Vercingetorix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Vercingetorix i Alise-Sainte-Reine i Bourgogne.

Vercingetorix (uttale vɛrʦɪŋˈgeːtorɪks) (ca. 82 f.Kr. – 46 f.Kr.) var høvding for den galliske stammen arvernerne og var den som forente gallerne i et omfattende opprør mot Romerriket i de siste fasene av Julius Cæsars galliske kriger. Opprøret mislyktes, men Vercingetorix har siden vært et symbol på fransk nasjonalisme.

Vercingetorix kom til makten i 52 f.Kr. da han samlet sammen en hær og ble proklamert som konge ved Gergovia. Snart klarte han å etablere en allianse med de andre stammene og tok kontrollene over deres kombinerte hærstyrker, og ledet dem i Gallias mest betydningsfulle opprør mot den romerske krigsmaskinen. Vercingetorix overga seg til romerne etter å ha blitt beseiret i slaget ved Alesia i 52 f.Kr. Deretter ble han holdt fengslet i fem år. I år 46 f.Kr. ble han sendt i ydmykende parade gjennom Roma som en del av Cæsars triumf før han ble henrettet. Vercingetorix er hovedsakelig kjent via Cæsars bok Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen).

Navn[rediger | rediger kilde]

Etymologien av navnet Vercingetorix er fortsatt diskutert. Den mest generelt aksepterte analysen tolker det som gallisk ver- («over, overordnet» – en etymologisk beslektet med latinske super og greske hyper),[1] cingeto- («kriger», beslektet i rotordet i betydningen «gå, vandre», muligens i betydning «infanteri»),[2] og rix («konge»; sammenlign med latinske rex, sanskrit rāja-), hvilket gir betydningen «store krigerkonge», eller «konge av store krigere».[3] Plutark gjengir i sin biografi over Cæsar hans navn som Vergentorix.[4]

Vercingetorix' opprør[rediger | rediger kilde]

Den romerske republikk og dets naboer 58 f.Kr.

Etter å ha blitt utpekt som guvernør av den romerske provinsen Gallia Narbonensis (dagens Provence) i 58 f.Kr., gikk Julius Cæsar videre med å erobre de galliske stammene bortenfor dette området i løpet av de neste får årene, og opprettholdt kontroll gjennom en påpasselig politikk av splitt-og-hersk. Han benyttet seg av splittelsen i de galliske elitene, favoriserte enkelte adelsmenn over andre med politisk støtte og romersk luksus som blant annet vin. Celtillus, far til Vercingetorix, hadde blitt drept av sine egne landsmenn for å forsøke å bli hersker over hele Gallia. Forsøk på opprør, slik som det ved Ambiorix i 54 f.Kr., fikk kun lokal støtte, men Vercingetorix greide å samle og forene de galliske stammene mot romerne og tilpasse seg en mer effektiv form for krigføring.

Opprøret som Vercingetorix kom til å lede begynte tidlig i 52 f.Kr. mens Cæsar samlet tropper i Gallia Cisalpina. I den tro at Cæsar ville bli distrahert av opptøyene i Roma som følge av Publius Clodius Pulchers død, gjorde karnuterne under Cotuatus og Conetodunus sitt første trekk ved å drepe romerne som var bosatte i deres område.

Gullmynt preget av Vercingetorix, Cabinet des Médailles

Vercingetorix, en ung adelsmann fra arverniske byen Gergovia oppmanet sine folk til å bli med i opprøret, men både han selv og hans tilhengere ble forvist av adelen i byen, inkludert Vercingetorix' onkel Gobanitio. Den lokale adelen mente at å motsette seg Cæsar var en altfor stor risiko. Vercingetorix samlet sammen en hær blant de fattige, erobret Gergovia og lot seg hylle som konge.[5] Vercingetorix lot også prege mynter. Blant annet i Auvegne er det funnet en gullmynt fra 52 f.Kr. som bærer Vercingetorix' navn og et idealisert profilbilde av den unge krigshøvdingen. 27 av disse myntene eksisterer i dag.[6]

