Gaius Sallustius Crispus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sallustius

Gaius Sallustius Crispus, vanligvis kjent som kun Sallustius eller Sallust, (født 86 f.Kr. i Amiternum, Sabinium, død 34 f.Kr. i Roma), var en romersk historiker. Han lot bygge den berømte tregården Horti Sallustiani i Roma. Han er kjent for to historieverk, om Catilina (De coniuratione Catilinae eller Bellum Catilinae), og om Jugurthakrigen (Bellum Jugurthinum).

Liv[rediger | rediger kilde]

Avbildning av Sallustius på en mynt.

Sallustius tilhørte en kjent plebeierslekt. Etter urolig, ørkesløs ungdom gikk han i det offentlige liv og ble i år 52 f.Kr. valgt inn i folketribunalen hvor han var i opposisjon til Titus Annius Milo og Pompeius’ parti samt imot det gamle aristokratiet i Roma. Han var en hengiven alliert til Julius Cæsar som han skyldte sin framgangsrike karriere. År 50 f.Kr. ble han avsatt av censoren Appius Claudius Pulcher med den angivelige grunnen at han manglet moral, men grunnen var nok hans lojalitet til Cæsar. Året etter, sannsynligvis på grunn av Cæsar, ble han gjeninnsatt og utnevnt til quaestor.

I år 46 f.Kr. var han pretor og fulgte Cæsar på hans hærtokt til Afrika som ble avsluttet med nederlaget ved Thapsus. For sin fortjenester ble han utnevnt til guvernør over provinsen Africa Nova. I den egenskapen gjorde han seg skyldig til slik undertrykkelse og utsuging av midler at det var kun Cæsars hånd som gjorde det mulig å slippe unna uten å bli stilt til rette. På hjemreisen til Roma gjorde han innkjøp og vel hjemme grunnla han Horti Sallustiani, Sallustius tregård, på Quirinalhøyden, en fabelaktig og senere berømt hageanlegg. Sallustius trakk seg deretter tilbake fra offentlig liv og egnet sin tid til historieskrivning og kultivere sin hage som han benyttet mye av sin oppsamlede formue på.

Verker[rediger | rediger kilde]

Sallustius redegjørelse om Catilina-konspirasjonen (De coniuratione Catilinae eller Bellum Catilinae) og om Jugurthakrigen (Bellum Jugurthinum) har blitt overlevert i sin helhet til ettertiden sammen med fragmenter fra hans større og viktigste verk, Historiæ, en historie om Roma fra 78-67 f.Kr. og tenkt som en fortsettelse av Lucius Cornelius Sisenna’ verk av samme tittel.

Catilina-konspirasjonen[rediger | rediger kilde]

Hans første utgitte verk, Catilina-konspirasjonen, inneholdt historien om det minneverdige året 67 f.Kr. Verket er ikke et nøytralt og upartisk redegjørelse av hendelsene. Sallustius inntar det vanligvis aksepterte synet på Catilina og beskriver ham som en overlagt fiende av lov, orden og moral, og gir ingen sammenhengende forklaring på dennes syn og hensikter. Catilina hadde støtte fra Lucius Cornelius Sullas parti som Sallustius sto i opposisjon til. Den tyske historikeren Theodor Mommsen har hevdet at Sallustius ønsket spesielt å frikjenne sin beskytter Cæsar fra all deltagelse i konspirasjonen – noe som er sannsynligvis nær sannheten.

I dette skriftet viser Sallustius’ tone, stil og beskrivelser av aristokratiets oppførsel at han er dypt bekymret for det moralske forfallet i Romerriket. Når han skildrer Catilinas fordervet karakter og ondskapsfulle handlinger unnlater han ikke å nevne at han også hadde mange edle karaktertrekk, tilstrekkelige mange for en romer til å lykkes i Roma og han viser Catilina som en modig mann i hans siste strid. Emnet ga Sallustius muligheten til å vise fram all sin retorikk på kostnad av den gamle romerske aristokratiet, viss degenerasjon han maler i de svarteste farger. Alt i alt fremstiller han dog ikke Cicero urettferdig.

