Julius Cæsar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Julius Caesar)
Gå til: navigasjon, søk
For andre betydninger, se Caesar (tittel)
Gaius Julius Cæsar
Divus Iulius[1] av Den romerske republikk
Julius Cæsar
Regjeringstid: Oktober 49 f.Kr. – 15. mars 44 f.Kr. (konsuldiktator og/eller diktator)
Født: juli 100 f.Kr., Subura, Roma
Død: 15.mars 44 f.Kr. (55 år), Theatrum Pompeium, Roma
Foreldre: Gaius Julius Caesar den eldre
Aurelia Cotta
Det julo-claudiske dynasti
Ektefelle‍(r): 1) Cornelia Cinnilla 84 f.Kr. – 68 f.Kr.
2) Pompeia Sulla 68 f.Kr. – 63 f.Kr.
3) Calpurnia Pisonis 59 f.Kr. til 44 f.Kr.
Barn: Julia Cæsaris og Caesarion

Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale [kajsar]) (født juli 100 f.Kr.[2] i Roma, drept 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken.

I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius som kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite, blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia i dagens moderne Frankrike og Belgia nådde den romerske republikken frem til Atlanterhavskysten og Nordsjøen, og i år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørkelse Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma førte til sist en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet å stå til rette for ulike anklager marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden.

Etter å ha tatt kontroll over styringen begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator i evighet». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr., i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger som endte med keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus.

Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelse av hans militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, og historieskrivningen til Sallustius. De senere biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark er også betydelige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen) er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.

Tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Gaius Marius, Cæsars onkel.

Cæsar ble født i patrisierfamilien gens Iulia som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den legendariske trojanske prinsen Æneas, som det ble sagt var sønn av kjærlighetsgudinnen Venus. Dette ble fremhevet av Cæsar senere; på høyden av sin karriere bygde han et tempel til Venus Genetrix («Stammoren Venus») i Roma.[3] Tilnavnet «Cæsar» hadde sin opprinnelse, i henhold til Plinius den eldre, med en av forfedrene som var blitt født ved keisersnitt (engelsk caesarean section) (fra det latinske verbet å kutte, caedere, caes-).[4] Historieverket Historia Augusta forslår tre alternative forklaringer: at den første Cæsar i slekten hadde en tykk krone med hår (latin caesaries); at han hadde skinnende grå øyne (latin oculis caesiis); eller at han hadde drept en elefant (caesaifønikisk) i kamp.[5][6] Cæsar fikk preget mynter med bilder av elefanter på, noe som antyder at han selv likte denne tolkningen av navnet sitt. Til tross for deres avstamning fra oldtiden hadde familien Julii Cæsares ingen større politisk innflytelse. Cæsars far, også kalt Gaius Julius Caesar, styrte den romerske provinsen Asia[7] mens derimot hans mor, Aurelia Cotta, kom fra fra Cottae-grenen av Aurelia-familien, en rik, innflytelsesrik familie.

Svært lite er nedtegnet om Cæsars barndom.[8] I år 85 f.Kr. døde Cæsars far brått,[9] og da ble den seksten år gamle Cæsar selv overhode for familien. Det påfølgende året ble han nominert til å bli den nye yppersteprest for guden Jupiter.[10] Ettersom den som innehadde denne posisjonen ikke bare måtte være patrisier, men også gift med en kvinne fra patrisierfamilie, brøt han sin forlovelse til en plebeiisk pike som han hadde vært sammen med siden barndommen, og giftet seg isteden med Lucius Cinnas datter Cornelia.[11]

Byste av Cæsar, i dag i Napoli.

Cæsars unge år kom i en urolig tid. Det var flere kriger gående fra år 91 f.Kr. til 82 f.Kr., skjønt fra 82 f.Kr. til 80 f.Kr. hadde diktatoren Lucius Cornelius Sulla utrensket Roma for sine politiske fiender. Cæsars tante på farssiden, Julia, hadde giftet seg med Gaius Marius, en fremragende general som sto bak flere reformer i den romerske hæren. Marius var også leder av popularene, en av fraksjonene i senatet. Mot slutten av Marius' liv, i 86 f.Kr., nådde de politiske stridighetene et høydepunkt, og spliden mellom ham og Lucius Cornelius Sulla førte til borgerkrig. Etter å ha bekjempet Romas fiende Mitridates i Anatolia kom Sulla tilbake og fikk seg selv utnevnt til diktator.[12] Sulla fikk hundrevis av sine politiske fiender drept eller forvist. Cæsar, som nevø av Gaius Marius og svigersønn av Cinna, ble også et forfulgt. Hans arv ble tatt fra ham, hans hustrus medgift, og hans presteembete, men Cæsar nektet å la seg skille fra Cornelia og måtte derfor gå dekning. Truslene mot hans liv ble fjernet ved at hans mors familie gikk i mellom, og på den siden fantes det støttespillere av Sulla, foruten også vestalinner. Sulla ga seg motvillig, og det er sagt at han hadde sett mange Marius'er i Cæsar.[8]

Cæsar forlot Roma og gikk inn i hæren hvor han vant den militære dekorasjonen borgerkransen, corona civica, for sin del i en betydningsfull beleiring. På et krigstokt til Bitynia nordvest i Anatolia mot Svartehavet for å gi støtte til kong Nikomedes' flåte ble han værende så lenge ved dennes hoff at hans motstandere i Roma begynte å spre rykter om en affære med kongen, noe Cæsar heftig benektet resten av livet.[13] Ironisk nok var det tapet av presteembetet som fikk ham til å søke en militær karriere: Jupiters yppersteprest kunne ikke røre en hest, sove tre netter utenfor sin egen seng eller en natt utenfor Roma, eller kaste øyne på en hær.[14] Da han fikk høre at Sulla var død i år 78 f.Kr. følte han seg trygg nok til å reise tilbake til Roma. Ved å være uten økonomisk midler etter hans arv var blitt konfiskert levde han i et beskjedent hus i Romas område for lavere klasser.[15] Isteden vendt han seg mot advokatvirksomhet hvor han ble kjent for sin framragende veltalenhet, fulgt av lidenskapelige fakter og en høy stemme, og en ubarmhjertig forfølgelse av tidligere guvernører beryktet for pengeutpressing og korrupsjon.

Cursus honorum[rediger | rediger kilde]

På veg tilbake til Roma ble han valgt som militær tribun, noe som ble hans første skritt mot en politisk karriere. Han ble valgt til kvestor i år 69 f.Kr.,[16] og løpet av det samme året ga han en gravtale for sin tante Julia, Laudatio Iuliae amitae. Hans hustru Cornelia døde også dette året i barselseng. Barnet var dødfødt.[17] Julias begravelse ble en politisk markering, ettersom Cæsar insisterte på at Marius' dødsmaske skulle bæres i prosesjonen. Dette var det første åpne angrepet på Sullas proskripsjoner. Etter hustruens gravferd, om våren eller tidlig på sommeren 69 f.Kr., dro Cæsar for å tjenestegjøre som kvestor i Spania.[18] Mens han var i Spania ble det sagt at han kom over en statue av Aleksander den store, og han innså da misfornøyd over hvor kort han selv var kommet i en alder hvor Aleksander allerede hadde verden for sine føtter. Da han reiste tilbake i 67 f.Kr.[19] giftet han seg med Pompeia, et barnebarn av Sulla, men som han senere skilte seg fra etter at hans mor hadde hevdet at hun hadde vært involvert i seksuell løssluppenhet..[20]

I år 65 f.Kr., da han ble valgt til aedil. Embetet innebar regulering av byggeprosjekter, trafikk, handel og andre sider av dagliglivet i byen. Det var også aedilens oppgave å sørge for at det ble avholdt leker i Circus Maximus. Disse lekene ble bare i liten grad finansiert av staten, og det var derfor aedilens oppgave å skaffe penger. Dette betydde enorme kostnader fra egen formue. Cæsars leker var storslagne; ved et tilfelle fikk han ledet Tiberen inn på arenaen for å vise scener fra sjølivet. Han ble derfor meget populær, men også meget pengelens. På slutten av embetsåret hadde han en gjeld på flere hundre talenter. Dette kunne satt en stopper for hans ambisjoner, ettersom han trengte penger for å bli valgt til høyere embeter.

