Oliver St John

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oliver St John, maleri av Pieter Nason, 1651. National Portrait Gallery, London

Oliver St John (uttales «Sinjin») (født ca. 1598, død 31. desember 1673) var en engelsk dommer, diplomat og politiker som satt i det engelske Underhuset fra 1640 til 1653. I den engelske borgerkrigen støttet han parlamentet mot kong Karl I av England. Blant rojalister ble han kalt for «samveldets taljereip», the Dark Lanthorn.[1]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

St John var sønn av Oliver St John av Cayshoe og hans hustru Sarah Bulkeley, datter av Edward Bulkeley av Odell, Bedfordshire. Hans søster, Elizabeth St John, giftet seg med prest Samuel Whiting og utvandret til Boston i Massachusetts i 1636.[2] Han tok eksamen fra Queens' College i 1616, og ble tatt opp ved Lincoln's Inn den 22. april 1619. Han ble called to the bar, gjort til advokat, i 1626.[3] Han inngikk et fordelaktig ekteskap med arvingen Joanna Altham en gang rundt 1629 til tross for at hennes familie tvilte på at han var egnet. Ekteskapet satte ham blant annet i kontakt med Oliver Cromwell og John Hampden.[1]

Han fikk fire barn med sin første hustru, men antagelig ved hustruens død hadde han ved 1639 hadde giftet seg på nytt med Elizabeth Cromwell, en kusine av Oliver Cromwell. Et av de få bevis angående hans andre hustru er et brev fra oktober 1638 fra Oliver Cromwell. Brevet avslører at Cromwell var en nær venn og øyensynlig delte en religiøs oppfatning med.[4][5] Ekteskapet førte til et nært vennskap med Cromwell.

St John synes å ha kommet i vanskeligheter med rettssystemet i forbindelse med en opprørsk utgivelse, og for å ha assosiert seg til de framtidige populære lederne John Pym og lord Saye. St John ble kjent da han i 1638 forsvarte han John Hampden ved at han nektet å betale skipspenger, en skatt som Karl I forsøkte å pålegge uten godkjennelse fra parlamentet, og ved denne anledningen ga St John en berømt tale. Selv om dommerne dømte i mot de tiltalte, ble saken sett på som en moralsk seier mot kongens egenrådige bruk av kongsmakten.[1]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I april 1640 ble St John valgt som parlamentsmedlem for valgkretsen Totnes i Devon i det korte parlamentet. Han ble gjenvalgt for Totnes for det lange parlamentet i november 1640.[6] Han fungerte i nær allianse med Hampden og Pym, særlig i opposisjon til påleggelsen av skipspenger. I 1641, med den hensikt å sikre hans støtte, utnevnte kongen St John til solicitor general, juridisk rådgiver. Det forhindret ikke St John fra å ta en aktiv rolle i anklagene om høyforræderi mot Thomas Wentworth, 1. jarl av Strafford, kongens nærmeste rådgiver, og i å forberede lovvedtak av det populære parti i Underhuset. Han foreslo også virkemidler for finansielle reformer som var fordelaktige for kongen. Men han spilte et dobbeltspill ved tilsynelatende å arbeide for kongen, samtidig som han promoterte en radikal agenda. I mai 1641 skrev han utkastet til en lov som oppløste bispesystemet, ved å argumentere for at biskopene hadde tilranet seg makt som burde tilhøre sivile embetsmenn. Samtidig skjulte han sin egen medvirkning ved å overtale Edward Dering til å introdusere loven for parlamentet. Tilsvarende skrev han utkastet til loven om militsen som han fikk Arthur Hesilrige til å introdusere i Underhuset i 1641.[1] Til sist ble han ikke uventet avskjediget som kongens juridisk rådgiver i 1643.

Da borgerkrigen brøt ut, ble St John raskt anerkjent som en av lederne for parlamentets sak. I krangelen som oppsto mellom hæren og parlamentet i 1647 stilte han seg på hærens side, og var således en av dem som ikke ble bortvist under Prides forvisning i 1649. Gjennom hele denne perioden hadde han Oliver Cromwells tillit. Etter Pyms død i desember 1643 arbeidet han tett med Henry Vane den yngre, og de kom til å bli oppfattet som lederne av Underhuset. Han arbeidet også med Cromwell for å forbedre parlamentets militære mulighet, og etter opprettelsen av New Model Army, sikret han fritak for Cromwell fra Self-Denying Ordinance, loven om selvfornektelse, det vil si at parlamentsmedlem ikke skulle inneha en militær kommando.[1]

Juridiske aktivitet[rediger | rediger kilde]

Thorpe Hall, Peterborough.

I 1648 ble St John utpekt som Chief Justice of the Common Pleas, overdommer, og deretter henga han seg til juridiske plikter. Han avslo å fungere som en av kommisjonærene ved rettssaken mot kong Karl I og hadde ingen innflytelse på konstitusjonen av det engelske samveldet. I 1651 reiste han til Haag som en del av en utsending for å forhandle fram en avtale mellom England og republikken De forente Nederlandene, en diplomatisk oppgave han feilet fullstendig, noe som førte til første anglo-nederlandske krig. I det samme året ledet han en tilsvarende forhandling med Skottland, men denne gangen klarte han å oppnå det han ville, å klare gjøre en avtale for at Skottland gikk inn i samveldet med England og Irland.

