Holocaust-fornektelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den britiske forfatteren og selvlærte hsitorikeren David Irving er særlig kjent for å benekte at Holocaust, nazistenes masseutryddelse av jøder og andre før og under andre verdenskrig, fant sted.
Irans president Mahmoud Ahmadinejad, en annen kjent holocaust-benekter, kaller folkemordet på seks millioner jøder en «myte».

Holocaust-fornektelse er handlingen å nekte for folkemordetjøder og andre folkegrupper i holocaust under den andre verdenskrig.[1][2] Det vil si å avvise og nekte for Nazi-Tysklands systematiske tilintetgjøring av uønskede grupper mennesker før og under andre verdenskrig faktisk har skjedd. Hovedpåstandene i holocaust-fornektelse er at den tyske naziregjeringen ikke hadde noen politikk om «endelig løsning» eller i det hele tatt noen forsett å utrydde jøder; at de nazistiske myndighetene ikke brukte konsentrasjonsleirer og gasskamre for å masseutrydde jøder; og at det faktiske antallet av drepte jøder og andre ofre var betydelig lavere enn det historisk aksepterte antallet på 5 til 6 millioner.[3][4]

Holocaust-benektere generelt aksepterer ikke betegnelsen «fornektelse» som en passende beskrivelse for deres aktiviteter, og benytter isteden den mildere betegnelsen «revisjonisme».[5][6] Forskere benytter uansett betegnelsen «fornektelse» for skille holocaust-benektere fra generell historisk revisjonisme som benytter etablerte historiske metodelære.[7] Metodene til holocaust-fornekterne er kritisert basert på forutbestemt konklusjon som overser omfattende historisk bevis som viser til det motsatte.[8]

De fleste holocaust-fornektere hevder eller antyder at hele Holocaust er en svindel eller løgn som er kommet fra en bevist konspirasjon for eksempelvis å fremme interessene til jødene på bekostning av andre folk.[9] Eller komme med historisk forvrengning om at jødene ikke ble myrdet, men døde av sykdom.[10][11] Av denne grunn er holocaust-benektelse generelt betraktet som en antisemittisk[12] konspirasjonsteori[13] og som pseudohistorie. Holocaust-fornektelse er generelt et standpunkt som tradisjonelt hevdes av fascistiske og nynazistiske grupperinger. I Norge har eksempelvis den høyreekstreme nasjonalistiske grupperingen Vigrid holdt fast på benektelse av Holocaust.[14]

Terminologi og etymologi

Holocaust-fornektere selv referer til sin aktivitet som historisk revisjonisme, og motsetter å bli referert til som «fornektere».[5] Forskere betrakter det som villedende ettersom metodene til holocaust-fornekterne skiller seg fra legitim historisk revisjonisme.[7] Legitime historisk revisjonisme er forklart i en uttalelse adoptert av Duke Universitys historiske fakultet den 8. november 1991 og opptrykt i Duke Chronicle, den 13. november 1991 en kunngjøring gitt av Bradley R. Smiths «Committee for Open Debate on the Holocaust»:

«At historikere er jevnlig engasjert i historisk revisjon er opplagt riktig: imidlertid, hva historikere gjør er meget forskjellig fra denne kunngjøringen. Historisk revisjon av betydelige hendelser ... er ikke opptatt med realiteten av disse hendelsene; heller er den opptatt av deres historiske fortolkning – deres årsaker og generelle konsekvenser.»[15]

I boken The Holocaust: Problems and Perspectives of Interpretation gir forfatteren Donald L. Niewyk en del eksempler på hvordan legitim historisk revisjonisme — det vil si ny undersøkelse av akseptert historie og dets oppdatering med nyere oppdaget, mer nøyaktig, eller mindre tendensiøs informasjon — kan bli benyttes på studiet av Holocaust etter hvert som nye fakta blir avdekket som endrer den historiske forståelsen av det:

