David av Israel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
David av Israel
Konge av Israel og Judea
David av Israel
Regjeringstid: over Judea ca. 1010 - 1003 f.Kr.;
over Judea og Israel ca. 1003 - 970 f.Kr.
Født: ca. 1040 f.Kr., Betlehem
Død: ca. 970 f.Kr., Jerusalem
Foreldre: Isai
Moren er ikke nevnt i Bibelen, men er identifisert av Talmud som Nitzevet, datter av Adael.
Ektefelle: Mikal, datter av Saul, Akinoam, Abigajil, Ma’aka, Haggit, Abital, Egla og Batseba.
Barn: Absalom, Amnon, Tamar og Salomo som ble hans etterfølger

David (hebraisk: דָּוִד, dɔwið, «elsket»/«onkel») var den andre kongen av det forente kongedømme Israel i henhold til Bibelen. Han er beskrevet som rettskaffen konge, skjønt ikke uten feil, dessuten også etter sigende en stor kriger, musiker og poet, tradisjonelt tilskrevet mange av salmene som er gjengitt i Salmenes bok. David skal ha hersket i 44 år. Hans liv og styre er beskrevet i Samuelsbøkene og Første krønikebok. I Andre Samuelsbok[1] fortelles det at Gud var så tilfreds med David på slutten av hans liv at han lovet at Davids ætt skulle vare evig. Innen jødedommen mener man at Messias vil være av denne ætten.

David er således en av de viktigste personene i Israels historie.[2] I Det gamle testamente brukes begrepet «messias» om den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israel. Begrepet representerer en kjent nærorientalsk kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel.[3] Ifølge Det nye testamente tilhører Jesus Kristus Davids ætt og beskrives som han arvtager, «løven av Judas stamme» og «Davids rotskudd».[4]

Edwin R. Thiele har datert Davids liv til ca. 1040 – 970 f.Kr., han regjerte over kongedømmet Judea i tiden ca. 1010 – 1003 f.Kr. fra sin første hovedstad Hebron, og da han ble konge over det forente kongedømme Israel ca. 1003 – 970 f.Kr, flyttet han hovedstaden til Jerusalem. Samuelsbøkene er den eneste kilden til informasjon om hans liv og regime, skjønt Tel Dan-stelen nedtegner eksistensen av et israelittisk kongelig dynasti på midten av 800-tallet f.Kr. som ble kalt for «Davids hus».

Beretninger fra Davids liv har en sentral plass i jødisk og kristen, og islamsk kultur. I islam er David (Dawood) en profet og konge av en nasjon foruten å være en ung kriger som drepte Goliat før han fikk all makt og styrte sitt kongedømme. Han er husket for å være veltalende og for sin vakre fremsigelser av Guds ord. Davids biografi er den mest utfyllende i Det gamle testamente. Her beskrives innfløkte politiske hendelser, episke slag og omfattende persondrama. Davids regime ble senere sett tilbake på som en gullalder, og tradisjonene om hans styre har utviklet seg i flere stadier.[5]

Fortellingen i Bibelen[rediger | rediger kilde]

David blir valgt til konge[rediger | rediger kilde]

Profeten Samuel salver David, Dura Europos, Syria, 200-tallet e.Kr.

Beretningene om David begynner i Første Samuelsbok 15-28 med å beskrive hvordan kong Saul mistet Guds gunst, og hvordan Gud flyttet sin velsignelse og sitt nærvær over til David. Det angis flere grunner til at Saul mistet Guds velsignelse. Han lot være å fullføre bannlysningen mot amalekittene, han tok taktisk ukloke beslutninger i krigen mot filistrene, han var deprimert og oppfarende, og han gikk mot slutten av sin tid til en åndemanerske for å søke råd.[6] I disse avsnittene er Saul presentert som en motsatt type av Gideon, som en anti-Gideon.[7] Saul bad Gud om å være stille. Senere da Saul forsøkte å snakke med Gud fikk han ikke svar.[8]

Profeten Samuel synes å ha vært en sentral skikkelse i Israel før og under kong Sauls tid. Det er beskrive hvordan Samuel først salvet Saul til konge, og siden hvordan han søkte etter en ny konge blant sønnene til Isai av Betlehem: [9]

Sitat Slik lot Isai de sju sønnene sine tre fram for Samuel; men Samuel sa til Isai: «Herren har ikke utvalgt noen av disse.» Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei,» svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og fagert utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham, for han er det.» Da tok Samuel oljehornet og salvet ham der han stod blant brødrene sine. Sitat
– Første Samuelsbok 16:10-13

Gud sendte en ond ånd for å plage Saul og hans tjenere foreslo at han sendte bud på David som kunne spille på harpe: «en sterk og djerv kriger og god til å tale for seg. Han er en staselig kar, og Herren er med ham.» Saul gjorde så og fikk David utnevnt som en av hans våpensveiner. Når den onde ånden kom over Saul spilte David for ham og han følte seg bedre.[10]

David og Goliat[rediger | rediger kilde]

Hyrden David (som har nedkjempet en løve) av Elizabeth Jane Gardner.
David og Goliat, maleri av Caravaggio (1606–1607).

Fortellingen om David og Goliat i Første Samuelsbok 17 er et litterært mesterstykke, skjønt det er også knyttet flere spørsmål til teksten. Ifølge fortellingen brakte David mat til sine eldre brødre som slåss for Saul. I fortellingen utfordrer filisterkjempen Goliat fra Gat israelittene til å sende deres egen kjempe for å avgjøre krigen i en tvekamp. Svært mange av enkeltelementene i fortellingen har flere lag med symbolikk knyttet til seg.[11]

David hever Goliats hode, av Gustave Doré.

Da ingen av israelittene hadde mot til å møte Goliat gikk David til Saul og sa at han ville møte kjempen for han hadde drept «både løve og bjørn».[12] David insisterte på at han kan beseire Goliat ettersom kjempen hadde begått blasfemi og således fortjente å dø.

Saul lar ham til sist få kjempe og forsøkte å gi David sin egen rustning, men David tok ikke imot. Isteden valgte han en stav, slyngen og fem steiner for å møte Goliat. David traff Goliats hode med en stein fra slyngen. Filisterne flyktet i skrekk og israelittene vant en stor seier. David skar av Goliats hode og tok det med seg til Jerusalem.

Blant de spørsmål som er knyttet til denne fortellingen er at Saul ikke synes å vite hvem David er. Saul spurte: «Hvem er du sønn av, gutt?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai i Betlehem.»[13] Men i kapittelet før er det beskrevet hvordan David har fungert som musiker ved Sauls hoff.[14] Dette tyder på at Første Samuelsbok 16:14-23 opprinnelig har tilhørt et annet litterært sjikt enn Første Samuelsbok 17. Videre skildres det i Andre Samuelsbok 21:19: «Enda en gang kom det til slag med filisterne ved Gob. Elkanan, sønn av Ja’are-Orgim fra Betlehem, felte da Goliat fra Gat, som hadde et spydskaft så tykt som en vevbom».[15] Riktignok hevdes det i Første Krønikebok 20:5 at det var Goliats bror som ble drept av betlehemitten Elkanan, men de fleste bibelforskere mener her at tradisjonen om hvordan David drepte filisterkjempen er bygget på en eldre beretning om hvordan betlehemitten Elkanan beseiret en kjempe.[16]

Kong Saul og David[rediger | rediger kilde]

David flykter for Sauls raseri: «Så firte Mikal David ned fra vinduet, og han flyktet og kom seg bort.»
Første Samuelsbok 19:12. Illustrasjon av Gustave Doré, 1865

Etter denne seieren gjorde kong Saul David til hærfører over en av sine hærer og tilbød ham sin datter Mikal som ektefelle. David gjorde det svært bra i mange slag, og kvinnene som møtte soldatene på vei hjem fra slag sang jublende: «Saul slo tusener, men David har slått titusener.» Etterhvert vekket Davids popularitet Sauls frykt: «Nå mangler det bare at han får kongedømmet.» Med ulike strategier søkte den sjalu kongen Davids død, men sammensvergelsene var fånyttes. Sauls sønn Jonatan «sluttet en pakt med David, fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv.»[17] For å unngå Sauls raseri, og advart av nettopp Jonatan flykter David inn i villmarken.[18]

I villmarken samlet David sammen en gruppe av tilhengere, omtrent som den senere Sverre Sigurdsson og birkebeinerne gjorde i Norge, og David ble lederen for de utstøtte blant israelittene samtidig som han unngikk Sauls forfølgelser.

