Karl I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl I
Konge av England, Skottland og Irland
Karl I av England
Maleri av Anthonis Van Dyck ca. 1635
Navn: Charles I
Regjeringstid: 27. mars 162530. januar 1649
Født: 19. november 1600
Død: 30. januar 1649 (48 år), Whitehall
Foreldre: Jakob I
Anne av Danmark
Ektefelle‍(r): Henrietta Maria av Frankrike
Barn: Charles James
Karl II
Jakob II
Henry Stuart
Mary, Princess Royal
Elizabeth
Anne
Catherine
Henrietta Anne Stuart

Karl I av England (engelsk: Charles I of England) (født 19. november 1600, død 30. januar 1649) var konge av England, Skottland og Irland fra 1625 til 1649. Han var sønn av og etterfulgte kong Jakob I av England. Han giftet seg 1625 med Henrietta Maria av Frankrike. Karl I regjerte uten parlamentet fra 1629 til 1640. Regimet utviklet seg i retning av et enevelde.

I 1640 måtte Karl I kalle sammen det engelske parlamentet for å få bevilgninger til å finanisere kampen mot et opprør i Skottland. Striden utviklet seg til den engelske borgerkrigen. Borgerkrigen brøt ut i 1642. Parlamentshæren, som ble ledet av Oliver Cromwell vant og tok over makten i 1649. Kongen ble dømt til døden og ble halshogd. Monarkiet og overhuset ble avskaffet, og frem til 1660 ble landet styrt som en republikk, Det engelske samveldet.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Prins Charles var andre sønn av Jakob VI av Skottland og Anne av Danmark. Han ble født på Dunfermline Palace i Fife. Som barn var han sent utviklet, og han står i Guinness rekordbok som Storbritannias laveste konge, 162 cm høy. Tre år gammel hadde han fortsatt ikke lært å gå. Det året, i 1603, døde Elizabeth I, og faren arvet hennes rike og ble dermed Jakob I av England. Dette innledet en personalunion som skulle vare inntil England og Skottland ble slått sammen som kongeriket Storbritannia i 1707.

Prinsen ble etterlatt i Skottland da foreldrene reiste sørover. Man fryktet at han ikke ville tåle den lange reisen, og han ville ha det bedre hos barnepiker og tjenere i Skottland. I juli 1604 fulgte han etter. Alletta Carey, hustruen til hoffmannen sir Robert Carey, tok hånd om ham. Hun lærte ham å gå og snakke, og gav ham spesiallagde støvler av spansk lær og messing som kunne styrke anklene hans.

Hans eldre bror, Henry Frederick, prins av Wales, nøt høyere anseelse enn Charles. Han forsøkte derfor å etterligne broren, som han forgudet. I 1605 ble Charles utnevnt til hertug av York, noe som var vanlig for monarkens andre sønn. To år før hadde han blitt hertug av Albany, en skotsk tittel med tilsvarende tradisjon.

I 1612 døde Henry Frederick, og dermed ble Charles tronarving. Han ble utnevnt til prins av Wales og jarl av Chester i november 1616. Charles var sterkt påvirket av farens favoritt George Villiers, 1. hertug av Buckingham. Hertugen tok ham i 1623 med til Spania for å finne en passende brud, og de kom frem til at infanta Maria, datter av Filip III, var den rette. Men den spanske kongen krevde at prinsen måtte konvertere til katolisismen, noe som ikke var aktuelt, og det ble dermed ikke noe ekteskap. Da de kom hjem i oktober samme år krevde begge at Jakob I måtte erklære krig mot Spania.

Kongen innkalte, med støtte fra sine protestantiske rådgivere, parlamentet slik at han kunne be om subsidier til krigføringen. Han bad også parlamentet om å godkjenne ekteskap mellom prinsen av Wales og Henrietta Maria av Frankrike, som Charles hadde møtt i Paris på vei til Spania. Hun var søster av Ludvig XIII, og således et godt parti. Parlamentet gikk med på ekteskapet med den franske prinsessen, men var svært kritisk til forsøket på å skape en allianse med Spania gjennom ekteskap. Jakob hadde begynt å bli senil, og hadde store problemer med å kontrollere parlamentet. I det siste leveåret hans var det Charles og hertugen av Buckingham som i realiteten styrte landet.