«Mens hovedtrekkene til Holocaust er klart synlig for alle, unntatt de egensindige blinde, har historikere vendt deres oppmerksomhet til aspekter av historien hvor bevisene er ufullstendige eller tvetydig. Disse er ikke mindre saker på noe vis, men henvender seg til slike emner som Hitlers rolle i hendelsen, jødisk svar på forfølgelse, og reaksjoner til tilskuere både på innsiden og utsiden av det Nazi-kontrollerte Europa.»[16]

I kontrast baserer bevegelsen med Holocaust-fornektelse sin tilnærming på den forutbestemte tanken at Holocaust, slik som den er forstått av den generelle historiografien, ikke har skjedd.[8] Det er tidvis referert til som «negasjonisme», fra det franske begrepet négationnisme introdusert av Henry Rousso,[17] Holocaust-fornektere forsøker å omskrive historien ved å bagatellisere, minimalisere, benekte eller ganske enkelt overse vesentlig fakta. Koenraad Elst har skrevet:

«Negasjonisme betyr benektelse av historiske forbrytelser mot menneskeheten. Det er ikke bare en fortolkning av kjente fakta, men benektelse av kjente fakta. Begrepet negasjonisme har fått gyldighet som betegnelse på en bevegelse som benekter en særskilt forbrytelse mot menneskeheten, nazismens folkemord på jødene i 1941–45, også kjent som holocaust (gresk: «fullstendig brenning») eller Shoah (hebraisk: «katastrofe»). Negasjonisme er hovedsakelig identifisert med anstrengelsen å omskrive historien på en slik måte at fakta med holocaust blir utelatt.»[18]

Forsøk på hemmeligholdelse av gjerningsmennene

Medlemmer av en enhet Sonderkommando 1005 som poserer i nærheten av maskin designet for knuse bein i Janovskas konsentrasjonsleir i det okkuperte Polen (januar-oktober 1943).

Historikere har dokumentert bevis på at ved Tysklands forestående nederlag og Nazi-lederne innså at de ville bli tatt til fange og ført til doms, ble det gjort store anstrengelser for å ødelegge alle bevis på masseutryddelse. Heinrich Himmler instruerte sine leirkommandanter om å ødelegge nedtegnelser, krematorier, og andre bevis på massemord.[19] Som et av mange eksempler ble likene av de rundt 25 000 hovedsakelig latviske jødene som Friedrich Jeckeln og hans soldater hadde skutt ved Rumbula (i nærheten av Riga) i slutten av 1941, gravd opp og brent i 1943.[20] Tilsvarende operasjoner ble satt i gang ved Belzec, Treblinka og andre tilintetgjørelsesleirer.[19] De beryktede talene i oktober 1943, slik som ved den 4. oktober, henviste Heinrich Himmler uttrykkelig til mordene på de europeiske jødene og ytterligere uttalte at mordene måtte bli holdt permanent hemmelig:

Sitat Jeg skal her helt åpent for dere også nevne en meget vanskelig sak. Blant oss bør det noen gang nevnes helt åpent, men på tross av det kommer vi aldri å snakke offentlig om det. Akkurat som vi ikke nølte den 30. juni 1934 til å utføre vår plikt som beordret og satte våre kamerater som hadde feilet opp mot muren og henrettet dem, vi snakket aldri om det, heller ikke vil vi noen gang snakke om det. (...) Jeg referer nå til jødeevakueringen, utryddelsen av det jødiske folket.[21] Sitat
12. april 1945: Generalene Eisenhower, Omar Bradley og George S. Patton inspiserer ved Ohrdruf konsentrasjonsleir, en improvisert kremasjonsbål.

