Southern Christian Leadership Conference

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Southern Christian Leadership Conference (SCLC), som uoffisielt kan oversettes til «Kristne lederskapskonferansen i Sørstatene», var en afroamerikansk borgerrettsorganisasjon nært tilknyttet Nobelprisvinneren Martin Luther King jr..[1] Organisasjonen ble stiftet den 10. januar 1957 og har hovedkvarter i Atlanta i Georgia i USA.

Etter at King ble myrdet i 1968, gikk lederskapet til Ralph Abernathy, som var president fram til 1977. Abernathy ble erstattet av Joseph Lowery som var president av SCLC fram til 1997. Dagens president er Isaac Newton Farris, Jr.

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Den 10. januar 1957, etter seieren med Bussboikotten i Montgomery og etter rådføring med Bayard Rustin, Ella Baker, og andre, inviterte Martin Luther King Jr. rundt 60 svarte prester og samfunnsledere til kirken Ebenezer Church i Atlanta. Før dette hadde imidlertid Bayard Rustin i New York fått ideen om ta initiativ til en slik forening, og oppsøkte først prost C. K. Steele til å ringe rundt og ta en lederrolle. Steele avslo oppfordringen, men sa likevel at han ville være glad i arbeide sammen med ham om oppsøkte King i Montgomery for denne lederrollen. Deres mål var å danne en organisasjon som kunne koordinere og støtte ikkevoldsaksjoner og demonstrasjoner som metode for å bekjempe raseskille på bussene over hele Sørstatene. I tillegg til Rustin og Baker, spilte prestene Fred Shuttlesworth fra Birmingham, Joseph Lowery fra Mobile, Ralph Abernathy fra Montgomery, C.K. Steele fra Tallahassee, alle en nøkkelrolle i dette møtet.[2]

Den 14. februar ble oppfølgende møte holdt i New Orleans. Fra disse to møtene ble en ny organisasjon dannet med King som dens første president. Opprinnelig var den kalt for «Negro Leaders Conference on Nonviolent Integration», deretter «Southern Negro Leaders Conference», men gruppen valgte til sist «Southern Christian Leadership Conference» (SCLC) som sitt navn og utvidet sitt fokus til mer en aksjoner mot bussene til å arbeide mot alle former for rasisme og raseskille. Et lite kontor ble etablert i Auburn Avenue i Atlanta og med Ella Baker som SCLCs — og i en lang tid også eneste — kontormedarbeider.[3]

SCLC ble ledet av et valgt styre, og ble etablerte som en organisasjon av tilsluttete organisasjoner, hvor de fleste var enten enkeltkirker eller samfunnsorganisasjoner som Montgomery Improvement Association (MIA) og Alabama Christian Movement for Human Rights (ACMHR). Denne organisasjonsformen skilte seg fra andre borgerrettsorganisasjoner som NAACP og CORE som rekrutterte enkeltindivider og organiserte dem i lokalavdelinger.

I løpet av de første årene måtte SCLC kjempe for å få fotfeste i de svarte kirkene og samfunnene i Sørstatene. Sosial aktivitet for etnisk likhet møtte heftig undertrykkelse fra politiet, White Citizens' Council («Det hvite borgerråd»), og Ku Klux Klan. Bare noen få kirker hadde mot til utfordre det hvitdominerte status-quo ved å være tilknyttet SCLC, og de som gjorde det risikerte økonomisk represalier mot prestene og andre kirkeledere, foruten også mordbrann og bomber.

SCLCs støttet boikott og andre former for ikkevoldelige protester, men disse aksjonene var omdiskuterte blant både hvite og svarte. Mange svarte samfunnsledere mente at raseskille burde bli utkjempet i rettssystemet og at direkteaksjoner ville oppmuntre til hvit rasistisk motstand, fiendtlighet og vold. Tradisjonelt kom lederne i de afroamerikanske samfunnene fra den utdannede elite — prester, fagutdannede, lærere og tilsvarende — som snakket for og på vegne av arbeidere, hushjelper, landarbeidere og fattige som utgjorde flertallet av den afroamerikanske befolkningen. Mange av disse tradisjonelle ledere var ubekvemme med å involvere ordinære svarte i masseaktiviteter som boikotter og politiske demonstrasjonstog.

