Ulysses

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ulysses, engelsk utgave ved Egoist Press, 1922

Ulysses er en bok av den irske forfatteren James Joyce, utgitt 1922. Boken omtales stundom som «den beste romanen på engelsk i det 20. århundre». Boken foregår i Dublin i løpet av et døgn, 16. juni 1904. Denne datoen markeres i vår tid som Bloomsday i Dublin.

Utgivelseshistorie[rediger | rediger kilde]

Portrett av James Joyce i Paris, 1924, ved Patrick Tuohy.

Mens Joyce i 1906 gjorde ferdig novellesamlingen Dublinere overveide han å tilføre nok en historie om en jødisk annonseagent ved navn Leopold Bloom under tittelen Ulysses. Historien ble aldri skrevet, men han beholdt ideen, og i 1914 startet han arbeidet på en roman hvor han brukte både tittelen og de grunnliggende premissene. Han gjorde den ferdig i oktober 1921.

Takket være Ezra Pound ble en rekke utdrag av romanen publisert i The Little Review fra 1918. Dette magasinet ble redigert av Margaret Anderson og Jane Heap med støtte av John Quinn, en advokat fra New York med interesse for tidens eksperimentelle kunst og litteratur. Dette førte imidlertid til problemer med amerikansk sensur, og i 1920 ble utgiverne straffet for å ha utgitt utuktig litteratur, noe som satte en stopper for videre offentliggjøring av romanen. Ulysses forble forbudt i Amerika frem til 1933.

Denne kontroversielle hendelsen gjorde det vanskelig for Joyce å finne en forlegger som ville anta boken, men den ble utgitt i 1922 av Sylvia Beach på hennes velkjente Shakespeare and Company. En engelsk utgave utgitt samme år av Joyces beskytter, Harriet Shaw Weaver, førte til flere vanskeligheter med amerikanske myndigheter, og fem hundre kopier som var smuglet inn i Statene, ble beslaglagt og muligens ødelagt. Følgende år trykket John Rodker et opplag på fem hundre nye eksemplarer for å erstatte de manglende, men disse ble brent av det britiske tollvesenet i Folkstone. En annen følge av bokens illegale status var at det dukket opp en rekke piratkopier.

Ulysses og den litterære modernisme[rediger | rediger kilde]

1922 er et nøkkelår i engelsk-språklig historie, med utgivelsen både av Ulysses og T. S. Eliots dikt, The Waste Land, som skulle prege den gryende litterære modernismen. I Ulysses anvender Joyce en rekke teknikker som stream of consciousness, parodi, intervju, drama, kiosklitteratur og praktisk talt alle andre teknikker og metoder for å presentere sine rollefigurer.

Handlingen utspiller seg på en eneste dag, 16. juni 1904, i det moderne Dublin og følger den gamle myten om Ulysses (el. Odyssevs), Penelope og Telemakhos, representert i skikkelsen Leopold Bloom, hans kone Molly Bloom og Stephen Dedalus, parodisk portrettert mot sine anselige modeller. Boken utforsker diverse områder av livet i Dublin, og dveler ved dets elendighet og ensformighet. Boken er imidlertid også en lidenskapelig og detaljert studie av byen, og Joyce uttalte at hvis byen skulle bli ødelagt av en katastrofe, kunne den bli bygget opp på nytt, brikke for brikke, ved å bruke hans arbeid som modell. For å kunne oppnå dette nivået av presisjon, brukte han 1904-utgaven av Thom's Directory- et oppslagsverk over alle innehavere og leietakere i alle byens hus og leiegårder. Samtidig korresponderte han med venner som enda bodde der med forespørsler om informasjon.