I 1945 forventet general Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de allierte, at en dag ville det bli gjort forsøkt på å endre fakta om nazistenes forbrytelser til å være kun propaganda, og han gjorde grep for forhindre det:

«Den samme dagen [= 12. april 1945] så jeg min første skrekkens leir. Det var i nærheten av byen Gotha. Jeg har aldri vært i stand til å beskrive mine følelsesmessige reaksjoner da jeg møtte ansikt til ansikt med de ubestridelige bevisene på nazistenes brutalitet og hensynsløshet mot hver eneste strimmel av anstendighet. Opp mot den tiden hadde jeg bare kjent til det generelt eller via sekundære kilder. Jeg er imidlertid sikker at jeg aldri noen gang har erfart et tilsvarende følelse av sjokk.
Jeg besøkte hver eneste krok og hjørne i leiren ettersom jeg følte at det var min plikt å være i en posisjon hvor jeg kunne bevitne personlig om disse tingene i tilfelle det noen gang hjemme skulle vokse fram forestillingen eller antagelsen om at «disse historiene om nazistenes brutalitet var bare propaganda». En del medlemmer av besøkgruppen greide ikke å gjennom med prøven. Jeg ikke bare gjorde, men så snart som jeg vendte tilbake til Pattons hovedkvarter den kvelden, sendte jeg kommunikasjoner til både Washington og London, innstendig ba de to regjeringer om øyeblikkelig sende til Tyskland en tilfeldig gruppe av avisredaktører og representanter av de nasjonale lovgivningsmyndigheter. Jeg følte at bevisene burde øyeblikkelig bli plassert foran de amerikanske og britiske offentligheten på en måte som ikke ga rom for kynisk tvil.»[22]

Etter å ha funnet ofrene ved dødsleirene beordret Eisenhower at alle mulige fotografier måtte bli tatt, og at tyskere fra de omliggende landsbyene skulle bli vist gjennom leirene og faktisk også være med på å begrave de døde. Han skrev følgende til general Marshall etter å ha besøkt en tysk interneringsleir i nærheten av Gotha i Tyskland:

«De visuelle bevisene og de verbale vitnemålene på sult, grusomheter og bestialiteter var så overmektige at det gjorde meg syk. I et rom hvor de [der] hadde dynget opp tjue eller tretti nakne menn, drept ved sult, ville ikke George Patton gå inn. Han sa at han ville bli syk han prøvde. Jeg gjorde besøket bevist, for å være i stand til å være i en posisjon at jeg hadde førstehånds bevis om disse tingene om det noen gang, i framtiden, ville utvikles en tendens til endre disse anklagene til kun «propaganda».»[23]

Eksempler på påstander

De fremste påstandene til holocaust-fornektelse til å avvike fra etablerte fakta, er:[3][24]

  • Nazistene hadde ingen offisiell politikk eller hensikt å tilintetgjøre jøder.
  • Nazistene brukte ikke gasskamre for å massemyrde jøder.[25]
  • Antallet på mellom 5 og 6 millioner drepte jøder er en kraftig overdrivelse, og det faktiske antallet er betydelig lavere.

Andre påstander er som følgende:

  • Fortellingene om Holocaust er en myte som opprinnelig ble skapt av de allierte under den andre verdenskrig for å demonisere tyskere,[24] Jøder har spredd denne myten som en del av en større konspirasjon med hensikt å kunne opprette et jødisk hjemland i Palestina, og nå for å samle støtte for staten Israel.[24]
  • Alle dokumentariske bevis fra og om Holocaust, fra fotografier til Anne Franks dagbok er fabrikkerte.[24]
  • Bevisene til vitnemålene fra de overlevende er fylt med feil og selvmotsigelser, og er således upålitelige.[24]
  • Forhørerne tok imot nazistiske fangers tilståelser om krigsforbrytelser ved bruk av tortur.[24]
  • Nazistenes behandling av jødene var ikke noe forskjellig fra hva de allierte gjorde mot sine fiender i den andre verdenskrig.[26]

Holocaust-benekterne er gjennomgående sett på som sviktende til reglene for behandling av bevis, prinsippene til historikere (foruten også forskere i andre felt) angående rasjonell forespørsel.[27]