Hans investering viste seg å være lønnsom, da han i 63 f.Kr. ble valgt til Pontifex Maximus, yppersteprest for den romerske statsreligionen, etter at forgjengeren Quintus Caecilius Metellus Pius døde. Hans motkandidater var to mektige senatorer. Det ble fremmet anklager om bestikkelser fra alle de tre sidene, men Cæsar vant overlegent til tross for sine motkandidatenes større erfaring og rang.[21] Dette betydde blant annet at han fikk et hus, Domus PublicaForum Romanum. Embetet innebar at han hadde ansvar for all romersk religionsutøvelse, og et spesielt ansvar for vestalinnene. Det betød også slutten på hans pengeproblemer. Selv om embetet ikke innebar høye nok inntekter til å betale gjelden, lå veien nå igjen åpen til å fortsette oppover på den politiske rangstigen. Dessuten var han i kraft av sitt embete mer eller mindre immun for krav fra kreditorene. Hans embetstid startet med en skandale. Hans kone var ansvarlig for organiseringen av festivalen for Bona Dea i desember, ettersom dette var en festival utelukkende for kvinner. Publius Clodius Pulcher klarte å komme seg inn på festivalen, utkledd som kvinne. Dette var helligbrøde, og Cæsar så seg nødt til å skille seg fra Pompeia. Selv om han ikke var sikker på om hun hadde noe skyld, uttalte han at «Cæsars kone, som resten av Cæsars familie, må være hevet over enhver mistanke».

Cicero fordømmer Catilina av Cesare Maccari.

Marcus Tullius Cicero, som var konsul, avslørte en konspirasjon for ta kontroll over republikken organisert av Lucius Sergius Catilina, en patrisisk aristokrat. De sammensvorne hadde planer om å styrte de valgte embetsmennene. Fem av Catilinas menn, alle fra prominente familier, ble dømt til døden uten forutgående rettssak. Dette var en skandale for romerne, og Cæsar var blant dem som protesterte mot dette bruddet på rettstradisjonen. Saken ble behandlet i Senatet, der Cato den yngre fikk trumfet gjennom at de skulle henrettes, – noe som skjedde samme dag. Flere senatorer anklaget Cæsar for å ha vært involvert i sammensvergelsen.[22] Cæsar hadde en dårlig dag også av andre grunner enn det politiske nederlaget; hans forhold til Servilia Caepionis ble offentlig kjent denne dagen. Det er usikkert om Cæsar hadde noen rolle i Catilinas konspirasjon, noe han ble beskyldt for. Mest sannsynlig er det at han dels virkelig så på mangelen på rettssak som en skandale, og dels at han så en mulighet til å knekke politiske motstandere uten at han hadde vært med på selve konspirasjonen. Tilsvarende ville han være et lett bytte for sine motstandere dersom de hadde kunnet knyttet ham til konspirasjonen. Selv om han sto på den tapende side og ble utsatt for alvorlige beskyldninger, fortsatte hans karriere riktig vei. Etter endt embetsperiode som praetor ble han i 61 f.Kr. guvernør i Hispania Ulterior igjen. Denne stillingen var svært innbringende, og han kunne betale ned mye av sin gjeld.

Cæsar vendte seg til Marcus Licinius Crassus, en av Romas rikeste menn. I motytelse for politisk støtte i Crassus' motstand mot Pompeius, betalte Crassus en del av Cæsars gjeld og fungerte som garantist for andre. Selv da, for å unngå å bli en privat borger og således bli åpen for rettforfølgelse sin gjeld, reiste Cæsar til den spanske provinsen før hans tid som pretor var avsluttet. I Spania beseiret han to lokale stammer og ble hyllet som imperator av sine soldater, reformerte loven for gjeld, og fullførte sin guvernørpost med ære.[23] Som imperator hadde Cæsar krav på et triumftog, men han ønsket også å bli valgt til romersk konsul, den fremste embetsverdigheten i republikken. Om han hadde feiret triumftoget måtte han ha forblitt soldat og stått utenfor byen inntil seremonien kunne bli foretatt, men for å stille til valg måtte han gi fra seg kommando og reise inn til Roma som privat borger. Han kunne ikke makte begge deler på den tiden som var tilgjengelig. Han ba senatet om tillatelse for å stille til valg in absentia, uten selv å være til stede, men Cato den yngre blokkerte forslaget. I valget mellom å komme til Roma i spissen for et triumftog eller stille til valg som konsul valgte Cæsar det siste.[24]

Konsul og militære felttog[rediger | rediger kilde]

Byste av Pompeius, i dag på Ny Carlsberg Glyphotek.
Byste av Crassus

I år 60 f.Kr. stilte Cæsar til valg som konsul av centurieforsamlingen for året 59 f.Kr. To andre kandidater stilte også, og det var et skittent valg. Selv Cato, med sitt omdømme som ubestikkelig, ble det sagt å han benyttet seg av bestikkelser for en av Cæsars motkandidater. Cæsar vant, sammen med Marcus Bibulus, medlem av optimatenes fraksjon og en personlig venn av Cato.[25]

På denne tiden kjempet den berømte generalen Gnaeus Pompeius Magnus (Pompeius den store) i Senatet for åkerland til sine veteraner. Han klarte ikke å få gjennom dette kravet. En annen som hadde problemer av lignende art var Marcus Licinius Crassus. Han var angivelig den rikeste mannen i Roma, men slet med å få en militær kommando mot Partherriket som han lenge hadde ønsket. Cæsar så at han kunne dra nytte av Pompeius' innflytelse og Crassus' rikdom. Cæsar var allerede i politisk gjeld til Crassus, men han gjorde også tilnærmelser til Pompeius. Crassus og Pompeius hadde vært motstandere i et tiår, men Cæsar forsøkte å forlike dem. Mellom de tre var det nok penger og politisk innflytelse til å kontrollere offentligheten. Denne uformelle alliansen, kjent som Det første triumvirat (tremannsstyre), ble sementert med ekteskapet mellom Pompeius og Cæsars datter Julia.[26] Cæsar giftet seg også på nytt, denne gangen med Calpurnia, som var datter av en annen mektig konsul.[27]

Cæsar foreslo også en lov for fordele offentlig landområder til de fattige, med militær makt om nødvendig, et forslag som ble støttet av Pompeius og Crassus, noe som gjorde triumviratet offentlig. Pompeius fylte Roma med soldater, og triumviratets motstandere ble skremt. Marcus Bibulus, som framstilte seg selv som gudfryktig, forsøkte å få erklært at varslene på himmelen var ugunstige og således hindre den nye loven, men han ble forvist fra forum av Cæsars bevæpnete støttespillere. Hans liktorer (livvakter) fikk deres fasces (seremonielle økser) brukket, to framstående magistrater som fulgte ham ble såret, og Bibulus fikk en bøtte med illeluktende avføring kastet over seg. I frykt for sitt liv trakk han seg tilbake til sitt hus for resten av året og hvor han tidvis sendte ut proklamasjoner om dårlige varsler. Disse forsøkene på å hindre Cæsars lovgivning viste seg å være forgjeves. Romerske satirikere har siden referert til året som «konsulatet til Julius og Cæsar».[28]

Da Cæsar først ble valgt forsøkte adelen å begrense hans framtidige makt ved å tildele skoger og beiteområder i Italia framfor i guvernørposten (prokonsol) i en provins ettersom hans militære plikt var over.[29] Med hjelp fra sine politiske allierte fikk Cæsar dette senere veltet overende, og ble isteden utpekt til å styre Gallia Cisalpina (dagens nordlige Italia) og Illyricum (sørøstlige Europa, på motsatt side av Adriaterhavet for Italia) og senere også med Gallia Narbonensis (dagens sørlige Frankrike) med fire legioner. Perioden for hans guvernørstyre ble fastsatt til fire år, og således hans fritakelse for juridisk rettsforfølgelse. Det vanlige var kun ett år.[30] Da hans guvernørtid ble avsluttet unngikk Cæsar så vidt søksmål for uregelmessigheter under hans tid i tjenesten, og dro raskt tilbake til sin provins.[31]

Gallerkrigen[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Gallerkrigen
Kart som viser Cæsars felttog i Gallia

Cæsar var fortsatt i dyp gjeld, og det var ingen penger å tjene på å være guvernør, enten det var ved pengeutpressing[32] eller ved militære eventyr. Å bli prokonsulær for romerske provinser var en vanlig måte å belønne tidligere konsuler; slike provinser kunne være svært innbringende. Men mens mange nøyde seg med å la andre samle inntekter fra provinsen, gikk Cæsar aktivt inn. Cæsar hadde fire legioner under sin kommando. To av hans provinser grenset mot uerobret land, og deler av Gallia var kjent for å være ustabile og usikre. En del av Romas galliske allierte hadde blitt beseiret av deres rivaler og med hjelp fra germanske stammer. Romerne fryktet at disse stammene lå forberedelse til utvandre sørover, nærmere Italia, og at de var krigersk innstilt. Cæsar fikk skaffet ytterligere to legioner og beseiret disse stammene.[33]