Romanen består av 18 kapitler fordelt over tre bøker eller deler, der hvert kapittel dekker omtrent en time av dagen, fra kl. 8 til ca. kl. 2 neste morgen. Hvert av de 18 kapitlene har sin egen litterære stil. Hvert kapittel refererer også til en spesiell episode i Homers Odysseen, og assosierer til en spesiell farge, kunst eller vitenskap og kroppslige organ. Denne kombinasjonen av kaleidoskopisk skriving med en ekstremt formell, skjematisk struktur representerer ett av bokens betydelige bidrag til utviklingen av den moderne litteraturen i det 20. århundret. Nyskapende var også kretsingen rundt ytre detaljer i en roman der nesten alt foregår på det indre planet.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

Ulysses har hatt en utvilsom innflytelse på den moderne romanens utvikling. Med dette verket innførte Joyce en ny hyperrealisme i prosaen, når han samtidig med at han følger personene skritt for skritt gjennom Dublins gater også følger deres indre tankeverden i alle dens assosiasjoner og uforutsette sprang. Denne stream of consciousness-teknikken er blitt tatt i bruk i skiftende grad i et stort antall seinere romaner. Den ytre realismen er også slående, tatt i betraktning at Joyce skrev hele teksten i utlandet. Når det ikke lenger er så lett å følge Blooms rute fra gate til gate, er det fordi Dublin har forandret seg. Joyce skal en gang ha sagt at Dublin kan gjenskapes – bit for bit – ut fra Ulysses.

I tillegg til de ofte uforklarlige tankesprangene vrimler det av henvisninger til mytologiske skikkelser og til andre tekster i romanen, og allusjonene er aldri forklart. Navn kan være forkortet eller bevisst forvrengt. Det finnes derfor en rikholdig litteratur om Ulysses, der de gåtefulle henvisningene er forsøkt forklart. Joyce sa en gang: «Jeg har lagt inn så mange gåter at det vil holde professorene beskjeftiget i århundrer med å diskutere hva jeg har ment. Det er den eneste måten man kan sikre sin udødelighet på.»

Fra forfatterens side er teksten delt i 18 nummererte kapitler. Titlene på kapitlene ble satt av senere kommentatorer for å tydeliggjøre forbindelsen med Odysseen og på den måten renvaske forfatteren for pornografibeskyldningene. Det er imidlertid blitt vanlig å bruke titlene i seinere utgaver.

Handling[rediger | rediger kilde]

Del 1

  1. Telemakhos
  2. Nestor
  3. Protevs

Del 2

  1. Kalypso
  2. Lotusspiserne
  3. Dødsriket
  4. Aiolos
  5. Laistrygonerne
  6. Skylla og Kharybdis
  7. Vandrende klipper
  8. Sirenene
  9. Kyklopen
  10. Navsikaa
  11. Solgudens okser
  12. Kirke

Del 3

  1. Evmaios
  2. Ithaka
  3. Penelope

Telemakhos[rediger | rediger kilde]

Handlinga begynner tidlig om morgenen inne i et kystfort ved Sandycove i Dublinbukta. Buck Mulligan (en brautende og bråkjekk ung medisinerstudent), Haines (en ubestemmelig engelskmann) og Stephen Dedalus (en ung poet som også forekommer i "Et portrett av kunstneren som ung mann") forbereder seg på en ny dag. Stephen sørger over mora, som nettopp er død, og Buck fyrer opp under hans dårlige samvittighet for ikke å ha gjort nok for henne mens hun lå på det siste. De går hver til sitt, og Stephen bestemmer seg for ikke å vende tilbake til fortet pga. Mulligan.

Nestor[rediger | rediger kilde]

Vi møter Stephen i klasserommet, der han prøver å undervise uinteresserte skolegutter i historie og engelsk. Når timen er slutt, går Stephen inn på kontoret til rektor og mottar lønn og et brev som skal avleveres i en avisredaksjon.

Protevs[rediger | rediger kilde]

Stephen streifer rundt på stranda, tenker, minnes, betrakter et par og en hund, skriver ned noen diktfragmenter.

