Rumpparlamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Karl I av Daniël Mijtens, 1625
Byste av Oliver Crowmell, British Museum

Rumpparlamentet (engelsk: rumpe: ende, rester) var den betegnelsen som folkevittigheten døpte restene av det lange parlamentet – sammenkalt i november 1640 av Karl I av England for å skaffe midler til å finansiere å slå tilbake et opprør i Skottland – ble sittende etter at oberst Thomas Pride den 6. desember 1648 hadde jaget ut alle rojalistiske medlemmer av parlamentet. Resten var de som satt igjen, og sittende var de på bakenden.

Rumpparlamentet (eller «rest-parlamentet») var resten av det lange parlamentet etter at oberst Pride hadde jagd de rojalistene som var motstandere av stormennenes hensikt å anklage kong Karl I for høyforræderi. Rump er på engelsk enden på et dyr, dens mening som «rest, levning» ble først nedtegnet i denne overforstående konteksten. Siden 1649 har begrepet «rumpparlamentet» i England hatt den betydningen for ethvert parlament som er igjen etter det faktiske og legitime parlament.

Etter fordrivelsen av de rojale, besto rumpparlamentet av rundt åtti parlamentsmedlemmer, og støttet av hæren erklærte dette parlamentet seg for «den øverste makten i denne nasjonen» den 4. januar 1649 med autoritet til vedta lover uten kongens eller overhusets godkjennelse. En av de første handlingene var å sette opp en høyesterett for å dømme kongen.[1]

Newportavtalen[rediger | rediger kilde]

I september 1648, mot slutten av Englands andre borgerkrig, var det lange parlamentet bekymret for den økende radikalismen i hæren, New Model Army. Det lange parlamentet begynte forhandlinger med Karl I. Medlemmene ønsket å gjeninnsette kongen til makten, men ønsket samtidig garantier for at hans myndighet og autoritet ble begrenset. Karl I avsto blant annet myndighet over militæret, men som han senere innrømmet, «det var kun for at han skulle slippe unna.»[2] I november begynte forhandlingene å bryte sammen og hæren grep makten. Karl I ble tatt til fange av New Model Army i påvente av å bli stilt for retten for høyforræderi.

Prides utrensking[rediger | rediger kilde]

New Model Army ønsket å forhindre at Newportavtalen førte til at kong Karl I ble gjeninnsatt. Thomas Fairfax organiserte et militærkupp i 1648 ved å utstedte en kommando til kommissarisk general Henry Ireton. Generalen hadde til hensikt bare å oppløse det lange parlamentet, men imidlertid ble han overtalt til utrenske det isteden. Han beordret oberst Thomas Pride til å stoppe signeringen av Newportavtalen. Pride forhindret deretter 231 kjente tilhengere av avtalen fra å komme inn i huset og fengslet 45 av dem. De gjenværende frie medlemmene ble rumpparlamentet.

Kongens henrettelse og avskaffelse av monarkiet[rediger | rediger kilde]

Sitat Kong Karl I var sin egen verste fiende. Selvrettferdig, arrogant, og samvittighetsløs; han hadde tilbøyelighet til ta dårlige beslutninger. Hans vanskeligheter begynte fra det øyeblikket han kom på tronen i 1625 ved sin far Jakob Is død. Karl klarte å gjøre både sine undersåtter og sitt parlament fremmedgjort på samme tid, noe som utløste en rekke hendelser som til sist førte til borgerkrig, hans egen død, og avskaffelsen av monarkiet.[3] Sitat

Da det ble åpenbart for lederne av New Model Army at parlamentet — den gang kontrollert av den presbyterianske fraksjonen — var i gang med å inngå en avtale med kongen som ville gjeninnsette ham på tronen og omgjøre myndigheten over hæren, besluttet de å knuse maktgrunnlaget til både kongen og parlamentet. Prides utrensking brakte parlamentet inn under hælen og under direkte kontroll av hæren; det gjenværende av underhuset (rumpparlamentet) brøt deretter den 13. desember 1648 all forhandling med kongen. To dager senere stemte offisersrådet for hæren at kongen skulle bli flyttet fra øya Isle of Wright, hvor han ble holdt fengslet, og til Windsor «...for å bring ham raskt for rettferdigheten.» I midten av desember ble kongen forflyttet fra Windsor og til London.