En denarius, som fremstiller en galler som er tatt til fange

I 58 f.Kr. startet han gallerkrigen, som skulle vare til 49 f.Kr.. I løpet av denne tiden ble hele Gallia og deler av Germania underlagt Roma. Som svar på Cæsars tidligere aktiviteter hadde stammene i nordøst begynt bevæpne seg. Cæsar behandlet det som en aggressiv handling, og etter et ikke avgjørende sammenstøt mot de forente stammene, erobret han stammene stykkevis. Han beseiret helveterne i 58 f.Kr., det belgiske forbundet og nerverne i 57 f.Kr. og veneterne i 56 f.Kr.. I mellomtiden hadde en av hans legioner begynt erobringen av stammene lengst nord, rett overfor Britannia.[34] Erobringen i nord var snart fullført med kun lommer av motstand igjen.[35] Våren 56 f.Kr. holdt triumviratet en sammenkomst da Roma var i opprør. Møtet fornyet sammenslutningen, og Pompeius og Crassus sto fast ved sine bånd til Cæsar, og utvidet hans periode som prokonsul med fem år. Dette var det første triumvirats siste handling.[36] Cæsar hadde nå en sikker base som han kunne forberede en invasjon av Britannia.

I 55 f.Kr. hadde Cæsar slått tilbake et fiendtlig streiftog i Gallia av to germanske stammer, og fulgt opp med å bygge en bro over elven Rhinen, og gjorde en maktdemonstrasjon på germansk område før han trakk seg tilbake og rev ned broen. Senere denne sommeren, etter å ha underkastet ytterligere to andre stammer, krysset han den engelske kanal den 25. august 55 f.Kr. og gjorde landgang i Britannia. Han hevdet at britonerne hadde støttet en av hans fiender forrige år. Hans etterretning om Britannia var svak, og selv om han hadde skaffet seg fotfeste ved kysten kunne han ikke avansere videre, og trakk seg tilbake til Gallia for vinteren.[37]

Den romerske republikk i år 40 f.Kr. etter Cæsars erobringer.

Han invaderte Britannia på nytt året etter, bedre forberedt og med en større hærstyrke, og oppnådde mer. Han avansert mot innlandet og etablerte noen få allianser. Imidlertid hadde en dårlig innhøsting ført til omfattende opprør i Gallia, og det tvang Cæsar å forlate Britannia for andre og siste gang.[38]

Mens Cæsar var Britannia hadde hans datter Julia, hustru av Pompeius, død i barsel. Cæsar forsøkte å sikre seg Pompeius' støtte på nytt ved å tilby ham sin grandniese i ekteskap, men Pompeius avslo. I 53 f.Kr. ble Crassus drept i en feilslått invasjon i øst. Roma sto på kanten av borgerkrig. Pompeius ble utnevnt som enekonsul som et grep i nødssituasjonen, og han giftet seg med Cornelia Metella, datter av Metellus Scipio, en bitter politisk motstander av Cæsar. Triumviratet var da dødt.[39]

I 52 f.Kr. oppsto det et større opprør i Gallia, ledet av Vercingetorix, som greide å forene alle de gallisk stammene. Han viste seg å være en verdig motstander for Cæsar. Han beseiret Cæsar i flere trefninger, men Cæsars beleiringsmaskiner i slaget ved Alesia klarte til sist å tvinge Vercingetorix til å overgi seg.[40] Til tross for spredte utbrudd av krigføring det påfølgende året,[41] var Gallia blitt effektivt og nådeløst erobret. Plutark hevdet at hæren hadde kjempet mot tre millioner menn i løpet av gallerkrigen, og av dem hadde 1 million blitt drept, og ytterligere 1 million ble gjort til slaver. Romerne underkastet 300 stammer og ødela 800 byer.[42] Det er imidlertid vanskeligheter i finne et mer nøyaktig antall. Cæsars egen propagandistiske redegjørelser og den vanlige overdrivelsen av antall i oldtidens tekster. Plutarks antall er mest sannsynlig altfor høyt. Det står likevel igjen at erobringen av Gallia var det største militære framstøt siden Aleksander den stores felttog. Til tross for alt dette var Cæsar upopulær blant sine likemenn. Særlig den konservative fraksjonen var skeptisk og mistenkte ham alltid for å ønske å la seg utrope til konge.

Borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Cæsars borgerkrig
Slagformasjon ved Farsalos mellom Cæsar (sort) og Pompeius (rødt) i august 48 f.Kr. hvor sistnevnte ble avgjørende beseiret.

I år 51 f.Kr. gikk det mot slutten for Cæsars tilmålte periode i Gallia. Triumviratet var over, og Pompeius og Cæsar hadde ikke lenger et godt forhold. Cæsars familie hadde også skrumpet inn. Moren hans var også død. Clodus, som Cæsar hadde gjort til folketribun, var blitt drept i et slagsmål. Året etter beordret senatet, ledet av Pompeius, Cæsar til å oppløse sin hær og komme tilbake til Roma da hans guvernørperiode var omme.[43] Cæsar fryktet at han ville bli tiltalt om han kom tilbake til Roma uten den immunitet han hadde som magistrat. Pompeius anklaget Cæsar for utilbørlig, respektstridig oppførsel og forræderi. I januar 49 f.Kr. krysset Cæsar elven Rubicon, den tradisjonelle grensen mot det romerske territoriet i Italia, med en legion og utløste borgerkrig. Da han gikk over elven skal Cæsar, ifølge Plutark og Suetonius, ha uttalt på gresk et sitat fra den greske dramatikeren Menandros, «terningen er kastet» (ofte sitert alea jacta est på latin).[44] Den senere Desiderius Erasmus har imidlertid hevdet at en mer presis oversettelse av det greske imperativ ville ha vært alea icta esto, «la terningen bli kastet».[45]

Pompeius og de fleste i senatet flyktet sørover da de ikke hadde større tiltro til Pompeius' nylig sammensatte tropper. Til tross for at han hadde langt flere soldater enn Cæsars, som kun hadde med seg 13. legion, ville Pompeius ikke gå i kamp. Cæsar forfulgte Pompeius i håp om å ta ham til fange før hans soldater slapp unna, men byttet glapp for ham.[46] Cæsar besluttet da å dra til Spania og etterlot Italia under kontroll av Marcus Antonius, en fjern slektning av ham. Cæsar gjorde en forbausende marsj på kun 27 dager til Spania og beseiret der Pompeius' løytnanter. Han dro deretter rett østover for å utfordre Pompeius i Hellas hvor han i juli 48 f.Kr. i slaget ved Dyrrhachium med nød og neppe unngikk et katastrofalt nederlag. Sammen med Marcus Antonius beseiret han likevel Pompeius helt og holdent i slaget ved Farsalos i nordlige Hellas 9. august 48 f.Kr. i noe som ble et usedvanlig kortvarig slag.[47]

Cæsar gir Kleopatra hennes trone, maleri av Pietro da Cortona (1596–1669).

I Roma ble Cæsar utpekt til diktator,[48] sammen med Marcus Antonius som sin magister equitum, «herre over hestene», det vil si som sin nestkommanderende. Cæsar lot seg velge som konsul for annen gang under eget overoppsyn, og deretter, etter elleve dager, gikk han av som diktator.[48][49] Cæsar forfulgte deretter Pompeius til Egypt hvor Pompeius etter kort tid ble myrdet[50] og Cæsar selv ble involvert i en egyptisk borgerkrig mellom barnefaraoen og hans søster, hustru, og dronning Kleopatra. Kanskje som et resultat av faraos rolle i drapet på Pompeius, gikk Cæsar inn og støttet Kleopatra. Det heter at han gråt da han fikk se Pompeius' hode[51] som farao overrakte ham som gave. Han beseiret faraos styrker i 47 f.Kr. og innsatte Kleopatra som dronning og hersker av Egypt.

Marmorhode av Kleopatra fra 30-40 f.Kr., Altes Museum Berlin

Cæsar og Kleopatra feiret seieren med en triumfseilas på Nilen våren 47 f.Kr. Den kongelige lystbåten ble fulgt av 400 andre skip, og Cæsar ble fikk erfare den luksuriøse og overdådige levemåten til de egyptiske faraoene. Han giftet seg aldri med Kleopatra ettersom romersk lov kun anerkjente ekteskap mellom to romerske borgere, men han fortsatte sitt intime forhold til den egyptiske dronningen gjennom hele sitt siste ekteskap, altså i 14 år. I romerske øyne utgjorde ikke forholdet utroskap, til tross for at det muligens resulterte i en sønn, Caesarion. Kleopatra besøkte Roma flere ganger, bodde da i Cæsars villa rett utenfor Roma ved elven Tibern.