Kalypso[rediger | rediger kilde]

I de følgende kapitlene er Leopold Bloom hovedperson. Bloom er en jødisk annonseakkvisitør som bor i Eccles street. Han rusler over til slakteren for å kjøpe seg en nyre å steke til frokost. Han serverer kona Molly post og frokost på senga, leser brevet fra datteren Milly og går deretter på do.

Lotusspiserne[rediger | rediger kilde]

Bloom begir seg via en omveg til postkontoret, der han henter et kjærlighetsbrev fra en viss Martha Clifford, adressert poste restante til pseudonymet Henry Flower. Etter å ha lest brevet, stikker han det i lomma og river konvolutten i biter. På veg til badet møter han et par bekjentskaper som han adspredt og likegyldig småprater med.

Hades[rediger | rediger kilde]

Kapitlet åpner med at Bloom stiger inn i en vogn i et gravferdsfølge sammen med tre andre, blant dem Stephens far, Simon Dedalus. De skal i begravelsen til en bekjent, Dignam, som døde brått. Mye av praten går om ulike måter å dø på. Det framgår at Blooms far tok sitt eget liv. Kapitlet gjengir i stor grad Blooms tanker under seremonien og jordfestelsen; disse kretser om død og forråtnelse.

Aiolos[rediger | rediger kilde]

Bloom ankommer avisredaksjonen for å få plassert en annonse samtidig som Stephen er der for å levere leserinnlegget fra rektor, men de to møtes ikke. Kapitlet er brutt opp i småkapitler med titler som likner avisoverskrifter

Laistrygonerne[rediger | rediger kilde]

Bloom overveier hvor han skal innta lunsjen sin, og etter å ha vært innom et mindre delikat spisested der arbeidsfolk kaster i seg maten, ender han opp med vegetarmat på Davy Byrnes

Skylla og Kharybdis[rediger | rediger kilde]

Kapitlet gjengir en samtale mellom Stephen Dedalus, Buck Mulligan, John Eglinton og Richard Best på nasjonalbiblioteket. Stephen prøver å forklare sine teorier om sammenhengene mellom Shakespeares liv og skuespillene. De andre er ikke særlig lydhøre, og oppfatter ikke alvoret som ligger under Stephens utlegninger om far-sønn-forhold, utroskap og incest. Særlig er Buck Mulligan plagsom med sine stadige avsporinger. Bloom kommer inn på biblioteket mot slutten av kapitlet, men møter ikke Stephen.

Kapitlet er spekka med henvisninger til Shakespeares og andre dikteres verker, og det siteres på latin, italiensk og fransk.

Vandrende klipper[rediger | rediger kilde]

Kapitlet er et lite stykke kollektivroman, der et stort antall personer vandrer rundt i Dublin og utfører sine mangehånde gjøremål. Personene har ikke stort annet til felles enn at de befinner seg på omtrent samme sted på samme tid. Noen kjenner hverandre flyktig, møtes og hilser.

Fortelleren beveger seg uten overgang fra den ene gruppa til den andre. Mot slutten av kapitlet samles trådene, idet alle personene hver for seg registrerer visekongens kortesje på veg gjennom byen. Stilen er munter og lett.

Sirenene[rediger | rediger kilde]

Bloom spiser middag med Ritchie Goulding på Ormond hotell. I den tilstøtende baren sitter Boylan, Lenehan, Ben Dollard og fader Cowley; Boylan og Lenehan flørter med de to barpikene. Ben Dollard synger ei vise om irenes opprør mot engelskmennene. Bloom observerer dem på avstand. Når Boylan reiser seg og går, er det sannsynligvis til et stevnemøte med Molly. Bloom tenker på Molly og på Martha. Under måltidet begynner han å skrive et svar på Marthas brev.

Kapitlet er holdt i en særegen, rytmisk og musikalsk stil. Flere steder kan setningene minne om homeriske heksametervers. Ofte er ortografien forvrengt for å få fram spesielle klangvirkninger.

