Sivil ulydighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover. Ofte innebærer dette hindring av ferdsel ved fastlenking av aksjonister, enten i ferdselstraseen eller på selve kjøretøyene, eller å ta seg inn på stengt eiendom.

I Norge har sivil ulydighet vært vanlig i miljøsaker, men ble også brukt organisert i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig. For eksempel ville okkupasjonsmakten nazifisere skolen, men måtte delvis gi opp på grunn av utstrakt motstand blant lærerne. Tidlig i okkupasjonen ble ansatte i Oslo kommune avkrevd en erklæring om lydighet til den nye ordning, men bare 300 av om lag 10 000 skrev under. Og man kunne jo ikke arrestere eller avskjedige alle de ansatte.

Mardøla-aksjonen var den første store miljøsaken der sivil ulydighet ble brukt i større skala. Aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978 er antagelig er det mest kjente på bruk av dette . I nyere tid er Bellona, Natur og Ungdom og Nettverk for dyrs frihet tre av organisasjonene som har brukt virkemidlet mest.

Den indiske Mahatma Gandhi er kanskje en av de mest kjente internasjonale tilhengerene av sivil ulydighet. Han brukte dette virkemiddelet imot den britiske koloniadministrasjonen både i Sør-Afrika og senere også i sitt hjemland India. Han var verdenskjent for sin ikkevoldslinje og sin bruk av sivil ulydighet.

I USA var Henry David Thoreau en tidlig ulydig (mot Mexico-krigen), som sies å ha inspirert Martin Luther King, kjent for sin linje av sivil ulydlighet for å gjøre slutt på åpen rasisme i USAs Sørstater.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]