Martin Luther King jr.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Martin Luther King jr)
Gå til: navigasjon, søk
Martin Luther King jr.
Martin Luther King jr.
Født 15. januar 1929
USA Atlanta, Georgia, USA
Død 4. april 1968 (39 år)
USA Memphis, Tennessee, USA
Yrke Baptistprest og borgerrettighetsforkjemper
Signatur
Martin Luther King jr.s signatur

Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en amerikansk baptistprest, framtredende leder innen den amerikanske borgerrettighetsforkjemper og vinner av Nobels fredspris.[1] Han er best kjent for sitt arbeid for at svarte skulle oppnå samme borgerrettigheter som hvite i USA ved bruk av fredelige metoder som ikkevold og sivil ulydighet.[2] King har blitt et nasjonalt amerikansk ikon i historien til moderne amerikansk liberalisme.[3] Som baptistprest ble King borgerrettsaktivist tidlig i sin karriere.[4] Han ledet bussboikotten i Montgomery i 1955 og bidro til å opprette den afroamerikanske borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC) i 1957 hvor han selv ble den første president. Kings anstrengelser førte i 1963 til marsjen til Washington hvor King holdt sin tale «Jeg har en drøm». Der etablerte han sitt omdømme som en av de største retoriske talere i amerikansk historie. Han fikk også et rykte som en radikal, og havnet på FBIs uroprogram COINTELPRO for resten av livet.

Den 14. oktober 1964 mottok King Nobels fredspris i Oslo for sin innsats for å bekjempe etnisk ulikhet ved ikkevold. I de neste få årene som førte fram til hans død, utvidet han sitt fokus til også å omfatte fattigdom og motstand mot den amerikanske krigføringen i Vietnam — noe som skapte problemer for mange av hans liberale allierte med en tale i 1967 kalt «Hinsides Vietnam». Han planla også en storstilt okkupasjon av Washington, D.C. som ble kalt for «Fattigfolks kampanje».

King ble myrdet den 4. april 1968 i Memphis, Tennessee. Han ble posthumt belønnet med Presidentens frihetsmedalje i 1977 og Kongressens gullmedalje i 2004. Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært i 1986 som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til hans minne. Flere hundre gater i USA har blitt omdøpt til hans ære.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Kings barndomshjem i Atlanta
Martin Luther King Sr (1979)

Martin Luther King, Jr. ble født den 15. januar 1929 i Atlanta, Georgia som sønn av prost Martin Luther King, Sr. og Alberta Williams King.[5] Hans egentlige døpenavn var «Michael King»,[6] men hans far endret sitt eget navn fra Michael til Martin Luther og sa senere at navnet Michael var feilaktig nedtegnet.[7] Martin, Jr. var midterste barn, født mellom en eldre søster, Willie Christine King, og en yngre bror, Alfred Daniel Williams King. [8] King sang sammen med sitt kirkekor i Atlantapremieren i 1939 av filmen Tatt av vinden.[9]

King var i begynnelsen skeptisk til mange av kristendommens påstander. [10] Mest påfallende var kanskje hans innledende avvisning av Jesus' oppstandelse da han var 13 år på søndagsskolen. Fra dette punktet, har han uttalt, begynte tvil å komme fram, [11] men konkluderte senere at Bibelen har «mange grunnleggende sannheter som man ikke kan unnslippe» og besluttet å studere til prest. [10]

King vokste opp i Atlanta og gikk på Booker T. Washington High School. Som en tidlig moden elev hoppet han over både niende og tolvte år og begynte på Morehouse College da han var 15 år uten formelt å tatt eksamen fra videregående. [12] I 1948 tok han eksamen ved Morehouse med en grad i sosiologi, og begynte deretter ved Crozers teologiske seminar ved Chester i Pennsylvania hvor han tok graden cand. theol. i 1951.[13][14] King giftet seg med Coretta Scott den 18. juni 1953 på plenen utenfor hennes foreldres hus i deres hjemby Heiberger i Alabama.[15] De ble foreldre til fire barn: Yolanda King, Martin Luther King III, Dexter Scott King, og Bernice King.[16]

King ble prest ved baptistkirken ved Dexter Avenue i Montgomery i Alabama da han var 25 år gammel i 1954.[17] Han begynte deretter med sin doktorgrad i systematisk teologi ved Boston University og mottok sin filosofisk doktorgrad den 5. juni 1955 med avhandlingen om En sammenligning av konseptene om Gud i tenkingen til Paul Tillich og Henry Nelson Wieman. En undersøkelse på 1980-tallet konkluderte med at deler av hans avhandling var plagiert og at han hadde handlet upassende, men at hans avhandling likevel «kom med et intelligent bidrag til forskning».[18][19][20]

Ideer, påvirkninger og politiske posisjoner[rediger | rediger kilde]

Religion[rediger | rediger kilde]

Borgerrettslederen, teologen, og pedagogen Howard Thurman, en klassekamerat av Kings far ved Morehouse College, påvirket King i de første årene. [21] Thurman underviste King og hans venner,[22] Thurmans misjonsarbeid hadde ført ham utenlands hvor han hadde møtt og hatt samtaler med Mahatma Gandhi.[23] Da King var student ved Boston University besøkte han ofte Thurman som da var domsprost ved Marsh Chapel.[24] Walter Fluker, som har studert Thurmans forfatterskap, har uttalt at «Jeg tror ikke du får en Martin Luther King, Jr. uten en Howard Thurman.»[25]

Ikkevold[rediger | rediger kilde]

Mahatma Gandhi var Kings store inspirasjonskilde

Med støtte fra kvekergruppen American Friends Service Committee, og inspirert av Gandhis suksess med ikkevoldskamp, besøkte King fødestedet til Gandhi i India i 1959.[26] Reisen til India påvirket på grunnleggende vis og økte hans forståelse av ikkevoldelig motstand og hans engasjement til Amerikas kamp for borgerrettigheter. I en radiotale gitt under hans siste kveld i India reflekterte han, «Siden jeg har vært i India har jeg blitt mer overbevist enn noensinne at metoden med ikkevoldelige motstand er det mest kraftfull våpen tilgjengelig for undertrykte folk i deres kamp for rettferdighet og menneskelig verdighet. Mahatma Gandhi legemliggjorde i sitt liv bestemte universale prinsipper som er uatskillelig i den moralske strukturen i universet, og disse prinsippene er like uunngåelige som loven om tyngdekraften.»[27]

Borgerrettsforkjemperen Bayard Rustin har studert Gandhis lære,[28] og rådet King å hengi seg til ikkevoldkampens prinsipper.[29] Rustin fungerte som Kings fremste rådgiver og mentor under hans tidligste aktivisme,[30] og var en hovedorganisator for marsjen mot Washington i 1963.[31] Rustins åpne homofili, støtte til demokratisk sosialisme, og tidligere bånd til det amerikanske kommunistpartiet fikk mange hvite og afroamerikanske ledere til å kreve at King distanserte seg fra Rustin.[32]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Som leder av SCLC opprettholdt King en politikk som ikke offentlig støttet et amerikansk politisk parti eller kandidat: «Jeg følte noen måtte være i posisjonen av utenfor partigrupperingene slik at han kan se objektivt på begge partier og være samvittigheten til begge — ikke tjener eller herre av noen av dem.»[33]

I et intervju i 1958 uttrykte han sitt syn at ingen av partiene var perfekte ved å si at «Jeg tror ikke det republikanske partiet er fylt av den allmektige Gud, og heller ikke det demokratiske partiet. De har begge svakheter... Og jeg er ikke uoppløselig knyttet til noen av dem.» [34]

King kritiserte begge partienes innsats i å fremme etisk likhet:

«Faktisk har negrene blitt forrådt av både det republikanske og det demokratiske partiet. Demokratene har forrådt ham ved å kapitulere overfor forskrudde og lunefulle i Sørstatene. Republikanerne har forrådt ham ved å kapitulere for det støyende hykleriet til den reaksjonære høyrevingen hos republikanerne i Nordstatene. Og denne foreningen av Sørstatens dixiekrater og høyrefløyens reaksjonære nordstatsrepublikanere som nedkjemper hvert eneste lovforslag og hver eneste bevegelse mot en liberal lovgivning innen borgerlige rettigheter.»[35]
Martin Luther King, 1964

Selv om King aldri offentlig støttet et politisk parti eller kandidat for presidentskapet, sa han i et brev til en borgerrettsforkjemper i oktober 1956 at han var i det uvisse om han skulle stemme for Adlai Stevenson eller Dwight Eisenhower, men i tidligere hadde han «alltid stemt for demokratene».[36]

I sin selvbiografi fortalte King at han i 1960 i privat stemte for den demokratiske kandidaten John F. Kennedy: «Jeg følte at Kennedy kunne bli den beste presidenten. Jeg har aldri gått ut med en støtte. Min far gjorde det, men jeg gjorde det ikke.» King la til at han sannsynligvis ville ha gjort et unntatt til denne politikken i 1964: «Hadde president Kennedy fått leve ville jeg antagelig ha støttet ham i 1964.»[37]

Vederlag[rediger | rediger kilde]

Martin Luther King, Jr. uttrykte oppfatningen at afroamerikanere, foruten også andre vanskeligstilte amerikanere, burde få vederlag for historisk urettferdigheter. I et intervju gjort for magasinet Playboyi 1965 sa han at å gi svarte amerikanere kun likhet ville ikke realistisk fjerne det økonomiske gapet mellom dem og hvite. King sa at han ikke søkte full lønnserstatning for slaveriet, noe han mente var umulig, men foreslo et kompensasjonprogram fra myndighetene på 50 milliarder dollar over ti år til alle vanskeligstilte samfunnsgrupper. [38]

Han hevdet at penger som ble bevilget som vederlag ville mer enn rikelig rettferdiggjøre ved de fordeler som ville tilkomme nasjonen gjennom en enorm nedgang av elever som hoppet ut skolen, familier som gikk i oppløsning, kriminalitet, barn utenfor ekteskap, opprør og andre sosiale ulykker.[39] Han presenterte denne ideen som en anvendelse av vanlig lov angående bisettelse av ubetalt arbeid, men klargjorde at han følte at pengene ikke skulle bli benyttet utelukkende på svarte. Han slo fast at det burde komme til fordel for vanskeligstilte fra «alle» etniske grupper. [40]

Prekener og taler[rediger | rediger kilde]

Gjennom hele sin tid skrev og holdt King taler hyppig, og hvor han gjorde bruk av sin erfaring som prest.[41] Han sa selv at «I stille stunder med mitt hjerte er jeg grunnleggende sett en prest, en baptistisk predikant.»[42] Hans mest kjente tale, «I Have a Dream» – «Jeg har en drøm», er en 17 minutter lang offentlig opptreden som ble gitt den 28. august 1963. Her krevde han etnisk likhet og en slutt på all rasistisk diskriminering. Talen, som ble holdt fra trappene av Lincolnmonumentet under marsjen mot Washington var et vendepunkt i den amerikanske borgerrettsbevegelsen1960-tallet. Talen ble hørt av over 200 000 mennesker og tilhengere, [43] og er rangert som en av de fremste og betydeligste amerikanske taler på 1900-tallet. [44] Som en politisk leder i borgerrettkampen og som en beskjeden baptistprest utviklet King seg og modnet gjennom et liv som ble avkortet før sin tid. Utstrekningen av hans retorikk ble foregrepet og innesluttet med «The Three Dimensions of a Complete Life» – «De tre dimensjoner av et fullverdig liv» som han holdt ved sin prøvepreken ved Dexter Avenue Baptist Church i 1954 og som han holdt hvert eneste år deretter for resten av sitt liv.[45]

Fredsprisen i Oslo[rediger | rediger kilde]

Martin Luther King kom sammen med sin hustru Coretta Scott King til Oslo.