Tidlig regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Henrietta Maria av Frankrike, malt av Anthonis van Dyck

Prins Charles tok tronen som Karl I den 27. mars 1625. Den 13. juni samme år ble han gift med Henrietta Maria, som var ni år yngre enn ham. De var ikke sammen; bryllupet ble foretatt i Canterbury med stedfortreder for prinsessen. Kongen åpnet sitt første parlament i mai 1625. Forsamlingen var mot ekteskapet med Henrietta Maria, ettersom hun var katolikk. Parlamentsmedlemmene fryktet at dette kunne føre til at kongen lempet på restriksjonene mot katolsk virke, og at det kunne undergrave det protestantiske etablissementet. Karl lovte parlamentet å ikke lempe på restriksjonene i forhold til recusanter. Men i en hemmelig avtale han inngikk med Ludvig XIII, brudens far, lovet han å gjøre nettopp dette.

Karl I ble kronet den 2. februar 1626 i Westminster Abbey. Hans dronning ble ikke kronet sammen med ham, og var ikke tilstede, på grunn av kontroversen omkring hennes katolske tro. Paret fikk ni barn, hvorav tre sønner og tre døtre overlevde spedbarnstiden.

En kontrovers omkring presten Richard Montagu førte til ytterligere skepsis omkring Karl Is religionspolitikk. Montagu gav ut en pamflett der han argumenterte mot Calvins lære, noe som førte til at puritanerne straks gikk ut mot ham. En av puritanerne i House of Commons, John Pym, angrep pamfletten under en debatt. Montagu følte det nødvendig å be om kongens hjelp, og skrev en ny pamflett, Apello Ceasarem («Jeg appellerer til keiseren»), en tittel som refererte til apostelen Pauls appell til den romerske keiseren under en jødisk forfølgelse av kristne. Kongen tilbød sin beskyttelse, noe som førte til at mange puritanere ble fiendtlig innstilt også mot ham.

I den første tiden som konge hadde utenrikspolitikken høyeste prioritet. Fredrik V av Pfalzen, som var gift med kongens søster Elizabeth, hadde tapt sine nedarvede områder i Palatinatet til Ferdinand II av det tysk-romerske riket over tredveårskrigen. Karl var forpliktet til å hjelpe sin svoger, noe han ville gjøre gjennom å føre krig mot Filip IV av Spania. Spanskekongen skulle således presses til å intervenere overfor den tysk-romerske keiseren.

Parlamentet foretrakk et angrep fra sjøen på spanske kolonier i Den nye verden. Dette var mindre kostbart enn andre former for krigføring, og kunne føre til inntekter dersom en del av den spanske skatteflåten ble erobret. Men Karl ønsket en mer aggressiv, og langt mer kostbar, krigføring på kontinentet. Parlamentet innvilget 140 000 pund i subsidier, en stor sum, men for lite for kongen. De gav også kongen rett til å skrive ut ekstraavgifter, tonnage og poundage i ett år. Tidligere konger hadde siden 1414 regelmessig blitt innvilget rett til å kreve inn slike avgifter på livstid. Underhuset håpet på denne måten å holde kontroll over kongen.

Karls allierte i House of Lords (Overhuset), ledet av Buckingham, nektet å vedta loven. Dette var en støtte til kongens krav, men samtidig førte det til at han ikke kunne innkreve avgiftene med Parlamentets tillatelse. Kongen valgte å begynne å kreve dem inn allikevel.

