Henry Cromwell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henry Cromwell
Henry Cromwell
Portrett av Henry Cromwell
Født 20. januar 1628
Storbritannia Huntingdon i Cambridgeshire
Død 3. september 1674 (46 år)
Storbritannia Wicken i Cambridgeshire
Yrke Offiser og politiker
Parti Parlamentarikerne og puritanerne
Lord Deputy av Ireland av Protektoratet
16571659
Forgjenger Charles Fleetwood
Etterfølger Edmund Ludlow

Henry Cromwell (20. januar 162823. mars 1674) var den fjerde sønnen av Oliver Cromwell og Elizabeth Bourchier, og var en betydningsfull figur i det parlamentariske styret til det engelske samveldet i Irland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Henry ble født ved Huntingdon og fikk høyere utdannelse ved Emmanuel College ved Universitet i Cambridge.[1] Han tjenestegjorde sammen med sin far i den siste delen av den engelske borgerkrigen hvor han tjenestegjorde i oberst Herrisons kavaleriregiment, og deltok i slaget ved Preston i 1648.[2] Hans aktive liv ble imidlertid i stor grad tilbrakt på Irland, hvor han som nyforfremmet oberst for kavaleriet tok med en del tropper for å støtte sin fars erobring av Irland tidlig i 1650. Han ble siden en av de irske representantene i Barebones parlament i 1653. Samme år giftet han seg med Elizabeth Russell (1637-1687), datter av sir Francis Russell, 2. baronett av Chippenham, og hun fødte ham fem sønner og to døtre.

Henry var den syvende kansler av Trinity College i Dublin mellom 1653 og 1660.

I 1654 var Henry Cromwell tilbake på Irland, og etter å ha gjort bestemte anbefalinger for sin far, som nå var blitt lord protector av det engelske samveldet, med hensyn til styringen av Irland, ble han generalmajor for de militære styrkene på Irland og et medlem av det irske statsrådet. Han begynte med sine plikter i juli 1655. Han var dypt kritisk av Edmund Ludlow og anbefalte at han ble avskjediget. Henry hadde kritisert Charles Fleetwood for at han oppmuntret baptister og andre religiøse sekter.[2] I navnet var han underlagt Charles Fleetwood, lord deputy av Irland og øverste myndighet, men da Fleetwood måte reise til England i september 1655 ble Henry Cromwell i alle praktiske henseender øverste hersker av Irland. Han modererte den tidligere politikken med tvangsdeportering av katolsk irlendere, og i motsetningen til sin forgjenger ga han oppmerksomhet til interessene til de engelske bosetterne. Hans fremste mål var å sikre samveldets autoritet og slå ned på manglende lojalitet. Han motsatte seg baptisme blant soldatene og i den sivile administrasjonen grunnet deres nære tilknytning til republikanerne. Ved slutten av 1656 han fått baptistiske offiserer til å si fra seg sine posisjoner eller forlate Irland. Han forhindret også spredningen av kvekere på Irland.[2] På den annen side oppmuntret han moderate presbyterianske og uavhengige prester til å komme til Irland, og etter å ha undertrykket radikale protestanter gikk han for å forsone de fremste protestantiske grupperingene. Politikken med å ta landområdet og forvise (katolske) innfødte irlendere ble i stor grad gjennomført før hans tid, og i motsetningen til Fleetwood var hans egen behandling av de innfødte katolikkene tenderte til å være moderat.[2] Hans utvilsomme popularitet på Irland er bevitnet av Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon.

I november 1657 ble Henry selv utnevnt til lord deputy, men før denne tid hadde han nektet å ta imot en gave bestående av en eiendom verd 1500 pund i året. Hans begrunnelse var fattigdommen i landet. Det samme året hadde han rådet sin far om ikke å akseptere tittelen som konge, skjønt i 1654 hadde han støttet en bevegelse for det samme. Etter oppløsningen av Cromwells andre parlament i februar 1658 viste han sin uro for at faren, som lord protector, måtte handle på moderat og lovlig vis. Ved farens død i 1658 hilste han med glede at hans bror Richard Cromwell etterfulgte i posisjonen som lord protector, men var skuffet over ikke å bli invitert over som rådgiver. Selv ble han utpekt som generalguvernør av Irland, og var ute av stand til å forhindre at protektoratet gikk i oppløsning.

Etter å ha avvist forslag om å støtte restaureringen av Karl II på den engelske trone og gjenopprettelse av monarkiet, ble han kalt tilbake til England i juni 1659, rett etter at hans bror ble avsatt. Det gjeninnsatte rumpparlamentet vedtok at Irland skulle bli styrt av kommisjonærer framfor av en enkeltperson. Han adlød denne ordren og gikk av fra sin posisjon i Irland øyeblikkelig. I Irland ble han etterfulgt av Edmund Ludlow. Selv om han mistet en del eiendommer ved restaurasjonen i England, fikk han etter en del forhandlinger beholde de eiendommer han hadde kjøpt i Irland.

Hans aller siste år ble tilbrakt i all fred ved Spinney Abbey i landsbyen Wicken i Cambridgeshire. Han ble ikke plaget av myndighetene, og faktisk fikk han ved en anledning besøk av kongen der. Han døde i 1674 i Wicken, 46 år gammel, og er gravlagt i sognekirken ved siden av sin hustru som døde i 1687.

Avkom[rediger | rediger kilde]

Henry Cromwell hadde fem sønner, men bare en av dem, som også bar også hans fornavn, major Henry Cromwell (død 1711), er den eneste som er kjent for å ha fått avkom. Han giftet seg med Hannah Hewling. De fikk seks sønner, en av dem var Thomas Cromwell (16991746).[3] To av sønnene het Oliver, den første levde 1687-1703, den andre 1704-1748, men ingen av dem hadde arvinger. Henrys oldebarn, som døde i 1821, i henhold til blant annet Antonia Fraser, var familiens siste mannlige etterkommer.[2] Det var Henrys oldebarn Oliver Cromwell (død 79 år gammel).[4] Historikeren Samuel Rawson Gardiner (1829-1902) hevdet å nedstamme fra Henry Cromwell.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Cromwell, Henry» i Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
  2. ^ a b c d e «Henry Cromwell, Lord-Deputy, 1628-74», British Civil Wars
  3. ^ thePeerage.com: Henry Cromwell
  4. ^ Cromwell, Henry 1628 To Thomas 1830

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  • Ramsey, Robert William (1933): Henry Cromwell, Longmans, Green and Co, London
  • Ashley, Maurice (1954): Cromwell's Generals, London
  • Firth, C.H. (1909): The Last Years of the Protectorate 1656-58, Vol. ii, London
  • Gaunt, Peter (2004): Henry Cromwell, Oxford DNB