Sitat Alle slags mennesker som var kommet i nød, alle gjeldbundne og misfornøyde, samlet seg om ham, og han ble høvding for dem. Det var om lag fire hundre mann som var med ham. Sitat
– Første Samuelsbok 22:2

Han aksepterte den filistiske kongen Akisj i Gat som sin overherre, men fortsetter i hemmelighet å ta israelittenes parti. Når Akisj fører krig mot Saul, ble David fritatt fra deltagelse da filisternes adel ikke stolte på hans lojalitet.

Mikal blir ført til sin nye ektemann Palti,
Maciejowski-bibelen, blad 37, fra 1240-tallet.

Mens David rømte for sitt liv ga Saul sin datter Mikal videre til Paltiel, en sønn av Lajisj fra Gallim, men David på sin side tok til seg flere hustruer, blant annet Abigajil og Akinoam fra Jisre’el[19] Senere da David ble konge av Judea, og mens Isjbosjet, en bror av Mikal og en sønn av Saul, styrte de nordlige stammene av Israel, krevde David at Mikal ble levert tilbake ham slik at freden ble bevart. Isjbosjet gjorde det og lot Mikal reise til David, til tross for de høylytte protestene til Paltiel.[20]

Lenge etter, og lenge etter at Mikal var blitt gitt tilbake, kritiserte hun David for at han danset, delvis uten klær, da han førte Paktens ark til det nylig erobrede Jerusalem i en ekstatisk religiøs prosesjon.[21] Mikal døde uten å ha født barn sammen med David, noe som Andre Samuelsbok[22] antyder var hennes straff for å kritisere ham. Hun hadde imidlertid trolig oppdratt de fem sønnene til sin søster Merab. David overleverte i sin regjeringstid disse sønnene til gibeonittene for at de skulle bli drept som hevn for at deres bestefar, Saul, hadde angrepet denne stammen.[23]

Profeten Natan, til høyre, gir råd til kong David, maleri av Matthias Scheits, 1672.

Saul og Jonatan ble drept i løpet av et slag mot filisterne ved Gilboafjellet. David sørget over deres død og gikk deretter opp til Hebron hvor han ble salvet som konge over Judea; i nord forsøkte Sauls sønn Isjbosjet å herske over Israels nordlige stammer. Det brøt deretter ut krig mellom David og Isjbosjet som varte fram til Isjbosjet ble snikmyrdet. Snikmorderne førte hodet til David i håp om en belønning, men David lot dem bli henrettet for deres forbrytelse mot en som Herren har salvet.[24] Dog med dødsfallet til sønnen av Saul kom de eldre til Hebron og salvet den 30 år gamle David til konge over både Israel og Judea.[25]

Davids tid som konge[rediger | rediger kilde]

Etter at David hadde vært konge i Hebron noen år, erobret han Jebus, jebusittenes festning som nå kalles for Jerusalem, og gjorde dette stedet til sin hovedstad og kalte den for Davids-byen. «Hiram, kongen i Tyrus, sendte noen menn til David. De kom med sedertre og hadde med seg tømmermenn og steinhoggere; de bygde et hus for David,» forteller Andre Samuelsbok. David førte Paktens ark til Jerusalem med den hensikt å bygge et tempel. Gud som talte via profeten Natan, som la ned forbud og sa at tempelet må vente til en framtidig generasjon. Men Gud gjorde en pakt med David, og lovte at han ville etablere Huset David og at hans ætt ville vare evig: «Ditt hus og ditt kongedømme skal alltid stå fast for mitt åsyn, og din trone skal stå støtt til evig tid.»[26] David gjorde sitt for at hans ætt skulle kunne greie seg: «Etter at David hadde flyttet fra Hebron, tok han seg flere medhustruer og koner fra Jerusalem, og han fikk enda flere sønner og døtre. Dette er navnene på de sønnene han fikk i Jerusalem: Sjammua, Sjobab, Natan, Salomo, Jibhar, Elisjua, Nefeg, Jafia, Elisjama, Eljada og Elifelet.»[27]

Davids erobringer[rediger | rediger kilde]

David, konge over hele Israel, bibelkort fra USA, 1896.
Mesjastelen beskriver kong Mesja av Moabs krig mot israelittene, nevner antagelig «Davids hus» i teksten.

David begynte sine erobringer med filisterne vest for hans eget rike. Han tok «Metheg Amma» fra dem, noe som antagelig betyr «bisselet til moren» eller «moderbyen», og ved å kontrollere bisselet kontrollerte han også nasjonen.[28] Dette stedet kan ha vært Gat.[29] Han undertrykte moabittene i øst, og vendte seg deretter mot nord for å bekjempe Bar Hadad II av Damaskus-riket (arameerne), etablerte en garnison i Damaskus;[30] før han endelig erobret edomittene sør for seg.[31] Denne erobringen utvidet billedlig sett hans erobringer til å dekke jordens fire hjørner og utvidet også hans rike til det lovede land som ble gitt til Abraham i Første Mosebok.[32]

Moabittene betalte skatt til David, og han tok gullskjoldene fra Bar Hadad II[33] og bronse fra hans byer. En annen lokal hersker, Tou i Hamat i Syria, hørte om Davids erobringer i Hamat og sendte tributter til David for å redde seg fra Bar Hadad II.[33] Den bronsen som var blitt erobret ble siden brukt i byggingen av Salomos tempel, i særdeleshet i støpingen av Bronsehavet som satt bak de tolv oksene, som representerte nasjonenes sjø, født av Israels tolv stammer.[34]

David og Batseba[rediger | rediger kilde]

Senere i Davids regime begikk han utroskap med den vakre Batseba, hustruen til hetitten Uria, mens hennes ektemann var unna i krigen mot ammonittene der hvor den israelittiske hæren beseiret disse festning ved Rabba. Davids utroskap forbrøt seg mot et klart bud i Tora, jødedommens grunnleggende juridiske og etiske tekst, ved «dette har gitt Herrens fiender grunn til å spotte»[35] ...og således kastet «Israel inn i politiske opprør som var langt mer ekstremt enn noe som skjedde under regimet til Saul.»[36]

«Batseba frister David», et hyppig valgt motiv grunnet sitt bibelske og samtidig pikante emne, maleri Jean-Léon Gérôme, ca. 1889

Batseba var «datter av Eliam», en av Davids «tretti»[37] Eliams far, Batsebas bestefar, var Akitofel fra Gilo, en av Davids fremste rådgivere.[38] Gilo var en by i Judea og Batseba var således fra Davids egen stamme. Akitofel kom stille seg på parti med Davids sønn Absalom i dennes mislykte opprør mot sin far,[39] noe som ville ha gjort Absalom til konge om det hadde lyktes framfor Akitofels barnebarn, Batsebas sønn med David, Salomo. Absalom ble drept av Davids hærfører Joab og hans menn, mens Akitofel begikk selvmord ved å henge seg.[40]

«Batseba går til David», fresko 1552-54 av Francesco Salviati.

