Det lange parlamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Møte i det lange parlamentet.
Oliver Cromwell oppløser det lange parlamentet.

Den lange parlamentet ble opprettet den 3. november 1640,[1] som en følge av biskopenes krig. Det fikk sitt navn, delvis fra det forgående korte parlament, og delvis fra det faktum at gjennom en lov i parlamentet kunne parlamentet ikke bli oppløst uten at parlamentsmedlemmene var enig i dette.[2] Og disse medlemmene godkjente ikke dets oppløsning før etter den engelske borgerkrigen og ved slutten av interregnum i 1659.[3] Det lange parlamentet satt fra 1640 og fram til 1648 da det ble utrensket med makt av New Model Army av de som ikke støttet hærens anliggender. I kaoset som fulgte Oliver Cromwells død i 1658 tillot general George Monck parlamentsmedlemmene som var blitt utestengt å ta tilbake sine seter slik at de kunne vedta de nødvendige vedtakene som tillot restaurasjonen (gjeninnføringen av monarkiet) og oppløse det lange parlamentet. Det klargjorde vegen for et nytt parlament kunne velges, kjent som det konvensjonelle parlament (engelsk: Convention Parliament).

1640–1648[rediger | rediger kilde]

Den eneste grunnen til at Karl I av England samlet parlamentet i 1640 var for å be det godkjenne finanslover ettersom biskopkrigen hadde ruinert ham. Edward Hyde har minnet den kuete og stille atmosfæren ved hans ankomst til parlamentet:

Sitat Det hadde en sørgelig og melankolsk aspekt ved hans første tiltrede med forvarsel om som uvanlige og unaturlige hendelser. Kongen selv red ikke med hans vante ekvipasje, heller ikke hans vanlige majestet til Westminster, men dro privat i hans båt til parlamentets trapper, og deretter til kirken som om det hadde vært en tilbakekomst fra et oppløst eller utsatt parlament.[4] Sitat

Parlamentet var innledningsvis påvirket av John Pym og hans tilhengere. I august 1641 vedtok det lovgivning som fratok Karl I den makt som han hadde hatt siden hans tiltredelse. Reformene var formet til å nekte muligheten til at Karl I skulle styre eneveldig igjen. Parlamentet friga også de som var fengslet av Stjernekammeret (en kongelig overdomsstol). Treårsloven (Triennial Act) av 1641, også kalt for Oppløsningsloven (Dissolution Act), ble vedtatt som krevde at ikke mer enn tre år skulle forløpe mellom hver gang parlamentet kom sammen. Parlamentet var også ansvarlig for anklagene og den påfølgende henrettelsen av kongens rådgivere, erkebiskop William Laud og Thomas Wentworth, jarl av Strafford.

Det irske opprøret som begynte i oktober 1641 førte kontrollen over hæren tilbake til diskusjonene mellom kongen og parlamentet. Ledet av John Pym presenterte parlamentet det som er kjent som Den store protest (Grand Remonstrance) for kongen og som ble vedtatt i underhuset ved 11 stemmer (159–148) den 22. november 1641. Den listet over 150 anmerkete «misgjerninger» i Karls styre, inkludert kirken (under påvirkning av utenlandske papister) og kongelige rådgivere (også å «engasjert seg ytterligere mot interessene til en del utenlandske makter»"[5]). Den andre halvparten av protesen foreslo løsninger på «misgjerningene», blant annet kirkereformer og parlamentarisk innflytelse på utnevnelsen av kongelige ministre. Parlamentet i desember 1641 hevdet i lovgivningen Militia Ordinance at de ville ha kontroll over utnevnelsen av kommandanter over hæren og marinen. Kongen avviste protesten og nektet å gi kongelig godkjennelse av Militia Ordinance.

Kongen trodde at puritanerne (eller dissentere) oppmuntret av fem høyrøstete medlemmer av underhuset, John Pym, John Hampden, Denzil Holles, sir Arthur Haselrig og William Strode, sammen med vicomte Mandeville (den framtidige jarl av Manchester) som satt i overhuset, hadde oppmuntret skottene til å invadere England i den nylig overståtte biskopkrigen og at de hadde til hensikt å vende mobben i London mot ham. Da ryktene nådde hoffet at de også planla å anklage dronningen for påstått involvering i katolske sammensvergelser, besluttet Karl å få dem arrestert for forræderi.

Ordstyrer i parlamentet under det lange parlamentet var William Lenthall. På den 4. januar 1642 (gammel kalender) kom kongen til underhuset for å gripe de fem medlemmene og han tok ordstyrerens stol. Etter å ha sett seg forgjeves rundt etter de fem medlemmene, sa han: I see the birds have flown, «jeg ser fuglene har fløyet», og vendte seg deretter til Lenthall som sto nedenfor og krevde av ham om hvorvidt noen av disse personene var i huset, hvorvidt han så noen av dem og hvor de var. Lenthall falt ned på knærne og svarte: «Må det behage deres majestet, jeg har verken øyne til å se, heller ikke tunge til å tale i dette sted, men ettersom Huset har behaget å dirigere meg, hvis tjener, jeg er her.»[6]

Etter ikke å ha klart å fange de fem medlemmene og i frykt for den kongelige families liv, dro Karl fra London og til Oxford. De fleste rojalistiske medlemmer av parlamentet møtte ham der hvor de deretter opprettet Oxford-parlamentet. Den lange parlamentet fortsatte å sitte under og etter borgerkrigen uten det rojalistiske medlemmer grunnet loven om oppløsning av parlamentet.

