John Lewis (politiker)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Robert Lewis
John Robert Lewis
Født 21. februar 1940
USA Troy, Alabama, USA
Yrke Politiker og borgerrettighetsforkjemper

John Robert Lewis (født 21. februar 1940) er en afroamerikansk politiker, medlem av representantenes hus for delstatens Georgias femte valgkrets for kongressen. Han var en av lederne i den amerikanske borgerrettsbevegelsen og formann i Studentenes ikkevoldelige koordineringeskomité (SNCC), spilte en nøkkelrolle i den politiske kampen for å få en slutt på raseskillet i USA. Han er et medlem av Det demokratiske partiet og en av de mest liberale politiske lovgiverne.

Tidlig liv, utdannelse og karriere[rediger | rediger kilde]

Lewis ble født i Troy i Alabama som tredje sønn av Willie Mae (født Carter) og Eddie Lewis. [1] Hans foreldre var forpaktere. Lewis ble utdannet i Brundidge, og ved American Baptist College og Fisk University, begge i Nashville i Tennessee hvor han ble aktiv i aksjoner i borgerrettsbevegelsen. Som student gjorde han en systematisk undersøkelse av teknikkene og filosofien til ikkevold, og med sine medstudenter var han godt forberedt ved deres første aksjoner. Han deltok i «Freedom Rides», «frihetsreiser», for å oppheve raseskillet i Sørstatene og var en nasjonal leder i kampen for borgerrettigheter. [2] I et intervju uttalte John Lewis at «Jeg så rasediskriminering som barn. Jeg så de skiltene som sa "Hvite menn, fargere menn, hvite kvinner, fargede kvinner... Jeg husker som barn sammen med noen av mine brødre og søstre, og søskenbarn, gikk ned til biblioteket for å få bibliotekskort for å låne bøker, og bi ble fortalt av bibliotekaren at biblioteket var kun for hvite og ikke for fargede.» John Lewis fulgte Martin Luther King, Jr. og Rosa Parks på radioen. Han og hans familie støttet boikotten av bussene i Montgomery.

Borgerrettsaktivisme[rediger | rediger kilde]

John Lewis var en innflytelsesrik leder av SNCC og er anerkjent som en av de mest betydningsfulle ledere av borgerrettsbevegelsen. Han var en hardarbeidende ung mann som reist over fattigdom og politisk tap av demokratiske rettigheter for utdanne seg selv.

Han fikk en bachelorgrad i religion og filosofi fra Fisk University. Som student var han meget dedikert borgerettsbevegelsen. Han organiserte aksjoner som «sit-ins» («sitte-ned»-aksjoner) ved rasedelte lunsjdisker i Nashville og deltok i mange andre borgerrettsaktiviteter. Han var medvirkende i å organisere sit-ins, bussboikottter og ikkevoldelige studentprotester i kampen for å oppnå retten til å stemme ved valg (som svarte var utestengt fra) og etnisk likhet.

I 1961 ble Lewis med SNCC i frihetsreisene. Han var en av de 13 opprinnelige frihetsreisende. De var syv hvite og seks svarte. De reiste med buss til Sørstatene for å utfordre raseskillene på bussterminalene. Lewis og de andre mottok dødstrusler og ble alvorlig skadet etter å ha blitt banket opp av rasende rasister. I 1963 da Chuck McDew gikk av som formann i SNCC, ble Lewis raskt valgt som hans etterfølger. Lewis' erfaring ved det tidspunktet var allerede respektert. Han hadde da blitt arrestert 24 ganger som et resultat av sin aktivisme. Han holdt posisjonen som formann fram til 1966.