Etter at Davids utroskap ble Batseba gravid og David sendte bud på Uria slik at han kunne sove med sin hustru og dermed skjule identiteten på barnets far. Uria nektet å gå til sin hustru mens hans venner fortsatt var ved slagmarken. David sendte ham da tilbake til Joab med beskjed om å sette «Uria lengst framme, der striden er hardest, og dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» Selv teksten er noe uklar synes det som om Joab unnlot å gjøre hva David krevde og plasserte Uria «på et sted hvor han visste det stod noen kraftige karer. Mennene i byen drog ut og kom i kamp med Joab. Noen av mennene i Davids hær falt, og hetitten Uria mistet også livet.»[41] Joabs beskjed til David er uimotståelig i den forhold at Joab faktisk advarte budbringer om hva han skal si dersom David ble rasende om at Joab har kommet nær Rabbas murer, indikerte at han gjort et angrep mot fiendens murer framfor ganske enkelt etterlate Uria ved tilbaketrekning. Om Joab hadde adlydt kongens kommando ville det ikke være noe grunn til å bli harm, men det synes som om Joab har vært ulydig og forutså Davids raseri ved å fortelle budbringeren hva han skal si om kongen blir sint: «Fienden fikk overtaket på oss og gjorde et utfall mot oss på åpen mark, men vi trengte dem tilbake helt til byporten. Da skjøt bueskytterne på oss oppe fra muren, og noen av kongens menn falt. Din tjener hetitten Uria falt også.»[42]

Rembrandts utgave av motivet, «Batseba med Davids brev», 1654

David giftet seg med Batseba og hun fødte hans barn, men «det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne» slår Andre Samuelsbok fast og profeten Natan konfronterte David ved å spørre: «Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i Herrens øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne.» Natan beskyldte David for både utroskap og mord, og straffen for begge var at profeten erklærte at Gud ville forbanne kongen med et vanskelig regime, preget av voldelig uro og intriger. Om ikke David selv skulle dø ville barnet som Batseba født bli straffet: «den sønnen du har fått, ikke få leve». Herren lot en hard sykdom ramme gutten som David hadde fått med Urias kone. David ba for gutten, fastet strengt og sov på gulvet, men gutten døde uansett. David reiste seg da opp og begynte å spise igjen, og han beholdt kongeriket som han nær hadde mistet.

Davids sønn Absalom gjør opprør[rediger | rediger kilde]

«Absalom henger i treet», tilskrevet Faith Robinson Trumbull, ca. 1770

Absalom, Davids sønn, gjorde opprør gjentatte ganger mot sin far, og han drepte sin bror Amnon som hadde voldtatt deres felles søster Tamar. David ble rasende over drapet, men tok til sist Absalom til nåde igjen. Likevel gikk Absalom senere ut og påberopte seg kongstittelen, og da det samlet seg stadig flere om ham ble David nødt til å flykte til Jerusalem.[43] David må som under Saul flykte ut i villmarken mens Absalom tar farens etterlatte hustruer til sengs for å markere sin rett.

David fikk etterhvert samlet hæren, og den dro uten ham for å møte Absaloms hær i Efraim-skogen. Etter stort mannefall er det Davids hær som står seirende igjen. Absalom red på et muldyr og satte hodet fast i de tette greinene til ei eik, og her ble han funnet av Davids hærfører Joab som drepte ham.[44] Når nyheten om seieren kommer til David gledet han seg ikke over den, men jamret seg over sønnens død: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»[45]

Den aldrende David[rediger | rediger kilde]

Da David ble gammel og sengeliggende fikk han den unge og vakre Abisjag til å ligge hos ham og holde ham varm. Samtidig erklærte Adonja, hans eldste overlevende sønn og naturlige arving, seg selv som konge. Batseba, David ynglingshustru, og Natan, profeten, fryktet at de ville bli drept av Adonja. De gikk til David og framførte argumentet at Salomo burde bli konge.[46] Siden fikk Salomo den eldre broren drept.

Den tradisjonelle graven til David.[47]

Det er til Salomo som David gir sine siste instruksjoner, inkludert hans løfte at hans og Salomos slektslinje skulle arve Judeas trone for evig tid, og har påbud om at Salomo skulle drepe hans gamle fiender på hans vegne. David døde etter å ha hersket i 40 år over Israel, 7 i Hebron og 33 år i Jerusalem. Han ble gravlagt i David-byen, det vil si det smale forberget bak den sørlige enden av Jerusalems Tempelhøyde og det som i dag kalles Gamlebyen.[48]

David som poet og musiker[rediger | rediger kilde]

Den aldrende David med sitt musikkinstrument. Maleri ca. 1620 av Guercino

I flere bibelsk avsnitt er David referert til som «helten i Israels sanger»,[49], den som trøster Saul med musikk,[50] og grunnlegger av tempelsangen.[51] I en av Dødehavsrullene (11QPsa) tilskrives David 3600 tehilim (lovsanger) foruten andre komposisjoner.[52] 73 av de 150 salmene i Bibelen er tilskrevet David.[53] Det mest gjennomgående tema i Salmenes bok er Jahves kongedømme,[54] enten det er i lovprising eller i bønn, antyder de et forhold mellom Jahves kongemakt og hans evner til å fri salmisten ut fra farer og vanskeligheter.[55] I henhold til Midrasj Tehillim, en jødisk tekst fra omkring 1000-tallet e.Kr., var kong David guddommelig inspirert til å skrive salmene av Den hellige ånd.[56]

I tillegg til å være tilskrevet Davids forfatterskap angir 13 av salmeoverskriftene spesielle hendelser i Davids liv.[57] Overskriftene på disse er som følger:

  • Salme 3:1 En salme av David, da han var på flukt for sin sønn Absalom.
  • Salme 7:1 En klagesalme av David. Han sang den for Herren på grunn av den meldingen Kusj fra Benjamin hadde brakt ham.
  • Salme 18:1 Til korlederen. Av David, Herrens tjener, som kvad denne sangen for Herren, da han hadde fridd ham fra alle hans fiender og fra Saul.
  • Salme 34:1 Av David, den gang han var hos Abimelek og lot som om han var gal, så han ble jaget bort og slapp unna.
  • Salme 51:1-2 Til korlederen. En salme av David, den gang profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba
  • Salme 52:1-2 Til korlederen. En læresalme av David, den gang edomitten Doeg kom og fortalte Saul at David hadde tatt inn i Akimeleks hus.
  • Salme 54:1-2 Til korlederen. Med strengespill. En læresalme av David, den gang mennene fra Sif kom og sa til Saul: «David holder seg skjult hos oss.»
  • Salme 56:1 Til korlederen. Etter «Duen i fjerne terebinter». En miktam av David, den gang filisterne grep ham i Gat.
  • Salme 57:1 Til korlederen. «Ødelegg ikke!» En miktam av David, den gang han rømte for Saul og gjemte seg i en hule.
  • Salme 59:1 Til korlederen. «Ødelegg ikke!» En miktam av David, den gang Saul sendte folk som skulle vokte på huset for å drepe ham.
  • Salme 60:1-2 Til korlederen. Etter «Vitnesbyrdets lilje». En miktam. Til lærdom. Av David, den gang han lå i strid med arameerne fra Mesopotamia og arameerne fra Soba, og Joab drog tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen mann.
  • Salme 63:1 En salme av David, den gang han var i Juda-ørkenen.
  • Salme 142:1 En læresalme av David, den gang han var i hulen. En bønn.

