Henry Ireton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henry Iretons portrett ca. 1650, National Portrait Gallery, London

Henry Ireton (161126. november 1651) var en engelsk puritansk general i parlamentarikernes hær under den engelske borgerkrigen. Han var svigersønn av Oliver Cromwell, og drev en hensynsløs fordrivelse av katolske innfødte i Irland. Han var Cromwells høyre hånd i behandlingen av religiøse avvikere, og den ledende arkitekt i rettssaken mot kong Karl I av England, og kongens henrettelse. Han har blitt beskrevet som «kald, fåmælt og intellektuell i kontrast til Cromwells lidenskap og sinnsbevegelse.»[1]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Han var den eldste sønnen av familien Ireton fra landsbyen Attenborough i Nottinghamshire, og ble døpt i kirken St. Mary's Church den 3. november 1611. Han ble en student ved Trinity College ved Universitetet i Oxford i 1626, tok sin Bachelor of Arts i 1629 og ble medlem av Middle Temple, hvor han fikk grunnleggende undervisning i juss. Deretter vendte han tilbake til Attenborough for å hjelpe å administrere familiens eiendom. Ireton var en nidkjær puritaner, og ble kjent i sitt fylke for å organisere et opprop, kalt for Root and Branch («rot og forgreining»), mot det anglikanske bispestyret, som ble overrakt parlamentet.[1]

Den engelske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av den engelske borgerkrigen ble Ireton nominert som kaptein for en tropp kavalerister som ble samlet ved Nottingham. Han dro sørover med sin tropp og meldte seg i parlamentets hær, rundhodene som de ble kalt, i kampen mot kong Karl I av England og hans rojalisthær. Ireton slåss i slaget ved Edgehill under jarlen av Essex i oktober 1642. Han dro tilbake til Nottinghamshire og tjenestegjorde som major i oberst Thornhaughs regiment. I juli 1643 deltok han i seieren i slaget ved Gainsborough. Det var her han begynte sitt nære forhold til Oliver Cromwell.[1]

Han ble gjort til deputert guvernør av Isle of Ely av Oliver Cromwell, med ansvar for å organisere regionens forsvar. Som Cromwell trodde Ireton på religionsfrihet for uavhengige, puritanske sekter. Under Iretons administrasjon ble Ely beryktet for presbyterianere som et drivhus for sektvesen.[1]

Han tjenestegjorde som generalintendant under Edward Montagu, 2. jarl av Manchester, i hans krigføring i Yorkshire og deltok i det andre slaget ved Newbury. I tiden etter ga han sin støtte til Cromwell i hans anklager om general Manchesters udugelighet.

Natten før slaget ved Naseby i juni 1545 lyktes Ireton å overraske rojalisthæren og ta mange fanger. Den neste dagen, på forslag fra Cromwell, ble han gjort til kommisjonær general og utpekt til å lede venstre flanke. Cromwell hadde selv kommandoen over høyre. Venstre flanke under Ireton ble fullstendig brutt under angrepet til prins Rupert av Pfalz, og Ireton ble såret og tatt til fange. Deretter angrep Cromwell og greide med suksess å avskjære rojalistene, og befridde fangene, inkludert Ireton.

Henry Ireton deltok også ved beleiringen av Bristol i september 1645 og tok del i den påfølgende krigføringen som lyktes å velte den kongelige saken. Den 30. oktober 1645 kom Ireton inn i parlamentet for Appleby.[2] Året etter, i mars 1646, var Ireton en av forhandlerne ved Truro da lord Hopton overga rojalistenes vestlige hær, og han spilte deretter en ledende rolle i beleiringen og den endelige kapitulasjon av Oxford. Den 15. juni 1946, kun noen få dager før Oxford overga seg, giftet Ireton seg med Cromwells eldste datter Bridget i Cromwells hovedkvarter i Holton.[1]

Politisk syn og debatt om monarkiets framtid[rediger | rediger kilde]

Mens Cromwells politikk var praktisk talt begrenset til å gjøre det beste ut av den nåværende politiske situasjonen, og var tilbøyelig til inngå kompromiss, var Iretons holdning basert på velfunderte prinsipper om statsmannskunst. I debattene ved Putney satte han seg imot ekstremisme, mislikte synet til republikanerne og levellerne som han betraktet som ikke praktiske og farlig til grunnvollene som samfunnet var basert på, og ønsket å beholde konstitusjonen med en konge, overhuset og underhuset. Han argumenterte for dette synet i hærens forhandlinger med parlamentet, og i konferansene med kongen, var han den som hovedsakelig ble gitt tilliten å trekke opp hærens forslag, inkludert et manifest som ble kalt for Heads of the Proposals, Forslagenes hoder, som foreslo et konstitusjonelt monarki. Han forsøkte å forhindre at det kom til brudd mellom hæren og parlamentet, men da det likevel skjedde støttet han forhandlingene med kongen inntil det gjorde ham upopulær.