Kyklopene[rediger | rediger kilde]

Handlinga utspiller seg i Barney Kiernans pub, dit Bloom er gått for å møte Martin Cunningham og diskutere økonomien til Paddy Dignams etterlatte. Den mest høyrøsta pubgjesten er Borgeren, en irsk nasjonalist. Borgeren mener at jøder og andre utlendinger ikke har noe å gjøre i Irland, mens Bloom hevder seg å være ire god nok, ettersom han er født i Irland. Det ene ordet tar det andre, og det ender med at Borgeren kaster Bloom på dør og setter bikkja Garryowen på han.

Kapitlet inneholder en lang rekke parodier på ulike sjangre; sports- og nyhetsjournalistikk, rettsreferater, bibelspråk og ridderromaner – men framfor alt på irske sagn og myter slik de ble gjenfortalt på 1800-tallet. Ironien rammer først og fremst den kyklopisk enøyde ultransjonalisten, representert ved Borgeren.

Solgudens okser[rediger | rediger kilde]

Bloom oppsøker klinikken der Mina Purefoy er i ferd med å føde. Mens fødselen pågår, sitter han sammen med Stephen Dedalus og en forsamling av leger og medisinerstudenter og drikker og diskuterer høylytt forskjellige medisinske emner. En pleierske må flere ganger snakke til dem og be dem dempe seg.

Språklig sett er dette et av de mest krevende kapitlene. Stilen ser ut til å følge utviklinga av det engelsk språket fra angelsaksisk til dagens slang i Dublin, og kan se ut til å utgjøre en parallell til fosterutviklinga. Kommentatorene mener å identifisere parodier på blant annet Tacitus, angelsaksisk og mellomengelsk prosa, Thomas Malory, Milton, John Bunyan, Samuel Pepys, Daniel Defoe, Jonathan Swift, Laurence Sterne, Edmund Burke, Horace Walpole, Charles Dickens og Thomas Carlyle – før språket løser seg opp i en kakofoni av dialekter og slang.

Kirke[rediger | rediger kilde]

Handlinga utspiller seg ved midnatt i et horestrøk i byen. Alle er drukne, og teksten er bygd opp som et surrealistisk drama der Bloom gjennomgår en rekke forvandlinger og skiftevis hylles som keiser og frelser eller anklages for sexovergrep og perversiteter og dømmes til døden. Forvandlingene avspeiler Blooms skiftende sinnstilstander mellom skyldfølelse og nytt livsmot. I en konfrontasjon med horemammaen Bella Cohen skifter de to kjønn og «hun-Bloom» utsettes for sadomasochistiske overgrep. Et stort antall personer, dyr og ting opptrer i de raskt skiftende scenene i dette indre dramaet.

Samtidig er det mulig å følge en ytre handling. Bloom finner igjen Stephen i musikkrommet i bordellet. Stephen er svært drukken, blir kasta ut av bordellet etter å ha knust en lysekrone, fornærmer to engelske soldater på gata, blir slått ned, og klarer ikke å reise seg. Bloom prøver hele tida å gå imellom, og avverger arrestasjon når politiet kommer.

Evmaios[rediger | rediger kilde]

Bloom får liv i Stephen og de to vandrer omkring i byen og natta. Etter hvert ender de opp i en kneipe der noen fyrer sitter og prater. Her er blant annet en sjømann som forteller skrøner fra de sju hav. En annen er er en mann som går under navnet Skin-The-Goat, og som muligens var en av hjelpemennene under nasjonalistoppstanden på 80-tallet. I alle fall kommer samtalen inn på det nasjonale spørsmålet, og hatet til England blusser opp hos noen av deltakerne.