Den 14. oktober 1964 ble Martin Luther King til da den yngste mottakeren av Nobels fredspris, som ble gitt til ham for å lede ikkevoldelig motstand mot rasistiske fordommer i USA. Det var en småsyk King som lå til sengs da han fikk telefon fra Oslo om at fredsprisen var blitt gitt til ham, kanskje den mest prestisjetunge utmerkelse han mottok i hele sin karriere. King kom til Oslo for å motta Nobels fredspris. Han rakk blant annet å besøke Oslo Baptistkirke der han holdt tale og sang med forsamlingens medlemmer. [46] Den samme dagen som han mottok prisen i Universitetets Aula sendte fjernsynet et intervju med King, spilt inn dagen i forveien med Erik Bye. [46] Gunnar Jahn, Nobelkomitens formann presenterte King på engelsk hvor han blant annet siterte Arnulf Øverland: «The unarmed only / can draw on sources eternal. / The spirit alone gives victory.» Og fortsatte med å si at «Det lyder som en drøm om en fjern og ukjent framtid, men livet er ikke verd å leve uten en drøm og uten å arbeide for å gjøre drømmen til en virkelighet.»[47] I sitt Nobelforedrag avsluttet King med å si at «Jeg har den personlige tro at menneskeheten vil på en eller annen måte reise opp til anledningen og gi nye retningslinjer til en tidsalder som driver raskt mot sin undergang. Til tross for spenningene og usikkerheten i denne tid er det noe grunnleggende meningsfylt som er i ferd med å skje.»[48]

Bussboikotten i Montgomery[rediger | rediger kilde]

Rosa Parks i 1955, med Martin Luther King jr. i bakgrunnen
Utdypende artikkel: Bussboikotten i Montgomery

I mars 1955 nektet en 15 år gammel skolepike ved navn Claudette Colvin gi fra seg sitt sete på bussen til en hvit mann i overholdelse til Jim Crow-lovene. King var i komiteen fra Birminghams afroamerikanske samfunn som undersøkte saken. Da Colvin var gravid og ugift besluttet E.D. Nixon og Clifford Durr å vente på en bedre sak å forfølge.[49]

Den 1. desember 1955 ble Rosa Parks arrestert for å nekte å gi fra seg den plassen hun hadde på bussen. [50] Bussboikotten i Montgomery, som ble tilskyndet og planlagt av Nixon og ledet av King, fulgte deretter. [51] Boikotten ville ramme bussselskapet sterkt, da det store flertallet av passasjerene var svarte. Boikotten varte i 385 dager, [52] og situasjonen ble så spent og anstrengt at Kings hus ble bombet.[53] King ble arrestert i løpet av denne politiske kampanjen, noe som endte med en bestemmelse i en amerikansk føderal distriktsrett i saken Browder mot Gayle som gjorde slutt med raseskillet på alle de offentlige bussene i Montgomery.[54][55]

Southern Christian Leadership Conference[rediger | rediger kilde]

I 1957 grunnla King, Ralph Abernathy og andre borgerrettsaktivister Southern Christian Leadership Conference (SCLC). Gruppen ble opprettet for å høste den moralske autoriteten og organisere de svarte kirkesamfunnene til å utføre ikkevoldsprotester for å presse fram borgerrettreformer. King ledet SCLC fram til sin død.[56]

Den 20. september 1958, mens han signerte sin bok Stride Toward Freedom i en butikk i 125ende Street i Harlem [57] King ble dolket i bryst med en brevåpnet av Izola Curry, en sinnsforvirret svart kvinne, og unnslapp døden kun med et nødskrik.[58]

Lyndon Johnson og Robert Kennedy fotografert sammen med ledere fra borgerrettsbevegelsen, 22. juni 1963.

Gandhis ikkevoldsteknikker var nyttige for Kings kampanje for å endre borgerrettslovene som var virksomme i delstaten Alabama.[59] King benyttet ikkevoldsfilosofien til de protestaksjonene som ble planlagt av SCLC. I 1959 skrev han The Measure of A Man som omfattet teksten What is Man? Det var et forsøk på å skissere en optimal politisk, sosial, og økonomisk samfunnsstruktur. [60] Hans sekretær og personlige assistent i denne perioden var Dora McDonald.[61]

FBI, under skriftlige ordre fra regjeringsadvokat Robert F. Kennedy, begynte telefonavlytting av King våren 1963.[62] Bekymret for at anklagene (om kommunister i SCLC), om det ble offentlig kjent, ville avspore Kennedyadministrasjonens initiativ overfor borgerrettigheter, ble King advart av Kennedy om å avslutte mistenkelige tilknytninger, og senere følte han seg tvunget til å utstedte skriftlige retningslinjer som ga FBI myndighet til å avlytte King og andre ledere i Southern Christian Leadership Conference.[63] J. Edgar Hoover fryktet at kommunistene forsøkte å infiltrere borgerrettsbevegelsen, men da det ikke kunne bevises, benyttet FBI tilfeldige detaljer som ble lagret på lydbånd i løpet av de neste fem årene til å forsøke presse King fra hans lederskap av bevegelsen. [64]

King var overbevist om at organisert, ikkevoldelig protester og sivil ulydighet over systemet med raseskille, kjent som de såkalte Jim Crow-lovene, i Sørstatene, ville føre til omfattende mediadekning av kampen for etnisk likhet og rett til å delta i demokratiske valg for afroamerikanere. Journalistisk dekning og fjernsynet tilstedeværelse av de daglige forsakelser og urettferdigheter som svarte i Sørstatene måtte lide, og av vold og trakassering utført av rasister og tilhengere av raseskille, ville førte til en bølge av sympati i den offentlige mening som kunne overbevise flertallet av amerikanere om at borgerrettsbevegelsen var den viktigste saken i amerikansk politikk tidlig på 1960-tallet..[65][66]

King organiserte og ledet politisk marsjer for svartes rett til å stemme, opphevelse av raseskille, rett til arbeid og andre grunnleggende borgerrettigheter.[67] De fleste av disse rettighetene ble med suksess innført i amerikansk lovgivning med vedtaket av Loven om borgerrettigheter av 1964 og Loven om stemmerettigheter av 1965.[68][69]

King og SCLC innførte mange av prinsippene til den kristne venstresiden og benyttet seg av taktikken med ikkevoldelig protestaksjoner med stor suksess over tid ved strategisk å velge protestmetoder og steder hvor aksjonene ble gjennomført. Det var ofte dramatiske situasjoner mot myndigheter og tilhengere av raseskille. Tidvis ble disse konfrontasjonene ensidig voldelige. [70]

Albany-bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Albany-bevegelsen var en sammenslutning for kjempe for opphevelse av raseskillet i Albany i Georgia i november 1961. I desember ble King og SCLC involvert. Bevegelsen mobiliserte tusenvis av borgere for et bredt ikkevoldelig angrep på hvert aspekt av raseskillet innenfor byen og fikk nasjonalt oppmerksomhet. Da King først gang besøkte byen den 15. desember 1961 hadde han «planlagt å bli en dag eller to og dra hjem etter å ha gitt råd.» [11] Men den neste dagen ble han dratt med i en massearrest av de fredelige demonstrantene, og han nektet kausjon inntil byen hadde gått med på innrømmelser. «De enigheter,» sa King, «var vanærende og ble krenket av byen,» så snart som han hadde forlatt den. [11]

King kom tilbake i juli 1962 og dømt til fengsle for 45 dager eller en bot på 178 dollar. Han valgte fengsel. Tre dager inn i straffen ble det sørget Albanys politisjef Laurie Pritchett diskret for at boten ble betalt og beordret hans løslatelse. «Vi hadde vært vitne til at personer ble sparket av restaurantstolene... utvist fra kirkene... og kastet i fengsel... Men for første gang ble vi vitne til å bli kastet ut av fengsel.» [11]

Etter bortimot et år med intens aktivisme med få påtakelige resultater begynte bevegelsen å forringes. King anmodet om en pause i demonstrasjonene og en «dag med botsøving» for fremme ikkevold og opprettholde moralsk mot. Inndelingene av det svarte samfunnet og den utspekulert reaksjon fra lokalmyndighetene beseiret anstrengelsene. [71] Imidlertid var det kreditert som en viktig taktikkleksjon for borgerrettsbevegelsen.[72] Da King i sin selvbiografi senere refererte til tilbakegangen i Albany, sa han at «Den feiltagelse jeg gjorde der var å protestere mot raseskille generelt framfor mot en enkelt og særskilt aspekt av den. Våre protester var så vage at vi fikk ingenting, og folk ble etterlatt meget deprimerte og fortvilet.»[73]

Birmingham-kampanjen[rediger | rediger kilde]

King i 1962

I april 1963 begynte SCLC å drive kampanje mot raseskille og økonomisk urettferdighet i Birmingham i Alabama. Kampanjen var ikkevoldelig, men bevist konfronterende, utviklet delvis av prost Wyatt Tee Walker. Afroamerikanere i Birmingham, organisert med SCLC, okkuperte offentlige steder med marsjer og sit-ins, og åpent brøt de lover som ble betraktet som urettferdige.

Kings hensikt var å provosere fra massearrestasjoner og «skape en situasjon så krisepreget at det ville uunngåelig åpne dørene til forhandlinger.» [74] Imidlertid klarte kampanjens første frivillige ikke stenge byen eller å tiltrekke seg medias oppmerksomhet overfor politiaksjonene. På grunn av en usikker King fikk SCLCs strateg James Bevel til endre kurs for kampanjen ved å rekruttere barn og tenåringer til å bli med på demonstrasjonene. [75] Nyhetsmagasinet Newsweek kalte denne strategien for et barnekorstog. [76]

Under protestene benyttet Birminghams politikontor, ledet av Eugene «Bull» Connor, høytrykks vannkanoner og politihunder mot demonstrantene — selv mot barna. Ikke alle demonstrantene var fredelige, til tross for intensjonene til SCLC. I en del tilfeller ble tilskuere angrepet av politiet og de svarte med å gjøre fysisk motstand. King og SCLC ble kritisert for å utsette barn for fare. Men kampanjen var en suksess. Connor mistet jobben, og offentlige steder ble mer lovlig tilgjengelige for svarte. Kings omdømme bedret seg i stor grad etter kampanjen.[77]

King ble tidlig arrestert og fengslet, noe som var hans 13. arrestasjon ut av 29. [78][79] Fra sin fengselscelle skrev han de nå berømte «Brevene fra fengselet i Birmingham» som oppmodet bevegelsen til å benytte seg alle lovlige kanaler for sosiale endringer. King argumenterte at kritikk av rasisme er presserende og hastet, og at det nåværende systemet er for forskanset: «Vi vet gjennom smertefull erfaring at frihet er aldri gitt av de som undertrykker, den må ble krevd av de undertrykte.» Han pekte på den historiske hendelsen Teselskapet i Boston, i ettertid en hyllet opprørshandling i de amerikanske koloniene, som var en ulovlig sivil ulydighet, og at omvendt, «alt Adolf Hitler gjorde i Tyskland var 'lovlig'.» King uttrykte også i stor grad sin frustrasjon over hvite moderate og geistlige som var altfor forsagt for å stå opp imot en urettferdig system.[80]

St. Augustine, Florida[rediger | rediger kilde]

King og SCLC var drivkraften bak de omfattende demonstrasjonene i St. Augustine i Florida i 1964.[81] Bevegelsen marsjerte om natten gjennom byen og ble voldelig angrepet av hvite rasister. Hundrevis de som marsjerte ble arrestert og satt i fengsel.[82]

Selma, Alabama[rediger | rediger kilde]

I desember 1964 slo King og SCLC sine krefter sammen med den ikkevoldelige studentorganisasjonen SNCC i Selma i Alabama hvor SNCC hadde i flere måneder drevet med registrere stemmer. [83] En lokal dommer utstedte et pålegg som forhindret enhver samling på 3 eller flere mennesker som var tilknyttet SNCC, SCLC, DCVL eller enhver av 41 navngitte borgerrettsforkjempere. Dette pålegget bremset midlertidig borgerrettsaktiviteten inntil King trosset og omgikk det ved å holde en tale i kirken Brown Chapel den 2. januar 1965.[84]

Marsjen mot Washington, 1963[rediger | rediger kilde]

Flere hundre tusen var samlet da King holdt sin berømte tale «I Have a Dream» i Washington, D.C. 28. august 1963
Martin Luther King holder sin tale «I Have a Dream» foran Lincoln Memorial i 1963