Det har tradisjonelt vært populært i førmoderne salmetolkning å relatere disse og mange flere salmer til episoder i Davids liv. En særlig kjent diskusjon blant rabbinerne har vært hvorvidt David bad Salme 22 da han sent i sin karriere flyktet fra Absalom eller om han bad den før han ble konge, da han var på flukt fra Saul.[58] I nyere salmeforskning regner man David heller som en dramatisk figur som man har benyttet for å ordne de poetiske tekstene i fortellingsenheter. Det har forøvrig vært påpekt at de salmetekstene som er blitt tilskrevet David egner seg til å se i sammenheng med situasjoner i Davids liv. Man finner forfølgelse, ville dyr, krigere, redning fra store vansker og lovprisning. Man finner også Davids poetiske og musikalske ferdigheter gjensidig bekreftet både i fortellingsstoffet og i salmene som er tilskrevet ham.[59]

Det er vanskelig å si i hvilken grad den historiske David var poet og musiker. Men et polemisk utsagn mot de religiøse i Israel fra Amosboken 6:5 forutsetter en tradisjon om David som musiker: «De skråler til harpetoner og finner opp instrumenter slik som David gjorde».[60] Den historiske Amos skal ha levd i midten av det åttende århundret, før nord-rikets fall, slik at hvis dette utsagnet stammer fra en av denne profetens disipler, bekrefter det at tanken om David som musiker er gammel. Det er følgelig ikke usannsynlig at det finnes en kjerne av historisitet i dette. Men det regnes som nokså sikkert at beretningen om David som Sauls hoffmusiker i Første Samuelsbok 16:14-23 er av yngre dato, og at ihvertfall de fleste av salmeoverskriftene skal tilskrives senere tradisjoner.[61]

Religioner og David[rediger | rediger kilde]

David i jødedommen[rediger | rediger kilde]

Davidstjernen i den eldste bevarte fullstendige kopien av Den masoretiske bibelteksten, Leningradkondeksen, datert til 1008.

Davids regime representerer dannelsen av et sammenhengende jødisk kongedømme sentrert i Jerusalem, og institusjonen av et evig kongelig dynasti; svikten til dette «evige» davidske dynastiet etter rundt fire århundrer førte til den senere utdypningen av konseptet Messias, i førstningen en menneskelig etterkommer av kong David som ville overta tronen av et gjenopprettet kongedømme, senere en apokalyptisk figur som ville anvise plass i tidens slutt.

I dagens jødedom er det faktum at Davids etterkommer også nedstammer fra en konvertitt, Ruts bok, sett på som et bevis på viktigheten av konvertitter innenfor jødedommen. Foruten den ungdommelige og heroiske David, inneholder hans sammensatte fortelling tragisk elementer, som hans overtagelse av Batseba og tapet av sønnen.

«Davids fromhet var så stor at hans bønner var i stand til føre ting fra Himmelen og ned på jorden. Det var en av hans inderligste ønsker å bygge tempelet, men Gud sa at Tempelet ville være uforgjengelig om det ble bygd av David, men det var Guds ønske at Tempelet skulle bli ødelagt for Israels synder, og av den grunn kunne ikke David bygge det. Hans synd mot Batseba hadde også en guddommelig mening da det skjedde for å vise angerens makt.»[62]

I henhold til Midrasj[63] oppga Adam 70 år av sitt liv for Davids liv, og i henhold til Talmud Yerushalmi ble David født og døde på den jødiske helligdagen Sjabuót, den jødisk pinse.

Mange legender har vokst opp rundt David-figuren, og en av nyere dato er Davidstjernen. Dette emblemet som i dag er blitt det bærende symbolet på den moderne staten Israel er direkte knyttet til kong David. Davidstjerne i dens geometriske form som et heksagram har samme symboltyngde for jøder som det eldre Menorá. Hvor gammel tradisjonen med Davidstjernen er uvisst. I Siddur, den jødiske bønnebok, inngår begrepet «Davids skjold», og en legende mener at Davidstjernen var Davids skjold, men det finnes ingen kilder som støtter denne antagelsen. Den eldste anvendelsen av Davidstjernen som er avdekket er fra rundt 1000-tallet e.Kr. (se bilde), men et antatt utgave av «Davids skjold» er nylig blitt funnet på en jødisk gravstein i Taranto i sørlige Italia som kan muligens dateres så tidlig som 200-tallet e.Kr. Likeledes har en stein med tilsynelatende dette skjoldet blitt funnet på en synagoge i Galilea fra mellom 200- og 300-tallet e.Kr.[64] Disse funnene kan tyde på at Davidstjernen som jødisk symbol er langt eldre enn tidligere antatt.

David i kristendommen[rediger | rediger kilde]

«David og kong Saul», av Rembrandt. David spiller på lyre (avbildet her som en harpe) for kongen som er «plaget av en ond ånd».

Ifølge tradisjonell kristen bibelteologi var David opprinnelig en jordisk konge som hersket ved guddommelig utnevnelse («den salvede» slik Messias’ tittel var). Den jødiske «sønn av David» hadde de to siste førkristne århundrene utviklet seg til en apokalyptiske og guddommelig skikkelse som ville forløse Israel og etablere et nytt kongedømme. Dette ble også utgangspunktet og bakgrunnen for tanken om Messias i den tidlige kristendommen som tolket livet og handlingene til Jesus «ved virkemidlene av titlene og funksjonene gitt til David i mystikken av den sionistiske kult hvor han tjente som en prestekonge og hvor han var formidler mellom Gud og menneske».[65] Den tidlige kirke trodde at «livet til David var et typologisk forbilde for Jesu liv. Betlehem var fødestedet for dem begge; hyrdelivet til David peker til Kristus som den gode hyrde, de fem steinene valgt for å drepe Goliat er typiske for de fem sårene; sviket til hans betrodde rådgiver, Akitofel, og kryssingen av bekken Kedron minner oss om Kristus hellige pasjon. Salmenes bok er det enkeltskrift i Det gamle testamentet som oftest siteres i Det nye testamente. Disse salmene tolkes oftest som Davids profetier om Jesus, eller om beskrivelser av hendelser i Davids liv, som også skjedde med Jesus.[66]

I middelalderen presenterte Karl den store seg som en ny David, en tradisjon som ble videreført av mange av de europeiske kongelige fra hans tid.[67] Å knytte David til jordiske kongedømme ble reflektert i senere middelalderske glassmalerier i katedralvinduer over hele Europa ved innretningen ‘Isais tre’ hvor dens grener demonstrert hvordan det guddommelige kongedømmet utgikk fra Isai gjennom hans sønn David til Jesus. David har også et ekko i forestillingen om den hellige kongen i overgangen til kristendommen i Norden, skjønt denne forestillingen (med europeiske elementer til blant annet Karl den store) hadde også lokale hedenske tilknytninger.[68]

De vestlige kirker, den romersk katolske og lutherske, feirer Davids festdag på den 29. desember, de østlige kirker den 19. desember.[69] Den ortodokse kirke og Orientalske katolske kirker feirer festdagen av «Den hellige rettvise profet og kong David» på søndag for De hellige forfedre (to søndager før den store festen for Kristi fødsel) hvor han blir feiret sammen med andre forfedre av Jesus. Han blir også feiret på søndagen etter Natividade (Kristus fødsel), sammen med Josef, Jesu fosterfar, og Jakob, Jesus’ bror.

David i islam[rediger | rediger kilde]

En eldre håndskrevet utgave av Koranen. David blir nevnt 16 ganger i Koranen.

