Menandros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Byste av Menandros (Menander).

Menandros eller (latinisert) Menander (gresk: Μένανδρος, Menandros; ca. 342–291 f.Kr.), gresk dramatiker, den mest kjente representanten for den nye komedie i Athen. Han var sønn av velstående foreldre; hans far Diopeithes er blitt identifisert av noen forskere som general fra Athen og guvernør av Chersonesos (i dag Gallipoli), kjent fra en tale av statsmannen Demosthenes. Menandros utviklet muligens sin smak for komisk drama fra sin onkel Alexis[1] som også skrev komedier.[2] Menandros skrev sine komedier etter at den atenske kulturen har brutt sammen etter at Makedonia hadde erobret byen. Forfatterne vendte seg fra de dristige politiske komediene og søkte tryggere, mer private emner i hva som kalles for den nye komedie. Menandros’ komedier gikk i retning av typekomedier, mulig tidlig en tidlig forløper for Commedia dell'Arte,[3] men det meste hans skrev i løpet av en karriere på 30 år, rundt hundre komedier, har gått tapt, men på 1900-tallet har det blitt avdekket flere fragmenter fra hans stykker. Han synes å ha bidratt til påvirket komedien til være en sannere representasjon av menneskenes liv. Hans figurer snakket samtidens dialekter og var ikke som tidligere opptatt av fortidens myter, men dagliglivets affærer i Athen.[4]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Fresko av Menandros i Casa di Menandro i Pompeii.

Menandros var en venn, assosiert og muligens elev av den lærde Theofrastos, og var nært tilknyttet Athens diktator Demetrios Falereus.[5] Han nøt også beskyttelse fra Ptolemaios Soter, konge av Egypt, som inviterte ham til sitt hoff, men Menandros foretrakk avstanden og uavhengigheten i sin villa på Pireus og selskapet til sin elskerinne Glycera.[6] I henhold til et notat fra en kommentator til Ibis av Ovidius, døde han av drukning mens han badet,[7] og hans landsmenn æret ham med en gravstein på vegen til Athen hvor den ble sett av geografen Pausanias.[8] Tallrike byster som hevdes å være av ham har overlevd til vår tid, inkludert en velkjent statue i Vatikanet, og som man tidligere trodd representerte den romerske generalen Gaius Marius.

Menandros forfattet mer enn hundre komedier, og tok prisen ved Lenaia-festivalen åtte ganger.[9] Hans rekord ved byen Dionysia er ukjent, men kan gjerne ha vært like strålende. Hans rival innenfor dramatikken (og muligens også for hengivenhet fra Glycera) var poeten Filemon som synes å ha vært mer populær enn Menandros i samtiden. Menandros selv mente at han var en langt bedre dramatiker, og i henhold til Aulus Gellius,[10] hadde han spurt Filemon: «Føler du ikke skam hver gang du får en seier over meg?»

I henhold til den greske retorikeren Kaikilios[11] var Menandros skyldig i plagiat, hans Overtroiske menn var blitt tatt fra Augureren av Antiphanes. Omarbeidelser og variasjoner av et tema av denne typen var vanlig og ordinaært i oldtiden, og anklagen var således ikke meningsfull. Menandros ble med tiden en av de meste leste forfatterne i antikken. Hvor lenge fullstendige kopier av hans stykker overlevde er uklart, skjønt 23 av dem, med kommentarer av Michael Psellos var fortsatt tilgjengelig i Konstantinopel1000-tallet. Han er lovprist av Plutark i Sammenligninger av Menandros og Aristophanes,[12] og Quintilianus i Institutio Oratoria, som aksepterte tradisjonen at han var forfatteren av taler som ble utgitt under navnet til den attiske taleren Charisius.[13]

Som en beundrer og etterligner av Euripides minner Menandros om ham i dennes nærgående observasjoner av dagliglivet, hans analyser av følelser, og hans glede over moralske maksimer, mange av dem ble ordspråk: «Ekteskapet er sant å si et onde, men et nødvendig onde». «Har du venner, betrakt deg da som rik». «Rett ord fordriver kval og leger sjelens sår». «Vi lever ikke som vi ønsker, men som vi kan». «De som gudene elsker dør unge». Apostelen Paulus siterte Menandros i Paulus’ første brev til korinterne i Det nye testamente med «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.»[14] Disse maksimer ble senere samlet og med tillegg fra andre kilder, ble utgitt som Menandros’ Et-vers maksimer, en form for moralske tekstbøker til bruk i skolen.