Ved 1963 ble han anerkjent som en av de «Big Six», de seks store lederne av borgerrettsbevegelsen, sammen med Whitney Young, A. Phillip Randolph, James Farmer og Roy Wilkins. I dette året hadde Lewis bidratt til å planlegge og delta i marsjen mot Washington i august 1963, ved denne anledningen hvor King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». Lewis representerte SNCC, og var den yngste taleren. [3]

I 1964 koordinerte Lewis SNCCs anstrengelser for «Mississippis frihetsommer», en kampanje for å registrere svarte velgere over hele Sørstatene. Lewis ble nasjonalt kjent i løpet hans rolle i Selma til Montgomery-marsjene. Den 7. mars 1965, dagen som ble kjent som «den blodige søndagen», ledet Lewis og medaktivisten Hosea Williams over 600 aksjoner mot Edmund Pettus-broen i Selma i Alabama. Ved broen møtte de Alabamas statspoliti som beordret dem til å spre seg. Da de stoppet opp for å be, utløste politiet tåregass og politi på hest angrep demonstrantene, slo dem køller og pisker. Lewis hode ble sprukket, men han unnslapp over broen til en kirke i Selma. Før han kunne komme seg på sykehus måtte han opptre for fjernsynskameraene for å appellere til president Lyndon B. Johnson om å intervenere i Alabama. Lewis bærer fortsatt synlige arr på hodet som er synbare den dag i dag.

Historikeren Howard Zinn har skrevet at: «Ved den store marsjen til Washington i mars 1963, formannen av SNCC, John Lewis, som talte til den samme enorme menneskemengden som hørte Martin Luther Kings «I Have a Dream»-tale, var forberedt til å stille det riktige spørsmålet: «Hvilken side står de føderale myndighetene på?» Den setningen ble fjernet fra hans tale av de som organiserte marsjen for å unngå å fornærme Kennedy-administrasjonen. Men Lewis og hans folk fra SNCC hadde erfart, igjen og igjen, den merkelige passiviteten til den nasjonale regjeringen i møte med volden i Sørstatene.» [4]

«John Lewis og SNCC hadde grunn til å være sinte. Da han var 21 år gammel, var John Lewis den første frihetreisende som ble overfalt mens de var Rock Hill i Sør-Carolina. Han forsøkte å gå inn i et venterom kun-for-hvite og to hvite menn angrep ham, skadet hans ansikt og sparket ham i ribbeina. Uansett, kun to uker senere ble Lewis med enda en «frihetsreise» som gikk mot Jackson. «Vi var bestemt på ikke la noen form for vold fjerne oss fra vårt mål. Vi visste at våre liv var i fare, men vi hadde bestemt oss for ikke å snu,» har Lewis fortalt i henhold til disse hendelsene. [5]

Lewis i et møte med Forening av amerikanske avisredaktører, 1964

I et intervju med CNN for 40 årsjubileet for frihetsreisene fortalte han om den mengde med vold som han selv og de 12 andre første frihetsreisende hadde møtt. I Anniston i Alabama ble bussen brannbombet etter at medlemmer av Ku Klux Klan hadde punktert bussens dekk og således tvang den til å stoppe. I Birmingham ble de nådeløst og brutalt banket opp, og i Montgomery ble de angrepet av rasende mobb hvor Lewis ble slått i hodet av trekasse. «Det var meget voldelig. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg ble etterlatt liggende bevisstløs ved busstasjonen i Montgomery,» fortalte Lewis. Hensikten med frihetsreisene var å sette den nye loven som forbød raseskille i offentlig transportmidler på prøve. Det avslørte også passiviteten til myndighetene angående volden mot borgere i landet som kun oppførte seg i henhold til loven. [6] De føderale myndighetene hadde gitt sin tillit til at det notorisk rasistiske politiet i Alabama ville beskytte aksjonistene, men gjorde intet selv, unntatt å la FBI gjøre notater. Kennedy-administrasjonen påkalte deretter en «nedkjølingsperiode», et moratorium om frihetsreisene. [4] Lewis ble fengslet i førti dager i et delstatsfengsel i Mississippi etter å ha deltatt i en frihetsreise i denne delstaten. Hans forbrytelse var å sitte som svart på en offentlig buss. [7]

I februar 2009, førtiåtte år etter at han blitt blodig banket opp av Ku Klux Klan under borgerrettsmarsjene, mottok Lewis en unnskyldning på nasjonalt fjernsyn fra en hvite sørstatsmann, tidligere klansmedlem Elwin Wilson for hans rasisme. [8][9]

Etter å ha forlatt SNCC i 1966 arbeidet Lewis med samfunnsorganisering og ble gjort til direktør for samfunnssaker hos National Consumer Co-op Bank i Atlanta.

