genealogi – et stridsskrift. Nietzsche var dermed den første som framsa påstanden om at den moderne forestillingen om bevissthet sto i gjeld til det moderne straffesystemet som dømte et menneske utfra dets «ansvarlighet», det vil si ved den bevissthet gjennom hvilken handlinger kan tillegges et individuelt subjekt: «Jeg gjorde dette! det er meg!». Bevissthet er av Nietzsche dermed knyttet til det klassiske filosofem om gjenkjennelse som, ifølge ham, definerer kunnskap.[5]

Ifølge Pierre Klossowski (1969), anså Nietzsche bevissthet for å være en hypostasering av kroppen, sammensatt av mange krefter («viljen til makt»). Ifølge ham var temaet kun «grammatisk fiksjon»: Vi trodde på eksistensen av et individuelt subjekt, og derfor på en forfatter av hver akt, i den grad vi taler. Derfor er det bevisste subjektet avhengig av eksistensen av språk, en påstand som kom til å bli generalisert av analyse av kritisk diskurs (se for eksempel Judith Butler).

Michel Foucaults analyse av skapelsen av det individuelle subjekt gjennom disiplin i Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie (1975) ville utvide Nietzsches historikk over utviklingen av bevissthet og personlig identitet – altså individualisme – til forandringen i det juridisk-straffende system: framveksten av pønologi (læren om hvordan samfunnet straffer lovbrytere) og disiplineringen av det individuelle subjektet gjennom skapelsen av et straffesystem som ikke dømmer handlingene slik det burde men identiteten hos den som har gjort galt. Sagt på en annen måte framholder Foucault at ved ikke å dømme handlingene (lovbruddet) men personen bak handlingene (lovbryteren), fulgte det moderne straffesystemet ikke bare den filosofiske definisjonen av bevissthet ved igjen å demonstrere overlappingen mellom ideer og sosiale institusjoner («materiell ideologi» som Althusser ville kalt det), men det skapte selv den individuelle person, kategoriserte og adskilte massene i en kategori for fattige men ærlige og lovlydige borgere og en annen kategori for «profesjonelle kriminelle» og recidivister.

Bevissthet og språk[rediger | rediger kilde]

Fordi mennesker uttrykker sine bevisste tilstander med bruk av språk, er det fristende å sette likhetstegn mellom evner og bevissthet. Det finnes imidlertid språkløse mennesker (barn, ferale barn, afatikere, alvorlige former for autisme), som man tilregner bevissthet til tross for tapt eller ennå ikke lært språk. Dessuten har studiet av hjernetilstander hos ikke-språklige primater, i særdeleshet makaker, vært gjort gjenstand for utstrakt bruk av forskere og filosofer i deres søken etter nevrale tilsvarigheter til bevissthetens innhold.

Julian Jaynes argumenterte i motsatt retning i The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind, at for at bevissthet skal vokse fram i en person, må språk først ha nådd et temmelig høyt nivå av kompleksitet. Ifølge Jaynes vokste menneskelig bevissthet fram så nylig som 1300 f. Kr. eller deromkring. Mange filosofer og nevroforskere, inkludert W.V. Quine og Christof Koch utfordrer denne hypotesen fordi den antyder at forut for denne «oppdagelsen» av bevissthet eksisterte erfaring simpelthen ikke.[6]

Kognitiv nevroforsknings tilnærmelser[rediger | rediger kilde]

Helt sentral i all nevrovitenskap er nervecellenes aksjonspotensialet, som over en hjerne skaper enhetlige og samlede bølgemønstre i universets elektromagnetiske felt. Dette har gitt opphav til elektromagnetiske teorier om bevissthet.

Moderne undersøkelser av og oppdagelser om bevissthet er basert på psykologiske statistiske studier og case-undersøkelser av bevissthetstilstandene og de utfall som er forårsaket av lesjoner, slag, skader eller kirurgi som avbryter den normale fungering av menneskelige sansninger og kognisjon. Disse oppdagelsene antyder at sinnet er en kompleks struktur avledet fra lokaliserte funksjoner som er bundet sammen med en samlende oppmerksomhet.