Ireton ble til sist overbevist om det håpløse å forhandle med Karl I og etter kongens flukt til Isle of Wight, behandlet hans ytterligere forslag med kjølighet og ba innstendig at et parlamentet etablerte en administrasjon uten ham. Ireton tjente under Fairfax i den andre engelske borgerkrigen og drev krigføring i Kent og Essex, skjønt det var Fairfax som øverstkommanderende og Ireton som det tidvis har vært antatt, som var ansvarlig for henrettelsen av sir Charles Lucas og sir George Lisle ved Colchester. Etter kongens avvisning av det siste tilbudet fra hæren, viste han en særlig iver i å føre kongen for domstolen. Han skrev hærens uttalelse om kongemordet, Hærens innvending, sammen med Hugh Peters. Han var aktiv i valget å utrenske framfor å gjenvelge parlamentet og støttet manifestet Folkets enighet til levelellere. Han satt deretter ved kongens domstol og var en av de som til sist signerte dødsdommen.

Krig i Irland og død[rediger | rediger kilde]

Iretons regiment ble valgt ved loddtrekning til å følge Cromwell på hans irske invasjon. Ireton kom til Dublin to dager etter Cromwell den 17. august 1649 med 77 skip fullastet med tropper og forsyninger. Ireton ble utpekt til generalmajor og etter erobringen av sørlige Irland ble han utpekt som lord president av Munster. Han dro over med John Cook med instruks om å reformere Irlands lovverk, å anglisere den og gjøre den til en modell for ny bosetning basert på engelsk lov.

I mai 1650 ble Cromwell kalt tilbake til England for å kommandere en parlamentarisk styrke som invaderte Skottland, og Ireton overtok kommandoen over hæren i Irland med tittelen og makten som lord deputy til å fullføre erobringen av landet. Dette gjennomførte han med sin sedvanlige energi, og ble kjent like mye for voldsomheten i sine metoder som hans militære dyktighet. Ved midten av 1650 møtte Ireton og hans offiserer to problemer. Det var å erobre de gjenværende byene som ble holdt av det irske forbund og rojalister. Det andre var en eskalerende geriljakrig på landet av irske krigere som angrep hans forsyningstjeneste. Ireton appellerte til den engelske parlamentet om å trykke formildende vilkår for overgivelse for de irske katolikkene i et forsøk på å få en slutt på deres motstand, men da dette ble nektet begynte han en omstendelig prosess på å overvinne de katolske styrkene.

Hans første handlinger var å mønstre en mot-gerilja som ble sendt inn i Wicklowfjellene tidlig i juni 1650 for å sikre seg at hans transportlinjer for forsyninger var uforstyrret for beleiringen av Waterford på Irlands sørøstkyst. Etter å ha gjort dette blokkerte Ireton Waterford til byen overga seg ved august 1650. For ikke å risikere et overfall fikk Ireton systematisk konstruert grøftegraver for å få brakt sin beleiringskanoner innenfor rekkevidde av murene og stasjonere en parlamentarisk flåte utenfor byen for å forhindre byen å skaffe seg nye forsyninger. Thomas Preston overga Waterford etter tre måneder med beleiring. Ireton dro deretter videre til Limerick ved oktober, men måtte avlyse beleiringen grunnet kulde og dårlig vær.

Tidlig i 1651 beordret Ireton at området som omga den irske geriljaen skulle bli systematisk fjernes for mat. Denne politikken førte ikke bare til at geriljaen fikk det vanskelig, men førte til omfattende hungersnød over hele Irland mot slutten av året. Ireton kom tilbake til Limerick i juni 1651 og beleiret byen for fem måneder inntil den endelig ga opp og overga seg. Ireton mistet 120 menn i det første forsøk på å ta King's Island, Limerick, men etter hvert ble konstruert en bro og 6000 soldater marsjerte over. Irene forsvarte seg heroisk i flere uker. Pestsmitte raste innenfor murene, og Ludlow har nedtegnet hvordan engelskmennene slo ned en gruppe av sultende og pestsyke ikkestridende som forsøkte å forlate den. Til sist var Iretons forberedelser for bombing fullført og en redegjørelse hevdet at 5000 hadde død av pesten, og byen kapitulerte den 27. oktober 1651. Da byens garnison marsjerte ut var det flere som falt døde om av pesten. Ireton red personlig for å inspisere kommandoen til Charles Coote som ledet beleiringen, og han ble smittet av pesten, og døde i Limerick den 15. november 1651, rundt 41 år gammel.[3]

Kort tid før Ireton døde av feber, rett etter erobringen av Limerick, sørget Ireton for å få en del av byens ledere hengt for at de hadde vært gjenstridige i sitt forsvar av byen, inkludert Terence Albert O'Brien, en katolsk biskop, og en engelsk rojalistisk offiser, oberst Fennell. Ireton krevde også at den irske kommandanten Hugh Dubh O'Neill skulle bli hengt, men etter at Ireton var død, kansellerte Edmund Ludlow den ordren.

Iretons legeme ble balsamert og fraktet til England hvor det ble gravlagt i Westminster Abbey. Etter restaurasjonen av monarkiet i 1660 ble hans levninger, sammen med Cromwell og John Bradshaw, revet ut av sine graver, mishandlet i en posthum henrettelse, framvist på et skaffold, og brent ved Tyburn. Datoen var symbolsk, det var 12 årsdagen for henrettelsen av Karl I av England.