King, som representant for SCLC, var blant lederne av det såkalte «Big Six», de seks store borgerrettsorganisasjonene som var medvirkende til organiseringen av Marsjen til Washington for arbeid og frihet. Den forgikk den 28. august 1963. De andre lederne og organisasjonene som utgjorde de seks store var: Roy Wilkins fra National Association for the Advancement of Colored People; Whitney Young, National Urban League; A. Philip Randolph, Brotherhood of Sleeping Car Porters; John Lewis, SNCC; og James L. Farmer, Jr. Congress of Racial Equality.[85]

Den fremste strategiske organisatoren var Kings kollega Bayard Rustin.[86] For King var denne rollen preget av kontrovers ettersom han var en av nøkkelfigurene som imøtekom ønskene til president John F. Kennedy om endre fokuset for marsjen. [87][88] Kennedy hadde i begynnelsen satt seg imot marsjen direkte da han var overbevist om at den ville ha negativ innflytelse på å få vedtatt lovendringen av borgerrettsloven, men organisatorene var bestemt på at marsjen vil fortsette.[89]

Marsjen var opprinnelig oppfattet som en hendelse for å dramatisere de desperate forholdene til afroamerikanere i Sørstatene og en meget offentlig mulighet for organisatorenes bekymringer og klager rett ut for maktens sete i nasjonens hovedstad. Organisatorene hadde til hensikt å anklage og deretter utfordre myndighetene for at de ikke hadde greid å trygge borgerrettighetene og den fysiske tryggheten til borgerrettsforkjempere og svarte generelt i Sørstatene. Imidlertid føyde organisatorene seg etter press fra presidenten og demonstrasjonen tok etter hvert en langt mindre rasende tone enn opprinnelig ment. [90] Et resultat av dette var at en del borgerrettsaktivister følte at demonstrasjonen presenterte et unøyaktig, frisert utgave av etnisk harmoni: Malcolm X kalte den foraktelig for en «Farse mot Washington» og Nation of Islam nektet sine medlemmer fra å delta i marsjen. [90][91]

Marsjen greide imidlertid komme med særskilte krav: en avslutning av raseskille på offentlige skoler; meningsfulle borgerrettslover, inkludert en lov som forbød rasediskriminering i ansettelser; beskyttelse av borgerrettsforkjempere mot politibrutalitet; 2 dollar minimumslønn for alle arbeidere; og selvstyre for Washington, D.C., deretter styrt av kongresskomite. [92][93][94] Til tross for spenningene var marsjen en rungende suksess. [95]

Mer enn en kvart million mennesker av ulik etnisk tilhørighet deltok i hendelsen, som bredte seg fra trappene ved Lincolnmonumentet til grøntområdet National Mall og rundt det rektangulære selvskinnende bassenget. I sin tid var det den største samlingen av protestere i historien i Washington, D.C. [95] Kings mektige og imponerende tale «I Have a Dream» gjorde de tilstedeværende ekstatisk. Den er vurdert, sammen med Abraham Lincolns Gettysburg-talen og Franklin D. Roosevelts Skjendselstale, som en av de mest imponerende tale i historien til amerikansk talekunst. [96]

En del av talen hans, oversatt til norsk:

Sitat Jeg har en drøm om at en dag vil til og med staten Mississippi, en stat med en flod med hatet av urettferdighet, med en flod av undertrykkelse, vil bli transformert til en oase av frihet og rettferdighet.

Jeg drømmer om en dag da mine fire barn lever i et land der de ikke blir vurdert ut fra sin hudfarge, men ut fra sin menneskelighet. Jeg har en drøm i dag!

Jeg har en drøm om at en dag, nede i Alabama, med dens fordervede rasister, og dens guvernør som taler ord om partiskhet og annullering; en dag rett nede i Alabama vil små svarte gutter og svarte jenter kunne holde hender sammen med små hvite gutter og jenter som søstre og brødre. Jeg har en drøm i dag![97][98]
Sitat

Demonstrasjonsmarsjen, og særlig Kings historiske tale, bidro til plassere borgerrettighetene helt øverst på den liberale politiske agendaen i USA og lettet gjennomslaget for å vedta Loven om borgerrettigheter i 1964.[99][100]

«Den blodige søndagen», 1965[rediger | rediger kilde]

Demonstranter i marsjen til Selma, 1965

King, James Bevel, og SCLC, i delvis samarbeid med SNCC, forsøkte å organisere en demonstrasjonsmarsj fra Selma og til delstatshovedstaden Montgomery den 7. mars 1965. Det første forsøket på å marsjere på denne dagen ble avbrutt på grunn av pøbler og politibrutalitet. Denne dagen har siden blitt kjent som «den blodige søndagen». Den ble et vendepunkt i å få offentlig støtte for borgerrettsbevegelsen, og den klareste demonstrasjonen opp til da som viste de dramatiske mulighetene i Kings ikkevoldelige strategi. King, derimot, var ikke selv til stede. [11]

King møtte myndighetene i Johnsonadministrasjonen den 5. mars for å anmode om et pålegg mot enhver form for rettslig forfølgelse av demonstrantene. Han deltok ikke selv i marsjen grunnet kirkeplikter, men skrev senere: «Om jeg hadde noen ide om at delstatsoldatene ville benytte den formen for brutalitet som de gjorde, ville jeg ha følt meg tvunget til å oppgi mine kirkeplikter for å lede linjen».[11][101] Filmopptak av politibrutaliteten mot de protesterende ble vist i omfattende grad på TV og førte til offentlig forskrekkelse. [102]

King forsøkte deretter å organisere en marsj den 9. mars. SCLC søkte om et påbud i den føderale retter mot delstaten Alabama. Det ble nektet og dommeren utstedte en ordre om å blokkere marsjen inntil etter en høring. Uansett ledet King demonstrantene den 9. mars til Edmund Pettus-broen i Selma, holdt deretter en kort sesjon med bønn før han snudde demonstrantene rundt og ba dem deretter spre seg slik at rettens ordre ikke ble brutt. Den uventede avslutningen på denne andre marsjen hisset opp og overrasket mange i den lokale bevegelsen. [103] Marsjen gikk endelig i gang for fullt den 25. mars 1965.[104][105] På konklusjonen av marsjen og på trappene av delstatens capitol holdt King en tale som siden har blitt kjent som «How Long, Not Long».[106]

Chicago, 1966[rediger | rediger kilde]

I 1966, etter flere suksesser i Sørstatene, forsøkte King og andre borgerrettsorganisasjoner å spre bevegelsen til Nordstatene med Chicago som første mål. King og Ralph Abernathy, begge fra middelklassen, flyttet til en bygning ved 1550 S. Hamlin Ave., i slumkvarterene av North Lawndale[107] i Chicagos vestside, både som en oppdragende erfaring og for å demonstrere deres støtte og empati med de fattige.[108]

SCLC dannet et forbund med CCCO (Koordinerende råd for samfunnsorganisasjoner), en organisasjon grunnlagt av Albert Raby, og de kombinerte organisasjonenes anstrengelser ble pleiet under vernet av Chicago Freedom Movement. I løpet av våren var det flere hvite og svarte par som testet kontorene til eiendomsmeglere og avdekket rasistisk styring: diskriminerende behandling av huskjøp av par som hadde nøyaktig samme inntekt, bakgrunn, antall barn og andre trekk.[109]

Bevegelsens behov for en radikal endring vokste, og flere større marsjer ble planlagt og utført: i Bogan, Belmont Cragin, Jefferson Park, Evergreen Park (en forstad sørvest for Chicago), Gage Park, Marquette Park, og andre steder.[110]

Jesse Jackson på talestolen, 1973

Abernathy skrev siden at bevegelsen mottok verre mottagelse i Chicago enn i Sørstatene. Marsjene, særlig den gjennom Marquette Park den 5. august 1966, ble møtt med flasker som ble kastet og skrikende flokker. Opprør synes meget mulig. [111][112] Kings tro motvirket mot at han satte i scene en voldelig hendelse og han inngikk en avtale med ordfører Richard J. Daley om å avlyse en marsj for å unngå den vold han fryktet ville oppstå. [113] King, som mottok dødstrusler gjennom hele sin tid i borgerrettsbevegelsen, ble truffet av en murstein i løpet av en marsj, men fortsatte å lede demonstrasjonsmarsjene til tross for farene.[114]

Da King og hans allierte til sist reiste tilbake til Sørstatene, etterlot de Jesse Jackson, en student som hadde tidligere blitt med i bevegelsen i Sørstatene, i ledelsen av organisasjonen. [115] Jackson fortsatte deres kamp for borgerretter ved å organisere «Operasjon Brødkurv» som var rettet mot matkjeder som ikke behandlet svarte med rettferdighet.[116]

Motstand mot Vietnamkrigen[rediger | rediger kilde]

King med president Lyndon Johnson i 1966
King og president Johnson

I 1965 begynte King offentlig å uttrykk tvil om Vietnamkrigen. Den 4. april 1967 ved en opptreden ved kirken New York City Riverside Church — nøyaktig et år før han ble drept — holdt han en tale kalt «Beyond Vietnam».[117] Han talte mot USAs rolle i krigen, insisterte på at USA var i Vietnam «for å okkupere det som en amerikansk koloni.»[118] og karakteriserte den amerikanske regjering som «den største leverandør av vold i verden i dag.» [119] Han knyttet også krigen sammen med økonomisk urettferdighet, argumenterte at landet trengte en alvorlig moralsk endring:

«En virkelig revolusjon av verdier vil snart engstelig på den grelle kontrasten av fattigdom og rikdom. Med en rettvis indignasjon vil den se over havene og se de enkelte kapitalistene i Vesten investere enorme pengesummer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, kun for å ta profitten ut uten hensyn til de sosiale forbedringer i landene, og si: ‘Dette er ikke rettferdig’.» [120]

King motsatte seg også Vietnamkrigen ved at den tok penger og ressurser fra hva som kunne ha blitt benyttet på sosial velferd i USA. Den amerikanske kongressen benyttet mer og mer på militæret og mindre og mindre på programmer som bekjempet fattigdom. Han oppsummerte dette aspektet ved å si at «En nasjon som fortsetter år etter år ved benytte mer penger på militært forsvar enn på programmer av sosial oppgang, nærmer seg åndelig død.» [120]

Kings opposisjon kostet ham betydelig støtte blant hvite allierte, inkludert president Johnson, fagforeningsledere og mektige utgivere. [121] «Presset blir stablet opp mot meg,» sa King, [122] og således klagde på den dobbelstandard som bifalt hans ikkevold innlands, men beklaget den da den ble benyttet «mot små brune vietnamesiske barn.» [123] Magasinet Life kalte talen for «demagogisk sladder som lød som et manus for Radio Hanoi[120] og avisen Washington Post erklærte at King hadde «minsket sin nytte for sin sak, for sitt land, sitt folk.» [123][124]

King slo fast at Nord-Vietnam «ikke begynte å sende store mengder med forskninger eller menn inntil amerikanske styrker hadde kommet i ti tusener.» [125] Han anklaget USA for å ha drept en million vietnamesere, «hovedsakelig barn». [126] Han kritiserte også USAs motstand til Nord-Vietnams landreformer.[127]

Talen var en refleksjon av Kings utviklende politiske forståelse i hans senere år, noe som var parallell til hva som ble lært ved det progressive Highlander Research and Education Center som King var tilsluttet.[128][129] King begynte å bli talsmann for behovet for grunnleggende endringer i det politiske og økonomiske livet i USA. Mot den tiden da han ble myrdet, uttrykte King i økende grad sin motstand mot krigen i Vietnam og hans anmodning om å se en omfordeling av landets ressurser for å bedre den etniske og økonomiske urettferdigheter.[130] King voktet sitt sitt språk i offentligheten for å unngå å bli knyttet til kommunisme av sine fiender, men privat talte han tidvis for sin støtte for demokratisk sosialisme. I en tale uttale han at «noe er galt med kapitalismen» og hevdet at «Det må være en bedre fordeling av rikdommen, og kanskje Amerika kan bevege seg mot en demokratisk sosialisme.» [131]

King hadde lest Karl Marx mens han var ved Morehouse, men selv om han avviste «tradisjonell kapitalisme», avviste han også kommunisme på grunn av dens «materialistiske tolkning av historien» som nektet religion, dens «etniske relativisme», og dens «politiske totalitarisme».[132]