Den enkeltstående tale fra hans tidligere stykke Drukkenskapen er et angrep på politikeren Callimedon, framført i stilen til Aristofanes hvis grove eller uanstendig stil ble etterlignet i mange av hans stykker.

Menandros fikk mange romerske etterlignere. Eunuchus (Evnukken), Andria (Piken fra Andros), Heauton Timorumenos (Selvplageren) og Adelphi (Brødrene) av Terentius (kalt «dimidiatus Menander» av Julius Cæsar) var uforbeholdent tatt fra Menandros, men en del av dem synes å være tilpasninger og kombinasjoner av mer ett skuespill. Således var Andria en kombinasjon av Menandros’ Piken fra Andros og Kvinnen fra Perinthos; i Evnukken og Smigreren mens Adelphi var satt sammen delvis fra Menandros og delvis fra Difilius. Originalen til Terentius' Hecyra (som med Phormio) er også antatt å være, ikke av Menandros, men av Apollodoros fra Karystos. Bacchides og Stichus av Plautus var antagelig basert på Menandros Dobbelt bedrageri og Philadelphoi, Broderlige menn, men Poenulus synes ikke å være fra Kartageren, heller ikke Mostellaria fra Gjenferdet, til tross for likhet i titlene. Caecilius Statius, Luscius Lavinius, Turpilius og Atilius imiterte også Menandros. Han ble ytterligere kreditert med forfatterskapet til en del epigrammer av tvilsom ektehet, brevene adressert til Ptolemaios Soter og til avhandlingene i prosa om ulike emner som er nevnt av encyklopedien Suda[15] er antagelig ikke ekte.

Mot slutten av 1800-tallet var det eneste som var kjent av Menandros var fragmenter sitert av andre forfattere og samlet av Augustus Meineke (1855) og Theodor Kock, Comicorum Atticorum Fragmenta (1888). Disse besto av rundt 1650 vers eller deler av vers, i tillegg til et betydelig antall ord sitert fra Menandros av oldtidens leksikografiske forfattere.

Oppdagelser på 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

En annen byste av Menandros, i dag oppbevart av Eremitasjen i St. Petersburg, Russland.

Situasjonen endret seg brått i 1907 da Kairo-kodeksen ble oppdaget. Denne inneholdt betydelige deler av Samia; Perikeiromene; Epitrepontes; en seksjon av Heltene, og enda et fragment av et til nå uidentifisert skuespill. Et fragment på 115 linjer av Sikyonioi har blitt funnet i papier-maché, papirrester, på en mumie i 1906.

I 1959 ble Bodmer-papyri utgitt. Den inneholdt Dyskolos, mer av Samia, og halvparten av Aspis. På slutten av 1960-tallet ble mer av Sikyonioi funnet som fyllmasse i ytterligere to mumier; disse viste seg å være fra samme manuskript som ble oppdaget i 1906 og som opplagt hadde blitt gjennomgående resirkulert.[16]

Andre papyrusfragmenter fortsetter å bli oppdaget og utgitt. I 2003 ble et pergamenthåndskrift fra 800-tallet funnet som inneholdt deler av Dyskolos og deler av enda et stykke av Menandros som ennå ikke er blitt identifisert.[17][18]

Stil[rediger | rediger kilde]

En av de hyppigste fornærmelser som Menandros benyttet i sine stykker er is «skatophagos» (σκατοφάγος), bokstavelig «drittspiser». Dette har blitt sensurert av en del engelske oversettere som åpenbart mente det var dårlig smak å videreformidle slikt grovt språk.[19] Det samme begrepet er også funnet i tidligere stykker av Aristofanes, og François Rabelais (som en hyllest til grekerne), på fransk gjengitt som «Maschemerde» («dritt-tygger»).[20]

Komedier[rediger | rediger kilde]