Kapitlet er holdt i en parodisk stil; det er en pretensiøst åndfull, men snirklete og klisjéfylt stil som kan minne om halvgode serieromaner fra hundre år tilbake: «Øyeblikket etter var de to nattevandrerne våre trygt benket i en diskret krok, bare for å bli hilst av stirrende blikk av den høyst blandede forsamlingen av løse eksistenser og andre ubestemmelige eksemplarer av slekten homo som allerede satt og spiste og drakk og pratet med hverandre, og for hvem de nyankomne tydelig var et emne av åpenbar interesse.»

Bloom og Stephen deltar ikke i samtalen. Bloom gjør seg tanker om de som er til stede og det som blir sagt, han prøver å få i gang en samtale med Stephen, men denne svarer kort og uinteressert. Det framgår at Bloom er motstander av å hisse til hat mot nabofolket. I stedet tror han at mennesker med forskjellig språk, religion og historie kan leve sammen i fordragelighet. Han prøver også å formulere sitt eget politiske ståsted – og her parodierer ikke Joyce – som går ut på at hvis alle som arbeider kunne få en anstendig lønn og rimelige kår, ville strid og fiendskap opphøre.

Det er tydelig at Bloom har fatta en sterk interesse for unge Stephen; han beundrer ham for hans talenter og er opptatt av at han ikke må kaste seg bort på horer og fyll, men skape seg en framtid som skribent. Til slutt tilbyr han Stephen ei seng for natta, og arm i arm vandrer de hjemover til Blooms hus. Når det viser seg at Stephen også har sangstemme, når Blooms forventninger til karrieren hans store høyder. Samtidig er det noe tvetydig over Blooms omsorg: Ser han for seg at Stephen med sitt skrivetalent kan fremme Mollys skrantende karriere som sangerinne, som Bloom er så dypt engasjert i? Skal forbindelsen til en lovende intellektuell kaste glans over han sjøl og hans hus? Ser han seg sjøl som impresario for Stephen i hans sangerkarriere?

Ithaka[rediger | rediger kilde]

De kommer til Blooms hus i Eccles Street 7, og Bloom finner ut at han har lagt nøkkelen i lomma på ei annen bukse. Etter å ha brutt seg inn i sitt eget hus, serverer han Stephen en kopp kakao på kjøkkenet. Stephen avslår tilbudet om overnatting. De pisser side om side i hagen, mens de stirrer opp på soveværelsesvinduet til Molly. Etter at Stephen har gått, har Bloom en stille stund for seg sjøl i stua; han drømmer om det flotte huset han kunne kjøpe og den respekten han kunne oppnå hvis han plutselig ble en rik mann. Ting i en skuff bringer opp mange minner – særlig om faren, den ungarske jøden som etter å ha reist gjennom mange land slo seg ned i Irland og konverterte til Kristendommen.

Til slutt kommer han seg opp på soverommet, han legger seg anføttes i dobbeltsenga, merker avtrykket av den mannen som har vært hos Molly, og tenker over hvordan samlivet med Molly har gått i stå for mange år sia. Til slutt våkner Molly, og Bloom forteller henne en redigert versjon av hva han har opplevd i løpet av dagen.

Kapitlet har en gjennomført spørsmål-og-svar-struktur som kan minne om en forklaring til Luthers katekismus. Det særegne er at alt er gjengitt med samme slags tørre, skolastiske logikk, fra de mest trivielle detaljer til de aller største spørsmål om tilværelsens mening.

Penelope[rediger | rediger kilde]

Det mest berømte kapitlet i boka er Molly Blooms 40 sider lange stream of consciousness, der hun ligger søvnløs og tenker over sin tilværelse etter at ektemannen har sovna. Vi møter en 34 år gammel, frustrert kvinne som har vanskelig for å forsone seg med at livet ikke har blitt en evig fest med vakre klær, galante menn og evig ungdom. Men kjærligheten får siste ordet.

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: en:Ulysses – sitater


Kilder[rediger | rediger kilde]

Bjørn Tysdahl: James Joyce – liv og diktning. Oslo, 2003. ISBN 82-02-20473-9