King hevdet også i «Beyond Vietnam» at «virkelig medlidenhet er mer enn å kaste en mynt til en tigger... det kommer til å se at et byggverk som produserer tiggere trenger restrukturering.» [133] King siterte en amerikansk statsfunksjonær som uttalte at fra Vietnam til Latin-Amerika var landet «på feil side av en verdensrevolusjon». [133] King fordømte USAs «allianse med landadelen i Latin-Amerika», og uttalte at USA burde heller støtte «de skjorteløse og barbeinte folkene» i den tredje verden framfor undertrykke deres forsøk på revolusjon. [134]

King talte ved en antivietnamdemonstrasjon hvor han også nevnte borgerrettssaker og verneplikten:

«Jeg har ikke anbefalt en mekanisk sammensmelting av borgerretter og fredsbevegelsen. Det er folk som har kommet til å se den moralske nødvendighet av likestilling, men som ennå ikke kan se den moralske nødvendighet av brorskap i verden. Jeg vil like å se glød for borgerrettighetsbevegelsen gjennomsyret inn i fredsbevegelsen for gi den større styrke. Og jeg tror alle har en plikt til å være i både borgerrettsbevegelsen og fredsbevegelsen. Men for de som for tiden velger kun en av dem, vil jeg håpe at de til sist vil komme til å se de moralske røttene som er felles for begge.»[135]

I 1967 ga King en annen tale hvor han pisket mot det som han kalte den «grusomme ironi» at amerikanske svarte slåss og døde for et land som behandlet dem som annenrangs borgere:

«Vi har tatt unge svarte menn som har blitt forkrøplet av vårt samfunn og sendt dem åtte tusen mil unna for å garantere frihetene som de selv ikke har funnet i sørvestlige Georgia og East Harlem.... Vi har gjentatte ganger møtt den grusomme ironi av å se svarte og hvite gutter på TV-skjermene mens de dreper og dør sammen for en nasjon som ikke har vært i stand til å la dem gå på de samme skolene.»[136]

Den 13. januar 1968, dagen etter president Johnsons tale om nasjonens tilstand, krevde King en stor marsj til Washington mot «en av historiens mest grusomme og meningsløse kriger».[137][138]

Fattigfolks kampanje, 1968[rediger | rediger kilde]

«Fattigbyen» i Washington, 1968.

I 1968 organiserte King og SCLC «Poor People's Campaign», «Fattigfolks kampanje», for å rette oppmerksomheten mot økonomisk rettferdighet. King reiste over hele landet for å samle «en multietnisk hær av fattige» som kunne marsjere til Washington for å delta i ikkevoldelig ulydighet ved Capitol inntil kongressen opprettet en «lov om økonomiske rettigheter» for fattige amerikanere. [139][140] Kampanjen endte med en marsj til Washington, D.C., som krevde økonomisk støtte til de fattigste samfunnene i USA.

King og SCLC krevde at regjeringen investerte i oppbygging av Amerikas byer. han mente at kongressen hadde vist «fiendtlighet overfor de fattige» ved å bruke «militære midler med raskhet og sjenerøsitet». Han satte dette opp mot situasjonen med fattige amerikanere og hevdet at kongressen hadde kun gitt «fattelige midler med gjerrighet». [140] Hans visjon var for en endring som var langt mer revolusjonær enn bare en reform: han siterte systematisk mangler som «rasisme, fattigdom, militarisme og materialisme», og argumenterte at «rekonstruere samfunnet i seg selv er den virkelige saken som må behandles.»[141]

Etter Kings død[rediger | rediger kilde]

Planen var å sette opp et fattigkvarter eller rønneby i Washington, D.C. ble utført kort tid etter attentatet den 4. april. Kritikk mot Kings plan ble dempet i kjølvannet av hans død, og SCLC mottok en uovertruffen bølge av donasjoner for å utføre prosjektet. Kampanjen begynte offisielt i Memphis i Tennessee den 2. mai på det hotell hvor King ble myrdet.[142]

Tusenvis av demonstranter kom til National Mall og etablerte en leir som de kalte «Resurrection City», «Gjenoppstandelsens by». De ble værende der i seks uker. [143]

Attentatet og ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Stedet hvor Martin Luther King ble skutt, Lorraine Motel, er i dag et museum for borgerrettsbevegelsen.

Den 29. mars 1968 dro King til Memphis i Tennessee for å støtte svarte sanitærarbeidere, representert av fagforeningen AFSCME Local 1733 som hadde vært i streik siden 12. mars for høyere lønninger og bedre behandling. I en hendelse hadde en svart arbeider blitt betalt for to timer etter at arbeiderne var blitt sendt hjem på grunn av dårlig vær, men de tilsvarende hvite arbeiderne fikk betalt for hele dagen.[144][145]

Den 3. april holdt King sin tale «I've Been to the Mountaintop» i Mason Temple, verdenshovedkvarteret til Church of God in Christ, pilegrimskirken. King flytur til Memphis hadde blitt forsinket grunnet en bombetrussel mot hans fly. [146] I referanse til bombetrusselen sa King, ikke langt unna sin egen død, hvilket ga hans nær profetisk glød:

«Og deretter drar jeg til Memphis. Og noen begynner å komme med trusler, eller snakke om trusler som er ute. Hva vil skje med meg fra en av våre syke hvite brødre? Vel, jeg vet ikke hva som vil skje nå. Vi har noen vanskelige dager foran oss. Men det bryr ikke meg nå. Ettersom jeg har vært på fjellets topp. Og jeg bryr meg ikke. Somme enhver annen vil jeg like å få et langt liv. Lang levetid har sin plass. Men jeg er ikke opptatt av det nå. Jeg vil bare gjøre Guds vilje. Og han har latt meg gå opp på fjellet. Og jeg har sett over. Og jeg har sett det lovede land. Jeg kan kanskje ikke komme dit med dere. Men jeg vil at dere skal vite i kveld at vi, som et folk, vil gå til det lovede land. Så jeg er lykkelig, i kveld. Jeg er ikke redd for noe som helst. Jeg frykter ingen mann. Mine øyne har sett æren av Herrens komme.»[147]

King hadde leid rom 306 på Lorraine Motel, eid av Walter Bailey, i Memphis. Ralph Abernathy, Kings nærmeste venn og kollega var til stede ved snikmordet, bevitnet under ed til en særskilt regjeringsutnevnt komite at King og hans følge ble på rommet 306 så ofte at det ble kalt for «King-Abernathy-suiten».[148]

I henhold til Jesse Jackson, som var til stede, var Kings siste ord på balkongen forut mordet sagt til musikeren Ben Branch som var ment å spille den kvelden for en hendelse som King skulle delta på: «Ben, forviss deg om at du spiller Take My Hand, Precious Lord i møtet i kveld. Spill det riktig vakker.»[149]

Deretter, klokken 6:01 om ettermiddagen den 4. april 1968 lød et skudd mens King sto på balkongen i hotellets andre etasje. Kulen gikk gjennom hans høyre kinn, knuste hans kjeve, gikk deretter ned hans ryggmarg før den havnet i hans skulder.[150] Abernathy hørte skuddet inne fra hotellrommet og løp ut på balkongen og fant King på gulvet.[151] Hendelsene som fulgte skytingen har blitt omdiskutert. En del har anklagd Jackson for å ha overdrevet sin reaksjon.[152]

Etter en kriseoperasjon i brystet ble King offisielt erklært død ved St. Joseph's Hospital klokken 7:05 om ettermiddagen.[153] I henhold til biograf Taylor Branch avslørte Kings obduksjon at selv om han var kun 39 år gammel, hadde han et hjerte tilsvarende en 60 år gammel mann, kanskje et resultat av alt stresset og spenningen fra tiden i borgerrettsbevegelsen.[154]

Begravelse og opptøyer[rediger | rediger kilde]

Soldat står vakt ved en bygning Washington D.C. i forbindelse med opptøyene som fulgte umiddelbart etter Kings død.
Martin Luther Kings grav

Attentatet førte til en omfattende bølge av opptøyer landet over, i Washington D.C., Chicago, Baltimore, Louisville, Kentucky, Kansas City, og et dusin andre byer.[155][156] Presidentkandidaten Robert F. Kennedy var på veg til Indianapolis for å drive politisk kampanje da han ble informert om Kings død. Han ga en kort tale en samling med tilhengere hvor han informerte dem om tragedien og oppmante dem om å fortsette Kings ideal med ikkevold,[157] James Farmer, Jr. og andre borgerrettsledere fremmet også ikkevoldelige reaksjoner, [158] mens den mer militante Stokely Carmichael krevde en mer kraftfull reaksjon. [158]

President Lyndon B. Johnson erklærte 7.april til en nasjonal sørgedag for borgerrettslederen.[159] Visepresident Hubert Humphrey var til stede ved Kings begravelse på vegne av presidenten da det var frykt for at Johnsons tilstedeværelse ville egge til protester og kanskje vold.[160]

Etter ønske fra enken ble Kings siste preken ved Ebenezer Baptist Church spilt ved begravelsen, [161] et opptak av hans preken «Drum Major» som hadde blitt holdt den 4. februar 1968. I denne preken ba King om at i hans begravelse skulle hans æresbevisninger og priser ikke nevnes, men det vil han si at han forsøkte å «fø de sultne», «kle de nakne», «ha rett om spørsmålet om krigen [i Vietnam]», og «elske og tjene menneskeheten».[162] Hans gode venn Mahalia Jackson sang hans favorittsalme, «Take My Hand, Precious Lord» ved anledningen.[163]

Byen Memphis sørget raskt å bilegge streiken på vilkår som var gagnlig for arbeiderne.[164]

James Earl Ray, dømt for drapet på Martin Luther King.

To måneder etter Kings død, ble den tidligere straffedømte James Earl Ray arrestert på London Heathrow lufthavn mens han forsøkte å forlate Storbritannia med et falskt kanadisk pass under navnet Ramon George Sneyd på veg til Rhodesia, den gang med et hvitt styre.[165] Ray ble raskt utlevert til Tennessee og anklaget for mordet på Martin Luther King. Han tilsto attentatet den 10. mars 1969, skjønt han trakk tilbake tilståelsen tre dager senere. [166] På råd fra sin advokat Percy Foreman erklærte Ray seg skyldig for å unngå en fellende dom og således muligheten for å få dødsdom. Ray ble dømt til en straff på 99 år i fengsel. [166][167]

Ray sparket Foreman som sin advokat, og deretter kalt ham spottende for «Percy Fourflusher» («Bløffmaker»).[168] Han hevdet at en mann han hadde møtt i Montreal, Quebec, med dekknavnet «Raoul» var involvert og at snikmordet var et resultat av en konspirasjon.[169][170] Han tilbrakte den gjenværende delen av sitt liv, uten hell, å trekke tilbake sin tilståelse og sikre seg den rettssaken han aldri hadde. [167] Den 10 juni 1977, kort tid etter at Ray hadde vitnet for regjeringens utvalgte komité for attentater at han aldri hadde skutt King, flyktet han sammen med seks andre dømte fanger fra fengslet Brushy Mountain State Penitentiary i Petros i Tennessee. De ble tatt til fange den 13. juni og levert tilbake til fengselet. [64] Han døde i fengsel 70 år gammel i april 1998.[167]

Påstander om konspirasjon[rediger | rediger kilde]

Martin Luther King og Coretta Scott Kings grav, lokalisert på eiendommen til Martin Luther King, Jr. National Historic Site i Atlanta, Georgia

Rays advokater opprettholdt påstanden at han var en syndebukk tilsvarende som Lee Harvey Oswald, den utpekte morderen av John F. Kennedy, ble sett på av konspirasjonsteoretikere.[171] En av påstandene som ble fremmet for å støtte dette er at Rays tilståelse ble gitt under tvang, og at han hadde blitt truet med dødsstraff. [167][172] Ray var en tyv og innbruddstyv, men hadde ingen tidligere historie av å ha begått voldelige forbrytelser med et våpen. [170]

De som mistenkte en konspirasjon, viste til at to etterfølgende ballistiske prøver viste til at en rifle tilsvarende til Rays Remington Gamemaster hadde vært mordvåpenet, ikke samtidig kunne bevise at hans bestemte rifle faktisk hadde vært benyttet i mordøyeblikket. [167][173] Vitner ved tidspunktet for Kings død forteller at for dem ble det opplevd som om skuddet kom fra en annen retning, hvilket indikerte fra bak en tykk buskas i nærheten av hotellet — og buskaset hadde blitt fjernet i dagene etter attentatet — og ikke fra hotellets vindu.[174]