På slutten av 48 f.Kr. ble Cæsar igjen utpekt til diktator, men kun for ett år.[49] Etterå ha tilbrakt de første månedene av 47 f.Kr. i Egypt dro han til Midtøsten og videre nordover til Svartehavet hvor han angrep kongen av Pontos. Hans seier var så rask og ødeleggende at han hånte Pompeius' tidligere seire over slike ynkelige motstandere.[52] Deretter dro han tilbake til Afrika for å ta et oppgjør med Pompeius' tidligere støttespillere fra senatet. Han fikk raskt en betydelig seier i 46 f.Kr. over Cato den yngre, som deretter begikk selvmord.[53] Etter denne seieren ble Cæsar igjen utpekt til diktator, og da for ti år.[54] Likevel greide Pompeius' sønner å slippe unna og rømte til Spania. Cæsar fulgte nådeløst etter og beseiret de siste levningene av opposisjonen i slaget ved Munda i mars 45 f.Kr.[55] I løpet av denne tiden ble Cæsar valgt til sin tredje og fjerde periode som konsul i 46 f.Kr. og 45 f.Kr. (den siste gangen uten en kollega).

Diktatur og attentat[rediger | rediger kilde]

Byste av Julius Cæsar i marmor, Château de Versailles.

Mens Cæsar fortsatt drev krig i Spania, begynte senatet å gi ham æresbevisninger. Cæsar hadde ikke gitt proskripsjon til sine fiender, men isteden benådet dem alle, og det var ingen alvorlig motstand mot ham. Storslåtte leker og feiringer ble holdt i april for å ære Cæsars seier ved Munda. Plutark skrev at mange romere fant triumftoget etter Cæsars seier smakløst da de beseirede i borgerkrigen ikke hadde vært utlendinger, men andre romerske borgere. .[56] Da Cæsar kom tilbake til Italia i september 45 f.Kr. utferdiget han sitt testamente der han utpekte sin grandnevø Gaius Octavius som sin arving til alt, inkludert navnet Cæsar. Han skrev også at om Octavius døde før han selv, skulle Marcus Junius Brutus være den neste i arvefølgen.

I løpet av sin tidlige karriere hadde Cæsar sett hvor kaotisk og svak den romerske republikk hadde blitt. Det republikanske maskineriet hadde brutt sammen under vekten av imperialismens, sentralstyret hadde mistet makt, provinsene var blitt omformet til uavhengige fyrstedømmer under absolutt kontroll av guvernørene, og hæren hadde erstattet konstitusjonen som middel til å få utført politiske mål. Med en svak sentralmakt hadde den politiske korrupsjonen kommet ut av kontroll, og status quo var blitt opprettholdt av et korrupt aristokrati som ikke ønsket endringer i et system som hadde gjort dem rike.

I tiden mellom kryssingan av elven Rubicon i 49 f.Kr. og sin død i 44 f.Kr. hadde Cæsar etablert en ny forfatning som hadde til hensikt å oppnå tre adskilte mål.[57] For det første ønsket han å undertrykke all væpnet motstand i provinsene, og slik gjenopprette ordenen i riket. For det andre ønsket han å skape en sterk sentralmakt i Roma. Og for det tredje ønsket han å knytte riket sammen til en enkelt sammenhengende enhet.[57] Det første målet ble oppnådd da Cæsar beseiret Pompeius og hans tilhengere.[57] For å oppnå de to neste målene måtte han øke sin egen makt og sørge for at han hadde full kontroll over maktapparatet,[58] og dette oppnådde han ved å øke sin egen autoritet, særlig over Romas andre politiske institusjoner. Til sist fikk han utført en rekke politiske reformer for å håndtere en rekke saker som lenge hadde vært oversett, den viktigste var reformeringen av kalendersystemet. Han innførte den julianske kalender i år 46 f.Kr. Reformen bygget på solåret framfor måneåret og er fortsatt grunnlaget for den kalender som vi har i dag. Måneden juli ble oppkalt etter ham og bærer hans navn den dag i dag.

Diktator[rediger | rediger kilde]

Statue av Cæsar i Forum Romanum i Roma.

Da Cæsar kom tilbake til Roma, skjenket senatet ham et triumftog for hans seiere, etter alt å dømme for over Gallia, Egypt, Pharnakes og Juba, framfor over hans romerske motstandere. Ikke alt gikk Cæsars veg. Da Arsinoe IV, Egypts tidligere dronning, ble ført fram i lenker i triumftoget, måtte de som fulgte prosesjonen, beundre hennes verdige holdning og folk ble beveget til å føle medlidenhet med henne.[59] Det ble feiret med leker som involverte hele 400 løver og med gladiatorkamper. Et simulert sjøslag ble holdt i et basseng ved Campus Martius.[60] Også ved Circus Maximus ble to hærer bestående av krigsfanger, hver på 2000 mann, 200 hester og 20 elefanter, tvunget til å kjempe til døden. På nytt var det enkelte av tilskuerne som klagde, denne gangen mot Cæsars ødsle overdrivelser. Et opprør brøt ut, og ble først stoppet da Cæsar fikk to av opprørerne korsfestet av prestene ved Campus Martius.[60]

Byste av Marcus Antonius.

Da triumfen var over, satte Cæsar i gang med sine lovendringer.[60] Han fikk slått fast at jurymedlemmer kun bare komme fra senatet eller fra lavadelen equites. Deretter vedtok han en lov som begrenset kjøp av bestemte luksusartikler. Etter dette vedtok han en lov som belønnet familier som fikk mange barn, slik at befolkningen i Italia skulle øke. Deretter en lov som forbød alt laugsvesen, unntatt laugene som var grunnlagt i oldtiden, ettersom mange laug var forfatningfiendtlige politiske grupperinger. Han fikk innført en egen lov som begrenset perioden som guvernører kunne inneha sin posisjon. Han fikk også endret gjeldsloven, noe som i seg selv fjernet rundt en fjerdedel av all gjeld.[60] Cæsars forum med dets tempel for Venus Genetrix ble bygget sammen med mange andre offentlige bygg. Cæsar regulerte også tett kjøpet av statssubsidiert korn og sørget for at bare et fast, begrenset antall mennesker mottok dette kornet. Dette skjedde etter at han hadde fått gjennomført en folketelling. De som mottok korn, ble ført inn i et eget register.[61] Fra år 47 til 44 f.Kr. gjorde han planer for omfordele landområder til rundt 15 000 av sine veteraner.[62] Den viktigste endringen, og den varigste, var kanskje likevel den allerede nevnte kalenderen. Kalenderen på hans tid var regulert av månens bevegelser, og det hadde ført til stor urorden. Cæsar erstattet denne kalenderen med den egyptiske kalenderen som ble regulert av solen. Han satte årets lengde til 365,25 dager ved å legge til en innskutt dag (skuddårsdag) ved slutten av februar hvert fjerde år.[63] For å justere kalenderen etter årstidene fikk han lagt til tre ekstra måneder som ble lagt til år 46 f.Kr. (den ordinære kaldenderen endte med februar, og to ekstra måneder etter november). Således begynte den juliansk kalender, oppkalt etter ham selv, den 1. januar 45 f.Kr.[63] Denne kalender er bortimot identisk med den nåværende vestlige kalender.