Han ble kansler av Universitet i Cambridge i 1651 og beholdt denne posisjonen fram til 1660 da monarkiet ble gjeninnført.[3]

St John bygget Thorpe Hall ved Longthorpe i Peterborough mellom 1653 og 1656. Til tross for at han var forsiktig med å delta i politikken under protektoratet var han et medlem av statsrådet fra 1659 til 1660. St John forble lojal til Cromwell under hele protektoratet. Han støttet forslaget å gi kongekronen til Cromwell i 1657 på grunnlag av at en konges makt var definert av loven mens den nye posisjonen som Lord Protector var dårlig definert av loven og derfor potensielt åpent for diktatur.[1] Til sist takket Cromwell nei til kronen.

I frivillig eksil[rediger | rediger kilde]

Etter restaurasjonen i England i 1660 da monarkiet ble gjeninnført med kong Karl II av England, skrev St John en redegjørelse av sine tidligere handlinger kalt The Case of Oliver St John, 1660, og denne apologia, unnskyldningen, gjorde det mulig for ham å unnslippe annen gjengjeldelse enn at han ble utestengt fra offentlige posisjoner. Han trakk seg tilbake til sitt herregods på landet i Northamptonshire. Her ble han fram til 1662 da han forlot England og dro til Basel i Sveits og deretter til Augsburg i Tyskland hvor han døde i desember 1673.

Familie[rediger | rediger kilde]

St John giftet seg først med Johanna Altham, den eneste datteren og arvingen til sir John Altham av Latton i Essex, og med henne fikk han to sønner og to døtre. I 1638 giftet han seg med Elizabeth, datter av Henry Cromwell, som han fikk to barn med.[2] Hans sønn Francis ble parlamentsmedlem for Peterborough. Hans datter Walter St John av Lydiard Tregoze,[7] en fjern slektning (se nedenfor), og var bestemor av vicomte Bolingbroke, konservativ politiker og filosof. Hans tredje datter Elizabeth giftet seg med John Bernard, 2. baronett, og deres datter Johanna Bernard giftet seg med Richard Bentley.[8]

St John tilhørte senioravdelingen av en gammel familie. Det var to grener: familien St Johns av Bletsoe i Bedfordshire, og familien St Johns av Lydiard Tregoze i Wiltshire. Begge grener nedstammet fra familien St Johns i landsbyen Stanton St. John i Oxfordshire. Oliver St John var barnebarns barn av Oliver St John, som fikk opprettet adelstittelen Baron St John av Bletso i 1559, og en fjern fetter av den 4. baron som fikk opprettet tittelen jarl av Bolingbroke i 1624, og som tok en aktiv del i den engelske borgerkrigen på parlamentets side. Dennes sønn, den 5. baron St John, ble drept i slaget ved Edgehill.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Oliver St John c.1598-1673, British Civil Wars and Commonwealth
  2. ^ a b Burke, John; Bruke, John Bernard (1838): A genealogical and heraldic history of the extinct and dormant baronetcies ... (via Google Books), Scott, Webster, and Geary
  3. ^ a b St John, Oliver i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
  4. ^ Palmer, William (1993): The political career of Oliver St. John, 1637-1649, University of Delaware Press, s. 35. Denne kilden er noe kuriøs ved at den hevder at navnet Elizabeth Cromwell er ukjent, men refereres her grunnet Cromwells brev.
  5. ^ Elizabeth Cromwell ble født i 1618 i Essex, og død før 1645, jf. Cromwell Family
  6. ^ Willis, Browne (1750): Notitia parliamentaria, or, An history of the counties, cities, and boroughs in England and Wales: ... The whole extracted from mss. and printed evidences (via Google Books), R. Gosling, ss. 229-239
  7. ^ Johanna St John, The Peerage.com
  8. ^ Collins, Arthur (1741): The English baronetage: containing a genealogical and historical account (via Google Books), Printed for Tho. Wotton, s. 364

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Se ovennevnte Case of Oliver St John (London, 1660), og St Johns Speech to the Lords, Jan. 7th, 1640, concerning Ship-money (London, 1640).
  • Noble, Mark (1784 ): Memoirs of the Protectoral House of Cromwell, bind ii (2 bind), London
  • Wood, Anthony à (1813): Fasti Oxoniensis, red. P. Bliss, 4 bind, London
  • Foss, Edward (1848): The Judges of England, bind vi, 9 bind., London
  • Gardiner, S. R. (1886–1891): History of the Great Civil War, 3 bind, London,
  • Gardiner, S. R. (1894–1901): History of the Commonwealth and Protectorate, 3 bind, London
  • Lord Clarendon (1839): History of the Rebellion and Civil Wars in England, 7 bind, Oxford
  • (1742): Thurloe State Papers, 7 bind, London
  • Ludlow, Edmund (1894): Memoirs, selektivt redigert av C. H Firth, 2 bind, Oxford
  • Carlyle, Thomas (1845): Oliver Cromwell's Letters and Speeches (PDF)
  • «St. John, Oliver (1598?-1673)» i: Dictionary of National Biography. London: Smith, Elder & Co. 1885–1900, via WikiSource