Politiske karriere[rediger | rediger kilde]

Lewis stilte først for valg i 1977 da en ledig plass dukket opp i Georgias 5. valgdistrikt for kongressen. Et særskilt valg ble innstilt etter president Jimmy Carter utpekte kongressmedlem Andrew Young som amerikansk ambassadør til Forente nasjoner. Lewis tapte valget for framtidige senator Wyche Fowler, Jr.. Fowler beseiret Lewis 62 %–38 %. [10]

Etter hans ikke vellykte forsøk å komme til kongressen i 1977, var Lewis uten en jobb og i gjeld fra kampanjen. Han aksepterte en posisjon i Carter-administrasjonen som meddirektør for ACTION, et statlig byrå ansvarlig å betjene VISTA-programmet, et nasjonalt program for å bekjempe fattigdom. Han hadde denne jobben i to og et halvt år, gikk av valget i 1980 nærmet seg. [11] I 1981 ble Lewis valgt til Atlantas byråd.

Etter ni år som medlem av representantenes hus valgte Fowler i 1986 å trekke seg tilbake for å stille til valg for senatet. Lewis besluttet å stille for 5. distrikt igjen. I primærvalget i august var delstatsrepresentanten Julian Bond rangert foran med 47 prosent mens Lewis lå på 35 prosent. I den politiske saken «krigen mot narkotika» vekket Lewis oppsikt da han under oppløpet til valget for 1986 utfordret sin motstander Julian Bond til å ta en urinprøve for å la seg teste om han var «ren». Utfordringen kan ha vært til Lewis' fordel da flere tegn som tydet på at det skadet Bonds anseelse «blant eldre svarte velgere bekymret for narkotikamisbruket hos svarte.» [12] Lewis beseiret Bond med 52 prosent mot 48 prosent. [13] I parlamentsvalget i november beseiret han republikanske Portia Scott med 75 prosent mot 25 prosent. [14]

I løpet av sin periode ble Lewis gjenvalgt 17 ganger, hver gang vant han med minst 68 prosent av stemmene. Hans dårligste valg var i 1994 da han beseiret republikanske Dale Dixon med 69 prosent mot 31 prosent. [15] Han ble kun utfordret i Det demokratiske partiet to ganger, i 1992 og 2008, men vant begge gangene.

Lewis holder tale i løpet av den siste dagen ved demokratenes konvensjon i Denver, Colorado.

John Lewis har blitt merket som «ytterste venstre demokratiske leder» av GovTrack og en «hardcore liberal» av Issues2000. [16] Avisen Washington Post beskrev Lewis i 1998 som "en streng demokrat, men... også streng utavhengig." [17] Lewis har selv beskrevet seg som en sterk og ubøyelig liberal. [17] Lewis har også blitt beskrevet som "den eneste tidlgiere borgerrettsforkjemper som har utvidet sin kamp for menneskelige rettigheter og etnisk forsoning til kongressen." [18] Lewis har vært talsmann for homofiles rettigheter og gitt sin støtte til nasjonalt helseforsikring. [17]

Lewis motsatte seg USAs involvering i Gulfkrigen i 1991, [19] NAFTA (frihandelsavtale mellom USA, Canada og Mexico) i 1994, [20] og handelsavtalen i 2000 med Kina. [21] I 1994 da president Bill Clinton vurderte å invadere Haiti, motsatte Lewis seg væpnet intervensjon, i motsetningen til den øvrige afroamerikanske representasjonen i Congressional Black Caucus. [22] Da Clinton til sist sendte tropper til Haiti, samlet Lewis seg «om flagget» og oppfordret han å støtte troppene og kalte intervensjon en «fredsmisjon». [23] Lewis var en bister kritiker av president George W. Bush og Irakkrigen. [24] Associated Press sa at han var «den første som foreslo å stille George W. Bush for riksrett,» ved å argumentere at presidenten «bevisst, systematisk overtrådte loven» i å autorisere nasjonal sikkerhetsetat å foreta avlytting uten bemyndigelse. «Han er ikke kongen, han er presiententen,» sa Lewis. [25]

Lewis trakk sammenligner til hans historiske deltagelse i borgerrettsbevegelsen som en del av hans politikk. Han gjorde en årlig pilegrimsreise til Alabama for å gå opp igjen den ruten han marsjerte i 1965 fra Selma til Montgomery – en rute Lewis siden har erklært som del av National Historic Trail».