Kort tid før han ble myrdet, gjennomførte Cæsar ytterligere noen reformer. Han etablerte en politistyrke, utpekte embetsmenn som utførte hans landreformer, og beordret at Kartago skulle gjenoppbygges. Det samme var tilfellet med Korint i Hellas som var blitt ødelagt av romerne under beleiringen i 146 f.Kr., men Cæsar fikk den greske byen grunnlagt på nytt som Colonia laus Iulia Corinthiensis. Han utvidet også de latinske rettighetene over hele den romerske verden, og avskaffet skattesystemet og vendte tilbake til den tidligere utgaven som tillot at byene samlet inn skatt når de hadde behov for det, framfor at det var behov for romerske mellommenn. Mordet på Cæsar forhindret ytterligere og større planer. Han ønsket blant annet å bygge et enestående tempel for krigsguden Mars, et stort teater og et bibliotek på størrelse med biblioteket i Alexandria.[60] Han ønsket også å omforme Ostia Antica (nær dagens by Ostia) til en betydelig havn, og anlegge en kanal gjennom Korinteidet[64] Militært ønsket han å erobre Dakia, Partia, og hevne tapet ved Carrhae i 53 f.Kr. Av den grunn hadde han anordnet en massiv mobilisering. Kort tid før han ble myrdet hadde senatet navngitt ham som censor på livstid og som «Far av Fedrelandet», og måneden til Quintilis ble omdøpt til juli for hans ære. Han ble gitt ytterligere æresbevisninger som senere ble benyttet for å rettferdiggjøre mordet på ham som en tilstrebet guddommelig monark; mynter ble preget som hadde hans bilde og hans statue ble plassert ved siden av de romerske konger. Han ble gitt en gullstol i sentatshuset, gitt tillatelse til å bære en triumfdress når han så måtte ønske det, og ble tilbudt en form for delvis offisiell eller populær kult hvor Marcus Antonius var yppersteprest.[60]

Politiske reformer[rediger | rediger kilde]

Denarius (42 f.Kr.) myntet av Cassius Longinus og Publius Cornelius Lentulus Spinther, avbildning av det kronede hodet til gudinnen Libertas (Frihet) og på motsatt side en offermugge og lituus, fra det militære myntverksted i Smyrna.

Historien om Cæsars politiske utnevnelser er kompleks og usikker. Cæsar holdt både posisjonen som romersk diktator og tribunatet, men skiftet mellom konsul og prokunsul. Hans makt innenfor staten synes å ha støttet seg på disse embetsverdighetene.[58] Han ble først utpekt til diktator i 49 f.Kr., muligens for å ha forsete ved valgene, men gikk av som diktator i løpet av elleve dager. I 48 f.Kr. lot seg utpeke til diktator på nytt, men denne gangen for en ubegrenset tid, og i 46 f.Kr. ble han utnevnt til diktator for en tiårsperiode. I februar 44 f.Kr., en måned før han ble myrdet, ble han utpekt til diktator på livstid.

Under Cæsar ble en betydelig andel autoritet gitt til hans løytnanter, hovedsakelig ettersom Cæsar ofte ikke var til stede i Italia.[65] I oktober 45 f.Kr. hadde gitt fra seg posisjonen som enekonsul, og lettet valget for to etterfølgere ettersom konstitusjonen ikke anerkjente en enkelt konsul uten en kollega.[66] I 48 f.Kr. ble Cæsar gitt endelige tribunal makt,[67] noe som gjorde hans person ukrenkelig og sakrosankt, og tillot ham å gi veto overfor senatet,[67] skjønt ved minst en anledning forsøkte senatet å blokkere ham. De forulempende tribunater i dette tilfellet ble ført fram for senatet og fratatt deres posisjoner.[67] Det var ikke første gangen hvor Cæsar hadde forbrutt seg mot en tribuns ukrenkelighet. Etter at han først gang marsjert inn i Roma i 49 f.Kr. hadde han med tvang åpnet skattekisten til tross for det segl som var blitt satt på av en tribun. Etter anklager om forræderi mot to obstruktive tribuner hadde Cæsar, kanskje ikke overraskende, ikke møtt ytterligere opposisjon fra andre medlemmer av folketribunene.[67]

I 46 f.Kr. hadde Cæsar gitt seg selv tittelen «Prefekt av moralen», noe som var en posisjon som var nytt kun i navnet, da dens makt var identisk til de romerske censorer.[67] Således kunne han også ha makten til censorene mens han teknisk sett ikke underla seg den samme undersøkelse som de ordinære censorer måtte, og han benyttet seg av denne makten til å fylle senatet med sine egne partifeller. Han satte også presedens, som hans keiserlige etterfølgere kom til å følge, av å kreve at senatet ga ham ulike titler og æresbevisninger. Han var for eksempel gitt tittelen «Far av Fedrelandet» og «imperator».[65] Mynter fikk hans bilde og han ble gitt retten til å snakke først ved senatsmøter.[65] Cæsar økte deretter antallet magistrater som ble valgt hvert år, noe som førte til at en stor andel av magistratene var uten erfaring i senatet, samtidig som det også gjorde det mulig for ham å belønne sine egne tilhengere.[66] Han tok også skritt til å forvandle Italia til en provins blant andre provinser og samtidig knytte andre provinser tettere til riket. Det adresserte et underliggende problem som hadde ført til forbundsfellekrigen noen tiår tidligere hvor enkeltindivider utenfor Roma og Italia ikke ble betraktet som «romer», og således ikke gitt fullt romersk borgerskap med tilhørende rettigheter. Denne prosessen som smidde hele Romerriket til en tett sammenhengende helhet framfor å være et nettverk av ulike fyrstedømmer. Denne prosessen ble fullført av Cæsars etterfølger, keiser Augustus.

Da Cæsar kom tilbake til Roma i 47 f.Kr. hadde senatets rekker blitt alvorlig utvannet og han benyttet sin makt som sensor for å utpeke nye senatorer, noe som til sist økte antallet av medlemmer av senatet til 900.[66] Alle utnevnelsene var hans egne håndplukkede støttespillere, noe som minsket senatsaristokratiets prestisje og gjorde senatet i økende grad fiendtlig innstilt.[68] For å minimalisere risikoen at en annen general kunne forsøke å utfordre ham, sørget Cæsar for en lov som begrenset guvernørenes periode. Mot slutten av sitt liv begynte Cæsar å forberede en krig mot det partiske riket. Ettersom hans fravær fra Roma kunne begrense hans mulighet til å installere egne konsuler fremmet han en lov som tillot ham å utpeke alle magistrater i 43 f.Kr. og alle konsuler og tribuner i 42 f.Kr.[66] Det omformet effektivt magistratene fra å være folkets representanter til å være diktatorens representanter.[66]

Cæsars død[rediger | rediger kilde]

Mordet på Cæsar framstilt av Vincenzo Camuccini i et romantisk maleri fra 1798.

De fleste av antikkens historikere vil ha det til at Cæsars maktarroganse var det som fikk hans motstandere til å planlegge en sammensvergelse. Gaius Cassius, en politiker og hærmann, følte misnøye med styret. Han fikk med seg mange høytstående menn på sammensvergelsen. Blant dem kan nevnes Trebonius, en våpenbror som var sjalu på Cæsar. Han fikk også med seg Decimus Brutus som hadde vært trofast mot Cæsar i mange år. Mest omtalt av dem som ble med på sammensvergelsen, blir imidlertid Marcus Junius Brutus, som stod Cæsar nær. Cæsar hadde utnevnt både ham og og Cassius til pretorer. Marcus Brutus hadde fått ansvaret for Gallia Cisalpina. Han nøt etter alt å dømme stor gunst, og noen mente endog at Cæsar hadde sett ham ut som sin etterfølger.

I februar 44 f.Kr. ble Cæsar utnevnt til diktator på livstid. Dette førte til at motstanderne ble enda ivrigere på å få ham ryddet av veien. Cæsar ville, sa han, dra direkte til Partia og krige mer for å utvide riket. Han ønsket å flytte grensen til Donau. Han ville dra 19. mars og skulle være borte i to år, så de sammensvorne måtte skynde seg.

Det fortelles mange historier om omstendighetene omkring mordet. Spåmenn skal ha advart Cæsar mot 15. mars. Dessuten skal han ha visst at det var noe farlig på gang. Likevel var han dristig nok til ikke å gjøre mye for å beskytte seg. Han hadde til og med avsatt livgarden sin. Det fortelles at natten til 15. mars skal Calpurnia hatt en merkelig drøm. Det skal også ha vært et voldsomt uvær ute.

Dagen etter bad Calpurnia ham om ikke å dra til Senatet. Han utsatte derfor møtet. Men de sammensvorne fikk høre det. Decimus Brutus kom og fikk ham til å ombestemme seg. Han la så i vei til Senatet fulgt av en gruppe personer. En greker ved navn Artemidoros traff ham på veien og gav ham en lapp hvor det stod om sammensvergelsen. Men Cæsar hadde ikke tid til å lese den.

