Rundhodene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler en av partene i Den engelske borgerkrigen. Se parlamentarisme for informasjon om konseptet.

En rundehode, maleri av John Pettie

Rundhodene var oppnavnet til de som støttet parlamentet under den engelske borgerkrigen. Også kjent som parlamentarikere kjempet de mot kong Karl I av England og hans tilhengere, cavalierne, det vil si rojalistene, som hevdet kongens enevelde, og kongenes guddommelige rett.[1] Målet til rundhodenes fraksjon var å gi parlamentet øverste kontroll over den utøvende administrasjonen.[2]

De fleste rundhoder eller parlamentarikere synes å ha søkt et konstitusjonelt, forfatningsmessig monarki istedenfor et absolutt, eneveldig monarki som Karl I forventet. Mot slutten av den andre borgerkrigen i 1649 var imidlertid alminnelige mistillit og antipati mot kongen såpass stor at det gjorde det mulig for republikanske ledere blant parlamentarikerne som Oliver Cromwell å forby monarkiet helt og holdent og etablere et republikansk samvelde. Rundhodenes øverstkommanderende i den første borgerkrigen, lord Fairfax, forble tilhenger av konstitusjonelt monarki, det samme var mange andre ledere som Edward Montagu.

Englands mange puritanske og presbyterianske var bortimot alle tilhengere av rundhodene, det samme var mange mindre religiøse grupper som independents («de uavhengige»), men mange rundhoder var i Den engelske kirke, og det samme mange var mange rojalister. Andre politiske og religiøse fraksjoner blant rundhodene var diggers («graverne»), levellers («utjevnerne») og fifth monarchists («femtemonarkistene»).

Opprinnelse og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En del puritanere, men slett ikke alle, hadde håret klippet kort rundt skallen, og de var således en opplagt kontrast til de menn med langt hår og med krøller.[3]

I løpet av krigen og for en tid etterpå var «rundhode» et nedsettende begrep,[3] — i New Model Army var det en straffbar forseelse å kalle en medsoldat for en rundhode.[4] Det står i kontrast til begrepet «cavalier» som beskrev tilhengerne av rojalistenes sak. Cavalier begynte også som et nedsettende begrep — de første som benyttet det var for å sammenligne medlemmene i rojalistpartiet med spanske caballeros som hadde forgrepet seg på hollandske protestanter i dronning Elisabeths tid — men i motsetning til rundhodene ble cavalier omfavnet av de som ble kalt for det, og de benyttet det etter hvert selv som beskrivelse.[4]

Rundhoder synes først å ha vært blitt benyttet som et nedsettende begrep mot slutten av 1641, da debattene i parlamentet om geistlighetloven av 1640, eller også kalt for biskopenes lov om utestengelse, som skapte opptøyer ved Westminster. En kilde sa at mengden som samlet seg her, «Svært få av dem hadde håret lengre enn ørene, derav kom det til at de som vanligvis kom med deres roping ved Westminster ble kalt for rundhoder».[5] Demonstrantene omfattet lærlinger i London og rundthoder ble et nedsettende begrep for dem ettersom de vedtekter som hadde gått med på omfattet en forordning om kortklipt hår.[4]

I henhold til den samtidige historikeren John Rushworth (død 1690) ble begrepet første gang benyttet den 27. desember 1641 av en avskjediget offiser ved navn David Hide som under opptøyene skal ha trukket sitt sverd og uttalt at han ville «kutte strupene på de rundhodete bikkjene som brølte mot biskopene.»[6]

Imidlertid tilskriver Richard Baxter (død 1691), en puritansk kirkeleder, opprinnelsen til begrepet til en bemerkning som ble uttalt av dronning Henrietta Maria av Frankrike ved rettssaken til jarlen av Strafford tidligere dette året i referanse til John Pym da hun spurte hvem den rundhodete mannen var.[3]

