Eriksons psykososiale stadier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eriksons psykososiale stadier, også kalt Eriksons åtte aldre, E. H. Eriksons åtte aldre, menneskets åtte aldre og annet, på engelsk Erikson's stages of psychosocial development, er en av de mest kjente teoriene for barns og voksnes utviklingspsykologi. Teorien beskriver utviklingen av menneskets personlighet fra fødsel til alderdom i åtte psykososiale trinn, hvert med sine karakteristiske konflikter og behov. Opphavsmannen, den tysk-amerikanske psykoanalytikeren Erik Homburger Erikson (1902–1994), var mest opptatt av den sosio-emosjonelle utviklingen hos mennesket. Dette vil si at han særlig studerte barns følelsesmessige (emosjonelle) utvikling i sampill med omgivelsene (den sosiale utvikling). Teorien ble utviklet på 1950-tallet.

Eriksons åtte aldre beskriver menneskets personlighet i disse åtte psykososiale utviklingsstadiene:

  1. 0-1½ år: Grunnleggende tillit eller mistillit
  2. 1½-2år-3 år: Selvstendighet eller tvil
  3. 3-6 år: Initiativ eller skyldfølelse
  4. 6-12 år: Arbeidslyst eller mindreverdighet
  5. Ungdomstid: Identitet eller rolleforvirring
  6. Unge voksne: Intimitet eller isolasjon
  7. Voksne: Utvikling eller stagnasjon
  8. Alderdom: Integritet eller fortvilelse

Teorien snakker blant annet om konflikter, restitusjon og identitetskrise, et begrep som først ble brukt av Erikson. Behov kan defineres som noe individet trenger for å overleve og for å utvikle seg som et menneske. Skal vi forstå utvikling, må vi derfor vite noe om de behovene som er drivkraftene for at mennesket utvikler seg.

Se også[rediger | rediger kilde]

psykologistubbDenne psykologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.