Cæsar gikk inn i Senatet. Da gikk signalet om at de sammensvorne skulle gå til handling. De samlet seg rundt ham med kniver og begynte å stikke ham. En som het Casca, stakk først. Cæsar skal ha sagt: «Hva? Dette er en oppstand!» Han stakk etter Casca med en penn. Cæsar prøvde å beskytte seg, men han ble stukket mange ganger. Så skal også Marcus Brutus ha stukket ham med en kniv i magen. Det fortelles mye om hva Cæsar skal ha sagt, hvis han i det hele tatt sa noe.[69][70] Noen sier at han sa Et tu Brute, som betyr «Du også Brutus?» Andre sier at han sa Et tu fili mi, som betyr «Du også min sønn?» Noen sier også at han sa på gresk: Kai sy teknon, som betyr «Du også mitt barn?» Cæsar drog togaen om seg og dekket til ansiktet. Etter å ha blitt stukket tjuetre ganger falt han om.[71]

Hos Suetonius kan man lese at Cæsar ble liggende en tid før tre slaver førte ham hjem. Cæsars legeme ble dessuten undersøkt av legen Antistius. Han fikk så en storslått begravelse hvor musikere og soldater deltok i stor stil. Hans testamente ble lest opp i huset til Marcus Antonius, og da kom det frem at særlig tre grandnevøer var begunstiget. En av dem var Gaius Octavius (den senere keiser Augustus) som Cæsar adopterte, og derved gjorde til sin arving.

Ettervirkningen av mordet[rediger | rediger kilde]

Cæsars fetter, Marcus Antonius, byste sett i profil.
Byste av den unge Octavian, Cæsars grandnevø og adoptivsønn.

Det uforutsett resultatet av mordet var at Cæsars død framskyndet slutten på den romerske republikk.[72] De romerske mellom- og nedre klasser, hvor Cæsar var meget populær og hadde vært det siden før Gallia, ble rasende over at en liten gruppe aristokrater hadde drept deres forkjemper. Antonius, som selv hadde drevet vekk fra Cæsar, dro fordel av sorgen og raseriet til Romas folkemengde og han truet med å slippe mobben løs på optimatene. kanskje med den hensikt å selv ta kontroll over Roma. Imidlertid til hans egen overraskelse hadde Cæsar navngitt sitt grandnevø Gaius Octavian som sin enearving, testamenterte ham sitt særdeles potente Cæsar-navn og gjorde ham til en av de rikeste borgerne i republikken.[73]

Menneskemengden ved gravferden kokte over, og kastet tørre kviser, møbler og selv klær på Cæsars gravbål, slik at flammene flammet opp og ut av kontroll og ødela Forum. Mobben angrep deretter husene til Brutus og Cassius og de ble slått tilbake kun med de største vanskeligheter, i seg selv begynnelsen på liberatorernes krig, og således oppfylte i det minste deler av Antonius' trusler mot aristokratiet.[74] Antonius greide imidlertid ikke å forutse den endelige utgangen av de neste borgerkrigene, særlig angående Cæsars adopterte arving. Octavian var kun 18 år da Cæsar døde, men viste seg å ha betydelig politiske evner, og mens Antonius tok seg av Decimus Brutus i den første runden med borgerkrig, kunne Octavian på egen hånd konsolidere sin i utgangspunktet spinkle posisjon. For å bekjempe Brutus og Cassius, som hadde samlet en meget stor hær i Hellas, trengte Antonius soldater, penger fra Cæsars krigskister, og legitimiteten som Cæsars navn kunne skaffe ham. Med vedtaket av lex Titia den 27. november 43 f.Kr.[75] ble det andre triumvirat offisielt dannet, og besto av Antonius, Octavian og Cæsars trofaste kavalerikommandant Lepidus.[76] Det formelt guddommeliggjorde Cæsar som Divus Iulius i 42 f.Kr. og Cæsar Octavian ble således Divi filius («Sønn av en gud»).[77] Ettersom det var Cæsars mildhet som hadde ført til at han ble myrdet, brakte det andre triumvirat tilbake praksisen med proskripsjon, noe som hadde vært forlatt siden Sulla.[78] Det lovfestet forordningen av drapet på et stort antall motstandere for å kunne sikre finansiering av de 45 legioner som ble benyttet i den andre borgerkrigen mot Brutus og Cassius.[79] Antonius og Octavius beseiret dem i slaget ved Filippi i nordlige Hellas.

Etterpå giftet Marcus Antonius seg med Cæsars elskerinne Kleopatra med den hensikt å benytte seg av det enestående rike Egypt som sin base for å dominere Roma. En tredje borgerkrig brøt ut mellom Octavian på den ene siden og Antonius og Kleopatra på den andre siden. Dette ble den endelige krigen som kulminerte i at Antonius og Kleopatra led nederlag i slaget ved Actium den 2. september 31 f.Kr.. Med dette resultat fikk Octavian eneveldig makt og ble den første romerske keiser under navnet Cæsar Augustus, et navn som opphevet ham til statusen av en guddom.[80]

Julius Cæsar hadde vært i forberedelse på å invadere Partia, Kaukasus og Skytia, og deretter marsjere tilbake til Germania over østlige Europa. Disse planene ble forhindret av mordet på ham.[81] Hans etterfølgere forsøkte å erobre Partia og Germania, men uten varig resultater.

Julius Cæsar var den første historiske romer som offisielt ble guddommeliggjort. Han ble etter sin død gitt tittelen Divus Iulius eller Divus Julius (den guddommelige Julius eller den gudeopptatte Julius) ved en bestemmelse av det romerske senat den 1. januar 42 f.Kr. Selv om hans tempel ikke ble dedikert før etter hans død, kan han ha mottatt sine guddommelige æresbevisninger i løpet av sitt liv,[82] og kort tid før han ble myrdet. Marcus Antonius hadde blitt utpekt som hans flamen (prest).[83] Både Octavian og Marcus Antonius fremmet kulten Divus Iulius. Etter at Antonius var død, tok Octavian som den adopterte sønnen til Cæsar tittelen Divi Filius («sønn av en gud»).

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Helse og fysisk framtoning[rediger | rediger kilde]

Statue av Cæsar, av Nicolas Coustou (1658–1733)

Basert på bemerkninger fra Plutark,[84] er det tidvis antatt at Cæsar kunne ha hatt lidelsen epilepsi (fallesyke). Moderne forskning er «skarpt delt» i dette, og en del forskere mener han var plaget av malaria, særlig i løpet av Sulla-proskripsjonene på 80-tallet.[85] Til tross for den vanlige oppfatningen av at Cæsar led av epilepsi, har flere spesialister i hodepinemedisin ment at en mer nøyaktig diagnose kunne være hodepine av typen migrene.[86]

Cæsar hadde fire dokumenterte episoder av hva som kan ha vært en kompleks begrenset form for slagtilfelle. Han kan i tillegg ha hatt absens i sin ungdom og som er sykdom som forekommer ved visse typer epilepsi, særskilt i barneårene. De tidligste nedtegnelsene av disse ble gjort av biografen Suetonius, som selv ble født etter at Cæsar var død. Påstand om epilepsi er tatt med av en del medisinske historikere ved en påstand om hypoglykemi, en tilstand hvor blodsukkeret er for lavt, noe som kan føre til epileptiske anfall.[87][88][89]

I 2003 publiserte psykiateren Harbour F. Hodder hva han kalte for sin «Cæsars kompleks-teori» og hvor han argumenterte at Cæsar led av tinninglobsepilepsi, en form av epilepsi som er knyttet til tinninglapp, og symptomer på svekkelse som var en faktor for Cæsars beviste beslutning om å oppgi sin personlig trygghet i de dagene som førte fram til mordet.[90]

En tekstlinje fra William Shakespeare har tidvis blitt tatt som et tegn på at Cæsar var døv på det ene øret: Come on my right hand, for this ear is deaf.[91] Men det er ingen klassiske kilder som nevner hørselsskade i forbindelse med Cæsar. Den engelske dramatikeren kan ha gjort en metaforisk bruk av et avsnitt hos Plutark som ikke referer til døvhet i det hele tatt, men heller til en håndbevegelse som Aleksander av Makedonia på sedvanligvis gjorde. Ved å dekke til sitt øre indikerte Aleksander at han vendt sin oppmerksomhet fra en beskyldning til å kunne høre forsvaret.[92]

Den romerske historikeren Suetonius beskrev Cæsar som «høy av vekst med en lys hudfarge, velskapte lemmer, et noe fullt ansikt og skarpe sorte øyne.»[93]

Navn og familie[rediger | rediger kilde]

Ved å benytte seg av det latinske alfabet slik det eksisterte på Cæsars tid (det vil si uten små bokstaver, «J», eller «U»), ville Cæsars navn ha blitt gjengitt «GAIVS IVLIVS CAESAR»; formen «CAIVS» er også dokumentert, bruken av eldre romersk representasjon av G for C: det er en antikk form av den mer vanlige «GAIVS». Den vanlige forkortelse var, og det er ikke arkaisk, «C. IVLIVS CAESAR». Bokstaven «Æ» er en ligatur som er ofte benyttet i latinske inskripsjoner for å spare plass, og er ikke mer enn bokstavene «ae». Ettersom bokstaven «æ» finnes på norsk er det derfor korrekt å skrive «Caesar» som «Cæsar». I klassisk latin ble navnet uttalt [ˈɡaːjus ˈjuːljus ˈkajsar], hvor «C» ble utalt som en skarp K.