Den 4. januar 1649 vedtok underhuset en bestemmelse om å opprette en høyesterett for å anklage Karl I for høyforræderi i navnet til folket i England. Overhuset avslo og det fikk rimeligvis heller ikke kongelig godkjennelse. Karl ba om at hans rettssak skulle begynne den 20. januar i Westminster Hall: «Jeg ville vite av hvilken makt jeg kalt hit. Jeg vil vite av hvilken autoritet, jeg mener lovmessige autoritet.» Til dette var det ikke noe sterk lovmessig svar under det forfatningsmessige forhold på denne tiden. Han ble dømt med femtini kommisjonærer (dommere) som signerte dødsdommen. Kongen bestred lovmessigheten av hans rettssak, og nektet å erklære seg skyldig eller uskyldig til anklagen. Retten erklærte ham skyldig i henhold til anklagen: «At kongen, for forbrytelser i henhold til anklagen, skal bli fraktet tilbake til det sted hvor han kom fra, og derfra til stedet for henrettelsen hvor hans hode skal bli adskilt fra hans legeme.»[3]

Henrettelsen ble forsinket til 30. januar for at underhuset kunne vedta en kriselov, «Loven forbyr proklameringen av noen person å være konge av England eller Irland, eller dets maktområder,» noe som gjorde det til et lovbrudd å proklamere en ny konge, og erklære at representantene av folket, underhuset, som kilden for all rettmessig makt. Parlamentet stemte for å forby overhuset den 6. februar og forby monarkiet den 7. februar. En lov som forbød kongedømmet ble formelt vedtatt av parlamentet den 17. mars som ble fulgt av en lov som forbød overhuset den 19.mars.[4] Etableringen av et statsråd, Council of State, ble godkjent den 14. februar og den 19. mai ble det vedtatt en lov som erklærte England for et samvelde. Det ble en forræderirsk handling å si at underhuset (uten adelen i overhuset eller kongen) ikke var den øverste myndighet i landet.[5]

Rumpparlamentets medlemskap, frammøte og allianser[rediger | rediger kilde]

Rumpparlamentet hadde en uovertruffet og hittil ukjent lovgivende og utøvende makt. Det var alene ansvarlig for regjeringen av nasjonen uten det tradisjonelle hierarkiet av adel, prinser og biskoper. Mye av dets administrative arbeid i sentral- og lokalmyndighetene ble utført gjennom et nettverk av komiteer og kommisjonærer som hadde blitt etablert tidlig på 1640-tallet.[1] Selv om det nøyaktige antallet for rumpparlamentet aldri har blitt nøyaktig fastlagt, er det beregnet til å ha bestått av rundt 210 medlemmer. Det var bortimot femti prosent mindre fra den lange parlamentets 470 medlemmer før Prides utrenskning. De fleste i rumpparlamentet kom fra restene av det forgående parlamentet.

De fleste i rumpparlamentet betraktet likevel mange av de utrenskede kollegaene som medlemmer og forble i håpet om at de ekskluderte medlemmene ville komme tilbake. «Rumpparlamentet så ikke på seg selv som en felles politisk enhet særskilt i medlemsakp, mål og karakter fra det lange parlamentet.»[6] Til tross for parlamentets mangel på særegenhet var det en rekke grunner for at folk ønsket å være en del av det. En del medlemmer ble i det ettersom de oppriktig støttet de revolusjonære endringene, mens andre var der kun for de økonomiske fordelene, sivil makt, eller for å tilfredsstille deres ønske om politisk deltagelse. Med de ulike grunnene hos medlemmene delte parlamentet seg i to kategorier: de som satt på første benk, og de som satt lengst bak. Det vil si de som deltok jevnlig og de som ikke gjorde det.

De aktive utgjorde rundt en tredjedel av parlamentet. Innenfor de aktive var det mange familieallianser, lokale allianser, og viktigst, felles interessegrupper. Flertallet av de aktive kunne fordeles i to interessekategorier:

  1. Parlamentsmedlemmer som var profesjonelle advokater og som samarbeidet for å motsette seg reformering av Englands lovmessige system. En del av de best kjente advokatalliansene var Bulstrode Whitelocke og sir Thomas Widdrington, og Nicholas Lechmere og Lisliborne Long.
  2. Parlamentsmedlemmer som var særlig opptatt av kommersielle emner og politikken i London. Tre bemerkelsesverdige alliansepar i denne kategorien var Jon Venn og Miles Corbet, Isaac Pennington og Thomas Atkin, og Frances Allen og Richard Salwey.

Selv om advokatene og handelsstanden var en minoritet sammenlignet med den store andelen av jordbrukseiere som utgjorde rumpparlamentet, kom de i stor grad til å dominere utformingen av parlamentets politikk.