Vercingetorix inngikk allianser med andre stammer, og ble enstemmig gitt hovedkommandoen over samtlige hærer, hevdet sin autoritet gjennom tøff disiplin og med å ta gisler for å sikre sin vilje og andre velvilje. Han innførte strategien med å trekke seg tilbake til naturlige befestninger og gjennomførte et tidlig eksempel på brent jords taktikk ved å brenne ned byer for å forhindre at romerske legioner skaffet seg forsyninger. Han hadde detaljerte planer for å avskjære romernes kommunikasjonslinjer mellom Italia og Gallia ved samtidige angrep mot Gallia Narbonensis, på haeduerne (Cæsars allierte), og den militære ruten langs Saône, men Cæsar var raskere enn Vercingetorix regnet med og angrepene ble avverget. Vercingetorix og hans hær vant en del mindre, innledende trefninger mot romerske enheter ledet av Cæsar og hans løytnant Titus Labienus.[7]

Imidlertid var det et tilsynelatende vendepunkt da romerne angrep hovedstaden til biturigerne, Avaricum (Bourges). Innbyggerne var ikke villige til å gjennomføre Vercingetorix' ordre om brent jord og ofre byen. Til tross for heroisk motstand ble byen erobret, og hele befolkningen på 120 000 mennesker ble drept.[8] En moderne historiker har anslått dette tallet til langt lavere, til rundt 40 000 mennesker.[7] Denne katastrofen var en lærepenge og Vercingetorix' autoritet ble tilsynelatende styrket i motstanden mot romerne.

Det neste store slaget var ved Gergovia hvor Vercingetorix beseiret Cæsar og påførte romerne store tap. Imidlertid kostet seieren også mange tap på gallernes side, inkludert mange adelsmenn. Grunnet disse tapene trakk han seg tilbake og forflyttet seg til et annet befestet område, Alesia.

Vercingetorix overgir seg Julius Cæsar
Statue av Vercingétorix av Bartholdi Clermont-Ferrands hovedplass.

Vercingetorix sendte sitt kavaleri av sted for å samle menn og forsterkninger fra alle de galliske stammene. Han stengte seg inne i Alesia med forsyninger for en måned mens han ventet på forsterkninger. I beleiringen av Alesia i september 52 f.Kr. bygde Cæsar en festning rundt byen. I påvente på angrep fra andre gallere bygde Cæsar ytterligere en festning på utsiden, nærmest som en smultring i form. Da forsterkningene kom var det i utilstrekkelig antall; beregningene går på fra 80 000 til 250 000 krigere, og selv det minste antallet er antagelig for høyt. Hva som var verre var Vercingetorix, gallernes taktiske leder, var avskåret fra å lede angrepene på romerne, og uten samordnet taktikk ble de fleste angrepene slått tilbake. Et av angrepene avslørte dog et svakt punkt i de romerske befestningsverkene, og med kombinert angrep fra innsiden og fra utsiden greide gallerne nesten å bryte igjennom. Kun da Cæsar personlig ledet de siste reservene i angrep greide han til sist å slå angrepet tilbake. Dette var det avgjørende slaget i underkaste seg Gallia. De resterende galliske styrkene flyktet og for Vercingetorix betydde det endelige nederlag.[9]

I henhold til Plutark overga Vercingetorix seg på dramatisk vis. Han red sin vakre hest ut av Alesia og rundt Cæsars leir før han steg av foran Cæsar, kastet fra seg sin våpen, og rev av seg sin rustning, og satte seg ned foran Cæsars føtter hver han ble sittende ubevegelig inntil han ble fraktet vekk.[10] Cæsar har selv gitt en førstehånds motsigelse av denne redegjørelsen og beskrev Vercingetorix' overgivelse langt mer moderat.[11]

I de påfølgende månedene kunne Cæsar slå ned de siste restene av motstand fra gallerne. Etter at Gallia var blitt erobret, okkuperte romerne Pannonia i 12 f.Kr.[9] Vercingetorix' ble holdt fengslet i Tullianum i Roma i fem år før han ble dratt fram og vist fram offentlig i Cæsars triumftog gjennom Romas gater i 46 f.Kr. Deretter ble han henrettet, antagelig ved strangulasjon (kvelning) i fengselet, slik antikkens skikk var.[12]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke for Vercingétorix i Alesia (Alise-Sainte-Reine). Personen nederst på bildet gir et inntrykk av størrelsen.