Flere studier peker på felles mekanismer i ulike kliniske tilstander som fører til tap av bevissthet. Vedvarende vegetativ tilstand (VVT) er en tilstand der et individ taper de høyere cerebrale hjernefunksjoner, men beholder søvn-våkensyklusen med helt eller delvis autonome funksjoner. Undersøkelser som sammenlikner VVT med friske, våkne subjekter viser vedvarende en hemmet kobling mellom de dypere (hjernestamme og talamiske) og de øvre (kortikale) områdene i hjernen. I tillegg hersker det enighet om at den generelle hjerneaktiviteten i korteks er lavere i VVT-tilstanden. Enkelte elektronevrobiologiske tolkninger av bevissthet karakteriserer dette tapet av bevissthet som et tap av evnen til å løse opp tid (sammenlikn med å spille en gammel gramofonplate på veldig lav eller veldig høy hastighet) sammen med et kontinuum som starter med uoppmerksomhet, fortsetter til søvn og ender ved koma og død.

Tap av bevissthet forekommer også ved andre tilstander, slik som generelle (tonisk-kloniske) epileptiske kramper, i generell anestesi, kanskje til og med i dyp (langsom-bølge) søvn. På det nåværende tidspunkt fokuserer de mest populære hypotesene om slike tilfeller av tap av bevissthet (eller tap av tidsoppløsning) på behovet for 1) et vidtfavnende kortikalt nettverk som spesielt inkluderer de frontale, parietale og temporale kortekser, og 2) samarbeid mellom de dype lag av hjernen, særlig talamus, og de øvre lag, korteks. Slike hypoteser benevnes kollektiv «globalistiske teorier» for bevissthet ettersom de hevder at et vidtrekkende, globalt nettverk er nødvendig i utgangspunktet for at bevissthet skal kunne kommunisere med virkelighet som ikke er tanke.

Hjernekjemi påvirker menneskelig bevissthet. Sovemedisiner (som f. eks. midazolam) kan bringe hjerne fra den våkne tilstand (bevisst) til søvn (ubevisst). Oppvåkningsdroger slik som anexat, reverserer denne prosessen. Mange andre droger (sånn som alkohol, nikotin, THC, heroin, kokain, LSD og MDMA) har bevissthetsendrende virkninger.

Det eksisterer en nevral kobling mellom venstre og høyre hjernehalvdel kjent som corpus callosum. Denne forbindelsen blir noen gang kuttet kirurgisk for å kontrollere alvorlige kramper hos epilepsipasienter. Denne prosedyren ble første gang utført av Roger Sperry på 60-tallet. Tester utført med disse pasientene har vist at etter at forbindelsen er kuttet fullstendig, er hjernehalvdelene ikke lenger i stand til å kommunisere med hverandre, noe som fører til visse problemer som vanligvis bare oppstår under testforhold. For eksempel vil den venstre siden av hjernen være i stand til å beskrive verbalt hva som skjer i det høyre visuelle feltet mens den høyre hjernehalvdelen som i essens er stum i stedet vil forlite seg på sine romlige evner for å kommunisere med verden angående det venstre visuelle feltet. Noen sier at det er som om to forskjellige sinn nå deler den samme skallen, men begge presenterer fremdeles seg selv som et enkelt «jeg» til verden utenfor.

Den tosidige fjerningen av den sentromediane kjerne (del av den intra-laminære kjerne i talamus) syns å avskaffe bevissthet og forårsaker koma, VVT, alvorlig grad av stumhet og andre kjennetegn som etterlikner hjernedød. Den sentromediane kjernen er også et av de viktigste virkningsstedene for generell anestesi og antipsykotiske droger. Dette beviset antyder at en fungerende talamus er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for menneskelig bevissthet.

