Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thomas Cromwell, maleri av Hans Holbein den yngre.

Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex (født ca. 1485, død 28. juli 1540) var en engelsk statsmann. Han var Henrik VIIIs viktigste minister, i forskjellige poster, fra 1532 til 1540.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Cromwell ble født omkring 1485 i Putney i London. Han var sønn av Walter Cromwell, som i forskjellige kilder er omtalt som tekstilarbeider[1], smed[2] eller ølhuseier.[3] Få detaljer fra Thomas Cromwell tidligste år er kjent. Innen 1512 hadde han blitt ansatt av en mektig florentisk bankfamilie, Frescobaldiene, og drev handel med tekstiler på Syngsson's Mart i Middelburg i Nederland. Dokumenter fra Vatikanets arkiver viser at han var agent for kardinal Reginald Bainbridge, og håndterte engelske kirkerettssaker for Den romerske rota. Han snakket i tillegg til engelsk flytende latin, italiensk og fransk.

Da Bainbridge døde i 1514 vendte Cromwell hjem til England i august samme år. Han arbeidet hos kardinal Thomas Wolsey, hvor han tok seg av viktige kirkesaker til tross for at han var legmann. Innen 1519 giftet han seg med en tekstilhandlers datter, Elizabeth Wyckes (14891527). De fikk sønnen Gregory. Etter jusstudier ble Cromwell valgt inn i Det engelske parlamentet i 1523. Etter oppløsningen av parlamentet skrev han et brev til en venn hvor han spøkte med de uproduktive arbeidsmetodene[4]

I 1524 ble han tatt inn ved Gray's Inn. Mot slutten av tiåret hjalp han Wolsey med å oppløse tretti klostre for å skaffe penger til kardinalens skole i Ipswich og Cardinal's College i Oxford. I 1529 kalte Henrik VIII inn et nytt parlament, kjent som Reformasjonsparlamentet, for å få innvilget skilsmisse fra Katarina av Aragon. Cromwell ble mot slutten av 1530[5] eller tidlig i 1531[6] utnevnt til kongelig rådgiver for parlamentsaffærer, og innen utgangen av 1531 var han en del av kongens innerste krets. Han ble kongens viktigste minister i 1532, uten å ha noe offisielt embete som tilsa en slik posisjon, men rett og slett på grunn av kongens enorme tillit til ham.[7] Først året etter ble han statssekretær.

Minister[rediger | rediger kilde]

Cromwell spilte en viktig rolle i reformasjonen i England. Parlamentet 1529–1531 førte ikke kongen noe nærmere en skilsmisse. Men i 1532, med Cromwell som kongens fremste mann, begynte man å komme fremover i spørsmålet. Viktige inntektskilder for paven ble avskåret, og kirkelovgivningen ble overført til kongen. I løpet av de neste årene kom den grunnleggende loven under den engelske reformasjonen, Act in Restraint of Appeals som forbød anker til Roma og dermed åpnet for at skilsmisse kunne innvilges i England uten mulighet for at paven kunne behandle en anke.

Det var Cromwell som skrev utkastet til denne loven. En detalj med stor betydning var at han beskrev England som et imperium. Engelske monarker hadde også tidligere omtalt seg selv om keisere, fordi de styrte mer enn ett rike. Men i denne loven betydde det noe annet; England ble erklært å være et imperium i seg selv, fritt fra fremmede herskeres autoritet. Dette var rettet mot pavedømmet, som ikke lenger hadde noen makt i riket.

Cromwell var den fremste blant de som foreslo for Henrik VIII at han skulle utnevne seg selv til overhode for kirken i England. Han sørget i 1534 for at Act of Supremacy ble vedtatt i parlamentet, og året etter ble han utnevnt til Henriks siste viseregent hos Lords Spiriuals. Dette gav ham makt som høyeste dommer i kirkelige saker. Embetet var også en institusjon som samlet de to kirkelige provinsene i England, Canterbury og York. Det var i kraft av dette embetet Cromwell ledet oppløsningen av Englands klostre, som begynte med hans visitasjon som ble annonsert i 1535 og påbegynt vinteren 1536. Som belønning ble han jarl av Essex den 18. april 1540. Cromwell var også arkitekten bak Laws in Wales Acts 1535–1542, som formelt forente England og Wales.