I mars 2003 talte Lewis til en menneskemasse på 30 000 i Oregon under en antikrigsprotest før Irakkrigen begynte. [26] Lewis har blitt arrestert for sivil ulydighet ved demonstrasjoner ikke mindre enn to ganger mens han har vært medlem av kongressen. Han ble arrestert i 2006 [27] og i 2009 og utenfor ambassaden til Sudan for å uttrykke motstand mot folkemordet i Darfur. [28]

Lewis støttet Joe Lieberman for gjenvalg til senatet i 2006 etter at Lieberman tapte for Ned Lamont i demokratenes primærvalg. [29] Den 12. oktober 2007 ga Lewis sin støtte til presidentkampanjen til senator Hillary Rodham Clinton, [30] men den 14. februar 2008 uttalte han at han overveide å trekke sin støtte for Clinton og heller gi den til Barack Obama: «Noe holder på å skje i Amerika og folk er forberedt og klare for å gjøre det store spranget.» [31] Den 27. februar 2008 endret Lewis formelt sin støtte til Obama. [32] På den annen side var han sterkt kritisk til presidentkampanjen til John McCain og Sarah Palin, og uttalte i oktober 2008 at de «sådde hat og splittelse» på en måte som brakte tilbake minner om tidligere guvernør George Wallace og «nok en destruktiv periode» i amerikansk politisk periode. [33] Det var dog en beskrivelse som Obama ikke kunne støtte, og Lewis modererte senere sine uttalelser. [34]