Nevrofysiologiske studier av våkne, virkende aper utført av nevroforskere viser til avanserte områdene av hjernebarken i den prefrontale bark og tinninglappene som bærere av nevronale korrespondanser for bevissthet. Christof Koch og Francis Crick hevdet at nevronale mekanismer for bevissthet på intrikat vis er knyttet til den prefrontale hjernebark – det mest avanserte kortikale område. Eksperimentelt arbeid utført av Steven Wise, Mikhail Lebedev og deres kolleger gir støtte til dette synet. De har vist at aktivitet i nevronene i den prefrontale korteks gjenspeiler illusoriske persepsjoner i den situasjon hvor motstridende visuelle bilder presenteres for forskjellig øye (det vil si bistabile oppfattelser ved binokulær rivalisering). Studier av blindsyn – syn uten oppmerksomhet etter skader på deler av det visuelle systemet slik som den primære visuelle korteks – utført av Lawrence Weiskrantz og David P. Carey har gitt viktige innsikter i hvordan bevisst oppfattelse oppstår i hjernen. I de senere år har teorien om to visuelle strømmer, visjon for persepsjon mot visjon for handling, blitt utviklet av Melvyn Goodale, David Milner og andre. I henhold til denne teorien oppstår den visuelle persepsjon som et resultat av bearbeidingen av visuell informasjon av ventralstrømsområdene (lokalisert for det meste i tinninglappen), mens dorsalstrømsområdene (lokalisert for det meste i isselappen) behandler visuell informasjon ubevisst. For eksempel vil hurtig innfangning av ballen for det meste involvere dorsalstrømsområdene, og betraktning av et maleri ville bli håndtert av ventralstrømmen. Alt i alt har disse studiene vist at bevisst kontra ubevisst adferd kan forbindes med spesielle hjerneområder og mønstre av nevronal aktivering.

Fysiske tilnærmelser[rediger | rediger kilde]

Så tidlig som ved inngangen til det newtonske paradigme, foreslo Leibniz og mange andre fysiske teorier for bevissthet. Moderne fysiske teorier om bevissthet kan deles i tre typer: teorier som forklarer adferd og adgangsbevissthet, teorier som forklarer fenomenal bevissthet og teorier som forklarer det kvantemekaniske (KM) kvantesinnet. Teorier som søker å forklare adferd er en dagligdags del av nevrovitenskap. Enkelte av disse teoriene om adgangsbevissthet, så som Edelmans teori, utfører den kontroversielle identifiseringen av fenomenal bevissthet med reflekshendelser i hjernen. Teorier som søker å forklare fenomenal bevissthet direkte, sånn som rom-tidsteorier om bevissthet og elektromagnetiske teorier om bevissthet, har vært tilgjengelige i snart et århundre men har så langt ikke blitt bekreftet eksperimentelt. Teorier som søker å forklare KM-måleproblemet inkluderer Pribram og Bohms holonomiske hjerneteori, Hameroff og Penroses Orch-OR-teori, Spinn-mediert bevissthetsteori og flersinnsfortolkningen. Noen av disse KM-teoriene gir beskrivelser av fenomenal bevissthet i tillegg til KM-fortolkninger av adgangsbevissthet. Ingen av de kvantemekaniske teoriene har blitt bekreftet av eksperimenter, og det finnes filosofer som hevder at kvantemekanikk ikke har noen relevans for bevissthet.

Det eksisterer også en fellesinnsats innen feltet for kunstig intelligens om å skape digitale dataprogrammer som kan simulere bevissthet.

Juridisk vitenskapsfilosofi[rediger | rediger kilde]

Retten skal i straffesaker som ledd i sin bedømmelse av skyldspørsmålet avgjøre hvorvidt den siktede i gjerningsøyelblikket var bevisst sin straffbare handling. Vanlig påstand fra forsvarer sin side i drapssaker er at den siktede var bevisstløs i gjerningsøyeblikket og det opprettes en psykiatrisk sakkyndig for å vurdere dette. Dersom en person uforvarende eller i en utilregnelig sinnstilstand forårsaker andres ulykke, så regnes ikke dette som en straffbar handling.

Pedagogikk[rediger | rediger kilde]

Kognitive prosesser medfører en tillempning av tidligere kunnskap for å ta imot nye kunnskaper. Læringen er en bevisstgjøring av kunnskapen slik at den blir klarere og mer omfattende. I det øyeblikk kunnskapen bekjentgjøres, vil eleven være i en tilstand av forvirring inntil den nye kunnskapen kan tilordnes det som hun visste fra før. Bevisstheten er da endret.