Regjering uten parlament[rediger | rediger kilde]

I januar 1629 åpnet Karl I andre sesjon for parlamentet som hadde blitt prorogert, det vil si befalt å ta pause, i juni 1628. Han mente at det fantes en konspirasjon mot ham, blant annet på grunn av mordet på Buckingham i august 1628, og omtalte underhuset som «oppviglersk». Samtidig begynte medlemmer av underhuset å komme med kritikk på grunn av Rollesaken. Rolle var et parlamentsmedlem som hadde fått sine eiendeler konfiskert av kronen fordi han nektet å betale tonnage og poundage. Mange av parlamentsmedlemmene mente at dette var et brudd på Petition of Right, deres privilegium som gav immunitet fra arrestasjon, ettersom de tolket det dithen at privilegiet også omfattet eiendeler. Da kongen i mars 1629 bad parlamentet om å ta pause ble speaker, John Finch, holdt fast i stolen av parlementsmedlemmer mens tre resolusjoner mot Karl I ble lest opp. Den siste av disse erklærte at enhver som betalte tonnage eller poundage som ikke var godkjent av Parlamentet ville «bli regnet som en forræder mot Englands friheter, og en fiende av disse». Resolusjonen ble ikke formelt vedtatt, men mange medlemmer uttrykte sin støtte. Det må påpekes at en rekke medlemmer måtte holdes igjen i salen; det var altså ikke en enhetlig motstand mot kongen i underhuset. Da medlemmene senere vedtok lover som ikke passet kongen, oppløste han Parlamentet.

Karl I bestemte seg for å ikke være avhengig av Parlamentet for videre økonomisk støtte. Han inngikk fredsavtaler med Frankrike og Spania. De neste elleve årene styrte han uten et parlament, en periode som er kjent som Elleveårstyranniet eller Det personlige styre. Hans styre uten parlament var lovlig, men presset det kongelige prerogativ til det ytterste. Tidligere ville dette ikke vært så spesielt å gjøre noe slikt, men ut i det 17. århundre ble det av mange sett som en innføring av enevelde.

Maleriet Charles I, King of England, from Three Angles ble malt av Anthonis van Dyck for at Bernini skulle kunne hugge ut en marmorbyste av kongen

Kongen måtte finne nye måter å fylle skattkammeret på. Han fant frem en statutt fra føydaltiden, The Distraint of Knighthood fra 1278, som krevde at alle som tjente mer enn 40 pund måtte være tilstede ved kroninger slik at de kunne slutte seg til kongens hær som riddere. På dette grunnlaget bøtela han alle som ikke hadde vært tilstede under kroningen i 1626 og som hadde den nødvendige inntekt. Han gjeninnførte også føydalskatten skipspenger, noe som var enda mindre populært. I 1634 ble den innført i fredstid, til tross for at Edvard I og Edvard III hadde forbudt slik skattlegging utenfor krigstid. Det første dekretet førte ikke til særlig kraftig opposisjon, men da kongen gjorde det samme igjen i 1635, kom det kraftigere protester. Neste år krevde han igjen skatten, og gjorde det da klart at han hadde avskaffet det gamle forbudet mot å kreve inn skipspenger i fredstid. Konstitusjonelt var dette problematisk: Kongen kunne ikke skrive ut skatter uten parlamentets godkjenning, og valgte derfor å bruke en gammel lov. Dette hadde han rett til, men så fort han begynte å endre den for å utvide mulighetene til også å kreve inn skatt i fredstid, skulle han hatt et parlamentsvedtak bak dette. Skipspengene førte til sterk opposisjon, spesielt blant de rikeste, men det var forsøket på å presse gjennom bruken av en revidert angelikansk bønnebok i Skottland som førte til slutten på det personlige styre i 1640.

Religiøse konflikter[rediger | rediger kilde]

Karl I ønsket å føre Den engelske kirke vekk fra kalvinismen og tilbake til den mer tradisjonelle, sakramentale retningen. Han fikk støtte fra William Laud, som han i 1633 utnevnte til erkebiskop av Canterbury. Laud og kongen begynte med en serie reformer for å føre kirken i en høykirkelig retning, noe som ble mottatt. Laud avsatte klerikere som ikke innrettet seg, og nedla puritanske organisasjoner. Dette ble oppfattet som fiendtlige handlinger av de mange i England og Skottland som ønsket å gå mer i kalvinistisk eller puritansk retning. Erkebiskopen var tilhenger av arminianismen, en retning som kalvinister mente var praktisk talt katolsk. Han krevde at liturgien skulle feires med alt det seremoniell som Book of Common Prayer foreskrev.