Selv om oppløsningen av klostrene i ettertid først og fremst har blitt sett som et kynisk tiltak for å skaffe penger, hadde Cromwell og hans støttespillere genuine reservasjoner mot klosterlivet. De var spesielt negative til forbønn for avdøde. Mens Cromwell satt i posisjon var Henrik VIII langt mer velvillig innstilt til protestantismen enn han ble senere.

Cromwell ble beskytter for en gruppe intellektuelle engelske humanister, som han brukte for å fremme reformasjonen gjennom trykte skriftet. Gruppen omfattet blant annet Thomas Gibson, William Marshall, Richard Morison, John Rastell, Thomas Starkey, Richard Taverner og John Uvedale. Blant annet fikk Marshall tyve pund av Cromwell for å oversette og trykke Marsilius av Padovas Defensor pacis.

Da Erasmus forsøkte å innkreve utestående pensjon fra Aldington i Kent nektet den daværende pastoren å utbetale pengene, fordi det var hans forgjenger som hadde lovet pensjonen, og ikke ham selv. Cromwell sendte Erasmus tyve engler, og hans venn Thomas Bedyll forsikret Erasmus om at Cromwell beundret ham svært høyt.[8]

Fallet[rediger | rediger kilde]

Cromwell støttet Henrik VIII da kongen ville kvitte seg med Anne Boleyn og i stedet gifte seg med Jane Seymour. Hans sønn Gregory var gift med Janes søster Elizabeth Seymour. Årsaken til hans fall var at han oppfordret kongen sterkt til å skynde seg å gifte seg på nytt etter Janes død. Ekteskapet med Anna av Kleve, en politisk allianse som Cromwell hadde presset på kongen, var en katastrofe. Cromwells konservative fiender, spesielt Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, grep sjansen og krevde at Cromwell skulle arresteres. Under et møte i Det kongelige råd den 10. juni 1540 ble han pågrepet og ført til Tower of London. Han ble rammet av en Act of Attainder, men ble holdt i live en stund slik at kongen kunne skille seg fra Anna.

Etter at skilsmissen var i orden ble Cromwell henrettet i Tower den 28. juli 1540. Han var en av bare to menn som ble henrettet inne i Tower i stedet for å bli ført til Tower Hill. Den unge mannen som virket som bøddel skal ha brukt tre hugg for å skille hodet fra kroppen. Etter henrettelsen ble hodet lagt i kokende saltvann og så satt på en stake på London Bridge, med ansiktet vendt vekk fra City of London. Den samtidige krønikeskriveren Edward Hall skrev at Cromwell holdt en tale på skafottet, og så viste stor selvkontroll da bøddelen feilet.

Den senere statslederen Oliver Cromwell nedstammet fra Thomas Cromwell gjennom søsteren Catherine. Hennes barn valgt å ta morens etternavn i stedet for farens, øyensynlig fordi de ville vise frem tilknytningen til sin berømte onkel. Dette illustrerer de delte meningene man hadde om Thomas Cromwell; mens mange feiret hans fall og død var det også mange som sørget over ham.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Guy, Tudor England, Oxford University Press, Oxford 1990, s. 154. ISBN 0-19-285213-2
  2. ^ G. R. Elton, England under the Tudors: Third Edition, Routledge, London 1991, s. 127.
  3. ^ Arthur Kinney, Tudor England: An Encyclopedia, Garland Science, 2000), s. 172.
  4. ^ Stanford E. Lehmberg, The Reformation Parliament, 1529 – 1536, Cambridge University Press, 1970, ss. 1–2
  5. ^ Elton, op.cit., s. 129
  6. ^ Lehmberg, op.cit., s. 132
  7. ^ Elton, op.cit., s. 129
  8. ^ G. R. Elton, Reform and Renewal: Thomas Cromwell and the Common Weal, Cambridge University Press, Cambridge 1973, s. 31

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Stephen Gardiner 
Statssekretær
Etterfølger:
 Thomas Wriothesley 
Forgjenger:
 John Taylor 
Master of the Rolls
Etterfølger:
 Christopher Hales 
Forgjenger:
 Thomas Boleyn 
Vokter av geheimeseglet
Etterfølger:
 William Fitzwilliam 
Forgjenger:
 Ny opprettelse 
Jarl av Essex
Etterfølger:
 Tittelen inndratt