I islam er David kalt Dawood (eller Daud, Daoud, Dawud, arabisk داوود,) fremstilles som en utpekt profet og budbringer («Rasul») av Allah, og som den rettmessige konge av Israel. Muslimene antar at David levde til han ble riktig gammel, mellom 70 og 106 år.[70] Koranen forteller om hvordan han beseiret kjempen Jalut (Goliat) og at Allah (Gud) senere ga ham visdom og et rike.[71]

Dawood er nevnt ved navn 16 ganger i Koranen. Han er blant de av profetene til Allah som mottar en bok om åpenbaringer, Zabur.[72] Han er husket for sin veltalenhet og sin vakre gjengivelse av Guds ord.[73]

«Profeten David», avbildet med turban og harpe, illustrasjon ved Nikolaos Doxaras, 1700-tallet.

Koranens fortelling om David og Batseba er ganske forskjellig fra den bibelske. Muslimer tror at David, som kalles Dawud, ikke begikk utroskap eller konspirerte for å drepe Uria. Den eneste referansen til Batseba, som aldri nevnes med navn, er en kort passasje i sura xxxviii. 20-25.

Teksten, som er en parafrase over profeten Natans fortelling i Det gamle testemente, er dunkel, men i sin enkleste tolkning handler den om en som begjærer noe som tilhører en annen, og Gud irettesetter ham ved denne lignelsen. Den kan forstås som at menn kan be sine venner om å få deres hustru(er), noe som kan skje av ulike årsaker, og ettersom Uria sto David nær, ville David be Uria om å gi ham Batseba. Ettersom David er konge, og Uria hans undersått, ville det bli tolket som en bydende ordre, noe som ville gjøre det vanskelig for Uria å si nei. De to stridende partene ble sendt til David av Gud som et tegn på at det var en feiltagelse å be Uria om hans hustru. Så snart som David har bedømt saken mellom de to innså han at den ikke var ulik hans egen, og derfor angret han og Gud tilga ham. Mord og utroskap tilhører derfor ikke til Koranens gjengivelse av fortellingen, eller rett og slett omgår det.

Historisitet og arkeologiske bevis[rediger | rediger kilde]

Tel Dan-stelen[rediger | rediger kilde]

En inskripsjon fra rundt 850-835 f.Kr. på en stele som ble funnet ved Tel Dan («Dans høyde») i nordlige Israel kan inneholde frasen «Davids hus» (ביתדוד). «Om lesningen av בית דוד [«Davids hus»] på Tel Dan-stelen er korrekt, ...da har vi solid bevis på at en arameisk konge på 800-tallet f.Kr. ble betraktet som grunnleggeren av et jødiske dynasti til å være noen ved navnet דוד [David].»[74] Mesha-stelen fra Moab, datert tilnærmet til den samme perioden, kan også inneholde navnet David, men lesningen er usikker. Arkeologen Kenneth Kitchen har foreslått at en inskripsjon fra rundt 945 f.Kr. av den egyptiske farao Sheshonk I nevner «Davids høyland», men dette synet er ikke gjennomgående akseptert av det øvrige akademia, heller ikke at Sheshonk I kan være den «Sjisjak»[75] som er nevnt i Den hebraiske Bibelen.[76]

Tolkningen av de arkeologiske bevisene i henhold til Jerusalem og jødedommens utstrekning og vesen på 900-tallet f.Kr. har til tider skapt en heftig debatt. Israel Finkelstein og Ze'ev Herzog fra Universitetet i Tel Aviv er av den oppfatning at de arkeologiske nedtegnelsene ikke bekrefter oppfatningen at Israel i oldtiden var en betydelig statsmakt, men isteden var et lite stammekongedømme, skjønt de begge aksepterer at David og Salomo var virkelig konger av Judea i tiden rundt 900-tallet f.Kr.[77] De hevder at undersøkelser av overflatefunn med den målsetting å spore bosetningsmønstre og befolkningsendringer har vist at mellom 1500-tallet og 700-tallet f.Kr., en periode som også omfatter de bibelske kongedømmene til David og Salomo, besto hele befolkningen på høylandet i Judea av ikke flere enn rundt 5 000 mennesker, de fleste av dem omvandrende gjetere, og hvor hele det urbane området besto av rundt tyve små landsbyer.[78]

I henhold til Ze'ev Herzog var «det forente monarkiet til David og Salomo, som i Bibelen er beskrevet som en regional statsmakt, var på det meste et lite stammekongedømme».[79] Omvendt har eksempelvis William G. Dever, i sin bok What Did the Biblical Writers Know and When Did They Know It?, holdt fast ved at arkeologiske og antropologiske bevis har støttet i hovedsak den bibelske redegjørelse for en jødisk stat på 900-tallet f.Kr.[80]

Davidsbyen[rediger | rediger kilde]

Bronsealderen og jernalderens levner av Davids by, den opprinnelige urbane kjerne i Jerusalem, identifisert med regimene til David og Salomo, har i omfattende grad blitt utgravd og undersøkt på 1970- og 1980-tallet under ledelse av Yigael Shiloh ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, men klarte i å avdekke betydelige funn av bosetning fra 900-tallet f.Kr.[81] I 2005 fant arkeologen Eilat Mazar en større steinstruktur som hun hevdet kunne være kong Davids palass. Denne steinstrukturen refereres til som «Large Stone Structure».[82][83]

Spørsmålet om den historiske David[rediger | rediger kilde]

Samuel salver David til konge. Fra Ingeborg-psalteret, ca. 1200

Den bibelske redegjørelse av David er å finne i Samuelsbøkene, og Krønikebøkene. Selv om bortimot halvpartene av salmene i Salmenes bok har titlene «En bønn av David» er disse titlene vanligvis betraktet som senere tillegg, og ingen av salmene kan tilskrives David absolutt sikkerhet.[84] Krønikebøkene gjenforteller hovedsakelig stoff fra Samuelsbøkene fra en annen teologisk synsvinkel, og inneholder lite unik informasjon. Så de bibelske tekstene fra Første Samuelbok 16 til Første Kongebok 2 er eneste historiske kilder som beskriver David.

Del av den store steinstruktueren i Jerusalem som har blitt fremmet som en levning av kong Davids palass.

Spørsmålet om den historiske David er derfor et spørsmål om datering, tekstmessig integritet og helhet, forfatterskap og hvor pålitelige Første og Andre Samuelbok kan sies å være. Siden den tyske forskeren Martin Noth fremmet sin analyse av historien fra Femte Mosebok til Første Kongebok («Det deuteronomistiske historieverk») har bibelforskere i hovedsak akseptert at disse bøkene fremmer en del av en fortløpende og uavbrutt Israels historie, satt sammen ikke tidligere enn slutten av 600-tallet f.Kr. Men i dette verket har det blitt inkorporert bruddstykker av tidligere verker. Samuelsbøkenes beretninger om David «synes å ha gjennomgått to adskilte redaksjonelle omskrivninger. De opprinnelige skribentene viser en sterk uvilje mot Saul, og favoriserer David og Salomo». Mange år senere har en gruppe som kalles deuteronomistene og som relateres til språk og teologi i Femte Mosebok, redigert materialet på en måte som har fremmet deres religiøse budskap og satt inn tekster og anekdoter som har styrket deres monoteistiske lære. En del av materialet som er funnet i Første og Andre Samuelsbok, særlig listene av offiserer, embetsmenn og distrikter er antatt å være svært gammelt, muligens fra David og Salomos tid. Disse dokumentene var sannsynligvis i hendene på deuteronomistene da de begynte å sette sammen materialet tre århundrer senere.[85]