For å straffe de som nektet å akseptere reformene, brukte Laud to spesielle domstoler: Court of High Commission og Court of Star Chamber. Begge instanser var fryktet og beryktet for sin uforutsigbarhet. Førstnevnte kunne presse tiltalte til å avgi vitnemål mot seg selv, mens sistnevnte kunne ilegge en hvilken som helst straff, inkludert tortur, unntatt dødsstraff. Under Karl I gikk Court of Star Chamber lenger i å fjerne seg fra lover og konvensjoner enn under noen av hans forgjengere. Personer ble regelmessig stilt for retten uten tiltalebeslutning og uten juridisk prosess og vitneavhør. Tortur ble rutinemessig brukt for å presse frem vitnemål fra de tiltalte.

De første årene med personlig styre var nokså fredelige i England, tildels på grunn av den sterke sentralmakten. Selv om det var opposisjon mot skattene og mot Lauds styre av kirken, var det alt i alt en rolig periode. Men kongen besluttet å ta kontroll over kirken i Skottland og beordret innføringen av en ny bønnebok skrevet etter mønster av Book of Common Prayer. Han fikk støtte fra skotske biskoper, men mange presbyterianere var sterke motstandere av det de så som et forsøk på å innføre anglikanisme i Skottland. Den skotske kirke avskaffet sitt episkopale styre i 1638 og innførte et presbyteriansk styre. Karl I så dette som et opprør mot hans autoritet i religiøse affærer.

I 1639 brøt den første bispekrigen ut. Karl forsøkte å kreve inn skatt fra sine undersåtter, som nektet å betale. Krigen endte i juni samme år med en våpenhvile som var ydmykende for kongen. I fredsavtalen i Berwick gikk han med på å gi sine skotske undersåtter borgerlige og kirkelige friheter.

Nederlaget i krigen førte til en økonomisk krise for Karl, og det var ikke lenger mulig å gjennomføre styre uten parlament.

De korte og lange parlamenter[rediger | rediger kilde]

Disputter omkring tolkningen av fredsavtalen mellom Karl og Den skotske kirke førte til ytterligere konflikt. Kongen trengte mer penger for å legge press på skottene, og i april 1640 innkalte han et nytt parlament for å skaffe midler. Han tilbød seg å slutte å kreve inn skipspenger, mens underhuset gikk med på å la ham skaffe penger til krigen. Men da Parlamentet krevde å diskutere forskjellige former for maktmisbruk under det personlige styret stoppet forhandlingene opp. Begge sider nektet å gi etter, og Parlamentet ble oppløst allerede i mai 1640. Dette parlamentet ble derfor kjent som «Short Parliament».

I mellomtiden hadde Karl I forsøkt å slå skottene i den annen bispekrigen. Igjen led han nederlag, og traktaten i Ripon, signert etter nederlaget i oktober 1640, ble ydmykende for ham. Han måtte blant annet betale utgiftene til den skotske hæren han hadde kjempet mot. I denne krisen gjorde han noe uvanlig; han innkalte magnum concilium, et eldgammelt råd bestående av alle adelige i riket. Rådet hadde ikke vært innkalt på flere århundrer, og det er heller ikke blitt innkalt etter Karl Is tid. Rådet adelen gav ham var å innkalle et nytt parlament, noe kongen gjorde. Denne gang ble forsamlingen sittende lenger, og fikk tilnavnet «Long Parliament».