Holocaust ble meget godt dokumentert av de nazistiske myndighetene i seg selv.[28][29] Det ble også bevitnet av de allierte styrkene som gikk inn i Tyskland og dets assosierte aksemaktene (Nazi-Tysklands allierte) mot slutten av andre verdenskrig.[30][31][32]

I henhold til forskerne Michael Shermer og Alex Grobman er det en «sammenfall av bevis» som beviser at Holocaust har skjedd. Disse bevisene består av:[33]

  1. Skiftlige dokumenter — hundretusen av brev, memorandum, blåkopier, ordre, regninger, taler, artikler, memoarer, og tilståelser.
  2. Vitnemål fra øyenvitner — redegjørelser fra overlevende, jødiske sonderkommandoer (som lastet lik fra gasskamrene og inn i krematoriene i bytte for en sjanse å overleve), SS-vakter, kommandanter, lokale byfolk, og selv høytstående nazister som snakket åpent om massemordet av jøder.
  3. Fotografier — inkludert offisielle militære fotografier og fotografier tatt av pressefolk, sivile fotografier, hemmelige fotografier tatt av overlevende, flyfoto, tyske og allierte filmopptak, og uoffisielle fotografier tatt av tyske militære.
  4. Leirene selv — konsentrasjonsleirene, arbeidsleirene, og tilintetgjøringsleirene som fortsatt eksisterer i ulik grad av originalitet og rekonstruksjon.
  5. Slutningsbevis eller argumentum e silentio — befolkningsdemografi, rekonstruert fra tiden før andre verdenskrig; om seks millioner jøder ikke ble drept, hva skjedde med dem?

Mye av den kontroversen som omgir påstandene fra holocaust-benekterne er sentert om metodene benyttet for presentere argumenter om at Holocaust angivelig aldri skjedde slik som det er akseptert at det gjorde. Tallrike redegjørelser har blitt gitt av holocaust-benekterne (inkludert bevis presentert i domstoler) av påståtte fakta og bevis; imidlertid har uavhengig forskning vist at disse påstandene er basert på feilaktig forskning, fordomsfulle uttalelser, eller selv bevist forfalskede bevis. Motstandere av holocaust-benekterne har dokumentert tallrike tilfeller hvor slike bevis ble endret eller fabrikkert. I henhold til den franske historikeren Pierre Vidal-Naquet, «i vårt samfunn av bilder og skuespill, tilintetgjørelse av papir fører til tilintetgjørelse av virkeligheten.»[34]

Historie etter verdenskrigen

Willis Carto har i mange år vært en ytterliggående politisk figur svært langt ute på den amerikanske høyresiden og kjent for sine antisemittiske konspirasjonsteorier og holocaust-fornektelse.[35] Carto har også opprettet et forlag kalt Noontide Press som utgir en rekke bøker om hvit rasisme, inkludert Francis Parker Yockeys Imperium: The Philosophy of History and Politics (skrevet i 1948) og David Hoggans The Myth of the Six Million (1969), en av de første bøker som benektet Holocaust og som fabrikkerte nye «sannheter».[36] I 1978 grunnla Willis Carto Institute for Historical Review (IHR) som en amerikansk organisasjon dedikert til avvisningen av den aksepterte historien om Holocaust. Denne organisasjonen forsøkte å etablere seg selv innenfor den bredere tradisjonen av historisk revisjonisme ved å knytte seg opp mot personer som ikke direkte var tilknyttet nynazistiske miljøer, som eksempelvis Samuel Edward Konkin III, i et forsøk på å vise at holocaust-fornektelse hadde en bredere støtte enn kun nynazister.

Den britiske forfatteren David Irving er den som er mest kjent for å bli kalt holocaust-fornekter. Tilsvarende har Nicholas Kollerstrom fått oppmerksomhet. I Frankrike har Paul Rassinier og Robert Faurisson fremmet synspunkter som har blitt beskrevet som holocaust-fornektelse. I USA er kjente talsmenn for nevnte synspunkter Arthur R. Butz, David Cole, Bradley R. Smith, Fred A. Leuchter jr. og Mark Weber. Tysk-kanadieren Ernst Zündel var også lenge en ledende skikkelse, og fikk stor oppmerksomhet ved sine rettsaker om Holocaust i Canada i 1985 og 1988.