I 1997 hadde Kings sønn Dexter Scott King et møte med Ray, og gikk offentlig ut med sin støtte for Rays anstrengelser i å skaffe seg en ny rettssak.[175] To år senere vant Coretta Scott King, Kings enke, sammen med resten av familien, den sivile saken om urettmessig dødskrav mot Loyd Jowers og «andre ukjente medkonspiratorer». Jowers, eier av en restaurant i nærheten av hotellet, hevdet å ha mottatt 100 000 dollar for å sørge for at King ble myrdet. En jury på seks hvite og seks svarte fant Jowers skyldig og agenter fra myndighetene hadde innvirket i attentatet.[176] William Francis Pepper, en advokat fra New York, mest kjent for å ha håndtert saken å bevise Rays uskyld, representerte familien King.[177]

I 2000 fullførte det amerikanske justisdepartementet en undersøkelse om Jowers' påstander, men fant ikke bevis som støttet påstandene om en sammensvergelse. Undersøkelsens rapport anbefalte ikke ytterligere etterforsking om ikke nye, troverdige fakta ble presentert.[178] I 2002 rapporterte New York Times at presten Ronald Denton Wilson hevdet at hans far, Henry Clay Wilson — ikke James Earl Ray — hadde stått bak mordet på Martin Luther King. Han hevdet at «Det var ikke en rasistisk greie; han mente at Martin Luther King var knyttet til kommunisme, og han ville ha ham fjernet.» Wilson kom ikke med noen bevis som underbygget hans påstander.[179]

Kings biograf David Garrow er uenig i William F. Peppers påstander at myndighetene myrdet King. Han er støttet av forfatteren Gerald Posner som drev undersøkelser og skrev om mordet.[180] I 2003 utga William Pepper en bok om den langvarige etterforskningen og rettssaken, foruten også hans representasjon av James Earl Ray i forsøket på en ny rettssak, la fram bevisene og gjendrev andre redegjørelser. Han holdt fast på sin påstand om at myndighetene sto bak.[181]

James Bevel, en venn og kollega av King, har bestridt argumentet at Ray opptrådte alene og hevdet: «Det er ikke mulig at en ti cent hvit gutt kunne ha kommet opp med en plan om å drepe en million dollar svart mann.»[182] I 2004 bemerket Jesse Jackson, som hadde vært til stede ved Kings død: «Det er et faktum at det var sabotører for å forstyrre marsjen. Og innenfor vår egen organisasjon fant vi en nøkkelperson som var betalt av myndighetene. Så, infiltrasjon innenfor, sabotører utenfor, og pressen angrep... Jeg vil aldri tro at James Earl Ray hadde motiv, penger og mobiliteten til å ha gjort det selv. Vår regjering var meget involvert i å sette scenen for og jeg tror rømningsvegen for James Earl Ray.»[183]

FBI og Kings personlige liv[rediger | rediger kilde]

Overvåking og telefonavlytting[rediger | rediger kilde]

J. Edgar Hoover, direktør for FBI, 1961.

J. Edgar Hoover, direktør av Federal Bureau of Investigation (FBI), en føderal etat for etterforskning av kriminalitet underlagt det amerikanske justisdepartementet, beordret personlig overvåking av Martin Luther King med den hensikt å underminere fredsprisvinnerens posisjon som borgerrettsleder. [121][184] I henhold Church-komiteen (oppkalt etter Frank Church) som var underlagt USAs senat, en særskilt komité utvalgt for å undersøke regjeringens operasjoner innenfor etterretning, fastslo en rapport fra 1975 at «Fra desember 1963 og fram til hans død i 1968 var Martin Luther King, Jr. mål for en omfattende kampanje fra Federal Bureau of Investigation for å 'nøytralisere' ham som en effektiv borgerrettsleder.» [185]

Byrået mottok fullmakt til fortsette med telefonavlyttingen fra justisminister Robert F. Kennedy våren 1963[186] og informerte president John F. Kennedy, begge forsøkte uten hell å overtale King til å ta avstand fra Levison. [187] Selv om Robert Kennedy kun ga skriftlig tillatelse for begrenset telefonavlytting av King på «forsøksbasis, for en måned eller så»,[188] utvidet Hoover tillatelsen slik at hans folk var «uskjermet» til å lete etter bevis i alle områder av Kings liv som de fant egnet.[189] FBI plasserte avlyttingsutstyr i Levisons og Kings telefon hjemme og på kontoret, og avlyttet hotellrommene når han reiste over landet.[187][190]

Hoover fikk i 1967 listet King og SCLC som en svart, nasjonalistisk hatgruppe med instruksjonene: «Ingen muligheter skal gå tapt via kontraspionasjeteknikker for å utnytte organisatoriske og personlige konflikter i lederskapet av gruppene... for sikte at målgruppen er splittet, latterliggjort eller diskreditert.» [184][191]

Beskyldning om kommunisme[rediger | rediger kilde]

Martin Luther King, Jr. og Malcolm X, 26. mars 1964

I årevis hadde Hoover vært mistenksom om mulige innflytelse fra kommunistene i sosiale bevegelser som fagforeninger og borgerrettsorganisasjoner.[192] Hoover beordret FBI å etterforske King i 1957, og dessuten SCLC da organisasjonen ble etablert (men som ikke hadde en fulltidsutøvende direktør før i 1960). [193] FBIs undersøkelser var hovedsakelig overfladiske fram til 1962 da den lærte at en av Kings mest tiltrodde rådgivere var New York-advokaten Stanley Levison. FBI hadde funnet ut at Levison hadde vært involvert i det amerikanske kommunistpartiet.[194]

FBI mente at Levison kunne arbeide som en «påvirkningsagent» over King, til tross for FBIs egne rapporter i 1963 som opplyste at Levison hadde forlatt kommunistpartiet og ikke lenger var involvert med dem.[195] En annen av Kings nærmeste, Hunter Pitts O'Dell, var også assosiert til kommunistpartiet ved vitnemål for granskningskomiteen for uamerikansk virksomhet (HUAC).[196] Imidlertid måtte FBI ved 1976 innrømme at de ikke hadde skaffet noen former for bevis om at King selv eller SCLC var involvert med noen kommunistorganisasjoner.[197]

For sin egen del benektet King ubøyelig å ha hatt noen forbindelse med kommunisme, uttalte i et intervju i 1965 at «det er så mange kommunister i denne frihetsbevegelsen som det er eskimoer i Florida», [198] og hevdet at Hoover «fulgte sporet med pasifisering av politiske krefter i Sørstatene» og at hans bekymring for kommunistinfiltrasjon i borgerrettsbevegelsen var ment å «hjelpe og tilskynde de rå påstandene til sørstatsrasister og ekstreme høyrefløyelementer.» [185]

Forsøket på å bevise at King var kommunist var knyttet til oppfatningen til mange tilhengere av raseskillet om at de svarte i Sørstatene egentlig var lykkelige over sin egen skjebne, men at de hadde blitt oppildnet av «kommunister» og «agitatorer utenfra».[199] Imidlertid hadde borgerrettsbevegelsen oppstått fra aktiviteter innenfor de svarte samfunnene som gikk tilbake til før den første verdenskrig. King har sagt at «negerrevolusjonen er en virkelig revolusjon, født fra det samme morsliv som skapte alle store sosiale hevninger — livmoren av utålelig forhold og uutholdelige situasjoner».[200]

Beskyldning om utroskap[rediger | rediger kilde]

Etter å ha konkludert at King var farlig grunnet kommunistinfiltrasjon, FBI endret taktikk til å forsøke å diskreditere ham grunnet avsløringer om hans private liv. FBIs overvåkning av King forsøkte å etablere at han var opptatt av tallrike utenomekteskapelig affærer. [190] Lyndon Johnson uttalte en gang at King var en «skinnhellig predikant».[201] Ralph Abernathy, en nær venn av King, uttalte i sin selvbiografi And the Walls Came Tumbling Down (1989) at King hadde en «svakhet for kvinner», men de «... alle forsto og trodde på det bibelske forbudet mot sex utenfor ekteskapet. Det var bare at han hadde en særlig vanskelig tid med den fristelsen.»[202][203][204] I et senere intervju sa Abernathy at han kun benyttet begrepet «skjørtejeger», men hadde ikke spesifisert at King hadde utenomekteskapelig sex og hans utroskap var mer emosjonelle enn seksuelle. [203] Kings biograf David Garrow skrev om et antall episoder, inkludert en kvinne som King så bortimot daglig, men «det forholdet... i økende grad ble det følelsesmessige midtpunktet i King, men det fjernet ikke tilfeldig forbindelser... av Kings reiser.» King forklarte sine utenomekteskapelig affærer som «en form for reduksjon av spenninger». Garrow merket seg at Kings affærer ga ham «smertefull... skyld». [205]

FBI spredte rapporter om slike affærene til ledere, vennlige journalister, mulige samarbeidspartnere og finansielle kilder for SCLC og Kings familie.[206] FBI sendte også anonyme brev til King som truet med å avsløre informasjon om han ikke sluttet med sitt borgerrettsarbeid.[207] Et anonymt brev ble sendt til King rett før han mottok Nobels fredspris hvor det blant annet sto: «Den amerikanske offentligheten, kirkeorganisasjoner som har hjulpet — protestanter, katolikker og jøder vil vite hvilken type du er — et ondt udyr. Det vil også andre som har støttet deg. Du er ferdig. King, det er kun en eneste ting igjen for deg å gjøre. Du vet hva det er. Du har bare 34 dager å gjøre det på (dette presise nummeret har blitt valgt for en særskilt grunn, det har entydig praktisk betydning). Du er ferdig. Det er kun en utveg for deg. Du bør heller ta det før ditt skitne falske jeg er avdekket for nasjonen.»[208]

King tolket det som en klar henstilling til å begå selvmord,[209] men William Sullivan, leder for FBIs innenlandske overvåkning på denne tiden, hevdet at det kun hadde til hensikt å «overbevise dr. King til å fratre SCLC.» [210] King nektet å overgi seg for FBIs trusler.[186] Dommer John Lewis Smith, Jr. beordret i 1977 at alle kjente kopier av lydopptak og avskrifter av disse fra FBIs elektroniske overvåking av King i årene mellom 1963 og 1968 skulle ble oppbevart i de nasjonale arkivene og forseglet fra offentlig innsyn fram til 2027.[211]

Tilstedeværelse under mordet[rediger | rediger kilde]

Tvers over Lorraine Motel, ved siden av det pensjonatet hvor James Earl Ray bodde, lå en brannstasjon. Politioffiserer var stasjonert i brannstasjonen for å overvåke Martin Luther King.[212] Agenter overvåket King på den tiden da han ble drept.[213] Rett etter at skuddene var blitt avfyrt, løp politiet ut av brannstasjonen og til motellet. Marrell McCollough, en etterretningspolitimann, var den første som administrerte hjelp til King.[214] Fiendskapet mellom King og FBI, den generelle mangelen på vilje til å finne morderen ved hjelp offentlig etterlysning, og politiets påfallende tilstedeværelse, har ført til spekulasjonen at FBI var direkte involvert i mordet på King.[215]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Gjennom hele sin deltagelse i borgerrettsbevegelsen ble King kritisert av mange grupperinger. Det omfattet også opposisjonen til mer militante politiske svarte grupper og blant de fremste kritikerne her var Malcolm X i Nation of Islam.[216] Stokely Carmichael var en separatist og uenig i Kings oppmaning om etnisk integrering ettersom han betraktet det som en fornærmelse for en særegen afroamerikansk kultur.[217] Omali Yeshitela oppmanet afrikanere til å huske historien om den voldelig europeiske kolonisering og hvordan makten til europeere ikke ble sikret gjennom integrering, men ved vold og makt.[218]

Den nevnte fattigfolkskampanjen som ble organisert av King var i særdeleshet kontroversiell, selv innenfor borgerrettsbevegelsen. Rustin avsto fra marsjen ved å hevde at målene til denne kampanjen var altfor brede, kravene umulige å oppnå, og at disse kampanjene ville føre til tilbakeslag og til mer undertrykkelse av fattige og svarte.[219]


Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Martin Luther King jr. ble i 1977 posthumt tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. I 2004 ble han posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schlesinger, Arthur M. (2002) [1965]: A Thousand Days: John F. Kennedy in the White House, s. xiv.
  2. ^ D'Souza, Placido P. (20. januar 2003): «Commemorating Martin Luther King Jr.: Gandhi's influence on King». San Francisco Chronicle.
  3. ^ Krugman, Paul R. (2009): The Conscience of a Liberal, s. 84.
  4. ^ Lischer, Richard (2001): The Preacher King, s. 3.
  5. ^ Ogletree, Charles J. (2004): All Deliberate Speed: Reflections on the First Half Century of Brown v. Board of Education. W W Norton & Co. ISBN 0-393-05897-2. s. 138.
  6. ^ «Upbringing & Studies». The King Center.
  7. ^ Mikkelson, Barbara & David P.: «Four Things About King», Snopes.com, 17. januar 2010.
  8. ^ King, Jr., Martin Luther; Carson, Clayborne; Holloran, Peter; Luker, Ralph; Russell, Penny A. (1992): The papers of Martin Luther King, Jr. University of California Press. ISBN 0-520-07950-7. s. 76
  9. ^ Katznelson, Ira (2005): When Affirmative Action was White: An Untold History of Racial Inequality in Twentieth-Century America. WW Norton & Co. ISBN 0-393-05213-3. s. 5.
  10. ^ a b «King’s God: The Unknown Faith of Dr. Martin Luther King Jr». Tikkun. 2. november 2001
  11. ^ a b c d e f King, Jr., Martin Luther (1998): Carson, Clayborne red. Autobiography. Warner Books. ISBN 0-446-52412-3. s. 6
  12. ^ Ching, Jacqueline (2002): The Assassination of Martin Luther King, Jr. Rosen Publishing. ISBN 0-8239-3543-4. s. 18
  13. ^ Downing, Frederick L. (1986): To See the Promised Land: The Faith Pilgrimage of Martin Luther King, Jr. Mercer University Press. ISBN 0-86554-207-4. s. 150.
  14. ^ Nojeim, Michael J. (2004): Gandhi and King: The Power of Nonviolent Resistance. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-275-96574-0. s. 179
  15. ^ «Coretta Scott King». Daily Telegraph (UK). 1. februar 2006
  16. ^ Warren, Mervyn A. (2001): King Came Preaching: The Pulpit Power of Dr. Martin Luther King, Jr. InterVarsity Press. ISBN 0-8308-2658-0. s. 35
  17. ^ Fuller, Linda K. (2004): National Days, National Ways: Historical, Political, And Religious Celebrations around the World. Greenwood Publishing. ISBN 0-275-97270-4. s. 314
  18. ^ Baldwin, Lewis V. (1992): To Make the Wounded Whole: The Cultural Legacy of Martin Luther King, Jr. Fortress Press. ISBN 0-8006-2543-9. s. 298.
  19. ^ «Boston U. Panel Finds Plagiarism by Dr. King». The New York Times. 11. oktober 1991
  20. ^ Heller, Steven; Vienne, Veronique (2003): Citizen Designer: Perspectives on Design Responsibility. Allworth Communications. ISBN 1-58115-265-5. s. 156
  21. ^ Thurman, Howard (1981): With Head and Heart: The Autobiography of Howard Thurman. Harcourt. ISBN 0-15-697648-X. s. 254
  22. ^ Thurman, Howard; Fluker, Walter E.; Tumber, Catherine (1998): A Strange Freedom: The Best of Howard Thurman on Religious Experience and Public Life. Beacon Press. ISBN 0-8070-1057-X. s. 6
  23. ^ Curtis, Nancy C. (1996): Black Heritage Sites: An African American Odyssey and Finder's Guide. ALA Editions. ISBN 0-8389-0643-5. s. 62
  24. ^ Marsh, Charles (1999): God's Long Summer: Stories of Faith and Civil Rights. Princeton University Press. ISBN 0-691-02940-7. s. 122
  25. ^ «The Legacy of Howard Thurman — Mystic and Theologian». Religion & Ethics Newsweekly. PBS. 18. januar 2002
  26. ^ King, Jr., Martin Luther; Carson, Clayborne; Holloran, Peter; Luker, Ralph; Russell, Penny A. (1992): The papers of Martin Luther King, Jr., s. 3
  27. ^ King, Jr., Martin Luther; Carson, Clayborne; Holloran, Peter; Luker, Ralph; Russell, Penny A. (1992): The papers of Martin Luther King, Jr., s. 135–136
  28. ^ Kahlenberg, Richard D. (1997): «Book Review: Bayard Rustin: Troubles I've Seen». Washington Monthly.
  29. ^ Bennett, Scott H. (2003): Radical Pacifism: The War Resisters League and Gandhian Nonviolence in America, 1915–1963. Syracuse University Press. ISBN 0-8156-3003-4. s. 217
  30. ^ Farrell, James J. (1997): The Spirit of the Sixties: Making Postwar Radicalism. Routledge. ISBN 0-415-91385-3. s. 90
  31. ^ De Leon, David (1994): Leaders from the 1960s: a biographical sourcebook of American activism. Greenwood Publishing. ISBN 0-313-27414-2. s. 138
  32. ^ Arsenault, Raymond (2006): Freedom Riders: 1961 and the Struggle for Racial Justice. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-513674-8. s. 62
  33. ^ Oates, Stephen B. (13 desember 1993): Let the Trumpet Sound: A Life of Martin Luther King, Jr. HarperCollins. ISBN 978-0-06-092473-7. s. 159
  34. ^ King, Jr., Martin Luther (2000). Carson, Clayborne; Holloran, Peter; Luker, Ralph et al. red.: The Papers of Martin Luther King, Jr: Symbol of the Movement, January 1957 – December 1958. University of California Press. ISBN 978-0-520-22231-1. s. 364
  35. ^ King, Jr., Martin Luther (2000). Carson, Clayborne; Holloran, Peter; Luker, Ralph et al. red: The Papers of Martin Luther King, Jr: Symbol of the Movement, January 1957 – December 1958. University of California Press. ISBN 978-0-520-22231-1. s. 84
  36. ^ King, Jr., Martin Luther (1992), Carson, Clayborne; Holloran, Peter; Luker, Ralph et al. red: The papers of Martin Luther King, Jr.. University of California Press. ISBN 978-0-520-07951-9. s. 384
  37. ^ King, Jr., Martin Luther; Carson, Clayborne (1998): The Autobiography of Martin Luther King, Jr. Hachette Digital. ISBN 978-0-446-52412-4. s. 187.
  38. ^ Washington, James M. (1991): A Testament of Hope: The Essential Writings and Speeches of Martin Luther King, Jr. HarperCollins. ISBN 0-06-064691-8.
  39. ^ Washington, James M. (1991): A Testament of Hope, s. 365–367: «the money spent would be more than amply justified by the benefits that would accrue to the nation through a spectacular decline in school dropouts, family breakups, crime rates, illegitimacy, swollen relief rolls, rioting and other social evils».
  40. ^ Washington, James M. (1991): A Testament of Hope, s. 367–368
  41. ^ Galchutt, Kathryn M. (2005): The Career of Andrew Schulze, 1924–1968: Lutherans And Race in the Civil Rights Era. Mercer University Press. ISBN 0-86554-946-X. s. 194.
  42. ^ Lischer, Richard. (2001): The Preacher King: Martin Luther King, Jr. and the Word That Moved America. New York: Oxford University Press. 10-ISBN 0-19-511132-X: 13-ISBN 978-0-19-511132-3, s. 3.
  43. ^ Hansen, D, D. (2003): The Dream: Martin Luther King, Jr., and the Speech that Inspired a Nation. New York, NY: Harper Collins. s. 177.
  44. ^ Lucas, Stephen & Medhurst, Martin (15. desember 1999): «I Have a Dream» Speech Leads Top 100 Speeches of the Century. University of Wisconsin–Madison.
  45. ^ Lischer, Richard. (1997): The Preacher King, s. 66.
  46. ^ a b Alkärr, Thomas (4. april 2008): «40 år siden drapet på King», NRK
  47. ^ «Award Ceremony Speech», Nobelinstituttet
  48. ^ Nobel Lecture, Nobelinstituttet. Oversettelsen er gjort av Wikipedia for anledningen
  49. ^ Manheimer, Ann S. (2004): Martin Luther King Jr.: Dreaming of Equality. Twenty-First Century Books. ISBN 1-57505-627-5. s. 103.
  50. ^ «December 1, 1955: Rosa Parks arrested». CNN. 11. mars 2003
  51. ^ Walsh, Frank (2003): The Montgomery Bus Boycott. Gareth Stevens. ISBN 0-8368-5403-9. s. 24
  52. ^ McMahon, Thomas F. (2004): Ethical Leadership Through Transforming Justice. University Press of America. ISBN 0-7618-2908-3. s. 25.
  53. ^ Fisk, Larry J.; Schellenberg, John (1999): Patterns of Conflict, Paths to Peace. Broadview Press. ISBN 1-55111-154-3. s. 115.
  54. ^ King, Jr., Martin Luther; Carson, Clayborne; Holloran, Peter; Luker, Ralph; Russell, Penny A. (1992): The papers of Martin Luther King, Jr., s. 9
  55. ^ Jackson, Thomas F. (2007): From Civil Rights to Human Rights: Martin Luther King, Jr., and the Struggle for Economic Justice. University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-3969-5. s.53
  56. ^ Marable, Manning; Mullings, Leith (2000): Let Nobody Turn Us Around: Voices of Resistance, Reform, and Renewal: an African American Anthology. Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-8346-X. s. 391–392.
  57. ^ Pearson, Hugh (2002): When Harlem Nearly Killed King: The 1958 Stabbing of Dr. Martin Luther King, Jr. New York: Seven Stories Press. ISBN 978-1-58322-614-8. s. 37
  58. ^ Vivian, Octavia (2006): Coretta: The Story of Coretta Scott King. Fortress Press. ISBN 0-8006-3855-7. s. 45
  59. ^ «New Sitdowns Stir Violence in Tennessee». The Chicago Daily Tribune. 12. april 1960.
  60. ^ King, Jr., Martin Luther (1988): The Measure of a Man. Fortress Press. ISBN 0-8006-0877-1. s. 9
  61. ^ Dewan, Shaila: Dora E. McDonald, Secretary to Martin Luther King in ’60s, Dies at 81, The New York Times, 15. januar 2007
  62. ^ Theoharis, Athan G.; Poveda, Tony G.; Powers, Richard Gid; Rosenfeld, Susan (1999): The FBI: A Comprehensive Reference Guide. Greenwood Publishing. ISBN 0-89774-991-X. s. 148
  63. ^ Frum, David (2000): How We Got Here: The '70s, Basic Books: New York, New York. ISBN 0-465-04195-7, s. 41
  64. ^ a b Theoharis, Athan G.; Poveda, Tony G.; Powers, Richard Gid; Rosenfeld, Susan (1999): The FBI: A Comprehensive Reference Guide. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-89774-991-X. s. 123
  65. ^ Wilson, Joseph; Marable, Manning; Ness, Immanuel (2006): Race and Labor Matters in the New U.S. Economy. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-4691-8. s. 47
  66. ^ Schofield, Norman (2006): Architects of Political Change: Constitutional Quandaries and Social Choice Theory. Cambridge University Press. ISBN 0-521-83202-0. s. 189
  67. ^ Jackson, Thomas F. (2007): From Civil Rights to Human Rights: Martin Luther King, Jr., and the Struggle for Economic Justice, s. 85
  68. ^ Shafritz, Jay M. (1998): International Encyclopedia of Public Policy and Administration. Westview Press. ISBN 0-8133-9974-2. s. 1242
  69. ^ Loevy, Robert D.; Humphrey, Hubert H.; Stewart, John G. (1997): The Civil Rights Act of 1964: The Passage of the Law that Ended Racial Segregation. SUNY Press. ISBN 0-7914-3361-7. s. 337
  70. ^ Glisson, Susan M. (2006): The Human Tradition in the Civil Rights Movement. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-4409-5. s. 190
  71. ^ Glisson, Susan M. (2006): The Human Tradition in the Civil Rights Movement. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-4409-5. s. 190–193