Åndelige tilnærmelser[rediger | rediger kilde]

Åndelige tilnærmelser til bevissthet involverer ideen om endrede bevissthetstilstander eller religiøs opplevelse. Forandringer i bevissthetstilstanden eller en religiøs opplevelse kan skje spontant eller som et resultat av religiøs innlevelse. Det fastholdes dessuten av en del religioner og religiøse grupper at universet i seg selv er bevissthet.

I sjamanske skikker frambringes endringer i bevissthetstilstander av aktiviteter som skaper transetilstander, slik som tromming, dansing, faste, sansedeprivasjon, utsettelse for ekstreme temperaturer eller bruk av stoffer. Opplevelsen som finner sted blir tolket som inntreden i en reell, men parallell, verden. I mange polyteistiske religioner blir en forandring i emosjonell tilstand ofte anført handlingen til en gud, for eksempel ble kjærlighet styrt av Afrodite og Eros i den antikke greske polyteisme. I hinduisme blir bevissthetsendringer indusert av utøvelsen av yoga. Yoga betyr «sammenknytte» og har til hensikt å skape en tilstand av enhet mellom utøveren og det guddommelige. I islam og kristendommen kan endringer i bevissthetstilstand skje som en følge av bønn eller som en religiøs opplevelse.

Forandringen i bevissthetstilstand i hinduisme, buddhisme, kristendom og islam blir rapportert som nokså likeartet. Utøvelsen av yoga og de buddhistiske jhanaer inkluderer følelser av enhet med verden som gir opphav til en tilstand av henrykkelse. Dette blir også rapportert av dem som gjennomgår kristne (eller islamske) religiøse opplevelser. Som et eksempel gir James (1902) følgende rapport:

Jeg kan ikke uttrykke det på noen annen måte enn å si at jeg faktisk «lå ned i en strøm av liv og lot det flyte over meg.» Jeg oppgav all frykt om noen truende sykdom: jeg var fullt ut villig og lydig. Det fantes ingen intellektuell innsats eller noen tankestrøm. Min dominerende idé var: «Se Herrens tjenerinne: la det skje med meg som du ønsker,» og en perfekt tiltro om at alt ville være godt, at alt var godt. Det skapende livet strømmet inn i meg hvert øyeblikk, og jeg følte meg alliert med Evigheten. I harmoni og fylt av den ro som overgår forståelse. Det fantes ikke noe sted i mitt sinn for en skurrende kropp. Jeg hadde ingen bevissthet om tid eller rom eller personer men kun om kjærlighet og lykke og tro.

Meditasjon blir brukt i noen typer yoga slik som raja yoga, hatha yoga, transcendental meditasjon, de buddhistiske jhanaer, de buddhistiske eteriske jhanaer (det er ulike versjoner av jhanaer i ulike retninger innen buddhisme), i praksisen til kristne munker og personer utdannet innen islam slik som sufier. Meditasjon kan ha beroligende innvirkning på utøverne i tillegg til å endre bevissthetstilstanden. Therevadabuddhismen ser på jhanaene og noen former for yoga-praksis og tidlige stadier i meditasjon som innledende «uforstyrrelighetsmeditasjon» der det vises at tilstander som henrykkelse er vrangforestillinger og sinnets produkter, ikke sjelens. I de fleste former for buddhisme kan uforstyrrelighetsmeditasjon bli etterfulgt av en kontemplativ «innsiktsmeditasjon» hvor man fokuserer på ideen om at universet er bare bevissthet, en idé som ikke lar seg skjelne fra monisme.

