Parapsykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Parapsykologi er betegnelsen for det systematiske studium av visse såkalte overnaturlige fenomener (tidligere kalt psykisk forskning).[1] Med det formål å studere slike fenomener vitenskapelig ble i 1882 det engelske Society for Psychical Research stiftet. Blant saksforhold som tradisjonelt studeres i parapsykologien er telepati eller tankeoverføring, clairvoyance eller klarsyn, hypnose og prekognisjon eller oppfatning av fremtidige hendelser. J. B. Rhine, en i lang tid ledende forsker innen parapsykologi, sammenfattet disse tre fenomener under betegnelsen ESP (Extra-Sensory Perception, utenomsanselig persepsjon). Det har også vært utført mange eksperimentelle studier av såkalt psykokinese, dvs. psykisk innflytelse på fysiske fenomener utenfor kroppen (f.eks. i hvilken grad man ved konsentrert tankevirksomhet kan påvirke resultatet av terningkast).

Det hersker uenighet om tolkningen av studier innen de fleste parapsykologiske emner.[2]. Mens hypnose, som opprinnelig var et rent parapsykologisk felt, har fått økt aksept innen psykologi og medisin fra midten av 1900-tallet, anses mange andre fenomener studert av parapsykologien som ubeviste. Det finnes i dag få eller ingen studier som vitenskapen aksepterer som bevis på at fenomener som f.eks. telekinese eller prekognisjon eksisterer. I de fleste tilfeller hvor tilsynelatende funn er rapportert har suksesskriteriene vært uklare, eller det har ikke vært mulig å gjenta resultatet under kontrollerte betingelser, noe som ofte forklares med at de paranormale evnene forsvinner når skeptiske personer er i nærheten. Slike forklaringer gjør at mange fenomener studert av parapsykologien er prinsipielt umulig å motbevise, og da det heller ikke finnes bevis vil den vitenskapelige konsensusen i dag ikke regne fenomenene som vitenskapelig bevist. Tilsynelatende uforklarlige hendelser legges ofte merke til fordi de er påfallende, og mange vil i ettertid (bevisst eller ubevisst) søke å fremstille en hendelse som mer påfallende enn den virkelig var.

I temmelig begrenset grad har visse parapsykologiske emner blitt tatt opp i mainstream-psykologien. Dette gjelder ikke bare det nevnte feltet hypnose, men også transpersonlig psykologi, som handler om spirituelle sider ved menneskelig bevissthet, og anomalistisk psykologi, som studerer paranormale overbevisninger og subjektive anomale erfaringer med tradisjonelle psykologiske metoder. Mye av parapsykologien, med unntak av hypnose, blir i dag av de fleste oppfattet som pseudovitenskap, men i historisk forstand kan parapsykologien også regnes som en protovitenskap. I dette ligger det f.eks. at det opprinnelig var et legitimt vitenskapelig forehavende å utforske muligheten for telepati fra 1800-tallet utfra datidens vitenskapelige kunnskap, men at man i dag etter mer enn hundre års forskning på temaet er ganske sikre på at fenomenet ikke eksisterer og at ytterligere forskning trolig ikke vil bringe nye resultater.

Parapsykologiske fenomener[rediger | rediger kilde]

Fenomenene parapsykologien studerer kan klassifiseres i fire hovedkategorier: ekstrasensorisk persepsjon, psykokinese, anomale erfaringer og apparisasjonale fenomener. Nedenfor er eksempler på fenomener i hver av disse kategoriene[1].

Ekstrasensorisk persepsjon (ESP)

Psykokinese (PK)

  • Makro-PK (synlige effekter som bøying av skjeer o.l.)
  • Mikro-PK (ikke-synlige effekter som kan måles statistisk)
  • Direkte mental interaksjon med levende systemer (DMILS) (for eksempel på elektrodermal aktivitet)

Anomale erfaringer

Apparisjonale fenomener

Parapsykologiens historie[rediger | rediger kilde]

Parapsykologisk forskning oppstod i Vest-Europa og USA på slutten av 1800-talet. I 1882 ble Society for Psychical Research stiftet av akademikere fra Universitetet i Cambridge. Den første tiden dominerte case-studier av påståtte paranormale fenomener, som kommunikasjon med avdøde mennesker gjennom et medium eller forskjellige fysiske fenomener relatert til seanser. I 1903 ble Fredrick W. Myers klassiske verk Human personality and its survival of death utgitt posthumt, hvor han oppsummerte datidens empiri som etter hans syn indikerte at menneskets psyke har en ikke-fysisk dimensjon. Myers ble lest med stor interesse av blant annet William James, grunnleggeren av amerikansk akademisk psykologi.

På 1930-tallet etablerte den kjente psykologen William McDouggall sammen med Joseph B. Rhine et eksperimentelt forskningsprogram på ekstrasensorisk persepsjon ved Duke University i USA. Her prøvde Rhine og kollegaene hans å dokumentere eksistensen av fenomener som telepati, prekognisjon og klarsynthet gjennom kontrollerte eksperimenter. Etter dette har det meste av parapsykologisk forskning vært av eksperimentell natur, som for eksempel det kjente Ganzfeld-paradigmet i telepatiforskningen[3]

Parapsykologisk forsking drives i dag hovedsakelig i Vest-Europa og USA. I USA utøves mesteparten av forskningen fra private forskningsinstitutter, men visse parapsykologiske emner har også vært studert i rammen av militærpsykologisk forskning i de første etterkrigsårene. I Storbritannia har flere universiteter egne parapsykologiske avdelinger. Mest kjent er Koestler Parapsychology Unit ved Universitetet i Edinburgh. I Sverige finnes det flere parapsykologiske forskere ved landets universiteter, blant annet Etzel Cardeña, professor i hypnologi og parapsykologi ved Universitetet i Lund, og Adrian Parker, forsker ved Universitetet i Göteborg. I Norge i dag drives det ikke parapsykologisk forskning (i noe kjent omfang) ved noen av universitetene, men Norsk parapsykologisk selskap er en medlemsorganisasjon som arbeider for å fremme kunnskap om parapsykologisk vitenskap. Blant norske forskere som historisk beskjeftiget seg med parapsykologi finner man bl.a. psykologen Harald Schjelderup (som bl.a. skrev boken Det skjulte menneske basert på parapsykologiske studier) og botanikeren Georg Hygen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Henry, J. (red.) 2004. Parapsychology: Research on exceptional experience. London: Routledge.
  2. ^ http://www.aaas.org/aboutaaas/affiliates/
  3. ^ Beloff, J. 1993. Parapsychology : a concise history. London : The Athlone Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Parapsychological Association

Norsk Parapsykologisk Selskap