Også enkelte muslimske ledere, blant andre den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad. Den 14. desember 2005 ga Ahmadinejad flere kontroversielle uttalelser om Holocaust hvor han gjentatte ganger refererte til den som en «myte», men benekter dog ikke at Holocaust har funnet sted, men referer til Holocausts funksjon og anvendelse.[37] I et intervju med Der Spiegel den 30. mai 2006 insisterte Ahmadinejad at det var «to meninger» om Holocaust. Da han ble spurt om Holocaust var en myte, svarte han at «Jeg vil kun akseptere noe som sannhet om jeg er faktisk overbevist om det.»[38] I et intervju med nyhetsmagasinet 60 minutes utdypte han imidlertid dette; han benektet ikke at Holocaust fant sted, men, ikke ulikt Norman Finkelstein og andre vestlige kritikere, mener han at Israel i kjølvannet av denne skjebnen har skapt en myte rundt dette som har legitimert okkupasjon av Palestina og fordrivelse av millioner av palestinere.[39]

Lover mot holocaust-benektelse

Holocaust-benektelse er utrykkelig eller ubetinget ulovlig i 17 land: Østerrike, Belgia, Canada, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Israel, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Nederland, Polen, Portugal, Slovakia, Sveits, og Romania.[40] Sistnevnte land benektet at Holocaust har skjedd på deres område inntil Elie Wiesel-kommisjonen kom med sin rapport i 2004.[41][42] Den europeiske unions rammeverkbeslutning om Rasisme og fremmedhat, uttalte at å benekte eller grovt bagatellisere «forbrytelser som folkemord» skal bli gjort «straffbart i alle EUs medlemsstater».[43] Slovakia kriminaliserte benektelse av fascistiske forbrytelser generelt i slutten av 2001; i mai 2005 ble begrepet «Holocaust» uttrykkelig adoptert av straffeloven og i 2009 ble det ulovlig å nekte for enhver handling som er ansett av en internasjonal kriminalrett som folkemord. Parlamentet i Ungarn adopterte den nyeste lovgivningen i februar 2010 som erklærte at benektelse eller bagatellisere Holocaust en forbrytelse som er straffbart med opp til tre år i fengsel.[44]