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Henry Ireton har blitt beskrevet av lord Clarendon i hans bok om borgerkrigen[4] som en melankolsk, reservert, av mørk natur, som meddelte sin tanker til svært få, og som aldri avvek fra noen beslutning som var blitt tatt. I henhold til Edmund Ludlow var Ireton i sine siste år «fullstendig fridd fra sine tidligere vesen å holde fast ved sin egen mening», som hadde blitt oppfattet som hans største svakhet.[5] Da Ireton fikk høre at parlamentet hadde stemt for å gi ham en belønning på 2000 pund i året, bemerket han at parlamentet hadde mang en gjeld som han mente de først burde betale før de rakte ham slike gaver og at «han ikke hadde behov for deres land, og derfor ikke ville ha det, og at han ville være mer fornøyd til å se dem gjøre den tjeneste for nasjonen, enn å være så liberal med å fordele de offentlige midler». Ludlow la til, «og i sannhet, jeg tror han var ærlig.»[6] Cromwell hadde grundig tillit til Iretons bedømmelse og betrodde ham å skrive mange betydningsfulle lover, beretninger og dokumenter for hans parti.[3] Det ble sagt at tapet av Ireton «rammet en stor sorg i Cromwell» og ble betraktet som et stort tap for hans administrasjon.

Den lille amerikanske byen Ireton i Iowa er oppkalt etter Henry Ireton.

Ireton Road i Colchester ble oppkalt etter Henry Ireton. Vegen går sammen med Honywood Road som er navngitt etter sir Thomas Honywood som førte styrkene fra Essex i beleiringen av Colchester under kommandoen til Thomas Fairfax.

Henry Iretons portrett henger fortsatt i spisesalen i Trinity College ved Universitetet i Oxford.

Familie[rediger | rediger kilde]

Med sin hustru Bridget Cromwell etterlot Ireton en sønn, Henry Ireton (ca. 1652–1711),[7] og tre døtre, en av dem, Bridget Bendish ble gift med Thomas Bendish i 1670,[8] og det er sagt å kompromittert seg selv i Rye House-komplottet, en plan for snikmyrde Karl II og hans bror og arving James, hertug av York, i 1683. Det samme gjorde sønnen Henry.[9] Iretons enke Bridget giftet seg etterpå med general Charles Fleetwood. En datter, Elizabeth, giftet seg med parlamentsmedlem David Polhill, og keeper of records i Tower of London.

I filmen[rediger | rediger kilde]

I filmen Cromwell fra 1970 med Richard Harris og Alec Guinness i hovedrollene blir Ireton spilt av Michael Jayston som en finurlig og udnerfundig, men velmenende manipulator som hater Karl I og presser Cromwell til å gå til handling som sistnevnte i begynnelsen ikke mener er ønskelig eller mulig, men deretter går hele vegen. Denne versjonen av Ireton er klar til å fordømme kongen og kaste England inn i en borgerkrig lenge før Cromwell er blitt overbevist om at det er et nødvendig skritt. I filmen er Ireton og Cromwell også blant de fem medlemmene som Karl I forsøker å få arrestert ved begynnelsen av krigen (historisk sett er det ikke riktig), og etter at kongen er blitt henrettet, bebreider Ireton Cromwell for å være altfor ambisiøs. I filmen blir det aldri nevnt at Ireton giftet seg med Cromwells datter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Henry Ireton, 1611-1651, British Civil Wars
  2. ^ Appleby er et tidligere historisk valgkrets i det tidligere fylket Westmorland i nordlige England. Valgkretsen eksisterte i to adskilte perioder, fra 1295 til 1832, og fra 1832 til 1918.
  3. ^ a b General Henry Ireton, fra A Compendium of Irish Biography, 1878
  4. ^ Hyde, Edward (1720): The history of Rebellion and Civil War in Ireland, xiii, s. 175
  5. ^ The Memoirs of Edmund Ludlow (1698–9), s. 144
  6. ^ Memoirs, s. 143; Commons' Journals, vii. 15. Sitert fra Firth, Charles Harding (1885-1900): Ireton, Henry i: Dictionary of National Biography, bind 29
  7. ^ Hayton, ss. 468, 469
  8. ^ Thomas Bendish (1643–1707) var den yngre sønnen av sir Thomas Bendish, 2. baronet
  9. ^ McNeill: «Green Ribbon Club», Encyclopaedia Britannica, 11. utg. bind 12.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gardiner, Samuel Rawson (1883): History of the Civil War and of the Commonwealth, i ti bind
  • Dean, J.L. (1990): Henry Ireton, the Mosaic Law, and Morality i English Civil Politics from April 1646 to May 1649, Cambridge M. Litt
  • Farr, David (2007): Henry Ireton and the English Revolution, Boydell Press
  • Hayton, David et al (2002): The House of Commons, 1690-1715, bind 1, Cambridge University Press, ISBN 0521772214, 9780521772211