Innen denne hovedfortolkningsmønsteret, er en rekke posisjoner kjent blant forskere. De karakteriseres gjerne ved sine ytterligheter som regnes å være den «maksimalistiske» posisjon til eksempelvis bibelforskeren John Bright på den ene siden og de «minimalistiske» forskerne, eksempelvis Thomas L. Thompson på den andre siden. Der John Bright tilskriver materialet stor historisk troverdighet, som måler Thompson Samuelsbøkene opp mot arkeologiske bevis og konkluderer at dette er «en uavhengig historie av tidsepokene jernalder I og jernalder II (det vil si perioden som dekker Davids liv og regime) har lite spillerom for historiseriende lesninger av fortellingene i Første og Andre Samuelsbok og Første Kongebok[86] Innenfor denne skalaen har flere interessante studier av David blitt skrevet. Baruch Halpern har beskrevet David som en livslang vasall av den filistiske kongen Akisj i Gat;[87] Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman har identifisert de kapitlene som beskriver David som den karismatiske lederen av en gruppe fredløse som erobrer Jerusalem og gjør den til sin hovedstad som de eldste og mest pålitelige seksjonene av Samuelsbøkene.[88] Steven McKenzie, førsteamanuensis i Den hebraiske Bibelen ved Rhodes College og forfatter av boken King David: A Biography, beskriver David som en «ambisiøs og hensynsløs» opportunist fra en rik familie og en tyrann som myrdet sine motstandere, inkludert sine egne sønner.[84]

Davids arv[rediger | rediger kilde]

Genealogi[rediger | rediger kilde]

I henhold til Ruts bok[89] er David tiende generasjon etterkommer fra Juda, den fjerde sønnen av patriarken Jakob (også ved navn Israel). Slektslinjen går som følgende: JudaPeresHesronRamAmminadabNaksjonSalmonBoas (ektemann av Rut) → ObedIsai → David.[90]

Forfatteren av Matteusevangeliet sporer Jesus’ farsslekt tilbake til David og Abraham med tre blokker av fjorten «generasjoner» som er tilsvarende skjematisk. I oldtidens verden hadde hver bokstav i alfabetet en tallverdi, verdien for navnet «David» var fjorten: den fjortende «generasjonene» har således understreket og framhevet Jesus’ farsslekt tilbake til David og hans identitet som den forventet Messias. Denne tilknytningen forutsetter at Josef var far til Jesus.[91]

Davids familie[rediger | rediger kilde]

«Den triumferende David», maleri av Matteo Rosselli, 1620

David ble født i Betlehem i området til den israelittiske stammen Juda. Han far er navngitt som Isai. Hans mor er ikke navngitt i Bibelen, men Talmud har identifisert henne som Nitzevet, datter av Adael.[92] David hadde syv brødre og var den yngste av dem alle. Han hadde åtte navngitte hustruer: Mikal, den andre datteren av kong Saul, Akinoam fra Jisre'el, Abigajil fra Karmel, Ma’aka fra Gesjur, Haggit, Abital, Egla og Batseba.[93]; og Abigajil hadde tidlige vært hustruen til Nabal av Karmel;[94] Ma’ak var datteren til Talmai, kongen i Gesjur, og Batseba var tidligere hustruen til Uria, en hettitter.

Første Krønikebok lister Davids sønner som fikk med sine forskjellige hustruer og elskerinner. I byen Hebron fikk han seks sønner: Amnon med Akinoam; Daniel med Abital; Absalom med Ma’aka; Adonja med Haggit; Sjefatja med Abital; og Jitream med Egla. Med Batseba fikk han sønnene Sjima; Sjobab; Natan; og Salomo. Hans sønner som ble født i Jerusalem av ulike kvinner var Sjammua, Sjobab, Natan, Salomo, Jibhar, Elisjua, Nefeg, Jafia, Elisjama, Eljada og Elifelet.[95] I henhold til Andre Krønikebok 11:18: «Jerimot, Davids sønn», er ikke nevnt i noen av de andre slektslistene. I henhold til Andre Samuelsbok adopterte David sønnen Jonatan, Mefibosjet, som sin egen. «Mefibosjet ble boende i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.»[96]

David hadde minst en datter, Tamar med Ma’aka, som ble voldtatt av sin halvbror Amnon. Voldtekten førte til Amnons død ved at hans halvbror Absalom, fullbror av Tamar, ventet i to år før anledning bød seg: han sendte sine tjenere for å drepe Amnon ved fest hvor han hadde inviterte alle sønnene av kongen, i henhold til Andre Samuelsbok 13.

Etterkommere av David[rediger | rediger kilde]

Keiser Haile Selassie I av Etiopia, var blant de som hevdet å nedstamme fra kong David.

Listen nedenfor er en del av de mer kjente personene som hevder å nedstamme fra Bibelens David, eller at andre har krevd det på deres vegne:

Representasjoner i kunst og litteratur[rediger | rediger kilde]

Kunst[rediger | rediger kilde]

David, Michelangelo, 1500-1504.

Berømte skulpturer av David omfatter blant følgende (i kronologisk rekkefølge) av:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Donatellos David ved museet i Bargello.
  • John Drydens lange dikt Absalom and Achitophel er en allegori som benytter seg av fortellingen om Absaloms opprør mot kong David som grunnlag for sin satire over hans samtids politiske situasjon, inkludert hendelser som Monmouth-opprøret (1685), Pavekonspirasjonen (1678) og Utelukkelsesloven (16781681).
  • Elmer Davis’ roman Giant Killer (1928) gjenforteller og utdyper den bibelske fortellingen om David hvor han framstilles hovedsakelig som en poet som alltid greier å finne andre til å gjøre de «skitne jobbene». I romanen er det faktisk Elkanan (sønn av Dodo fra Betlehem) som dreper Goliat, men David tar æren for heltedåden, og Joab, Davids fetter og general, tok på seg selv å ta de mange vanskelige avgjørelsene i krig og politikk mens David enten vaklet eller skrev poesi.
  • Gladys Schmitt skrev en roman kalt David the King (1946) som framstår som en rikt utbrodert biografi over hele livet til David. Boken tok en risiko for sin tid ved å portrettere Davids forhold til Jonatan som åpenbart homofilt, men den ble en kritikersuksess som en blendende tolking av hovedfiguren.
  • I Thomas Burnett Swanns bibelske fantasiroman How are the Mighty Fallen (1974) er David og Jonatan uttrykkelig framstilt som elskere. I tillegg er Jonatan et medlem av en bevinget delvis menneskelig rase, en av flere slike halvraser som sameksisterte med menneskeheten, men som ble forfulgt av den.
  • Joseph Heller, forfatteren av Catch-22, har skrevet en blendende roman basert på Davids liv, Gud vet (1984), også utgitt på norsk. Den er fortalt i perspektivet til den aldrende David, og det er det menneskelige framfor det heltmodige i de ulike bibelske figurene som blir framhevet. David blir framstilt som en mann med feil som grådighet, lyst, egenkjærlighet, og hans fremmedgjøring til Gud. Boken skiller seg fra flertallet av lignende romaner ved å ha et moderne jødisk perspektiv, foruten at David ikke bare har Davids erindringer, men også forfatteren Joseph Hellers og er således i stand til å kommentere hendelser som skjer også etter sin egen død, eksempelvis hvordan han er blitt framstilt i kunsten. Med beskrivelsene av disse ulike tidsnivåene er romanen også en fabulerende overflødighetshorn i bevisste anakronismer.
  • Jill Eileen Smiths The Wives of King David (2009) er en roman i en kristen serie som avbilder den bibelske Davids liv sett gjennom øynene til hans berømte hustruer Mikal, Abigajil og Batseba. Den første fiksjonen har bakgrunn mot det velstående palasslivet, krig og flukten i ørkenen mens prinsesse Mikal må forholde seg til kjærlighet, tap og personlig endring som en av Davids hustruer.
  • Cliff Grahams Day of War (2009) er en roman om de første årene til Davids soldater. Romanen er også under filmatisering av regissør David L. Cunningham og produsent Grant Curtis under tittelen Lion of War. Filmen er per januar i 2011 i postproduksjon.[97]
  • Juan Bosch, politiker og forfatter fra Santo Domingo i Den dominikanske republikk, har skrevet David, biografía de un Rey («David: Biografi av en konge») (1966), et forsøk på en realistisk tilnærming til Davids liv og politiske karriere.
  • Allan Massie har skrevet King David (1996), en roman om Davids homofile forhold til Jonatan og andre homoseksuelle.
  • Madeleine L'Engles roman Certain Women (1993) undersøker emner som familie, kristen tro, og Guds vesen gjennom fortellingen om kong Davids familie og historien til en analog familie fra våre dager.
  • Arthur Conan Doyle benyttet fortellingen om David og Batseba som en hovedstruktur i Sherlock Holmes-fortellingen Crooked Man. Denne mannens forræderi er en parallell til Davids forræderi overfor Uria, utført for å vinne Batseba.
  • Stefan Heyms Der König David Bericht (1972) er en fiksjon som forteller om skriftene til den bibelske historikeren Etan som på kong Salomos ordre skriver en sann og autorativ rapport om livet til David.
  • Timothy S. Wilkinson har skrevet Prophet of Israel og Judge of Israel, de første to bindene av romanserien, The Eternal Throne Chronicles, noe som kan oversettes som «Krønikene om Den evige trone».