  72. ^ «Albany, GA Movement». Civil Rights Movement Veterans.
  73. ^ «The Albany Movement», kapittel 16 i Autobiography of Martin Luther King, Jr
  74. ^ Garrow, (1986), s. 246.
  75. ^ McWhorter, Diane (2001): "Two Mayors and a King". Carry Me Home: Birmingham, Alabama: The Climactic Battle of the Civil Rights Revolution. New York: Simon and Schuster. ISBN 9780743226486.
  76. ^ «Birmingham USA: Look at Them Run». Newsweek: 27. 13. mai 1963
  77. ^ Harrell, David Edwin; Gaustad, Edwin S.; Miller, Randall M.; Boles, John B.; Woods, Randall Bennett; Griffith, Sally Foreman (2005): Unto a Good Land: A History of the American People, Volume 2. Wm B Eerdmans Publishing. ISBN 0-8028-2945-7. s. 1055
  78. ^ «Integration: Connor and King». Newsweek: 28, 33. 22. april 1963.
  79. ^ King, Coretta Scott: «The Meaning of The King Holiday». The King Center.
  80. ^ King, Martin Luther (16. april 1963): «Letter from a Birmingham Jail». King begynte å skrive brevet i margene på aviser og fortsatte på de papirbiter som han fikk av venner.
  81. ^ Jones, Maxine D.; McCarthy, Kevin M. (1993): African Americans in Florida: An Illustrated History. Pineapple Press. ISBN 1-56164-031-X. s. 113–115.
  82. ^ «St. Augustine Movement». King Online Encyclopedia. Martin Luther King, Jr., Research and Education Institute.
  83. ^ Haley, Alex (Januar 1965): «Martin Luther King». Intervju i Playboy
  84. ^ «The Selma Injunction». Civil Rights Movement Veterans.
  85. ^ Gates, Henry Louis; Appiah, Anthony (1999): Africana: The Encyclopedia of the African and African American Experience. Basic Civitas Books. ISBN 0-465-00071-1. s. 1251
  86. ^ Cashman, Sean Dennis (1991): African-Americans and the Quest for Civil Rights, 1900–1990. NYU Press. ISBN 0-8147-1441-2. s. 162
  87. ^ Schlesinger, Jr., Arthur M. (2002) [1978]: Robert Kennedy and His Times. Houghton Mifflin Books. ISBN 0-618-21928-5. s. 351
  88. ^ Marable, Manning (1991): Race, Reform, and Rebellion: The Second Reconstruction in Black America, 1945–1990. Univ. Press of Mississippi. ISBN 0-87805-493-6. s. 74
  89. ^ Rosenberg, Jonathan; Karabell, Zachary (2003): Kennedy, Johnson, and the Quest for Justice: The Civil Rights Tapes. WW Norton & Co. ISBN 0-393-05122-6. s. 130.
  90. ^ a b Boggs, Grace Lee (1998): Living for Change: An Autobiography. University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-2955-2. s. 127.
  91. ^ Aron, Paul (2005): Mysteries in History: From Prehistory to the Present. ABC-CLIO. ISBN 1-85109-899-2. s. 399
  92. ^ Singleton, Carl; Wildin, Rowena (1999): The Sixties in America. Salem Press. ISBN 0-89356-982-8. s. 454
  93. ^ Bennett, Scott H. (2003): Radical Pacifism: The War Resisters League and Gandhian Nonviolence in America, 1915–1963. Syracuse University Press. ISBN 0-8156-3003-4. s. 225
  94. ^ Davis, Danny (16. januar 2007): «Celebrating the Birthday and Public Holiday for Martin Luther King, Jr.». Congressional Record (Library of Congress).
  95. ^ a b Powers, Roger S.; Vogele, William B.; Kruegler, Christopher; McCarthy, Ronald M. (1997): Protest, power, and change: an encyclopedia of nonviolent action from ACT-UP to Women's Suffrage. Taylor & Francis. ISBN 0-8153-0913-9. s. 313
  96. ^ Moore, Lucinda (1. august 2003): «Dream Assignment». Smithsonian.
  97. ^ Spørsmål til Hegge, 15. januar 2010
  98. ^ 43 år etter skuddet...
  99. ^ Patterson, James T. (1996): Grand Expectations: The United States, 1945–1974, Oxford University Press, s. 482–485, 542–546
  100. ^ Sitkoff, Harvard (2008): The Struggle for Black Equality, Hill and Wang, s. 152–153
  101. ^ King, Jr., Martin Luther (1998), Carson, Clayborne. red.: Autobiography. Warner Books. ISBN 0-446-52412-3. s. 222–223
  102. ^ Jackson, Thomas F. (2007): From Civil Rights to Human Rights: Martin Luther King, Jr., and the Struggle for Economic Justice. University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-3969-5. s. 222–223
  103. ^ Jackson, Thomas F. (2007): From Civil Rights to Human Rights, s. 223
  104. ^ Isserman, Maurice; Kazin, Michael (2000): America Divided: The Civil War of the 1960s. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-509190-6. s. 175
  105. ^ Azbell, Joe (1968): The Riotmakers. Oak Tree Books. s. 176.
  106. ^ Leeman, Richard W. (1996): African-American Orators: A Bio-critical Sourcebook. Greenwood Publishing. ISBN 0-313-29014-8. s. 220
  107. ^ «North Lawndale». Encyclopedia. Chicago History.
  108. ^ Cohen, Adam Seth; Taylor, Elizabeth (2000): Pharaoh: Mayor Richard J. Daley: His Battle for Chicago and the Nation. Back Bay. ISBN 0-316-83489-0. s. 360–362
  109. ^ Cohen, Adam Seth; Taylor, Elizabeth (2000): Pharaoh: Mayor Richard J. Daley: His Battle for Chicago and the Nation. Back Bay. ISBN 0-316-83489-0. s. 347
  110. ^ Cohen, Adam Seth; Taylor, Elizabeth (2000): Pharaoh: Mayor Richard J. Daley, s. 416
  111. ^ Baty, Chris (2004): Chicago: City Guide. Lonely Planet. ISBN 1-74104-032-9. s. 52
  112. ^ Stone, Eddie (1988): Jesse Jackson. Holloway House Publishing. ISBN 0-87067-840-X. s. 59–60
  113. ^ Lentz, Richard (1990): Symbols, the News Magazines, and Martin Luther King. LSU Press. ISBN 0-8071-2524-5. s. 230
  114. ^ Isserman, Maurice; Kazin, Michael (2000): America Divided: The Civil War of the 1960s. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-509190-6. s. 200. Se også: Miller, Keith D. (1998): Voice of Deliverance: The Language of Martin Luther King, Jr., and Its Sources. University of Georgia Press. ISBN 0-8203-2013-7. s. 139
  115. ^ Mis, Melody S. (2008): Meet Martin Luther King, Jr. Rosen Publishing Group. ISBN 1-4042-4209-0. s. 20.
  116. ^ Slessarev, Helene (1997): The Betrayal of the Urban Poor. Temple University Press. ISBN 1-56639-543-7. s. 140.
  117. ^ Krenn, Michael L. (1998): The African American Voice in U.S. Foreign Policy Since World War II. Taylor & Francis. ISBN 0-8153-3418-4. s. 29
  118. ^ Robbins, Mary Susannah (2007): Against the Vietnam War: Writings by Activists. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-5914-9. s. 107
  119. ^ Robbins, Mary Susannah (2007): Against the Vietnam War, s. 102
  120. ^ a b c Robbins, Mary Susannah (2007): Against the Vietnam War, s. 109
  121. ^ a b Dyson, Michael Eric (2008): «Facing Death». April 4, 1968 : Martin Luther King, Jr.'s death and how it changed America. New York: Basic Civitas Books. ISBN 978-0-465-00212-2.
  122. ^ Garrow, David J. (1986): Bearing the Cross, s. 440, 445.
  123. ^ a b Pierre, Robert E. (16. oktober 2011): «Martin Luther King Jr. made our nation uncomfortable». Washington Post.
  124. ^ Lawson, Steven F.; Payne, Charles M.; Patterson, James T. (2006): Debating the Civil Rights Movement, 1945–1968. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-5109-1. s. 148
  125. ^ Robbins, Mary Susannah (2007): Against the Vietnam War. s. 106
  126. ^ Baldwin, Lewis V. (1992): To Make the Wounded Whole: The Cultural Legacy of Martin Luther King, Jr. Fortress Press. ISBN 0-8006-2543-9. s. 273.
  127. ^ Long, Michael G. (2002): Against Us, But for Us: Martin Luther King, Jr. and the State. Mercer University Press. ISBN 0-86554-768-8. s. 199.
  128. ^ Harding; Rosenthal, Cindy (2006): Restaging the Sixties: Radical Theaters and Their Legacies. University of Michigan Press. ISBN 0-472-06954-3. s. 297
  129. ^ Lentz, Richard (1990): Symbols, the News Magazines, and Martin Luther King. LSU Press. ISBN 0-8071-2524-5. s. 64
  130. ^ Ling, Peter J. (2002): Martin Luther King, Jr. Routledge. ISBN 0-415-21664-8. s. 277
  131. ^ Franklin, Robert Michael (1990): Liberating Visions: Human Fulfillment and Social Justice in African-American Thought. Fortress Press. ISBN 0-8006-2392-4. s. 125.
  132. ^ King, Jr., Martin Luther; King, Coretta Scott; King, Dexter Scott (1998): The Martin Luther King, Jr. Companion: Quotations from the Speeches, Essays, and Books of Martin Luther King, Jr. St. Martin's Press. ISBN 0-312-19990-2. s. 39.
  133. ^ a b Zinn, Howard (2002): The Power of Nonviolence: Writings by Advocates of Peace. Beacon Press. ISBN 0-8070-1407-9. s. 122
  134. ^ Zinn, Howard (2002): The Power of Nonviolence, s. 122–123
  135. ^ «1967 Year In Review». UPI.
  136. ^ McNally, Rand: The Americas: Reconstruction to the 21st Century. Atlas . Se også Addington, Larry H. (2000): America's Vietnam War: A Narrative History
  137. ^ Kurlansky, Mark (2004): 1968. London, UK: Jonathan Cape (Random House). ISBN 0-224-06251-4. s. 46.
  138. ^ Robinson, Douglas (13. januar 1968): «Dr. King Calls for Antiwar Rally in Capital Feb. 5–6». The New York Times (New York): s. 4.
  139. ^ Vigil, Ernesto B. (1999): The Crusade for Justice: Chicano Militancy and the Government's War on Dissent. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-16224-9. s. 54.
  140. ^ a b Kick, Russell (2001): You are Being Lied to: The Disinformation Guide to Media Distortion, Historical Whitewashes and Cultural Myths. The Disinformation Campaign. ISBN 0-9664100-7-6. s. 1991.
  141. ^ Lawson, Steven F.; Payne, Charles M.; Patterson, James T. (2006): Debating the Civil Rights Movement, 1945–1968, s. 148–149
  142. ^ McKnight, Gerald D. (1998): «The Poor People Are Coming! The Poor People Are Coming!». The last crusade : Martin Luther King, Jr., the FBI, and the poor people's campaign. Boulder [u.a.]: Westview Press. ISBN 0-8133-3384-9.
  143. ^ Engler, Mark (15. januar 2010): «Dr. Martin Luther King's Economics: Through Jobs, Freedom». The Nation.
  144. ^ «1,300 Members Participate in Memphis Garbage Strike». AFSCME. Februar 1968. Arkivert fra originalen.
  145. ^ «Memphis Strikers Stand Firm». AFSCME. Mars 1968. Arkivert fra originalen.
  146. ^ Thomas, Evan (19. november 2007): "The Worst Week of 1968". Newsweek. s. 2.
  147. ^ Montefiore, Simon Sebag (2006). Speeches that Changed the World: The Stories and Transcripts of the Moments that Made History. Quercus. ISBN 1-905204-16-7. s. 155. Oversatt av Wikipedia for anledningen.
  148. ^ «King V. Jowers Conspiracy Allegations». United States Department of Justice Investigation of Recent Allegations Regarding the Assassination of Dr. Martin Luther King, Jr. U.S. Department of Justice. Juni 2000.
  149. ^ Pilkington, Ed (3. april 2008): «40 years after King's death, Jackson hails first steps into promised land». The Guardian
  150. ^ Garner, Joe; Cronkite, Walter; Kurtis, Bill (2002): We Interrupt This Broadcast: The Events that Stopped Our Lives... from the Hindenburg Explosion to the Attacks of September 11. Sourcebooks. ISBN 1-57071-974-8. s. 62.