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

John Lewis' selvbiografi ble utgitt i 1999, kalt Walking with the Wind: A Memoir of the Movement. Hans liv var også et emne for en bok i 2002 rettet mot barn og ungdom. [35]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Slått fast i Finding Your Roots, PBS, 25. mars 2012
  2. ^ Reporting Civil Rights: American Journalism 1963–1973, Part Two. Carson, Clayborne, Garrow, David, Kovach, Polsgrove, Carol (Editorial Advisory Board), (Library of America: February 2003) ISBN=978-1-931082-29-7; ss. 15–16, 48, 56, 84, 323, 374, 384, 392, 491–94, 503, 505, 513, 556, 726, 751, 846, 873
  3. ^ «The Sixties». Junior Scholastic. 11. februar 1994. s. 6.
  4. ^ a b «My Name Is Freedom Albany, Georgia» (opptrykk). You Can't Be Neutral on A Moving Train. Boston: Beacon Press.
  5. ^ «The Freedom Riders, Then and Now», History & Archaeology, Smithsonian Magazine.
  6. ^ «Civil Rights Timeline». CNN. 31. januar 2006.
  7. ^ Minor, Bill (2. april 2010): «New law meant to eliminate existing ‘donut hole’». Desoto Times Tribune.
  8. ^ «Once Race Riot Enemies, Now Friends». ABC News. 6. februar 2009.
  9. ^ «Man Asks Entire Town for Forgiveness for Racism». ABC News. 6. februar 2009
  10. ^ «GA District 5 – Special Election Race», 5. april 1977. Our Campaigns.
  11. ^ Lewis, John: Walking with the Wind, s. 446–451.
  12. ^ Gailey, Phil (9. september 1986): «Drugs offer theme for politics in 1986». Houston Chronicle [Houston, Tex], s. 2.
  13. ^ «GA District 5 – D Primary Race» 12. august 1986. Our Campaigns.
  14. ^ «GA District 5 Race», 4. november 1986. Our Campaigns.
  15. ^ «GA District 5 Race» 8. november 1994. Our Campaigns.
  16. ^ "Issues 2000 Lewis". Issues2000; "GovTrack Lewis". GovTrack.
  17. ^ a b c "Nonviolent Fighter; John Lewis Retraces the Route That Led to the Future": Carlson, Peter. The Washington Post [Washington, D.C] 9. juni 1998: 01.
  18. ^ John Lewis: 'Conscience' carries clout: Civil rights icon's moral authority enhanced: [Main Edition] Kemper, Bob. The Atlanta Journal – Constitution [Atlanta, Ga] May 21, 2006: .1.
  19. ^ Mike Christensen (11. januar 1991): «Mideast Trip Strengthens Georgia Lawmakers' Resolve». The Atlanta Constitution: s. A7.
  20. ^ Colin Campbell (19. februar 1998): «Tour labors in opposition to NAFTA». The Atlanta Constitution: s. F02.
  21. ^ Schmitt, Eric & Kahn, Joseph (25. mai 2000): «The China trade vote: A Clinton triumph; House, in 237–197 vote, approves normal trade rights for China». The New York Times.
  22. ^ Sharon Schmickle (16. september 1994): «President faces strong opposition in Congress». Star Tribune: s. 1.
  23. ^ «Shared power, foreign policy, and Haiti, 1994. Public memories of war and race». Goodnight, G. Thomas; Olson, Kathryn M.; Rhetoric & Public Affairs 9. 4 (Vinter 2006), s. 601–634.
  24. ^ John Lewis: 'Conscience' carries clout: Civil rights icon's moral authority enhanced: [Main Edition] Kemper, Bob. The Atlanta Journal – Constitution [Atlanta, Ga] 21. mai 2006: .1.
  25. ^ Vanden Heuvel, Katrina (2. januar 2006): «The I-Word is Gaining Ground-UPDATED». The Nation.
  26. ^ "] Lichtblau, Eric (16. mars 2003): «Tens of Thousands March Against Iraq War». New York Times [New York, N.Y], s. 1.15.
  27. ^ Kemper, Bob (17. mai 2006): «Lewis, 6 other lawmakers arrested in embassy protest», The Atlanta Journal – Constitution [Atlanta, Ga], s. 3.
  28. ^ «U.S. lawmakers arrested in Darfur protest at Sudan embassy». CNN.
  29. ^ Haigh, Susan (10. juli 2006): «Lieberman campaign files forms to run as petitioning candidate». The Boston Globe (Associated Press).
  30. ^ «Rep. Lewis endorses Clinton». CNN Political Ticker. 12. oktober 2007.
  31. ^ Zeleny, Jeff & Healy, Patrick (15. februar 2008): «Black Leader, a Clinton Ally, Tilts to Obama». The New York Times. «Representative John Lewis said he planned to cast his vote as a superdelegate for Barack Obama in hopes of preventing a fight at the Democratic convention.»
  32. ^ «Lewis switches from Clinton to Obama». CNN Political Ticker. 27. februar 2008.
  33. ^ [ http://www.nytimes.com/2008/10/12/us/politics/12lewis.html?_r=1&ref=johnlewis «Congressman Rebukes McCain for Recent Rallies»]. The New York Times.
  34. ^ «John McCain equal to George Wallace? Barack Obama says ‘no,’ and John Lewis says he’s been misunderstood». 11. oktober 2008.
  35. ^ «From Freedom Rider to Congressman». Amazon.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Reporting Civil Rights: American Journalism 1963–1973, Library of America: 2003. ISBN 1-931082-29-4
  • Lewis, John med Michael D'Orso (1999): Walking with the Wind: A Memoir of the Movement, Harvest Books. ISBN 0-15-600708-8.
  • Haskins, Jim & Benson, Kathleen; illustrasjoner av Andrews, Benny (2006): John Lewis in the Lead: A Story of the Civil Rights Movement, Lee & Low Books, ISBN 978-1-58430-250-6.
  • Hill, Christine M. (2002): John Lewis: From Freedom Rider to Congressman, Enslow Publishers, Inc., ISBN 0-7660-1768-0. (Biografi skrevet for ungdom)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]