At SCLC mente at de svarte kirkene burde bli involvert i politisk aktivitet mot sosial urettferdighet, ble også oppfattet som kontroversielt. Mange prester og religiøse ledere — både svarte og hvite — mente at deres rolle i kirken var å fokusere på de åndelige behovene til menigheten og utføre veldedighetsarbeid for de trengende. For noen av dem var den sosiale og politiske aktiviteten til King og SCLC en form for farlig radikalisme som de sterkt motsatte seg.

King og SCLC ble tidvis kritisert for å mangle nok radikalisme, krigslyst og være altfor tilbakeholdne av unge aktivister i politiske grupper som Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC) og Congress of Racial Equality (CORE). Disse gruppene deltok i konfronterende demonstrasjoner som sit-ins («sitte ned og ikke flytte seg») og Freedom Rides («Frihetsreidende»).

Borgerskapskoler[rediger | rediger kilde]

Borgerskapskolene ble opprinnelig påbegynt i 1954 av Esau Jenkins og Septima Clark på Sea Islands utenfor kysten av Sør-Carolina og Georgia, og fokuserte på opplæring av voksne slik at de kunne lære å lese og således bli akseptert ved lesetestene ved stemmeregistreringen. Det var ved lov påbudt i USA at den som skulle stemme ved politiske valg, måtte først bli registrert som stemmeberettiget, noe som krevde at de måtte bevise at de kunne lese. Disse prøvene ble opprettet for å forhindre at afroamerikanere deltok ved politiske valg. I tillegg til å lese og skrive, ble de opplært i praktisk virksomhet som å delta i de skriftlige prøvene ved bilsertifikat, benytte seg av postordre og åpne en sjekkonto. Under beskyttelse av skolen Highlander Folk School (i dag kalt for Highlander Research and Education Center) ble dette læreprogrammet utvidet til gjelde hele Sørstatene.

Da delstaten Tennessee trakk tilbake Highlanders tillatelse og konfiskerte skolens eiendom og landområder i 1961, reddet SCLC det idealistiske skoleprogrammet og ansatte Septima Clark, Bernice Robinson, og Andrew Young. Under det uskyldige dekke som voksenopplæring, underviste skolene i hemmelighet om demokrati og borgerrettigheter, samfunnslederskap og organisering, praktisk politikk og strategi og taktikk for motstand og kamp.

Til sist kom bortimot 69 000 lærere, de fleste av dem ubetalte frivillige og mange uten formell utdannelse, til å delta i borgerskapsskolene over hele Sørstatene.[4] Mange av borgerrettsbevegelsens voksne ledere som Fannie Lou Hamer og Victoria Gray, og hundrevis av andre lokale ledere i de svarte samfunnene i Sørstatne deltok og underviste på borgerskapsskolene.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Research & Education Institute at Stanford Univ.: «King Southern Christian Leadership Conference» Arkivert 27. februar 2009 hos Wayback Machine.
  2. ^ Branch, Taylor (1988): Parting the Waters. Simon & Schuster.
  3. ^ Garrow, David (1986): Bearing the Cross. Morrow.
  4. ^ Payne, Charles (1995): I've Got the Light of Freedom: The Organizing Tradition and the Mississippi Freedom Struggle. University of California Press.
  5. ^ «Citizenship Schools» ~ Civil Rights Movement Veterans

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Williams, Juan (1987): Eyes on The Prize: America's Civil Rights Years, 1954–1965. New York: Viking. ISBN 0-670-81412-1.
  • Aguiar, Marian; Gates, Henry Louis (1999): «Southern Christian Leadership Conference» i: Africana: the encyclopedia of the African and African American experience. New York: Basic Civitas Books. ISBN 0-465-00071-1.
  • Marable, Manning; Mullings, Leith (2002): Freedom: A Photographic History of the African American Struggle. London: Phaidon. ISBN 0-7148-4270-2.
  • Cooksey, Elizabeth B. (23. desember 2004): «Southern Christian Leadership Conference (SCLC)» Arkivert 12. oktober 2012 hos Wayback Machine. i: The new Georgia encyclopedia. Athens, GA: Georgia Humanities Council. OCLC 54400935.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Southern_Christian_Leadership_Conference&oldid=24156580»