Referanser

  1. ^ Niewyk, Donald L. (2000): The Columbia Guide to the Holocaust, Columbia University Press, s. 45. Sitat: «The Holocaust is commonly defined as the murder of more than 5,000,000 Jews by the Germans in World War II.»
  2. ^ «Holocaust denial - The IHR's Questions & Answers, and Nizkor's Responses». Nizkor Project.
  3. ^ a b Nøkkelelementer på holocaust-benektelse:
    Mathis, Andrew E. (2. juli 2004): Holocaust Denial, a Definition, The Holocaust History Project. Sitat: «Before discussing how Holocaust denial constitutes a conspiracy theory, and how the theory is distinctly American, it is important to understand what is meant by the term 'Holocaust denial'. Holocaust deniers, or 'revisionists', as they call themselves, question all three major points of definition of the Nazi Holocaust. First, they contend that, while mass murders of Jews did occur (although they dispute both the intentionality of such murders as well as the supposed deservedness of these killings), there was no official Nazi policy to murder Jews. Second, and perhaps most prominently, they contend that there were no homicidal gas chambers, particularly at Auschwitz-Birkenau, where mainstream historians believe over 1 million Jews were murdered, primarily in gas chambers. And third, Holocaust deniers contend that the death toll of European Jews during World War II was well below 6 million. Deniers float numbers anywhere between 300,000 and 1.5 million, as a general rule.»
    Shermer, Michael & Grobman, Alex (2000): Denying History: who Says the Holocaust Never Happened and why Do They Say It?, University of California Press, ISBN 0-520-23469-3, s. 3. Sitat: «In part III we directly address the three major foundations upon which Holocaust denial rests, including ... the claim that gas chambers and crematoria were used not for mass extermination but rather for delousing clothing and disposing of people who died of disease and overwork; ... the claim that the six million figure is an exaggeration by an order of magnitude—that about six hundred thousand, not six million, died at the hands of the Nazis; ... the claim that there was no intention on the part of the Nazis to exterminate European Jewry and that the Holocaust was nothing more than the unfortunate by-product of the vicissitudes of war.»
  4. ^ «How many Jews were murdered in the Holocaust? How do we know? Do we have their names?», The Holocaust Resource Center Faqs, Yad Vashem.
  5. ^ a b Referer til «revisjonisme»: Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust—The Growing Assault on Truth and Memory, Penguin, ISBN 0-452-27274-2, s. 25. Sitat: «The deniers' selection of the name revisionist to describe themselves is indicative of their basic strategy of deceit and distortion and of their attempt to portray themselves as legitimate historians engaged in the traditional practice of illuminating the past.»
  6. ^ «Introduction: Denial as Anti-Semitism», Holocaust Denial: An Online Guide to Exposing and Combating Anti-Semitic Propaganda, Anti-Defamation League, 2001. Sitat: «Dressing themselves in pseudo-academic garb, they have adopted the term 'revisionism' in order to mask and legitimate their enterprise.»
  7. ^ a b Benektelse vs. revisjonisme: Bartov, Omer: The Holocaust: Origins, Implementation and Aftermath, Routledge, s.11–12. Sitat: «This is the phenomenon of what has come to be known as 'revisionism', 'negationism', or 'Holocaust denial,' whose main characteristic is either an outright rejection of the very veracity of the Nazi genocide of the Jews, or at least a concerted attempt to minimize both its scale and importance.... It is just as crucial, however, to distinguish between the wholly objectionable politics of denial and the fully legitimate scholarly revision of previously accepted conventional interpretations of any historical event, including the Holocaust.»
  8. ^ a b Forutbestemt konklusjon: McFee, Gordon (15. mai 1999): «Why 'Revisionism' Isn't», The Holocaust History Project. Sitat: «'Revisionism' is obliged to deviate from the standard methodology of historical pursuit because it seeks to mold facts to fit a preconceived result, it denies events that have been objectively and empirically proved to have occurred, and because it works backward from the conclusion to the facts, thus necessitating the distortion and manipulation of those facts where they differ from the preordained conclusion (which they almost always do). In short, 'revisionism' denies something that demonstrably happened, through methodological dishonesty.»