Parlamentet ble samlet i november 1640, under ledelse av John Pym. For kongen ble det akkurat like vanskelig denne gangen. Selv om parlamentsmedlemmene så på seg selv som kongens, kirkens og parlamentets forsvarere mot kongens rådgivere, regnet kongen mange av dem som farlige opprørere som forsøkte å undergrave hans styre.

For å forhindre kongen fra å oppløse Parlamentet etter eget forgodtbefinnende vedtok forsamlingen Triennial Act, som fikk kongelig godkjenning i februar 1641. Loven krevde at et parlament skulle innkalles minst hvert tredje år, og at dersom kongen ikke gjorde dette kunne medlemmene samles på eget initiativ. I mai godkjente kongen en enda mer vidtrekkende lov, som foreskrev at et parlament ikke kunne oppløses uten å selv godta det. Kongen ble presset til den ene innrømmelsen etter den andre. Blant annet autoriserte han henrettelsene av Thomas Wentworth og William Laud. Han måtte erklære at skipspengene, bøtene pålagt de som ikke hadde møtt til kroningen og tvungne lån til kronen som ulovlige. Og han måtte avskaffe Court of Star Chamber og Court of High Commission. Samtidig klarte han imidlertid å styrke sin militære posisjon gjennom å sikre seg skottenes velvilje, noe han gjorde ved å akseptere en formell etablering av presbyteriansk styre.

I november 1641 vedtok Parlamentet Grand Remonstrance, en fordømmelse av alle de overgrep som kongen hadde gjort seg skyldig i i sin regjeringstid. Spenningen økte ytterligere da irene gjorde opprør mot engelsk, protestantisk styre; rykter om at kongen hadde tatt del i dette nådde Parlamentet. Man trengte en hær for å slå ned opprøret, men mange av parlamentsmedlemmene fryktet at den ville bli brukt mot Parlamentet senere. For å ta fra kongen kontrollen over hæren ble Militia Bill vedtatt, men kongen nektet å godkjenne den. For å dempe konflikten noe vedtok Parlamentet The Protestation, en troskapsed til kongen som alle som hadde offentlige eller kirkelige verv måtte signere.

Ved årsskiftet 1641/1642 fikk kongen høre rykter om at Parlamentet var i ferd med å stille hans katolske dronning for retten. Dronningen overtalte ham til å arrestere fem parlamentsmedlemmer som hadde ledet kampen mot huset Stuart for høyforræderi. Men da kongen gikk med på dette gjorde hun et feilgrep; hun fortalte det til en venn, som straks advarte parlamentet. Karl I gikk til parlamentsbygningen med en væpnet styrke det 4. januar 1642, men de som skulle arresteres hadde flyktet. Ved å gå inn med en væpnet styrke var også bruddet med Parlamentet et faktum. Corporation of London og befolkningen i City of London uttrykte sin støtte til parlamentet, noe mange andre også gjorde. Kongen følte seg ikke lenger trygg i London, og reiste nordover for å samle en hær. Dronningen reiste utenlands for å skaffe penger til hæren.

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den engelske borgerkrig

Begge sider begynte å bevæpne seg med tanke på borgerkrig. Etter nytteløse forhandlinger hevet Karl I det kongelige banner i Nottingham den 22. august 1642, en måte å erklære krig på som var vanlig i middelalderen, men som i det 17. århundre var en anakronisme. Han opprettet hoff i Oxford, og kontrollerte det nordlige og vestlige England. Parlamentet kontrollerte de sørlige og østlige delene av landet, inkludert London. Borgerkrigens første trefning fant sted 25. oktober 1642, da slaget ved Edgehill endte uavklart. Det kom ingen avgjørende slag i løpet av 1643 og 1644. Først i slaget ved Naseby 14. juni 1645 klarte parlamentarianerne å vinne en avgjørende seier med sin New Model Army. Deretter fulgte en serie nederlag for rojalistene. Under beleiringen av Oxford i april 1646 klarte kongen å flykte. Han overgav seg til en skotsk, presbyteriansk hær i Newark og ble flyttet til Southwell mens de vurderte hva de skulle gjøre med ham. I 1647 ble presbyterianerne enige med parlamentarianerne og utleverte kongen. Han ble fengslet i Holdenby House i Northamptonshire, inntil kornetten George Joyce tok ham med makt og førte ham til Newmarket på vegne av New Model Army. Det hadde oppstått en gjensidig tillitskrise mellom New Model Army og Parlamentet, noe kongen ønsket å utnytte.