I tiden under den sene romerske republikk ble mange historiske skrifter ble skrevet på gresk, et språk som de fleste utdannede romere studerte. Unge og rike romerske gutter hadde ofte greske slaver som lærere og tidvis ble de også sendt til Athen for høyere utdanning, noe som var tilfellet for Cæsars morder Brutus. På gresk i Cæsars tid vil hans navn ha blitt skrevet Καίσαρ, noe som reflekterte samtidens uttale. På vulgærlatin er den foniske lukkelyd /k/ før fremre vokal begynner grunnet palatalisering, og dermed uttalt som en affrikat – derav gjengivelse som [ˈtʃeːsar] på italiensk og [ˈtseːsar] på tysk uttale av latin, derav også at navnet har gitt tittelen tsar. Med utviklingen av de romanske språkene, affrikatet [ts] ble en frikativ (hemmelyd) [s] (derav [ˈseːsar]) i mange regionale uttaler, inkludert fransk, fra hvor moderne engelsk uttale er avledet. Den opprinnelige /k/ er muligens bevart i norrøn mytologi hvor han er manifestert som den legendariske kong Kjår (norrønt Kjárr).[94] Det er derimot flere figurer i norrøn mytologi med skarp K-lyd i første stavelse, slik at denne konstruerte forbindelsen tilbake til den romerske generalen er ikke like overbevisende for alle forskere.

Julius Cæsars tilnavn og familienavn ble i seg selv en tittel. Det ble i stor grad fremmet av Bibelen ved det kjente strofen fra Evangeliet etter Matteus i norsk oversettelse: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»[95], men en mer korrekt oversettelse er «Så gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er.» Cæsar ble keiser på norsk, kaiser på tysk og slaviske tsar/czar. Den siste tsar med formell makt var Simeon II av Bulgaria som avsluttet sitt styre i 1946. For to tusen år etter Julius Cæsars død var det minst et overhode for en stat som bar hans navn.

Litterære verker[rediger | rediger kilde]

Cæsar ble i løpet av sin levetid betraktet som en av de beste talere og prosaforfattere i Roma. Selv Cicero skrøt av Cæsars retorikk og stil.[96] Blant hans mest berømte verker var hans gravtale for tante Julia og hans Anticato, et dokument skrevet for å svekke Catos omdømme og som svar på Ciceros Cato-minne, Cæsar skrev også dikt som er nevnt i oldtidens kilder.[97] Hans andre verker foruten hans krigskommentarer har gått tapt, skjønt noe få setninger er bevart i andre sitat.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

Commentarii de Bello Gallico, en redegjørelse skrevet av Julius Cæsar om hans ni år lange krig i Gallia.

Andre verker som historisk sett har blitt tilskrevet Cæsar, men hvor forfatterskapet er betvilt, er:

Disse fortellingene ble skrevet og utgitt på årlig basis i løpet av eller rett etter de faktiske hendelsene som en form for «rapporter fra fronten». Tilsynelatende enkle og direkte i stilen, til det punkt hvor Cæsars Commentarii er vanligvis studert ved første og andre år for dagens latinstudenter, men de er faktisk meget sofistikerte avhandlinger, med særlig det brede lag av den lesende befolkningen i Roma for øye. Cæsar er langt fra noen objektiv forfatter, og særlig hans omtale av gallerkrigen er et utsøkt propagandaverk.

Cæsars familie[rediger | rediger kilde]

Foreldre
Hustruer
  1. Cornelia Cinnilla
  2. Pompeia Sulla
  3. Calpurnia Pisonis
Barn
  • Julia med Cornelia Cinnilla.
  • Trolig Caesarion, med Kleopatra VII, som ble egyptisk farao under navnet Ptolemaios XV.
  • Adopterte sønn, Gaius Julius Caesar Octavianus (i virkeligheten grand-nevø), senere kjent som Augustus.
Barnebarn
Kjente elskerinner
Kjente slektninger