I mars 1642, mens kongen var fraværende fra London, og krigens skyer samlet seg, bestemte parlamentet at dets egen parlamentariske forordninger var lovlige lover, selv uten kongelig godkjennelse. Militia Ordinance ble godkjent den 5. mars av parlamentet som ga seg selv kontroll over den lokale militsen som ble kalt for «Trained Bands», trente militsgrupper. Kontroll over disse militære gruppene i London var helt avgjørende ettersom de kunne beskytte de radikale medlemmene av parlamentet fra væpnet innblanding fra kongens soldater i nærheten av hovedstaden. Som svar på Militia Ordinance, gjenoppvekket Karl Commission of Array, «fullmakt om oppstilling», som et middel for å sammenkalle en ny hær.

Rumpparliamentet 1649–1653[rediger | rediger kilde]

  • Se hovedartikkel, Rumpparliamentet

Deler oppsto mellom ulike fraksjoner og kulminerte i hendelsen Prides utrenskning den 7. desember 1648, da oberst Thomas Pride, på ordre av Oliver Cromwells svigersønn Henry Ireton, fysisk sperret rundt halvparten av parlamentsmedlemmene fra å ta deres seter. Mange av de ekskluderte medlemmene var presbyterianere. I kjølvannet av utkastelsen, sørget de gjenværende, de såkalte Rumpparlament[7] sørget for en rettssak og henrettelse av kong Karl I. Det var også ansvarlig for opprettelsen av Det engelske samveldet i 1649.

Oliver Cromwell oppløste Rumpparlamentet med makt i 1653 da det synes som det ville oppløse hans kostbare hær på 50 000 mann. Det ble etterfulgt av Barebones parlament, og deretter det første, andre og tredje protektoratparlamentene.

Tilbakekalling og restaurering 1659-1660[rediger | rediger kilde]

Etter at Richard Cromwell, som hadde etterfulgt sin far Oliver Cromwell som Lord Protector, «herrebeskytter», i 1658, var blitt effektivt avsatt av et offiserskupp i april 1659, samlet offiserene Rumpparlamentet. Det ble samlet den 7. mai 1659, men etter fem måneder med makten fikk det på nytt et sammenstøt med hæren, da ledet av John Lambert, og ble på nytt oppløst ved makt den 13. oktober 1659. Styringen gikk deretter til et ikke valgt «trygghetskomite» hvor også Lambert satt, men da general George Monck, som hadde vært Cromwells stattholder i Skottland, begynte å marsjere sørover, red Lambert ut for å møte ham, men han hadde mistet støtte i London. Marinen erklærte sin støtte til parlamentet og den 26. november 1659 kom Rumpparlamentet tilbake til makten.

Monck, som Lambert unngikk å konfrontere, fortsatte sin marsj sørover. Den 3. februar 1660 kom Monck til London. Etter et innledende show hvor han tilsynelatende viste sin ærbødighet for Rumpparlamentet, fant Monck raskt ut at de var ikke villig til å samarbeide med hans plan for frie valg for et nytt parlament. Den 21. februar 1660 gjeninnsatte han medlemmene som var blitt utestengt av Pride slik at de kunne forberede lovgivningen av et konvensjonelt parlament. Etter å kalt for valg på et parlament til møte den 25. april, oppløste den lange parlamentet seg selv den 16. mars 1660.[3][8] Dette synet ble bekreftet av en domstolsbeslutning i løpet av forræderirettsaken til Henry Vane den yngre.

Kjente medlemmer av det lange parlament[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Denne artikkelen benytter den julianske kalender med begynnelsen av året justert til 1. januar. Se forklaringene i artiklene gregoriansk kalender og juliansk kalender
  2. ^ Full tekst av loven mot oppløsning av det lange parlamentet uten dets egen godkjennelse (engelsk tekst), 11. mai 1641
  3. ^ a b House of Commons Journal, Volume 7: «Dissolving Parliament», 16. mars 1660 (Ny tidsregning)
  4. ^ Wilcher, Robert (2001): The writing of royalism, 1628-1660, s. 40
  5. ^ Sitat: «have[ing] engaged themselves to further the interests of some foreign powers»
  6. ^ Ved den tid han samtykket å opptre som et vitne mot kongemorderen Thomas Scot, synes Lenthall å ha glemt bestemmelse han satt med som ordstyrer.
  7. ^ «Rump» betyr vanligvis bakenden på et dyr, tilsvarende det norske ordet rumpe, men dets bruk i betydningen «gjenværende» ble første nedtegnet i denne konteksten, og etter 1649 har det i Storbritannia blitt benyttet for å referere til et hvilket som helst parlament som har overtatt fra det egentlige og lovlige parlamentet.
  8. ^ I henhold til samtidig rojalistisk juridisk teori, ble det lange parlamentet sett på som automatisk oppløst fra det øyeblikk som Karl I ble henrettet den 30. januar 1649.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]