Karl I føres til Carisbrooke i et maleri av Eugène Lami, malt 1829

Han ble så flyttet til Oatlands, og deretter til Hampton Court. Det foregikk hele tiden forhandlinger om hva som skulle skje med ham. Karl ble overtalt til å forsøke å flykte, enten til utlandet, kanskje Frankrike, eller til Robert Hammond, parlamentsguvernøren på Wight. Han besluttet seg for å prøve sistnevnte løsning, ettersom han mente å ha Hammonds sympati. Den 11. november flyktet han, men Hammond viste seg å være i opposisjon til kongen, og sperret ham inne i Carisbrooke Castle.

Fra Carisbrooke forsøkte Karl å forhandle videre. Han ble enig med skottene om å tillate etablering av en presbyteriansk kirke også i England i en prøveperiode. I juli 1648 utløste rojalistene en ny borgerkrig, og skottene invaderte England slik de hadde avtalt med Karl. Opprøret i England ble for det meste slått ned av parlamentets styrker etter kort tid og med bare begrensede trefninger, men i Kent, Essex, Cumberland og Wales, samt i områdene hvor det var skotske styrker, ble det større slag og beleiringer. Da skottene ble slått i slaget ved Preston mistet rojalistene enhver mulighet til å vinne krigen.

Rettssak og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1648 ble Karl først flyttet til Hurst Castle, og deretter til Windsor Castle. I januar 1649 bestemte Parlamentet seg på grunn av hans trass mot forsamlingen til tross for krigsnederlaget, og hans oppfordring til en ny borgerkrig mens han satt i fangenskap for å stille ham for retten. Det ble opprettet en særdomstol for å gjøre dette.

Å stille en konge for retten var noe nytt. Man hadde tidligere avsatt monarker, men ingen monark var noen gang blitt tiltalt og ført frem for en domstol. High Court of Justice, hvor saken skulle føres, bestod av 135 kommissærer, som alle var parlamentarianere. Anklagerembetet ble ledet av generaladvokat John Cook.

Tiltalten lød på høyforræderi og «andre alvorlige forbrytelser». Prosessen begynte 2. januar, men kongen nektet å si seg skyldig eller uskyldig etter tiltalen, fordi han mente at ingen domstol hadde jurisdiksjon over monarken. Han mente at hans rett til å styre var gitt av Gud da han ble kronet og salvet, mens de som stod mot ham fikk sin makt fra tønner med krutt. Retten mente på sin side at intet menneske står over loven. I løpet av den første uken ble kongen spurt tre ganger om skyldsspørsmålet, men han nektet å svare. Praksis var at man da regnet dette som pro confesso, en innrømmelse av skyld, noe som betød av anklageren ikke kunne kalle inn vitner. Men vitner ble allikevel hørt under saken.

Femtini av kommissærene signerte henrettelsesordren den 29. januar 1649. Karl I ble så ført fra St. James's Palace til Palace of Whitehall. En plattform ble bygget utenfor Banqueting House slik at han kunne henrettes der.