Delvis bevarte skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Aspis (Skjoldet), halvparten bevart
  • Dyskolos (Gnieren), bevart i sin helhet
  • Epitrepontes (Menn fra Arbitration), det meste bevart
  • Perikeiromene (Den edsvorne)[21]
  • Sikyonios (Mannen fra Sikyon), omtrent halvparten
  • Samia (Piken fra Samos), fire av fem seksjoner bevart

Fragmenterte skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Dis Exapaton (Dobbelt bedrageri)
  • Encheiridion (Håndboken)
  • Georgos (Bonden)
  • Heros (Helten)
  • Hypobolimaios (Byttingen)
  • Karchedonios (Kartageren)
  • Kitharistes (Harpespilleren)
  • Kolax (Smigreren)
  • Koneiazomenai (Berusede kvinner)
  • Methe (Drukkenskap)
  • Misumenos (Mannen hun hatet)
  • Naukleros (Skipskapteinen)
  • Orge (Vreden), Menandros’ første litterære seier, år 316 f. Kr.
  • Phasma (Gjenferdet)
  • Perinthia (Piken fra Perinthos)
  • Plokion (Halsbåndet)
  • Pseudherakles (Den falske Herkules)
  • Synaristosai (Lunchselskapet)
  • Theophoroumene (Besatt av onde ånder eller Den forgiftede kvinnen)
  • Trophonios (Helten Trophonios)

Merk at de norske titlene er oversettelser, og referer ikke til norske utgivelser

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alexis skal etter sigende ha etterlatt seg 245 verker. Ifølge Plutark døde Alexis på scenen i en alder av 106 år, men det eneste der har overlevet etter ham er fyndord som «Hvordan kan det være at kokebøker selger bedre enn Homer?», et problem som fortsatt er aktuelt, og «Den eneste kur for kjærlighetens sykdom er prostituerte».
  2. ^ A Short History of Comedy, «Prolegomena De Comoedia», 3
  3. ^ Nygaard, Jon (1992): Teatrets historie i Europa. Del 1: Teatret før 1750. Det offisielle og det uoffisielle teatret Spillerom, ss. 69.
  4. ^ Menander
  5. ^ Phaedrus: Fables, 5.1
  6. ^ Alciphron: Letters, 2.3-4
  7. ^ Scholiast on Ibis.591
  8. ^ Pausanias: Description of Greece, 1.2.2
  9. ^ Apollodorus: Chronicle, fr.43
  10. ^ Gellius: Noctes Attica, 17.4
  11. ^ Porfyr i Eusebius: Praeparatio evangelica Bok 10, kapittel 3
  12. ^ Plutarch: Moralia, 853-854
  13. ^ Quintilian: Institutio Oratoria, 10.1.69
  14. ^ Nettbibelen: Paulus’ første brev til korinterne 15:33
  15. ^ Suda, M.589
  16. ^ Menander: Plays and Fragments, overs. Norma Miller. Penguin 1987, s. 15
  17. ^ Harlfinger, Dieter (2004): Warten auf Menander im Vatikan. 400 griechische Komödienverse in einer syrischen Palimpsest-Handschrift entdeckt i: Forum Classicum. Se her for en engelsk oversettelse.
  18. ^ Aiuto, F. D. (2003): Graeca in codici orientali della Biblioteca Vaticana (con i resti di un manoscritto tardoantico delle commedie di Menandro) i: Tra Oriente e Occidente. Scritture e libri greci fra le regioni orientali di Bisanzio e l’Italia, a cura di Lidia Perria, Roma (= Testi e studi bizantino-neoellenici XIV), ss. 227-296 (særlig 266-283 og platene 13-14)
  19. ^ Marshall, C. W.: Theater reviews, utgitt i tidsskriftet Didaskalia, bind 1 utg. 5 – Desember 1994
  20. ^ Rabelais: Gargantua and Pantagruel, bok 3, kapittel 25
  21. ^ En engelsk tittel er blant annet Girl who has her hair cropped; George Bernard Shaw foreslo «Rape of the Locks» som henvisning til Alexander Pope

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Menandros – bilder, video eller lyd