Jarlen av Clarendon, den fremste rådgiveren til Karl II av England, skal ha bemerket om saken at «de to begrepene rundhoder og cavalier (...) de som ble sett på som tjenere av kongen, de ble deretter kalt for cavaliere, og de andre, pøblene som ble fordømt og foraktet under navnet rundhoder[7]

Ironisk, etter at den anglikanske erkebiskop William Laud opprettet en vedtekt i 1636 som instruerte hele geistligheten om å ha en kort hårfrisyre, var det mange puritanere som gjorde opprør for vise deres forakt for hans autoritet og lot sitt hår vokse enda lengre (noe som kan bli sett på deres portretter)[8] skjønt de fortsatte å være kjent som «rundhoder». Langt hår var vanlige blant «de uavhengige» og blant puritanere av høy rang (inkludert Cromwell og hans sønn), særlig mot slutten av protektoratet, mens den «presbyterianske» (de vil si ikke-uavhangige) fraksjonen, og militære, offiserer som menige, fortsatte å foretrekke kort hår. Mot slutten av denne perioden var det en del uavhengige puritanere som igjen begynte å benytte begrepet «rundhode» i ironisk eller spottende henvisning til presbyterianske puritanere.[9]

Rundhoder forble i bruk for å beskrive de som støttet en republikk eller hadde tendenser i den retning til opp mot krisen i forbindelse med utelukkelsesloven i 16781681; begrepet ble deretter erstattet av whig, som opprinnelig også hadde en nedsettende betydning. På samme vis under kristen med utelukkelsesloven ble begrepet cavalier erstattet med tory, et begrep introdusert av motstanderne av toryene, og som også var innledningsvis et nedsettende begrep.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roberts, Chris (2006): Heavy Words Lightly Thrown
  2. ^ Macaulay, Thomas Babington (1856): The History of England from the Accession of James II, s. 105
  3. ^ a b c «Roundhead» i: Chisholm, Hugh (1911): Encyclopædia Britannica, s. 772.
  4. ^ a b c Worden, Blair (2009): The English Civil Wars 1640–1660, s. 2
  5. ^ «Roundhead» i Chisholm, Hugh (1911): Encyclopædia Britannica, s. 772: «They had the hair of their heads very few of them longer than their ears, whereupon it came to pass that those who usually with their cries attended at Westminster were by a nickname called Roundheads»
  6. ^ «Roundhead» i: Chisholm, Hugh (1911): Encyclopædia Britannica, s. 772: siterer Rushworths Historical Collections
  7. ^ «Roundhead» i Chisholm, Hugh (1911): Encyclopædia Britannica, s. 772: siterer Clarendons History of the Rebellion, bind IV, s. 121.
  8. ^ Hunt, John (2010) [1870]: Religious Thought in England, s. 5
  9. ^ Hanbury, Benjamin (1844): Historical Memorials, ss. 118, 635.
  10. ^ Worden, Blair (2009): The English Civil Wars 1640–1660, s. 4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Macaulay, Thomas Babington (1856): The History of England from the Accession of James II. 1. New York: Harper & Brothers. ISBN 0543931293. ss. 105.
  • Hanbury, Benjamin (1844): Historical Memorials Relating to the Independents Or Congregationalists: From Their Rise to the Restoration of the Monarchy. 3. ss. 118, 635.
  • Hunt, John (2010) [1870]: Religious Thought in England, from the Reformation to the End of Last Century; A Contribution to the History of Theology. 2. General Books LLC. p. 5. ISBN 1150980966.
  • Roberts, Chris (2006): Heavy Words Lightly Thrown: The Reason Behind Rhyme. Thorndike Press. ISBN 0-7862-8517-6.
  • Worden, Blair (2009): The English Civil Wars 1640–1660. London: Penguin Books. ISBN 0-14-100694-3.
  • Oppslagsord «Roundhead» i: Chisholm, Hugh (1911): Encyclopædia Britannica. 23 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 772.