  151. ^ Pepper, William (2003): An Act of State: The Execution of Martin Luther King. Verso. ISBN 1-85984-695-5. s. 159
  152. ^ Purnick, Joyce (18. april 1988): «Koch Says Jackson Lied About Actions After Dr. King Was Slain». The New York Times.
  153. ^ Lokos, Lionel (1968): House Divided: The Life and Legacy of Martin Luther King. Arlington House. s. 48.
  154. ^ «Citizen King Transcript». PBS.
  155. ^ «1968: Martin Luther King shot dead». On this Day (BBC). 4. april 1968
  156. ^ Risen, Clay (2009): A Nation on Fire: America in the Wake of the King Assassination. Hoboken, N.J.: John Wiley & Sons. ISBN 0-470-17710-1.
  157. ^ Klein, Joe (2006): Politics Lost: How American Democracy was Trivialized by People Who Think You're Stupid. New York: Doubleday. ISBN 978-0-385-51027-1. s. 6.
  158. ^ a b «1968 Year In Review». UPI.
  159. ^ Manheimer, Ann S. (2004): Martin Luther King Jr.: Dreaming of Equality. Twenty-First Century Books. ISBN 1-57505-627-5. s. 97
  160. ^ Dickerson, James (1998): Dixie's Dirty Secret: The True Story of how the Government, the Media, and the Mob Conspired to Combat Immigration and the Vietnam Antiwar Movement. ME Sharpe. ISBN 0-7656-0340-3. s. 169
  161. ^ Hatch, Jane M.; Douglas, George William (1978): The American Book of Days. Wilson. s. 321.
  162. ^ King, Jr., Martin Luther (2007): Dream: The Words and Inspiration of Martin Luther King, Jr. Blue Mountain Arts. ISBN 1-59842-240-5. s. 26.
  163. ^ Werner, Craig (2006): A Change is Gonna Come: Music, Race & the Soul of America. University of Michigan Press. ISBN 0-472-03147-3. s. 9.
  164. ^ «AFSCME Wins in Memphis». AFSCME The Public Employee. April 1968. Arkivert fra originalen; «1968 Memphis Sanitation Workers' Strike Chronology». AFSCME. Arkivert fra originalen
  165. ^ Ling, Peter J. (2002): Martin Luther King, Jr. Routledge. ISBN 0-415-21664-8. s. 296
  166. ^ a b Flowers, R. Barri; Flowers, H. Loraine (2004): Murders in the United States: Crimes, Killers And Victims Of The Twentieth Century. McFarland. ISBN 0-7864-2075-8. s. 38
  167. ^ a b c d e «James Earl Ray Dead At 70». CBS. 23. april 1998
  168. ^ Clarke, James W. (2005): Defining Danger: American Assassins And the New Domestic Terrorists. Transaction Publishers. ISBN 0-7658-0289-9. s. 297
  169. ^ House Select Committee on Assassinations (2001): Compilation of the Statements of James Earl Ray: Staff Report. The Minerva Group. ISBN 0-89875-297-3. s. 17
  170. ^ a b Davis, Lee (1995): Assassination: 20 Assassinations that Changed the World. JG Press. ISBN 1-57215-235-4. s. 105
  171. ^ «From small-time criminal to notorious assassin». CNN.
  172. ^ Knight, Peter (2003): Conspiracy Theories in American History: An Encyclopedia. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-812-4. s. 402
  173. ^ «Questions left hanging by James Earl Ray's death». BBC. 23. april 1998.
  174. ^ Frank, Gerold (1972): An American Death: The True Story of the Assassination of Dr. Martin Luther King, Jr., and the Greatest Manhunt of our Time. Doubleday. s. 283.
  175. ^ «James Earl Ray, convicted King assassin, dies». CNN. 24. april 1998
  176. ^ «Trial Transcript Volume XIV». The King Center. Arkivert fra originalen.
  177. ^ Smith, Robert Charles; Seltzer, Richard (2000): Contemporary Controversies and the American Racial Divide. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-0025-X. s. 97.
  178. ^ «Overview». United States Department of Justice Investigation of Recent Allegations Regarding the Assassination of Dr. Martin Luther King, Jr. U.S. Department of Justice. Juni 2000.
  179. ^ Canedy, Dana (5. april 2002): «A Minister Says His Father, Now Dead, Killed Dr. King». New York Times.
  180. ^ Sargent, Frederic O. (2004): The Civil Rights Revolution: Events and Leaders, 1955–1968. McFarland. ISBN 0-7864-1914-8. s. 129.
  181. ^ Pepper, William (2003): An Act of State: The Execution of Martin Luther King. Verso. ISBN 1-85984-695-5. s. 182.
  182. ^ Branch, Taylor (2006): At Canaan's Edge: America in the King Years, 1965–68. Simon & Schuster. ISBN 978-0-684-85712-1. s. 770
  183. ^ Goodman, Amy; Gonzalez, Juan (15. januar 2004): «Jesse Jackson On 'Mad Dean Disease', the 2000 Elections and Rev. Dr. Martin Luther King». Democracy Now!
  184. ^ a b Honey, Michael K. (2007): «Standing at the Crossroads». Going down Jericho Road the Memphis strike, Martin Luther King's last campaign (1. utg.). New York [u.a.]: Norton. ISBN 978-0-393-04339-6. «Hoover developed a round-the-clock surveillance campaign aimed at destroying King.»
  185. ^ a b Church, Frank (23. april 1976): «Church Committee Book III». Dr. Martin Luther King, Jr., Case Study. Church Committee.
  186. ^ a b Garrow, David J. (Juli-august 2002): «The FBI and Martin Luther King». The Atlantic Monthly.
  187. ^ a b Ryskind, Allan H. (27. februar 2006): «JFK and RFK Were Right to Wiretap MLK». Human Events.
  188. ^ Herst, Burton (2007): Bobby and J. Edger. New York: Carroll & Graf. ISBN 0-7867-1982-6. s. 372
  189. ^ Herst, Burton (2007): Bobby and J. Edger, s. 372-374
  190. ^ a b Christensen, Jen (7. april 2008): «FBI tracked King's every move». CNN.
  191. ^ Jones, Nate (14. januar 2011): «MLK Document Friday: "Through counter-intelligence it should be possible to pinpoint potential trouble-makers and neutralize them...». Unredacted: the national security archive, unedited and uncensored.
  192. ^ Downing, Frederick L. (1986): To See the Promised Land: The Faith Pilgrimage of Martin Luther King, Jr. Mercer University Press. ISBN 0-86554-207-4. s. 246–247.
  193. ^ Theoharis, Athan G.; Poveda, Tony G.; Powers, Richard Gid; Rosenfeld, Susan (1999): The FBI: A Comprehensive Reference Guide. Greenwood Publishing. ISBN 0-89774-991-X. s. 123
  194. ^ Kotz, Nick (2005): Judgment Days: Lyndon Baines Johnson, Martin Luther King, Jr., and the Laws that Changed America. Houghton Mifflin Books. ISBN 0-618-08825-3. s. 233
  195. ^ Kotz, Nick (2005): Judgment Days, s. 71-73
  196. ^ Woods, Jeff (2004): Black Struggle, Red Scare: Segregation and Anti-communism in the South, 1948–1968. LSU Press. ISBN 0-8071-2926-7. s. 126. Se også: Wannall, Ray (2000): The Real J. Edgar Hoover: For the Record. Turner Publishing. ISBN 1-56311-553-0. s. 87
  197. ^ Bruns, Roger (2006): Martin Luther King, Jr.: A Biography. Greenwood Publishing. ISBN 0-313-33686-5. s. 67
  198. ^ Washington, James M. (1991): A Testament of Hope: The Essential Writings and Speeches of Martin Luther King, Jr. HarperCollins. ISBN 0-06-064691-8. s. 362
  199. ^ Gilbert, Alan (1990): Democratic Individuality: A Theory of Moral Progress. Cambridge University Press. ISBN 0-521-38709-4. s. 435
  200. ^ Washington, James M. (1991): A Testament of Hope, s. 172
  201. ^ Sidey, Hugh (10. februar 1975): «L.B.J., Hoover and Domestic Spying». Time.
  202. ^ Newsweek: s. 62, 19. januar 1998
  203. ^ a b Abernathy, Ralph David (29. oktober 1989): And the Walls Came Tumbling Down. Booknotes. Arkivert fra originalen.
  204. ^ Baldwin, Lewis V. (1992): To Make the Wounded Whole: The Cultural Legacy of Martin Luther King, Jr. Fortress Press. ISBN 0800625439. s. 296
  205. ^ Bearing the Cross: Martin Luther King, Jr. and the Southern Christian Leadership Conference. William Morrow & Co. 1986. s. 375–6. Se også: Burrow, Jr., Rufus (Våren 2003): «The humanity of Martin Luther King, Jr.: Vigilance in pursuing his dream». Encounter.
  206. ^ Burnett, Thom (2005): Conspiracy Encyclopedia. Collins & Brown. ISBN 1-84340-287-4. s. 58
  207. ^ Thragens, William C. (1988): Popular Images of American Presidents. Greenwood Publishing. ISBN 0-313-22899-X. s. 532
  208. ^ Kotz, Nick (2005): Judgment Days: Lyndon Baines Johnson, Martin Luther King, Jr., and the Laws that Changed America. Houghton Mifflin Books. ISBN 0-618-08825-3. s. 247. Sitat i original: «The American public, the church organizations that have been helping—Protestants, Catholics and Jews will know you for what you are—an evil beast. So will others who have backed you. You are done. King, there is only one thing left for you to do. You know what it is. You have just 34 days in which to do (this exact number has been selected for a specific reason, it has definite practical significant [sic]). You are done. There is but one way out for you. You better take it before your filthy fraudulent self is bared to the nation.»
  209. ^ Wilson, Sondra K. (1999): In Search of Democracy: The NAACP Writings of James Weldon Johnson, Walter White, and Roy Wilkins (1920–1977). New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-511633-X. s. 466
  210. ^ Church, Frank (23. april 1976): «Church Committee Book III» i: Dr. Martin Luther King, Jr., Case Study. Church Committee. U.S. Senate
  211. ^ Phillips, Geraldine N. (Sommer 1997): «Documenting the Struggle for Racial Equality in the Decade of the Sixties». Prologue Magazine. The National Archives and Records Administration.
  212. ^ «Eyewitness to Murder: The King Assassination Featured Individuals». Black in America. CNN.
  213. ^ McKnight, Gerald (1998): The Last Crusade: Martin Luther King, Jr., the FBI, and the Poor People's Crusade. Boulder: Westview Press. ISBN 0-8133-3384-9. s. 76
  214. ^ Martin Luther King, Jr.: The FBI Files. Filiquarian Publishing. 2007. s. 40–2. ISBN 1-59986-253-0. Se også: Polk, James (7. april 2008): «King conspiracy theories still thrive 40 years later». CNN. Og: «King's FBI file Part 1 of 2» (PDF). FBI. og «King's FBI file Part 2 of 2» (PDF). FBI
  215. ^ Knight, Peter (2003): Conspiracy Theories in American History: An Encyclopedia. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-812-4. s. 408–409.
  216. ^ Bobbitt, David (2007): The Rhetoric of Redemption: Kenneth Burke's Redemption Drama and Martin Luther King, Jr.'s «I Have a Dream» Speech. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2928-2. s. 105.
  217. ^ Ling, Peter J. (2002): Martin Luther King, Jr. Routledge. ISBN 0-415-21664-8. s. 250–251.
  218. ^ Yeshitela, Omali: «Abbreviated Report from the International Tribunal on Reparations for Black People in the U.S.». African People's Socialist Party. Arkivert fra originalen.
  219. ^ Isserman, Maurice (2001): The Other American: The Life of Michael Harrington. Public Affairs. ISBN 1-58648-036-7. s. 281.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Martin Luther King – sitater