Rumpparlamentets politiske endringer[rediger | rediger kilde]

I løpet av tiden med det engelske samveldet (1649–1653) vedtok rumpparlamentet en rekke lover angående religion, lovverket, og finansene. De fleste av medlemmene ønsket å fremme «gudfryktighet», men også å begrense en del av de mer ekstreme puritanske sektene som kvekerne og rantere. En lov om ekteskapsbrudd av mai 1650 idømte dødsstraff for incest og utroskap og 3 måneders fengsling for utukt.[7] Lov om blasfemi av august 1650 hadde som mål å tøyle ekstrem religiøs «entusiasme». For å stoppe ekstreme misjonærer å preke ble det opprettet en komité for utbredelse av evangeliet, og som ga lisenser for å preke. For tillate puritanerne religionsfrihet, ble den elisabethanske kravet om obligatorisk oppmøte i kirken opphevet. Ettersom advokater var overrepresentert i rumpparlamentet svarte ikke parlamentet på populære krav fra levellerne, en politisk-religiøs retning, om endringer av det kostbare juridiske systemet.

Rumpparlamentet økte inntektene til staten ved å selge kronens og kirkens eiendommer, og begge deler av populært. Imidlertid var inntekter som kom fra avgifter og fra skattebedømmelse av landeiendom upopulært ettersom det påvirket alle som eide jord. Salget av konfiskerte rojalisteiendommer var en verdifull inntektkilde ved å tillate at det ble kjøpt tilbake, men det var toegget sverd ved at parlamentet sørget for at folk som John Downes skapte seg en formue på forretningen, samtidig som det på ingen måte bidro til å lege sårene etter borgerkrigen.

Grunnet kostbar krigføring i Irland og Skottland (16491651), foruten også i den anglo-nederlandske krig (1652), og behovet for å opprettholde en mektig profesjonell hær og marine til å forsvare samveldet, var parlamentet stadig fri for økonomiske midler. Skattleggingen nådde rekordnivåer og ble dypt mislikt. Kravene fra krigene og opprettholdelsen av nasjonal sikkerhet avledet parlamentets oppmerksomhet, tid og ressurser fra å gjennomføre mange av de foreslåtte sosiale reformer.[1]

Henrettelsen av kong Karl I forskrekket myndighetene over hele Europa. Ingen utenlandsk makt var forberedt på å anerkjenne det engelske samveldet, og det var akutt fare for utenlandsk innblanding for å sørge for at Stuartene igjen kom på tronen og gjeninnføre det engelske monarki. I 1649 kontrollerte parlamentet kun England og Wales. Skottland erklærte sin troskap til Karl II og det meste av Irland var på rojalistenes hender. Kolonibosetningene i Virginia, Maryland og Barbados forble rojalistiske; Scillyøyene, Kanaløyene, øya Man i Irskesjøen ble benyttet som baser for rojalistiske fribyttere som overfalt skipsfarten til samveldet,[1] og en skvadron av kapere ledet av prins Rupert av Pfalz begynte å operere fra Kinsdale i sørlige Irland i februar 1649.[8]

Oliver Cromwell[rediger | rediger kilde]

I 1653, etter å ha fått høre at parlamentet forsøkte å bli i sesjon til tross for en enighet om å bli oppløst, og etter å ha feilet å komme opp med en fungerende konstitusjon, mistet Cromwell tålmodigheten. Den 20. april var han tilstede ved parlamentet og hørte på en eller to taler før han reiste seg og henvendte seg til parlamentsmedlemmene. Denne talen er ikke blitt bevart, men den er ofte sitert fra i fragmenter, eksempelvis i Book of Days:

Sitat «Dere har sittet for lenge til ingen nytte for det dere har gjort i det siste... Dra dere ut, sier jeg, og la oss bli kvitt dere. I Guds navn, gå! Dere er ikke et parlament!»[9] Sitat

Cromwell tilkalte deretter en tropp med soldater, og under kommando av generalmajor Thomas Harrison og beordret medlemmene om forlate kammeret. I henhold til Dickens[10] og Morris,[11] snudde han seg til ordstyrerens septer, symbolet på den parlamentariske makt, og erklærte det som «tåpers nips», og beordret soldatene «her, ta det vekk.» Han stengte deretter dørene og dro tilbake til Whitehall.[12]

Innenfor en måned av at parlamentet var blitt hjemsendt og oppsagt, sendte Cromwell på råd fra Harrison og med støtte fra offiserene en anmodning til kirkene i hvert fylke om at de nominerte navn på de som ble betraktet som egnet å ta del i en ny regjering. Den 4. juli ble et nominert råd, på folkeminne kalt et "råd av helgener" eller ytterligere nedsettende som Barebones parlament, navngitt etter en lærselger fra London. Dette parlamentet fungerte mer som et tradisjonelt engelsk parlament.

