Cæsars borgerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cæsars borgerkrig
Dato 10. januar, 49 f.Kr. - 17. mars, 45.Kr.
Fra Cæsars kryssing av Rubicon til slaget ved Munda
Sted Italia, Hellas, Egypt, nord-Afrika og Hispania
Resultat
Avgjørende seier til Julius Cæsar
Parter
Julius Cæsar og hans supportere, popularene Det romerske senat
Kommandanter
Julius Cæsar Pompeius,
Titus Labienus,
Metellus Scipio,
Cato den yngre,
Gnaeus Pompeius
Cæsars borgerkrig
Dyrrhacium - Farsalos - Ruspina - Thapsus - Munda

Den romerske borgerkrigen i 49 f.Kr., også kalt for Cæsars borgerkrig, var en av de siste konfliktene i den romerske republikk. Det var en serie av politiske og militære konfrontasjoner mellom Julius Cæsar, hans politiske supportere og hans legioner, mot den konservative fraksjonen i det romerske senatet, i mange tilfeller kjent som optimatene, anført av Pompeius den store.

Mange historikere ser på krigen som kulminasjonen av en lang rekke politiske omstillinger av den romerske institusjonen, som startet allerede ved Tiberius Gracchus, og fortsatte med Marius' militærreformer, uttrykt gjennom Sullas blodige diktatorstyre. Om disse hendelsene la grunnlaget eller ikke er vanskelig å fastslå, men det er tydelig at de gjorde det mulig for Cæsar å utnytte svakhetene som fantes i det politiske systemet i Roma.

Etter en lang politisk og militær kamp, mellom 49 og 45 f.Kr., som fant sted både i Italia, Hellas, Egypt, Nord-Afrika og Hispania, klarte Cæsar til slutt å nedkjempe de siste optimatene av senatet i slaget ved Munda.

For noen historikere markerer denne borgerkrigen, og det korte diktatorstyret til Cæsar, slutten på den romerske republikk, og er ofte blitt sett på som begynnelsen på det romerske keiserriket. I dag legger imidlertid de aller fleste historikere starten på keiserriket til Augustus' regjeringstid, som tok sin fulle kraft etter slaget ved Actium i 31 f.Kr.

Se også[rediger | rediger kilde]