Samtidig tysk trykk av henrettelsen

Den 30. januar 1649 ble han halshugget på Whitehall. Han skal ha hatt to skjorter på seg, slik at han ikke skulle skjelve i det kalde januarværet og således bli oppfattet som redd eller svak. Han beklaget seg over at blokken var for lav, slik at han nærmest ble liggende utstrakt da øksen falt – han ville knele i bønn når det skjedde. Han protesterte også mot jernkrokene i gulvet, som var satt der for å kunne spenne ham fast i armer og ben om han skulle gjøre motstand. Tvert om ville han selv gi signal til bøddelen – og det skal han ha gjort.[1]

Phillip Henry noterte at det et øyeblikk etter henrettelsen kunne høres et stønn fra tilskuerne, og at noen dyppet lommetørklær i blodet. Dermed oppstod en kultur for Karl I som martyrkonge. Ingen andre øyenvitner forteller om noe slikt; blant dem finner man Samuel Pepys, som regnes som svært etterrettelig. Henry var nitten år gammel da kongen ble henrettet, hørte til en familie som skrev rojalistisk propaganda, og skrev sine erindringer i forbindelse med restaurasjonen omkring tolv år senere.

Det har vært en debatt om hvem som faktisk henrettet kongen, ettersom bøddelen var maskert. Kommissærene henvendte seg til Richard Brandon, som var bøddel i London, men han nektet å utføre henrettelsen. Samtidige kilder identifiserer ham heller ikke som kongens bøddel. Et unntak er Ellis' Historical Inquiries, hvor det hevdes at Brandon på sitt dødsleie sa at det var han som hugget av kongens hode. Det er mulig at han ombestemte seg og i hemmelighet tok jobben. Men det er også andre kandidater. En av de som regnes som svært sannsynlig er en ire ved navn Gunning, og i Galway er det satt opp en plakett hvor han navngis som bøddelen. Andre kandidater er William Hewlett, som ble dømt for kongemord etter restaurasjonen, to personer bare identifisert som Dayborne and Bickerstaffe, den revolusjonære journalisten Henry Walker eller hans bror William, eller en rekke personer fra andre steder i England.

Ved henrettelser av høyforrædere var det vanlig praksis at bøddelen løftet opp det avkappede hodet, viste det til tilskuerne og ropte «se en forræders hode!». Karl Is hode ble vist frem, men ordene ble ikke sagt. Det er usikkert hvorfor, men muligens er det fordi personen ikke var vant til å foreta henrettelser. En undersøkelse utført på kongens jordiske levninger i kapellet på Windsor Castle i 1813 konkluderte med at det var en erfaren bøddel som hadde utført henrettelsen.

Oliver Cromwell godkjente etter henrettelsen at kongens hode kunne sys på halsen, slik at familien kunne vise sin respekt. Noe slikt er ikke kjent fra andre henrettelser. Karl ble gravlagt i en privat seremoni om natten den 7. februar 1649, i Henrik VIIIs hvelv i St. Georges kapell på Windsor Castle. Hans sønn Karl II planla senere å reise et storslagent mausoleum, men dette ble det aldri noe av.

Illustrasjon fra Eikon Basilike

Ti dager etter henrettelsen dukket boken Eikon Basilike (gresk for «kongelig portrett») opp. Den ble utgitt for å være Karl Is egne memoarer, med en apologetisk tekst som ble et viktig stykke rojalistisk propaganda. William Levett, kongens kammertjener, sverget senere på at han hadde sett kongen skrive boken. John Cook svarte med å publisere talen han skulle holdt dersom Karl I hadde svart på skyldspørsmålet, og John Milton ble hyret av Parlamentet for å skrive Eikonoklastes («ikonoklasten»), men ingen av disse skriftene kunne svekke gjennomslagskraften til det rojalistiske boken.

I samtidens presse ble det rapportert om flere jærtegn: En strandet hval ved Dover døde i løpet av en time «til ære for kongen», en stjerne falt over Whitehall og en mann som hadde sagt at kongen fortjente å dø fikk øynene hakket ut av kråker.

Arven etter Karl I[rediger | rediger kilde]

En politisk karikatur av Cromwell framstilt som konge.

