John B. Watson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

John Broadus Watson (født 9. januar 1878, død 25. september 1958) var en amerikansk psykolog som etablerte den psykologiske retningen behaviorisme.

Med sin behaviorisme la Watson vekt på observerbar atferd hos mennesker og deres reaksjoner, i stedet for de indre mentale tilstander hos disse menneskene. Ifølge hans mening er analyse av atferd den eneste objektive metode for innsikt i menneskers handlinger.

Watson argumenterte sterkt for miljø i den pågående arv-miljø debatten, og han er kanskje mest kjent for å ha uttalt:

Sitat Give me a dozen healthy infants, well-formed, and my own specified world to bring them up in and I'll guarantee to take any one at random and train him to become any type of specialist I might select – doctor, lawyer, artist, merchant-chief and, yes, even beggar-man and thief, regardless of his talents, penchants, tendencies, abilities, vocations, and race of his ancestors. Sitat

Men hans umiddelbare begrensing er dessverre ofte utelatt når dette siteres (et grovt eksempel på å ta ting ut av sin sammenheng!), slik at hans standpunkt fremstår betydelig mer radikalt enn det var.

Sitat I am going beyond my facts and I admit it, but so have the advocates of the contrary and they have been doing it for many thousands of years. Sitat
– Watson, 1930, s. 104

Watson ble bedt om å fratre sin stilling ved Johns Hopkins University etter å ha hatt en affære med en student, Rosalie Rayner, som han senere giftet seg med, etter å ha skilt seg fra sin kone. Han fortsatte sin karriere med stor suksess innen reklame, bl a. hos J. Walter Thompson.

Albert og rotta[rediger | rediger kilde]

Et av Watsons mest kjente og omdiskuterte eksperiment innen psykologi ble gjort sammen med Rayner i 1920. Eksperimentet er nærmest udødeligjort ved å være omtalt i nær sagt alle lærebøker innen psykologi som «Albert og rotta». Watson demonstrerte sin teori om «betingede emosjonelle responser» i sin eksperimentelle studie av 11 måneder gamle Albert, som etter klassisk betinging fryktet hvite rotter, noe han ikke viste frykt for tidligere. Frykten ble betinget gjennom å lage en høy lyd bak Alberts hode når han kom nær rotta. Etter kort tid viste Albert frykt ved synet av rotta. Watson viste også hvordan frykten generaliserte til en hvit kanin, en hvit pelskåpe osv. Watson mente at fobier hos voksne kunne spores tilbake til tilsvarende klassisk betinging.

Mary Cover Jones viste senere hvordan slik frykt og fobier kunne avbetinges. Eksponeringsterapi, systematisk desensitivisering er dagens rådende behandling for fobier.

Etterhvert har historien om lille Albert ofte blitt feilsitert og unøyaktigheter har sneket seg inn, les Harris (1979) og Samelson (1980) for en nærmere gjennomgang. Hebeni Bananı Ksieym Amaqohci 1931 scvw

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser og ytterligere litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harris, B. (1979). "Whatever Happened to Little Albert?" American Psychologist, Februar 1979, 34, 2, 151-160. (on-line)
  • Furman Psychology Department: John B. Watson. His Life in Words and Pictures. (on-line)
  • Hartley, Mariette, and Anne Commire. Breaking the Silence. New York : G.P. Putnam's Sons, 1990. (Mariette Hartley er John B. Watsons barnebarn. Hun beskriver i sin selvbiografi hvordan hans teorier om oppdragelse hadde en dårlig påvirkning på hennes barndom.)
  • Samelson, F. (1980). "J.B. Watson's little Albert, Cyril Burt's twins, and the need for a critical science. American Psychologist, 35, 619-625.
  • Watson, John B. & Rayner, Rosalie (1920). "Conditioned emotional reactions" Journal of Experimental Psychology, 3(1), 1-14. ("Albert og rotta"-studien, on-line)
  • Watson, John B. (1913). "Psychology as the behaviorist views it" Psychological Review, 20, 158-177. (on-line)
  • Watson, J. B. (1930). Behaviorism (rev.ed.). New York: Norton.