  9. ^ Som jødisk svindel: Mathis, Andrew E.: «Holocaust Denial, a Definition», The Holocaust History Project, 2. juli 2004. Sitat: «The title of App's major work on the Holocaust, The Six Million Swindle, is informative because it implies on its very own the existence of a conspiracy of Jews to perpetrate a hoax against non-Jews for monetary gain.»
  10. ^ Drept av sykdom: «Holocaust Denial and Distortion»
  11. ^ «The nature of Holocaust denial: What is Holocaust denial?», JPR report No. 3, 2000. Sitat: «Jews are thus depicted as manipulative and powerful conspirators who have fabricated myths of their own suffering for their own ends. According to the Holocaust deniers, by forging evidence and mounting a massive propaganda effort, the Jews have established their lies as 'truth' and reaped enormous rewards from doing so: for example, in making financial claims on Germany and acquiring international support for Israel.»
  12. ^ Antisemittisk: Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, ISBN 0-14-024157-4, s. 11. Sitat: «It would elevate their antisemitic ideology – which is what Holocaust denial is – to the level of responsible historiography – which it is not.»; Se også: Roth, Stephen J. (1993): «Denial of the Holocaust as an Issue of Law», Israel Yearbook on Human Rights, Volume 23, Martinus Nijhoff Publishers, ISBN 0-7923-2581-8, s. 215. Sitat: «The denial of the Holocaust is among the most insidious forms of anti-Semitism....»
  13. ^ Konspirasjonsteori: Antisemitism and Racism Country Reports: United States, Stephen Roth Institute, 2000. Sitat: «Since its inception ... the Institute for Historical Review (IHR), a California-based Holocaust denial organization founded by Willis Carto of Liberty Lobby, has promoted the antisemitic conspiracy theory that Jews fabricated tales of their own genocide to manipulate the sympathies of the non-Jewish world.»
  14. ^ «Holocaust-benektelse på norsk», Forsking.no 30. mars 2005
  15. ^ Originalsitat: «That historians are constantly engaged in historical revision is certainly correct; however, what historians do is very different from this advertisement. Historical revision of major events ... is not concerned with the actuality of these events; rather, it concerns their historical interpretation – their causes and consequences generally.» Lipstadt, Deborah E. (1994): Denying the Holocaust: the growing assault on truth and memory (reprint ed.). Plume. ISBN 978-0-452-27274-3.
  16. ^ Originalsitat: «With the main features of the Holocaust clearly visible to all but the willfully blind, historians have turned their attention to aspects of the story for which the evidence is incomplete or ambiguous. These are not minor matters by any means, but turn on such issues as Hitler's role in the event, Jewish responses to persecution, and reactions by onlookers both inside and outside Nazi-controlled Europe.» Niewyk, Donald L. red. (1992): The Holocaust: Problems and Perspectives of Interpretation, D. C. Heath and Company
  17. ^ Se Finkielkraut, Alain; Kelly, Mary Byrd; Golsan, Richard J. (1998): The Future of a Negation: Reflections on the Question of Genocide. University of Nebraska Press.
  18. ^ Koenraad Elst. Chapter One – Negationism in General, Negationism in India: Concealing the Record of Islam, The Voice of India, 2002.
  19. ^ a b Arad, Yitzhak (1984): «Operation Reinhard: Extermination Camps of Belzec, Sobibor and Treblinka» (PDF). Yad Vashem Studies XVI. s. 205–239.
  20. ^ Ezergailis, Andrew (1996): The Holocaust in Latvia 1941–1944 – The Missing Center, Historical Institute of Latvia (in association with the United States Holocaust Memorial Museum) Riga. ISBN 9984-9054-3-8, s. 4–7, 239–270
  21. ^ Sitatet her er fornorsket fra svensk original etter Longerich, Peter (2009): Heinrich Himmler: en biografi. Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302379-3; Se også Nizkor-prosjektets side om Himmlers Posen-tale. Inneholder både IMT original transkripsjon av talen på tysk, en korrigert transkripsjon fra Nizkor-prosjektet, original IMT og korrigert transkripsjon fra Nizkor-prosjektet, opptak og analyse av den faktiske, og lenker til eksempler som viser behandling av talen av Holocaust-fornektere.
  22. ^ Eisenhower, Dwight D. (1948): Crusade in Europe, Doubleday, New York, (ingen ISBN for denne utgaven), s. 409–410
  23. ^ Eisenhower, Dwight D. (1999): Dear General: Eisenhower's Wartime Letters to Marshall, Johns Hopkins University Press, s. 223