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det offisielle navnet etter guddommeliggjøringen i år 42 f.Kr.: Divus Iulius («Guddommelige Julius»). Før den tid var hans navn Caius Iulius Caii filius Caii nepos Caesar Imperator («Gaius Julius Caesar, sønn av Gaius, sønnesønn av Gaius, imperator»).
  2. ^ Det er en del diskusjon om datoen for Cæsars fødsel. Dagen er tidvis hevdet å være den 12. juli da hans høytid ble feiret etter guddommeliggjøringen, men det var på grunn av at hans virkelige fødselsdag kom i konflikt med Ludi Apollinares. En del forskere, basert på datoene han holdt bestemte magistrater, har fremmet at han var født i år 101 eller 102 f.Kr., men det er alminnelig enighet blant forskere som holder fast ved år 100 f.Kr. Jf. Goldsworthy, 30
  3. ^ Froude, James Anthony (1879): Life of Caesar. Prosjekt Gutenberg e-tekst. s. 67. Se også: Suetonius: Lives of the Twelve Caesars: Julius 6; Velleius Paterculus: Roman History 2.41; Virgil: Æneiden.
  4. ^ Pliny the Elder (Plinius den eldre): Natural History 7.7. Misforståelsen om at Julius Cæsar selv ble født med keisersnitt er datert tilbake til minst 900-tallet (Suda kappa 1199). Julius var ikke den første som bar dette navnet, og i hans tid ble prosedyren utelukkende utført på døde kvinner, og Cæsars mor, Aurelia, levde lenge etter at han var født.
  5. ^ Ørsted, Peter (2000): Gaius Julius Cæsar, forlaget Spartacus, Oslo, s. 101
  6. ^ Historia Augusta: Aelius 2.
  7. ^ Suetonius: Julius 1; Plutarch: Caesar 1, Marius: 6; Pliny the Elder (Plinius den eldre): Natural History 7.54; Inscriptiones Italiæ, 13.3.51-52
  8. ^ a b Plutarch: Caesar 1; Suetonius: Julius 1
  9. ^ Suetonius: Julius 1; Pliny the Elder: Natural History 7.54
  10. ^ Velleius Paterculus: Roman History 2.22; Florus: Epitome of Roman History 2.9
  11. ^ Suetonius: Julius 1; Plutarch, Caesar 1; Velleius Paterculus: Roman History 2.41
  12. ^ Appian: Civil Wars 1.76–102; Plutarch: Sulla 24–33; Velleius Paterculus: Roman History 2.23–28; Eutropius: Abridgement of Roman History 5; Florus: Epitome of Roman History 2.9
  13. ^ Suetonius: Julius 2–3; Plutarch: Caesar 2–3; Cassius Dio: Roman History 43.20
  14. ^ Smith, William: A Dictionary of Greek and Roman Antiquities: Flamen
  15. ^ Suetonius: Julius 46
  16. ^ Freeman, 51
  17. ^ Freeman, 52
  18. ^ Goldsworthy, 100
  19. ^ Goldsworthy, 101
  20. ^ Suetonius: Julius 5–8; Plutarch: Caesar 5; Velleius Paterculus: Roman History 2.43
  21. ^ Velleius Paterculus: Roman History 2.43; Plutarch: Caesar 7; Suetonius: Julius 13
  22. ^ Sallust: Catiline War 49
  23. ^ Plutarch: Caesar 11–12; Suetonius: Julius 18.1
  24. ^ Plutarch: Julius 13; Suetonius: Julius 18.2
  25. ^ Plutarch: Caesar 13–14; Suetonius 19
  26. ^ Cicero: Letters to Atticus 2.1, 2.3, 2.17; Velleius Paterculus: Roman History 2.44; Plutarch: Caesar 13–14, Pompey 47, Crassus 14; Suetonius, Julius 19.2; Cassius Dio: Roman History 37.54–58
  27. ^ Suetonius: Julius 21
  28. ^ Cicero: Letters to Atticus 2.15, 2.16, 2.17, 2.18, 2.19, 2.20, 2.21; Velleius Paterculus: Roman History 44.4; Plutarch: Caesar 14, Pompey 47–48, Cato the Younger 32–33; Cassius Dio: Roman History 38.1–8
  29. ^ Suetonius: Julius 19.2
  30. ^ Velleius Paterculus: Roman History 2:44.4; Plutarch: Caesar 14.10, Crassus 14.3, Pompey 48, Cato the Younger 33.3; Suetonius: Julius 22; Cassius Dio: Roman History 38:8.5
  31. ^ Suetonius: Julius 23
  32. ^ Se Ciceros taler against Verres for et eksempel av en tidligere provinsguvernør som med suksess ble rettsforfulgt for å ha ulovlig beriket seg selv på bekostning av sin provins.
  33. ^ Cicero: Letters to Atticus 1.19; Julius Caesar: Commentaries on the Gallic War Book 1; Appian, Gallic Wars Epit. 3; Cassius Dio: Roman History 38.31–50
  34. ^ Julius Caesar: Commentaries on the Gallic War Book 2; Appian, Gallic Wars Epit. 4; Cassius Dio: Roman History 39.1–5
  35. ^ Julius Caesar: Commentaries on the Gallic War Book 3; Cassius Dio: Roman History 39.40–46
  36. ^ Cicero: Letters to his brother Quintus 2.3; Suetonius, Julius 24; Plutarch: Caesar 21, Crassus 14–15, Pompey 51
  37. ^ Julius Caesar: Commentaries on the Gallic War Book 4; Appian: Gallic Wars Epit. 4; Cassius Dio: Roman History 47–53
  38. ^ Cicero: Letters to friends 7.6, 7.7, 7.8, 7.10, 7.17; Letters to his brother Quintus 2.13, 2.15, 3.1; Letters to Atticus 4.15, 4.17, 4.18; Julius Caesar: Commentaries on the Gallic War Book 5–6; Cassius Dio: Roman History 40.1–11
  39. ^ Suetonius: Julius [1]; Plutarch, Caesar 23.5, Pompey 53–55, Crassus 16–33; Velleius Paterculus: Roman History 46–47
  40. ^ Julius Caesar: Commentaries on the Gallic War Book 7; Cassius Dio: Roman History 40.33–42
  41. ^ Aulus Hirtius: Commentaries on the Gallic War Book 8
  42. ^ Plutarch: Lives of the Noble Grecians and Romans, (chapter48).
  43. ^ Suetonius: Julius 28
  44. ^ Plutarch: Caesar 32.8
  45. ^ Thomson, D. F. S.; Sperna Weiland, Jan (1988): «Erasmus and textual scholarship: Suetonius» i: Weiland, J. S.: Erasmus of Rotterdam: the man and the scholar. Leiden, Netherlands: E.J. Brill. s. 161. ISBN 90-04-08920-9.
  46. ^ Plutarch: Caesar 35.2
  47. ^ Plutarch: Caesar 42–45
  48. ^ a b Plutarch: Caesar 37.2
  49. ^ a b Jehne, Martin (1987): Der Staat des Dicators Caesar, Köln/Wien, s. 15-38.
  50. ^ Plutarch: Pompey 77–79
  51. ^ Plutarch: Pompey 80.5
  52. ^ Suetonius: Julius 35.2
  53. ^ Plutarch: Caesar 52–54
  54. ^ Jehne, Martin (1987): Der Staat des Dicators Caesar, Köln/Wien, s. 15-38. Teknisk sett ble Cæsar ikke utpekt til diktator for ti år, men han ble utpekt til årlig diktator for de neste ti årene på forhånd.
  55. ^ Plutarch: Caesar 56
  56. ^ Plutarch: Caesar 56.7–56.8
  57. ^ a b c Abbott, 133
  58. ^ a b Abbott, 134
  59. ^ Cassius Dio: Roman History 43.19.2–3; Appian: Civil Wars 2.101.420
  60. ^ a b c d e f Fuller, J.F.C.: Julius Caesar, Man, Soldier, Tyrant", Chapter 13
  61. ^ Mackay, Christopher S. (2004): Ancient Rome: A Military and Political History. Cambridge University Press. s. 254.
  62. ^ Campbell, J. B. (1994): The Roman Army, 31 BC–AD 337. Routledge. s. 10.
  63. ^ a b Suetonius: Julius 40
  64. ^ Siden 1893 har Korintkanalen gått gjennom det 6,3 km brede eidet.
  65. ^ a b c Abbott, 136
  66. ^ a b c d e Abbott, 137
  67. ^ a b c d e Abbott, 135
  68. ^ Abbott, 138
  69. ^ Plutarch, Caesar 66.9
  70. ^ Suetonius, Julius 82.2
  71. ^ Death of Caesar
  72. ^ Florus: Epitome 2.7.1
  73. ^ Suetonius: Julius 83.2
  74. ^ Suetonius: Life of Caesar, Chapters LXXXIII, LXXXIV, LXXXV. Ancienthistory.about.com. 29. oktober 2009.
  75. ^ Osgood, Josiah (2006): Caesar's Legacy: Civil War and the Emergence of the Roman Empire. Cambridge University Press. s. 60.
  76. ^ Suetonius: Augustus 13.1; Florus: Epitome 2.6
  77. ^ Warrior, Valerie M. (2006): Roman Religion. Cambridge University Press. ISBN 0521825113. s. 110
  78. ^ Florus: Epitome 2.6.3
  79. ^ Zoch, Paul A. (2000): Ancient Rome: An Introductory History. University of Oklahoma Press. ISBN 0806132876. ss. 217–218.
  80. ^ Florus: Epitome 2.34.66
  81. ^ Plutarch: Caesar 58.6
  82. ^ Cicero, Phillipic ii.110: Cicero referer til de guddommelige æresbevisninger som (i engelsk oversettelse «...couch, image, pediment, priest» (norsk: «sofa, bilde, pediment (gavlfelt), prest») gitt til Cæsar i månedene før han ble drept.
  83. ^ I henhold til Dio Cassius, 44.6.4.
  84. ^ Plutarch: Caesar 17, 45, 60; se også Suetonius, Julius 45.
  85. ^ Ridley, Ronald T.: «The Dictator's Mistake: Caesar's Escape from Sulla» i: Historia 49 (2000), ss. 225-226, siterer de som tviler på spørsmålet om epilepsi: Kanngiesser, F.: «Notes on the Pathology of the Julian Dynasty» i: Glasgow Medical Journal 77 (1912) 428-432; Cawthorne, T.: «Julius Caesar and the Falling Sickness» i: Proceedings of Royal Society of Medicine 51 (1957) 27-30, som foretrekker Ménières sykdom; og Temkin, O.: The Falling Sickness: A History of Epilepsy from the Greeks to the Beginnings of Modern Neurology (Baltimore 1971), s. 162.
  86. ^ Diamond, Seymour & Franklin, Mary: Conquering Your Migraine: The Essential Guide to Understanding and Treating Migraines for all Sufferers and Their Families, (New York: Fireside, 2001), 19.
  87. ^ Hughes J; Atanassova, E; Boev, K (2004): «Dictator Perpetuus: Julius Caesar — did he have seizures? If so, what was the etiology?» i: Epilepsy Behav 5 (5): 756–64. doi:10.1016/j.yebeh.2004.05.006. PMID 15380131.
  88. ^ Gomez J, Kotler J, Long J (1995): «Was Julius Caesar's epilepsy due to a brain tumor?» i: The Journal of the Florida Medical Association 82 (3): 199–201. PMID 7738524.
  89. ^ Schneble, H. (1. januar 2003): «Gaius Julius Caesar» i: German Epilepsy Museum.
  90. ^ Hodder, Harbour Fraser (September 2003): «Epilepsy and Empire, Caveat Caesar» i: Accredited Psychiatry & Medicine (Harvard, Boston: Harvard University) 106 (1): 19.
  91. ^ Shakespeare, William: Julius Caesar I.ii.209.
  92. ^ Plutarch: Alexander 42; Jeremy Paterson diskuterte Cæsars helse generelt i «Caesar the Man» i: A Companion to Julius Caesar (Wiley-Blackwell, 2009), s. 130 online.
  93. ^ Suetonius: Life of Caesar 45: excelsa statura, colore candido, teretibus membris, ore paulo pleniore, nigris vegetisque oculis.
  94. ^ Anderson, Carl Edlund. (1999): Formation and Resolution of Ideological Contrast in the Early History of Scandinavia (PDF) PhD doktoravhandling, Universitet i Cambridge, Department of Anglo-Saxon, Norse & Celtic (Faculty of English). s. 44.
  95. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 21
  96. ^ Cicero: Brutus, 252.
  97. ^ Courtney, Edward (1993): The Fragmentary Latin Poets, Oxford: Clarendon Press, ss. 153–155 og 187–188.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Egne skrifter
Antikke historikere

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Julius Caesar – bilder, video eller lyd
Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Julius Cæsar – sitater