Etter at monarkiet var styrtet tok Council of State, statsråd, makten. Dette rådet inkluderte blant annet Oliver Cromwell, som var øverstkommanderende for parlamentshæren. Parlamentet som hadde blitt innkalt av Karl i 1640 satt helt til Cromwell oppløste det med makt i 1653 og ble Lord Protector. Formelt var landet en republikk, Det engelske samveldet, i hele perioden frem til restaurasjonen, men Cromwell var monark i alt unntatt navnet; han hadde til og med en investiturseremoni på kroningsstolen. Han ble etter sin død i 1658 etterfulgt av sønnen Richard Cromwell, som ikke klarte å styre landet. Det lange parlamentet ble gjeninnsatt i 1659, og oppløste seg selv og skrev ut det første nyvalget på tyve år i 1660. Parlamentet som da ble valgt gjeninnførte monarkiet og satte Karl II på tronen.

Ved restaurasjonen innførte Karl II en kirkelig festdag for sin far den 30. januar i Book of Common Prayer. Denne ble under Victoria nedgradert til en mindre festival, slik at den er valgfri. Det finnes flere anglikanske kirker som er viet til Karl I som konge og martyr i England, Canada, Australia og USA. I 1894 ble Society of King Charles the Martyr opprettet av en fru Greville-Negent med hjelp fra f. James Fish, rektor i St. Margaret Pattens kirke i London. Selskapet arbeider for å få tilbake markeringen 30. januar som festdag i Den anglikanske kirke og for fremme av helgenkulten rundt Karl I. En del anglikanere regner ham som martyr på grunn av hans tanker om det kristne kongeembete og som en forsvarer av den anglikansk tro.

Provinsen Carolina, senere delt i Nord-Carolina og Sør-Carolina, ble oppkalt etter Karl I. Det ble også flere shires i Nord-Amerika, og ett av dem, Charles City County i Virginia, har fortsatt hans navn.

Karl I i populærkultur[rediger | rediger kilde]

En spesialepisode av Sorte Orm, Blackadder: The Cavalier Years, fremstiller en surrealistisk versjon av hendelsene som førte til henrettelsen.

Monty Pythons sang «Oliver Cromwell» begynner med ordene: «Den mest interessante tingen ved kong Karl I er at han var fem fot 6 tommer høy ved begynnelse av sin regjeringstid, men bare fire fot åtte tommer ved slutten...». Sangen beskriver videre med svart humor hendelsene som førte til henrettelsen.

Kongens liv har blitt fremstilt i flere seriøse bøker, skuespill og filmer også. En av de mest kjente filmene er Cromwell fra 1970, med Alec Guinness som Karl I. Arturo Pérez-Reverte har i romanen El Capitán Alatriste med Karl I, som dukker opp sammen med hertugen av Buckingham da han som prins av Wales i 1623 reiste til Spania for å finne en hustru.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Richard Herrmann: Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ellis's Historical Inquiries
  • Samuel Rawson Gardiner (red.), The Constitutional Documents of the Puritan Revolution 1625–1660, 3. rev. utg., Oxford University Press, Oxford 1906
  • Mark A. Kishlansky, «Charles I: A Case of Mistaken Identity», Past and Present, no. 189 (nov. 2005), ss. 41–80.
  • D. Williamson, The Kings and Queens of England, National Portrait Gallery, London 1998, ISBN 1-85514-228-7
  • Geoffrey Robertson, The Tyrannicide Brief: The Man Who Sent Charles I to the Scaffold, Chatto & Windus, 2005 ISBN 0-7011-7602-4
  • Derrick Murphy (red.), Britain 1558-1689, HarperCollins Publishers, London 2002, ss. 211-235 ISBN 0-00-713850-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Charles I of England – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Jakob I og VI 
Konge av England, Skottland og Irland
Etterfølger:
 Oliver Cromwell (de facto)
Karl II (de iure
Forgjenger:
 Ny opprettelse 
Hertug av Albany
Etterfølger:
 Innlemmet under kronen 
Hertug av York
Forgjenger:
 Henry Frederick, prins av Wales 
Prins av Wales, hertug av Cornwall,
Lord of the Isles, hertug av Rothesay
og jarl av Chester

Etterfølger:
 Karl II 
Jarl av Carrick
Etterfølger:
 Vakant
Neste jarl: John Stewart