Film[rediger | rediger kilde]

Gina Lollobrigida i rollen som dronningen av Saba, 1959.

Fjernsynsdrama[rediger | rediger kilde]

  • I 2009 introduserte det amerikansk fjernsynsnettverket NBC serien Kings som var en uttrykkelig moderne utforming av historien om David.
  • I fjernsynsserien Wishbone fra PBS, i episode «Little Big Dog», ble fortellingen om David vist, hans gunst hos Saul, og hans triumf over Goliat.
  • I sesong to av fantasiserien Xena: Warrior Princess hadde episoden «Giant Killer» en framstilling av David som drepte Goliat.

Musikk[rediger | rediger kilde]

  • Josquin Des Prez' Absalon fili mi er et polyfonisk klagestykke sett fra Davids perspektiv ved hans sønns død
  • Arthur Honeggers oratorio, Le Roi David, med en libretto av René Morax, ble komponert i 1921 og ble ganske raskt fast innslag i repertoaret innenfor korsang og fortsatt hyppig framført.
  • Leonard Cohens sang «Hallelujah» har referanser til David («there was a secret chord that David played and it pleased the Lord», «The baffled king composing Hallelujah») og Batseba («you saw her bathing on the roof») i sangens første vers.
  • «Mad About You» er sang på Stings album The Soul Cages (1991) som utforsker Davids besettelse av Batseba sett fra Davids perspektiv.
  • Sangen «Dead» av gruppa The Pixies er en gjenfortelling av Davids utroskap og anger.
  • Herbert Howells komponerte en kunstsang for stemme og piano som ble kalt for «King David».
  • Eric Whitacre skrev sangen «When David Heard», basert på Andre Samuelsbok, og gjenfortalte historien om Davids sønn Absaloms død og Davids sorg over å miste ham.
  • King David, er en moderne oratorio og musikkteater, utgitt med en bok og tekster av Tim Rice og musikk av Alan Menken. Den ble satt opp som konsertteater på Broadway i 1997.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 7, 12-16
  2. ^ Shanks, Hershel (red.): Ancient Israel: from Abraham to the Roman destruction of the Temple. Washington, D.C.: Biblical Archaeology Society 1999. ISBN 0-13-085363-1
  3. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 7
  4. ^ Nettbibelen: Johannes' åpenbaring 5:5: Men en av de eldste sa til meg: «Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene.»
  5. ^ Moberly, R. W. L.: David’s Life. BBC
  6. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 81.
  7. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 82.
  8. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 28
  9. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 16
  10. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 16:21-22
  11. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 97-98.
  12. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 17:37: 36 Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånet den levende Guds fylkinger.»
  13. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 17:58.
  14. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 16:14-23
  15. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 21:19.
  16. ^ Klein, Ralph W.: «1 Samuel», Word Biblical Commentary, Volume 10, Word Books, Waco 1983, side 173.
  17. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 18:1
  18. ^ Det har lenge vært debatt om forholdet mellom David og Jonatan var platonisk, romantisk eller seksuelt. Boswell, John: Same-sex Unions in Premodern Europe. New York: Vintage, 1994; Nissinen, Martti: Homoeroticism in the Biblical World, Minneapolis, 1998; When Heroes Love:. The Ambiguity of Eros in the Stories of Gilgamesh and David (New York & Chichester, Columbia University Press, 2005); Homosexuality and Liminality in the Gilgamesh and Samuel (Amsterdam, Hakkert, 2007); Gagnon, The Bible and Homosexual Practice. Texts and Hermeneutics (Nashville, Abingdon Press, 2001); Zehnder, Markus: «Observations on the Relationship Between David and Jonathan and the Debate on Homosexuality», Westminster Theological Journal 69 (2007). Den bibelske fortellingen går uansett ikke i detaljer, men beskriver deres vennskap som dypt.
  19. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 25:44
  20. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 3:13-16
  21. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 6:14-22
  22. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 6:23
  23. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 21:1-9: «Det hviler blodskyld på Saul og hans ætt fordi han drepte folk i Gibeon.»
  24. ^ Denne handlingen har sin senere norske analogi i fortellingen om at trellen Kark som førte hodet av Håkon jarl til Olav Tryggvason.
  25. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 5
  26. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 7:5-17
  27. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 5:13-16
  28. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 206
  29. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 205 (fotnote 3) se også Første Krønikebok 18:1
  30. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 8:6
  31. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 8
  32. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 205. Se også Første Mosebok 15:18
  33. ^ a b Nettbibelen: Andre Samuelsbok 8:7
  34. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 207
  35. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 12:14
  36. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 203: «Utroskap er utroskap, mord er mord...»
  37. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 23:34
  38. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 15:12
  39. ^ Leithart, Peter J.: A Son to Me, s. 243.
  40. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 17:23
  41. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 11:14-17
  42. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 11:19-21
  43. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 15
  44. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 18:14-15
  45. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 18:33
  46. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 1:11-15
  47. ^ Tidlig på 1500-tallet skapte korsfarerne dette gravmonument i det nedre rommet på det samme stedet som siden 300-tallet har vært hellig for kristne som stedet for Det siste måltid, har blitt feilaktig identifisert som kong Davids grav. Se Murphy-O'Connor, J.: Oxford Archaeological Guides: The Holy Land, ss. 105-106. I 1968 overførte Det israelske departement for religiøse anliggender komplekset til Diaspora Yeshiva.
  48. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 2:10-11
  49. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 23:1
  50. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 16:17-23
  51. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 23:18: «”under glede og sang etter Davids forskrift.» og Nehemja 12:24,36, 45-46: «kor mot kor, og sang Guds lov og pris, slik det var foreskrevet av gudsmannen David» (24)
  52. ^ Introduction to Psalms (ss. 1280, 1281), The Jewish Study Bible, Tanakh Translation. Berlin, Adele; Brettler, Marc Zvi; Fishbane, Michael, (red.) Jewish Publication Society, New York: Oxford University Press. ISBN 0195297512
