Samuel Rawson Gardiner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samuel Rawson Gardiner, National Portrait Gallery

Samuel Rawson Gardiner (født 4. mars 1829, død 24. februar 1902) var en engelsk historiker med særlig Englands politiske historie på 1600-tallet som spesiale.

Han var født i nærheten av Alresford i Hampshire som sønn av Rawson Boddam Gardiner. Han tok sin utdannelse ved Winchester College og deretter ved Christ Church ved Universitet i Oxford hvor han oppnådde første klasse i literae humaniores. Han avbrøt sin studier i 1853 da han tilsluttet seg irvingianernes trossamfunn, som han tilhørte i et tyvetalls år og var siden 1855 gift med en datter til samfunnets stifter, Henry Irving.

Han ble så valgt til medlemskap av All Souls College (Oxford) i 1884 og ved Merton College (Oxford) i 1892. For en del år var han professor i moderne historie ved King's College i London, og henga seg til historiefaget. I 1896 ble han valgt til gi den første serien av Ford-forelesninger ved Universitet i Oxford. Etter at professorstillingen etter James Anthony Froude var ledig ble han professor ved Oxford. I 1887 ble han hedersdoktor i Göttingen og 1895 juris doktor i Oxford. Han også et omfattende forfatterskap, og fra 1891 og til våren 1901 var han utgiver av fagtidsskriftet English Historical Review.

Den puritanske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Gardiner tilhørte en slekt som regnet sine aner tilbake til Oliver Cromwells sønn Henry, og slekten hadde nok en betydning for hans valg av historisk emne. Han er blitt vurdert som 1800-tallets fremste historiker på den puritanske revolusjon. Allerede på 1850-tallet begynte Gardiner på sitt livsverk, et meget omfattende framstilling av Englands politiske historie for perioden 16031660.

Englands politiske historie på 1600-tallet består av verkene History of England from the Accession of James I to the Outbreak of the Civil War, 1603-1642 (10 bind. 1883-4); History of the Great Civil War, 1642-1649 (5 bind. 1893); og History of the Commonwealth and Protectorate, 1649-1660 (4 bind. 1903). Ved sin død hadde Gardiner ikke rukket å fullføre planen, men framstillingen stoppet med året 1656. Det ble likevel fullført av har lærling Charles Harding Firth som The Last Years of the Protectorate (1909) i to bind.

Gardiners behandling av emnet er inngående og filosofisk, og dekker den politiske og konstitusjonelle historie, endringer i religion, tanker og stemninger, deres årsaker og tendenser. Av hans originaltekster, mange eksisterer kun i manuskript, og hans forskning i offentlige og private samlinger av manuskripter i Storbritannia, og i arkiver i Simancas i Spania, Venezia og Roma i Italia, Brussel i Belgia og Paris i Frankrike, var utrettelige og produktive. Hans forskning er preget av en minutiøs og omfattende kildegranskning.

Gardiners forskning om begge de første Stuartene og Cromwells tid er grunnleggende for moderne vitenskapelig oppfatning for denne perioden i Englands historie. Hans metode for framstillingen er blitt karakterisert som «frivillig upersonlig» og kan til dels virke kjølig, men lykkes fortreffelig å utrede saksforholdene og framheve de vesentlige idestrømningene. Gjennom hele sitt lange og detaljerte verk gir han en framtredende plass til alt som illustrerer menneskelig framgang i moralske og religiøse, foruten også politiske begrepsoppfatninger, og særlig til framveksten og utviklingen av tanken om religiøs toleranse, hvor han fant mye av sitt kildemateriale i obskure pamfletter som ga streif av opplysning om den offentlige mening. Hans nedtegnelse av forholdene mellom England og andre stater viser en gjennomgående innsyn om den samtidige europeiske historie, og er særlig verdifull av forskning i manuskriptkilder som gjorde det mulig for første gang å sy sammen intrikate stykker av diplomatiet. I detaljene kan han tidvis overdrive betydning av en del autoriteter som han var den første til bringe fram i lyset, og å se en generell tendens i hva som var kun uttrykket til en enkelts eksentrisitet, og å støtte seg tidvis i for stor grad på ambassadørers rapporter. Hans stil er klar, enkel og uten de store vendinger da han appellerte til intellektet framfor følelsene, og er sjelden malende, men i beskrivelsene av noen scener, som eksempelvis henrettelsen av Karl I av England, kun han skrive med både patos og verdighet.

Hans store historieverk er hva som har ført hans navn videre, men han skrev også andre bøker, hovedsakelig om samme periode: What Gunpowder Plot was (1897), Cromwell's Place In History (samme år) og den langt mer personlig og livligere enn hans øvrige arbeid, biografien Oliver Cromwell (1899; nytt opplag 1901). Dessuten utga han flere publikasjoner og samlet de fremste kildene til den engelske forfatningshistorie i Constitulional Documents of The Puritan Revolution 1628-1660 (1889; nytt opplag i 1899). I forbindelse med hans undervisning utga Gardiner blant annet oversiktarbeidet The Thirty Years' War (i serien Epochs of modern history, 1874), håndboken A Student's History of England (3 bind, 1890-92) og den historiske innledningen i den av ham og James Bass Mullinger av den felles utgitte kildeoversikten Introduction to The Study of English History (1881; 3. opplag 1894).

Hans posisjon som historiker ble formelt anerkjent i 1882 da han ble gitt en sivil pensjon på 150 pund i året «i anerkjennelse av hans verdifulle bidrag til Englands historie». Han var æres D.C.L. av Oxford, LL.D. av Edinburgh, og Ph.D. av Göttingen, og hedersstudent av Christ Church, Oxford; og i 1894 gikk han av som regius professor av moderne historie ved Oxford.

Vurderingen av Oliver Cromwell[rediger | rediger kilde]

Som den fremste historikeren av epoken er Gardiners vurdering av Oliver Cromwell særlig betydningsfull. Ingen figur i engelsk historie har fremmet en større omfang av vurderinger, fra å være den usleste kongemorder til å være frihetshelt. Gardiner tenderer tross i sin selvpålagte upartiskhet å ligge i siste kategori. Om Cromwells positive side konkluderte Gardiner blant annet:

Sitat Mannen — det er alltid slik med de edleste — var større enn sitt verk. I hans eget hjerte lå beslutningen om å underordne seg selv for det felles gode… Han var begrenset av begrensninger som gjør karakteren og intellektet selv blant de edleste og viseste i menneskeheten utilstrekkelige. Han var begrenset fortsatt mer av sine samtidiges uvillighet til å forme seg etter hans egne ideer. De slag som han hadde gitt mot det eldre systemet hadde deres varige effekter. Få ønsket gjeninnføring av det eneveldige kongedømme, av den absolutte autoritet fra et enkelt parlamentshus, eller av laudianske system for å styre kirken… De levende krefter i England — krefter fremmet for å ødelegge de hindringer som han selv brøt gjennom, holdt ham flytende — som en sterk og selvbevisst svømmer, han ble løftet framover av det strømmende tidevann. Sitat

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Gardiner, Samuel Rawson» i: Chisholm, Hugh, red (1911): Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  • «Gardiner, Samuel Rawson» i: Nordisk familjebok, 1904–1926.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]