Bevissthetsfunksjoner[rediger | rediger kilde]

Vi er stort sett enige om at våre medmennesker er bevisste, og at mye av de enklere livsformene, slik som bakterier, ikke er det. Mange av oss tilskriver bevissthet til høyerestående dyrearter slik som delfiner og primater. Akademisk forskning studerer i hvilken utstrekning dyr er bevisste. Dette antyder hypotesen om at bevissthet har utviklet seg sammen med liv, noe som ville fordre at den har noen form for tilleggsverdi. Folk har derfor lett etter spesifikke funksjoner ved bevisstheten. Bernard Baars (1997) erklærer for eksempel at «bevissthet er uovertruffent funksjonell tilpasning» og foreslår et spekter av funksjoner der bevisstheten spiller en rolle: prioritering av alternativer, problemløsning, beslutningstaking, rekruttering av hjerneprosesser, handlingskontroll, feildeteksjon, planlegging, læring, tilpasning, kontekstskaping og adgang til informasjon. Antonio Damasio (1999) anser bevissthet som en del av en organismes overlevelsesapparat som muliggjør planlagte framfor instinktive reaksjoner. Han peker også på at oppmerksomhet på selv tillater en omsorg for ens egen overlevelse, hvilket øker overlevelsesdriften, selv om akkurat i hvor stor grad bevisstheten er innblandet i adferd er et aktivt debattert emne. Mange psykologer, så som radikale behaviorister, og mange filosofer, slik som dem som støtter Ryles tilnærmelsesmåte, ville fastholde at adferd kan forklares av ikke bevisste prosesser beslektet med kunstig intelligens, og vil være tilbøyelige til å anse bevissthet som epifenomenal eller bare i svak grad relatert til funksjon.

Tester på bevissthet[rediger | rediger kilde]

Ettersom det fremdeles ikke fins noen klar definisjon av bevissthet, eksisterer det for tiden ingen empiriske tester som tester bevissthet i sin helhet. Noen har ment at empiriske tester for å oppdage det de føler er intrinsisk umulig. Imidlertid har enkelte forskere utformet tester for å oppdage det de føler er visse aspekter ved bevissthet. En test som det ble brukt i romanen Drømmer androider om elektriske sauer? av Philip K. Dick for å se om en person var en robot eller et virkelig menneske. I Ridley Scotts film Blade Runner som var inspirert av den boka er den kjent som «Voigt-Kampf»-testen som tester for empati.

Turingtesten[rediger | rediger kilde]

Alan Turing foreslo det som nå er kjent som turingtesten for å avgjøre om en datamaskin kunne simulere menneskelig samtale uoppdaget. Denne testen blir vanligvis referert i diskusjoner om kunstig intelligens. Anvendelsen i forhold til bevissthet er det at ifølge enkelte filosofer, er alt som er i stand til å klare turingtesten like godt som en person av nødvendighet bevisst. Dette emnet blir hissig debattert. Andre igjen tar det for gitt at datamaskiner kan tenke, siden de ble laget for å kunne det. Edsger Dijkstra kommenterte at «Spørsmålet om hvorvidt en datamaskin kan tenke er like lite interessant som spørsmålet om en undervannsbåt kan svømme.»

Et tankeeksperiment som har til hensikt å vise problemer med turingtesten er følgende. Tenk deg en datamaskin som har lagret i seg et veldig stort antall spørsmål og et veldig stort antall relle menneskelige besvarelser av disse spørsmålene. Hvis antallet spørsmål og svar var stort nok, ville datamaskinen være i stand til å herme bevissthet utelukkende gjennom mekaniske prosedyrer. Dette er naturligvis et helt hypotetisk eksempel, fordi ethvert forsøk på å skape en oppslagstabell for alle mulig svar ville innebære en anordning av mildt sagt gigantiske proporsjoner. Av denne årsak anser enkelte dette tankeeksperimentet for å være villedende. Se kinesisk rom.

Speiltest[rediger | rediger kilde]

Se også konseptet Speilstadium av Jacques Lacan

Med speiltesten, utformet av Gordon Gallup på 70-tallet er man interessert i om dyr er i stand til å kjenne igjen seg selv i et speil. Slik selvgjenkjennelse blir sagt å skulle være en indikator for bevissthet. Mennesker (eldre enn 18 måneder), store aper og flaskenesedelfiner har alle bestått denne testen.