  24. ^ a b c d e f Konspirasjon for støtte av Israel:
    Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust – The Growing Assault on Truth and Memory, Penguin. ISBN 0-452-27274-2. s. 27. Sitat: «The central assertion for the deniers is that Jews are not victims but victimizers. They 'stole' billions in reparations, destroyed Germany's good name by spreading the 'myth' of the Holocaust, and won international sympathy because of what they claimed had been done to them. In the paramount miscarriage of injustice, they used the world's sympathy to 'displace' another people so that the state of Israel could be established. This contention relating to the establishment of Israel is a linchpin of their argument.»;
    «The nature of Holocaust denial: What is Holocaust denial?», JPR report No. 3, 2000. Sitat: «Jews are thus depicted as manipulative and powerful conspirators who have fabricated myths of their own suffering for their own ends. According to the Holocaust deniers, by forging evidence and mounting a massive propaganda effort, the Jews have established their lies as 'truth' and reaped enormous rewards from doing so: for example, in making financial claims on Germany and acquiring international support for Israel.»
    Shermer, Michael & Grobman, Alex (2000): Denying History: who Says the Holocaust Never Happened and why Do They Say It?, University of California Press, ISBN 0-520-23469-3, s. 106. Sitat: «Why, we might ask the deniers, if the Holocaust did not happen would any group concoct such a horrific story? Because, some deniers claim, there was a conspiracy by Zionists to exaggerate the plight of Jews during the war in order to finance the state of Israel through war reparations.»
  25. ^ «Response to Holocaust denial on the existence of Gas Chambers and Crematoria». Nizkor Project.
  26. ^ Shermer & Grobman, 2002, s. 103–114.
  27. ^ Bauer, Yehuda (høsten 2004): «Historian of the Holocaust – Portrait of an Historian» i: Online Dimensions, a Journal of Holocaust Studies
  28. ^ Browning, Christopher R. (1992): The Path to Genocide: essays on launching the final solution, Cambridge University Press, ISBN 0-521-55878-6, s. 125. Sitat: «... the German bureaucrats' collective actions are relatively well-documented for the historian....»
  29. ^ Deák, István (2001): Essays on Hitler's Europe, University of Nebraska Press, , ISBN 0-8032-1716-1, s. 67. Sitat: «According to the historian Raul Hilberg, the United States alone captured forty thousand linear feet of documents on the murder of European Jews ... we can say that the Holocaust is a uniquely well-documented historical event.»
  30. ^ Holocaust: The events and their impact on real people, DK Publishing in conjunction with the USC Shoah Foundation Institute for Visual History and Education, s. 146. Sitat: «There our troops found sights, sounds, and stenches horrible beyond belief, cruelties so enormous as to be incomprehensible to the normal mind.»
  31. ^ Oliver, Kelly (2001): Witnessing: beyond recognition, University of Minnesota Press, ISBN 0-8166-3627-3, s. 90.
  32. ^ Hornstein, Shelley & Jacobowitz, Florence (2003): Image and remembrance: representation and the Holocaust, Indiana University Press, ISBN 0-253-34188-4, s. 205–206.
  33. ^ Shermer & Grobman (2002), s. 33.
  34. ^ Vidal-Naquet, Pierre (2005): Les assassins de la mémoire, Un Eichmann de papier, Postface de Gisèle Sapiro, Nouvelle édition revue et augmentée, La Découverte, Paris, ISBN 2-7071-4545-9. Originalsitat: «une tentative d'extermination sur le papier qui relaie l'extermination réelle».
  35. ^ «Willis Carto». Anti-Defamation League.
  36. ^ «Willis A. Carto: Fabricating History». Anti-Defamation League.
  37. ^ «Holocaust a myth, says Iranian president». Guardian.co.uk.
  38. ^ Der Spiegel: «We Are Determined: Spiegel interview with Iranian President Mahmoud Ahmedinejad»
  39. ^ Ralph Blumenthal (13. august 2006). Iranian Leader Opens Up. Ahmadinejad Speaks Candidly With Mike Wallace About Israel, Nukes, Bush. CNN. Besøkt 27. november 2009.
  40. ^ Lechtholz-Zey, Jacqueline: Laws Banning Holocaust Denial. Genocide Prevention Now.
  41. ^ «Romania holds first Holocaust Day». BBC News. 12. oktober 2004
  42. ^ «Romania sparks Holocaust row». BBC News. June 17, 2003. Arkivert fra originalen den 11. februar 2011
  43. ^ Se Luxembourg, 19. april 2007, 8665/07 (Pressemelding 84) (PDF)
  44. ^ Index.hu Article (på ungarsk)

Eksterne lenker

Se også