Slutten på Rumpparlamentet[rediger | rediger kilde]

Richard Cromwell, den tredje og eldste overlevende sønnen til Oliver Cromwell, ble utpekt som Lord Protector etter sin fars død. Han kalte det tredje protektoratparlamentet i 1659. Imidlertid hadde ikke sønnen sin fars autoritet, og hæren var ikke i stand til danne en stabil regjering og etter kun syv måneder ble han fjernet. Den 6. mai 1659 ble rumpparlamentet gjeninnsatt og utstedte en erklæring om at «samvelde uten en konge, en enkeltperson, eller et hus av lorder». Men i løpet av et par måneder hvor splittelser ble avgjort med våpenmakt, stemte parlamentet den 12. oktober på erklære syv kommisjonærer som ansvarlig for hæren og utpekte Charles Fleetwood for øverstkommanderende underlagt underhusets ordstyrer. Den neste dagen, 13. oktober 1659, fjernet hæren rumpparlamentet fra underhusets kammer under ledelse av John Lambert, støttet av Charles Fleetwood, ved å stenge dørene til Palace of Westminster og plassere væpnete vakter utenfor.

Lambert og Fleetwood opprettet en såkalt tryggehetskomité på 23 medlemmer for å styre landet istedenfor rumpparlamentet med general Fleetwood og Lambert direkte under ham, kommandant av hæren i England og Skottland.

Sir Arthur Haselrig appellerte til hærens offiserer om å støtte rumpparlamentet mot Fleetwood og Lambert. I frykt for kaos grunnet konflikter innenfor parlamentet og rasende over parlamentets beslutninger, erklærte general George Monck, øverstkommanderende for den engelske hæren i Skottland, at han var klar til å opprettholde parlamentets autoritet og marsjerte sørover i spissen for sin hær til London, og hold sant en uttalelse i sin bok, Observations Upon Military and Political Affairs (1671), hvor han sa at han verdsatte nasjonens stabilitet og parlamentets makt over sitt eget liv. På høyden av sin militære posisjon var general Monck i særlig mektig stilling ettersom hans tidligere forhold til og støtte fra Oliver Cromwell, mange tilla ham makten til å påvirke hvem den neste kongen ville bli. Lambert marsjerte nordover mot Monck i november 1659, men Lamberts hær begynte å svinne hen for ham, og han ble holdt i uvisshet av Monck inntil hele hans hær hadde desertert og han kom tilbake til London bortimot alene. Den 24. desember 1659, på juleaften, tilkalte en slagen Fleetwood parlamentets avsatte ordstyrer, William Lenthal, og ba ham sammenkalle rumpparlamentet. Den samme dagen tok Lenthall the Tower i besittelse og utpekte kommisjonærer for dets regjering. Rumpparlamentet møttes på nytt den 26. desember 1659 og erklærte Monck som øverstkommanderende for hæren i både England og Skottland.

I januar 1660 marsjerte Monck inn i England da Lamberts tilhengere hadde spredt seg. Da Thomas Fairfax kom tilbake fra sin pensjonering for å erklære sin støtte til Monck, støttet også hæren Monck bortimot enstemmig. Monck kom inn i London i februar 1660 og han tillot presbyterianske medlemmer, forvist i Prides oppløsning i 1648, å komme tilbake til parlamentet den 21. februar 1660 på det vilkår at den gjeninnsatte lange parlamentet gikk med på å oppløse seg selv straks valg var blitt holdt. Den lange parlamentet oppløste seg selv den 16. mars, etter å ha forberedt en lovgivning for et konvensjonelt parlament som formelt inviterte Karl II til å bli engelsk monark i hva som ble kjent som restaurasjonen (av huset Stuart).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Plant, David: The Rump Parliament (The Purged Parliament), British Civil Wars
  2. ^ The Oxford Companion to British History. (2. utg.)
  3. ^ a b «The Execution of Charles I, 1649», EyeWitness to History.com
  4. ^ Worden, Blair (1974): The Rump Parliament 1648–1653. Cambridge University Press. ISBN 9780521292139. ss. 171–172.
  5. ^ Treasons Act 1649
  6. ^ Worden, Blair (1974): The Rump Parliament, s. 25
  7. ^ Kenyon, J. P. (1969): «The Interregnum, 1649–1660» i: Kenyon, J. P.: The Stuart Constitution, Cambridge University Press, Cambridge, s. 330
  8. ^ Prince Rupert (1619 - 1682), BBC Historic Figures
  9. ^ Respectfully Quoted: A Dictionary of Quotations. Bartleby.com 1989: «You have sat too long for any good you have been doing lately ... Depart, I say; and let us have done with you. In the name of God, go! You are no Parliament!»
  10. ^ Dickens, Charles: A Child's History Of England
  11. ^ Morris, Charles: Cromwell and The Parliament i: Historical Tales: English
  12. ^ Salmon, Thomas (1723): Chronological Historian, London, s. 106

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Worden, Blair (1974): The Rump Parliament. Cambridge University Press. ISBN 3-2821-00001-9225.
  • Monck, George (1671): Observations Upon Military and Political Affairs. Authority London.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]