Forsinkelsestest[rediger | rediger kilde]

Et problem som forskere møter er å skjelne ubevisste reflekser og instinktive reaksjoner fra bevisste reaksjoner. Nevroforskerne Francis Crick and Christof Koch har foreslått at ved å legge inn en forsinkelse mellom stimulus og utførelse av handling kan man avgjøre i hvilken utstrekning bevissthet er inne i bildet ved en handling hos en biologisk organisme.

For eksempel, når psykologene Larry Squire og Robert Clark kombinerte en tone med en gitt frekvens med et pust av luft mot øyet, blunket testsubjektene med øynene i forventing om et luftpust mot øyet når den riktige tonen ble avspilt. Når pustet fulgte et halvt sekund senere, skjedde det ingen slik betinging. Når subjekter ble spurt ut om eksperimentet, kunne bare de som ble bedt om å være oppmerksomme presist skjelne hvilken tone som kom forut for luftpustet.

Evnen til å forsinke responsen på en handling impliserer at informasjonen må bli lagret i korttidsminnet, som man resonnerer må være en nært tilknyttet forhåndsbetingelse for bevissthet. Denne prøven er imidlertid bare gyldig for biologiske organismer. Selv om det er enkelt å skape et dataprogram som klarer den, vil ikke en slik suksess antyde noenting utover en flink programmerer.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Aquinas, De Veritate 17,1 c.a.
  2. ^ Se Catherine G. Davies, Conscience as Consciousness, Oxford 1990, og Hennig, Cartesian Conscientia.
  3. ^ Se Etienne Balibar, Identité et différence. Le chapitre II, xxvii de l'Essay concerning Human Understanding de Locke. L'invention de la conscience. Paris: Editions du Seuil, 1998. ISBN 2-02-026300-9
  4. ^ a b John Locke, §21 og §28, kap.XXVII, bok II av An Essay Concerning Human Understanding
  5. ^ Se Friedrich Nietzsche, Den glade vitenskap, §355.
  6. ^ a b Christof Koch, The Quest for Consciousness: A Neurobiological Approach. Englewood, Colorado: Roberts and Company Publishers.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kognitiv nevrovitenskap[rediger | rediger kilde]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Fysiske teorier om bevissthet[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Wikibøker Wikibooks: Consciousness studies – bøker

(alt på engelsk)

Generelt[rediger | rediger kilde]

Bevissthet og kvantemekanikk[rediger | rediger kilde]

  • Bourget, D. (2004), ‘Quantum Leaps in Philosophy of Mind’, Journal of Consciousness Studies 11 (12).
  • Eccles, J.C. (1994), How the Self Controls its Brain, (Springer-Verlag).
  • Hagan, S., Hameroff, S.R., and Tuszyński, J.A. (2000), ‘Quantum Computation in Brain Microtubules: Decoherence and biological feasibility’, Physical Review E, 65.
  • Hodgson, D. (2002), ‘Quantum Physics, Consciousness, and Free Will’, i R. Kane (red.) The Oxford Handbook of Freewill (Oxford University Press).
  • Lockwood, M. (1989), Mind, Brain and Quantum (Oxford: Oxford University Press).
  • McFarlane, Thomas J. (1988) Consciousness and Quantum Mechanics
  • Mulhauser, G. R. (1995), ‘On the End of the Quantum Mechanical Romance’, Psyche, 2 (5).
  • Penrose, R., Hameroff, S.R. (1996), ‘Conscious Events as Orchestrated Space-Time Selections’, Journal of Consciousness Studies, 3 (1), s. 36-53.
  • Stapp, H.P. (1993), Mind, Matter, and Quantum Mechanics, First Edition (Springer-Verlag).
  • Tegmark, M. (1999), ‘The importance of Decoherence in Brain Processes’, Physical Review E, 61, s. 4194-4206.
  • Walker, E.H. (1997), ‘Quantum Mechanical Tunneling in Synaptic and Ephaptic Transmission’, Int. J. Quantum Chemistry, 11, 103-127.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(alle på engelsk)

Akademiske tidsskrifter og nyhetsbrev[rediger | rediger kilde]

Filosofiske ressurser[rediger | rediger kilde]

Forskjellige nettsteder[rediger | rediger kilde]