Napoleon III av Frankrike fikk reist en syv meter høy statue av Vercingétorix i 1865, framstilt av skulptøren Aimé Millet på det antatte stedet for Alesia. Arkitekten for minnesmerket var Eugène Viollet-le-Duc.[13] Den imponerende statuen står fortsatt. Inskripsjonen ved dens sokkel, forfattet av Viollet-le-Duc leses:

La Gaule unie
Formant une seule nation
Animée d'un même esprit,
Peut défier l'Univers.
Gallia forent,
Utgjør en enkelt nasjon
Levendegjort av en felles ånd,
Kan utfordre universet.

Mange andre minnesmerker og statuer ble reist over Vercingetorix i Frankrike i løpet av 1800-tallet, inkludert en rytterstatue av Bartholdi på Place de Jaude i Clermont-Ferrand.[14]

I 2001 ble det produsert en fransk film om Vercingétorix kalt Vercingétorix: la légende du druide roi («Vercingetorix, legenden om druidekongen»), utgitt som Druids på engelsk.[15] Den ble regissert av Jacques Dorfmann og skrevet av Dorfmann og Norman Spinrad og hadde Christopher Lambert i hovedrollen. Den ble verken en suksess hos kritikerne eller hos publikum, men gjorde det langt bedre i Europa enn i USA. Spinrad gikk videre med å skrive en roman om det samme temaet, The Druid King, utgitt i 2003.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Proto-Celtic: *wor, An etymological lexicon of Proto-Celtic
  2. ^ Proto-Celtic: *kengeto-, An etymological lexicon of Proto-Celtic
  3. ^ Proto-Celtic: *r–g-, An etymological lexicon of Proto-Celtic
  4. ^ Plutark: Life of Caesar 25; 27.
  5. ^ Julius Cæsar: Commentaries on the Gallic War, bok VII, seksjon 4.
  6. ^ Eluère, Christiane (1992): The Celts. First Masters of Europe, s. 86
  7. ^ a b Eluère, Christiane (1992): The Celts. First Masters of Europe, s. 87
  8. ^ De oppgitte antallet på ofre eller fiendtlige motstandere i klassiske romerske kilder er generelt betraktet som grove overdrivelser av moderne historikere, se artikkel Helvetikere for en diskusjon om dette.
  9. ^ a b Eluère, Christiane (1992): The Celts. First Masters of Europe, s. 89
  10. ^ Plutarch's Lives, Everyman's Edition, 1910, opptrykket 1953, (Dryden oversettelse), vol. ii, s. 551. Middelalderens franske historikere er også delvis ansvarlig for romantiseringen av Vercingetorix' overgivelse, se Spiegel, Gabrielle M. (1993): Romancing the Past: The Rise of Vernacular Prose Historiography in Thirteenth-Century France, Berkeley, s 143
  11. ^ Commentaries on the Gallic Wars, Everyman's Edition, 1953 (overs: John Warrington); Bok VII, seksjon 89.
  12. ^ Birkhan (1997): Die Kelten, s. 238.
  13. ^ Statue of Vercingetorix, Art and Architecture, 2006
  14. ^ Dietler, M. (1994): «Our ancestors the Gauls: archaeology, ethnic nationalism, and the manipulation of Celtic identity in modern Europe» i: American Anthropologist, 1994, 96: 584-605. Dietler, M. (1998): «A tale of three sites: the monumentalization of Celtic oppida and the politics of collective memory and identity» i: World Archaeology, 1998, 30: 72-89.
  15. ^ Before France Was France, The Epoch Times, 22. august 2008

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

Sekundær litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eluère, Christiane (1992): The Celts. First Masters of Europe, Thames and Hudson, ISBN 0-500-300348.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Vercingetorix – bilder, video eller lyd