  53. ^ «David» and «Psalms, Book of,» New Bible Dictionary, 2. utg., 1982. Douglas, J.D. (red. for organisering), Wheaton, Illinois: Tyndale Press. ISBN 0842346678
  54. ^ Introduction to Psalms (s. 1013), NIV Study Bible, 1995. Barker, Kenneth (editor); Burdick, Donald; Stek, John; Wessel, Walter; Youngblood, Ronald, (red.) Zondervan. Grand Rapids, MI, USA ISBN 0310927099; «Psalms, Book of,» New Bible Dictionary, 2. utg., 1982. Douglas, J.D. (red. for organisering), Wheaton, Illinois: Tyndale Press. ISBN 0842346678
  55. ^ Introduction to Psalms (s. 1284), The Jewish Study Bible, Tanakh Translation, 2004. Berlin, Adele; Brettler, Marc Zvi; Fishbane, Michael, (red.). Jewish Publication Society, New York: Oxford University Press. ISBN 0195297512
  56. ^ Midrash Psalms 24
  57. ^ Kommentar på Andre Samuelsbok 22, The Anchor Bible, Vol. 9. II Samuel. P. Kyle McCarter, Jr., 1984. New York: Doubleday. ISBN 0385068085
  58. ^ Vall, Gregory: «Psalm 22:17b: 'The old guess'.» I Journal of Biblical Literature, 45: Society of Biblical Literature, 1997 side 42-43.
  59. ^ Marttila, Marko: Collective Reinterpretation in the Psalms : a Study of the Redaction History of the Psalter. Tübingen: Mohr Siebeck, 2006 side 2-3.
  60. ^ Nettbibelen: Amos 6:5.
  61. ^ Marttila, Marko: Collective Reinterpretation in the Psalms : a Study of the Redaction History of the Psalter. Tübingen: Mohr Siebeck, 2006 side 1-3.
  62. ^ David's Piety, Jewish Encyclopedia
  63. ^ Zohar Bereishis 91b
  64. ^ King Solomon's Seal, 16. februar 1999. Nettstedet girgir avbildninger.
  65. ^ «David», artikkel i Encyclopedia Britannica Online
  66. ^ Corbett, John (1911): «King David», The Catholic Encyclopedia (New York: Robert Appleton Company)
  67. ^ Oxford Illustrated History of Christianity
  68. ^ Steinsland, Gro: Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. Oslo 2000. Side 92: «Kongeideologien utviklet seg til en vev spunnet av eldgamle fororientalske, jødiske, romanske og germanske tradisjoner. Den ene tråden er festet i romersk statsidé og hellenistisk-orientalsk fyrsteidelogi. (...) Keiseren var ikke lenger den fremste blant likemenn, primus inter pares, han personliggjorde statsmakten på en måte som gjorde han til guddom.»
  69. ^ Saint of the Day for 29. desember ved St. Patrick Catholic Church, Washington, D.C.
  70. ^ The Truth of Life
  71. ^ Koranen 2:251
  72. ^ Koranen 4:163
  73. ^ Koranen 34:109
  74. ^ Picking Abraham and Choosing David, Christopher Heard, amanuensis i religion ved Pepperdine University. Se også den israelske journalist Daniel Gavron: King David and Jerusalem - Myth and Reality for å få en nyttig oversikt.
  75. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 14:25 og Andre Krønikebok 12:1-12
  76. ^ Se The Tel Dan Inscription: A Reappraisal and a New Interpretation [Sheffield: Sheffield Academic Press, 2003], ss. 193-194. Om Shoshenq-inskripsjonen, se Kitchen, K. A.: «A Possible Mention of David in the Late Tenth Century BC, and Deity *Dod as Dead as the Dodo?» Journal for the Study of the Old Testament 76 (1997): ss. 29–44, særlig ss. 39–41.
  77. ^ Finkelstein, Israel; Silberman, Neil Asher (16. oktober 2006): David and Solomon: In Search of the Bible's Sacred Kings and the Roots of the Western Tradition, Simon & Schuster Ltd, ISBN 978-0743243629, s. 20.
  78. ^ Om bosetningsmønstre i oldtidens Judea, se Ofer, A.: «'All the Hill Country of Judah': From a Settlement Fringe to a Prosperous Monarchy», i Finkelstein, I. & Na'aman, N. (red.): From Nomadism to Monarchy (Jerusalem: Israel Exploration Society, 1994), ss. 92-121; «The Judean Hills in the Biblical Period», Qadmoniot 115 (1998), 40-52 (Hebrew); «The Monarchic Period in the Judaean Highland», i Mazar, A. (red.): Studies in the Archaeology of the Iron Age in Israel and Jordan (Sheffield: Sheffield Academic Press, 2001), ss. 14-37.
  79. ^ MideastFacts.org: Deconstructing the walls of Jericho
  80. ^ Dever, William G. (2001): What Did the Biblical Writers Know...?
  81. ^ Se Ussishkin, David: «Solomon's Jerusalem: The Text and the Facts on the Ground», i: Vaughn, A.G. & Killebrew, A.E. (red.), Jerusalem in Bible and Archaeology: The First Temple Period, (Society of Biblical Literature, Symposium Series, No. 18), Atlanta, 2003, ss. 103-115. Se også Cahill, J.: «David's Jerusalem, Fiction or Reality? The Archaeological Evidence Proves It», & Steiner, M.: «David's Jerusalem, Fiction or Reality? It's Not There: Archaeology Proves a Negative», begge i Biblical Archaeology Review 24/4, 1998 (de to forskerne argumenterer motsatt sider av saken for et Jerusalem som opprettholder portrettet av byen i Bibelen).
  82. ^ Rossner, Rena (26. januar 2006): «The once and future city». The Jerusalem Post. «I august 2005, hvor hun styrket sine konklusjoner med bibelvers, annonserte Mazar at hun hadde funn kong Davids palass.»
  83. ^ Se Mazar, Eilat: «Did I find David's Temple?» i Biblical Archeology Review, Jan/Feb 2006
  84. ^ a b Steven McKenzie, førsteamanuensis Rhodes College, Memphis, Tennessee.
  85. ^ «King David and Jerusalem: Myth and Reality», Israel Review of Arts and Letters, 2003, Israeli Ministry of Foreign Affairs.
  86. ^ «A View from Copenhagen», Thomas L. Thompson, professor i Det gamle testamente, Københavns universitet.
  87. ^ Halpern, Baruch: «David's Secret Demons», 2001. Gjennomgang av Baruch Halpern's «David's Secret Demons» (PDF)
  88. ^ Finkelstein & Silberman: «David and Solomon», 2006. Se gjennomgang i magasinet Archaeology.
  89. ^ Nettbibelen: Ruts bok 4:18-22
  90. ^ Denne slektslinjen, genealogien, er kun tilgjengelig fra bibelske kilder fra etter eksilet, inkludert i senere bøker av Krønikiene og Rut. Uten disse kildene ville alt som var kjent om Davids forfedre være at han var sønn av Isai. Formelen «tidende generasjon» er en del av et større mønster av tallet ti innenfor de fem mosebøkene/det deuteronomistiske historieverk: det er tyve generasjoner av patriarker (to rekker på ti) fra Adam til Abraham før David, og tyve konger av Judea etter ham, med de tre patriarkene Abraham-Isak-Jakob i mellom. Det skjematiske karakteren i denne genealogien, og det faktum at den går helt tilbake til Adam og fram til ødeleggelsen av Jerusalem antyder at det var oppfinnelse som ble gjort enten under eller etter eksilet.
  91. ^ Matteusevangeliet kapittel 1:16.
  92. ^ Talmud Tractate Bava Batra 91a
  93. ^ Nettbibelen: Første Krønikebok 3:1-5
  94. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 25
  95. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 5:14-16
  96. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 9:11 og sitatet 9:13
  97. ^ Lion of War.com

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leithart, Peter J. (2003): A Son to Me: An Exposition of 1 & 2 Samuel. Canon Press. ISBN 1885767994
  • Kirsch, Jonathan (2000): King David: the real life of the man who ruled Israel. Ballantine. ISBN 0-345-43275-4.
  • Dever, William G. (2001): What did the Bible writers know and when did they know it? William B. Eerdmans Publ. Co., Cambridge UK.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Saul 
Konger av Israel
Etterfølger:
 Salomo