Jugurthakrigen[rediger | rediger kilde]

Sallustius’ Jugurthakrigen er en kort, men en interessant monografisk avhandling om krigen i Numida. Verkets reelle verdi ligger i introduksjonen av Gaius Marius og Lucius Cornelius Sulla for den romerske politiske scenen og begynnelsen på deres rivalisering. Sallustius’ tid som guvernør av Africa Novi må ha gitt forfatteren en solid geografisk og etnografisk bakgrunn for å beskrive krigen, skjønt det er ikke åpenbart i monografien til tross for en avledning om emnet ettersom hans prioritet i verket, akkurat som med Catilina-konspirasjonen, er å benytte historien som et virkemiddel for sin bedømmelse av den langsomme forfallet av Romas moral og politikk.

Andre verker[rediger | rediger kilde]

De bevarte fragmentene til hans Historiæ (noen fragmenter ble oppdaget så sent som 1886) viser tilstrekkelig hans politiske partiskhet og han tok energisk glede i å beskrive reaksjonen mot Sullas fremgangsmåte og lovgivning etter diktatorens død. Historikere har beklaget tapet av verket ettersom det ville ha kastet mye lys over en meget hendelsesrik periode som omfattet krigen mot Quintus Sertorius (død 72 f.Kr.), hærtoktene til Lucullus mot Mitridates VI av Pontos (7566 f.Kr.), og seirene til Pompeius i øst (6662 f.Kr.).

To brev (Duae epistolae de republica ordinanda), brev av politisk rådgivning adressert til Cæsar, og et angrep på Cicero (Invectiva or Declamatio in Ciceronem) har ofte tilskrevet Sallustius, men moderne historikere har antydet at det er mer sannsynlig at det kom fra retorikeren Marcus Porcius Latro, også den antatte forfatteren av mot-skjellsord rettet mot Cicero.[1]

Betydning[rediger | rediger kilde]

I helhet bedømte antikken Sallustius høyt som historiker. Tacitus bedømmer ham høyt (Annals, iii. 30) og Quintilianus plasserer ham på samme nivå som grekeren Thukydid[2], skjønt underlegen til Titus Livius.[3]

Sallustius stakk ut for seg praktisk talt en helt ny retning innen den historiske litteraturen. Hvor hans forgjengere hadde fungert som knapt mer enn tørre forfattere av årbøker benyttet han anledningen til å forklare sammenhenger, meningen med de historiske hendelsene og skildret med hell historiske personer. De syndene han selv hadde begått i ungdommen sto i kontrast til den moralistiske tonen han hadde i sine skrifter, noe han ble belastet for, men historien har ikke gitt noen forklaring til hvorfor han endret seg.

Uansett kan hans tidligere svakheter gitt ham et pessimistisk syn på moralen til samtiden og førte til at han bedømte den strengt. Som modell hadde han Thukydid og han etterlignet dennes sannferdighet og upartiskhet i sine filosofiske refleksjoner og taler, og dennes modige stil, skjønt noen ganger havnet han på kanten av det obskure. Noen lesere har kritisert hans bruk av gamle ord og fraser, noe han hadde til felles med Cato den yngre, men den samme affekterte skrivemåten og hans retoriske overdrivelser gjorde ham også populær som forfatter fra 100-tallet og framover.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smith, William (1867), «Latro, M. Porcius», i Smith, William, Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, vol. 2, side 726
  2. ^ x.1
  3. ^ ii.5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sallust – bilder, video eller lyd

Norske oversettelser[rediger | rediger kilde]

  • Eiliv Skard, Skulekommentar til Sallust: Jugurtha, Kristiania 1922: Samlaget
  • Sallust Catilina og Jugurtha; Til norsk ved Trygve Width. Oslo 1963: Aschehoug

Latin med engelske oversettelser[rediger | rediger kilde]

  • at LacusCurtius (J. C. Rolfe, 1921):
    • Bellum Catilinae
    • Bellum Iugurthinum
    • Invectiva in Ciceronem (usikkert forfatterskap, stundom tilskrevet Sallustius)
    • Oratio ad Caesarem (usikkert forfatterskap)
  • Works by Sallust hos Projekt Gutenberg (Schmitz and Zumpt, 1848)::
    • Bellum Catilinae
    • Bellum Iugurthinum

Kun latin[rediger | rediger kilde]

  • at Latin Library (ukjent utgivelse):
    • Bellum Catilinae
    • Bellum Iugurthinum
    • Fragmenta Historiarum
    • Epistolae ad Caesarem
    • Invectiva in Ciceronem