Jafet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jafet er en av Noahs sønner i Det gamle testamente. Han er vanligvis ansett som den yngste sønn, selv om enkelte tradisjoner ser på ham som den eldste. Første Mosebok 10:21 henviser til relative aldersangivelser for Jafet og hans bror Sem, men tilstrekkelig tvetydighet til å gi grunnlag for forskjellige oversettelser. Verset er oversatt i bibelen omtrent som følger: "Inntil også Sem, stamfar til alle Ebers barn, bror til Jafet den eldre, selv for ham fødtes barn." En senere versjon sier: Også for Sem, stamfar til alle barn av Eber, den eldre bror av Jafet, fødtes sønner.

arabisk blir han navn normalt gjengitt som Yafeth (יפת) ibnu Nuh (Jafet sønn av Noah).

For de jøder, muslimer og kristne som tar genealogien i 1. Mosebok for å være historisk korrekt, er Jafet i alminnelighet antatt å være far til europeerne. Forbindelsen mellom Jafet og de europeiske stammene har sitt utgangspunkt i Første Mosebok 10:5, som slår fast at sønnene flyttet til Jafet til Gentile-øyene, som man i alminnelighet antar å være de greske øyene selv om enkelte teorier antyder de britiske øyer. Jafet og hans to brødre er, stadig i følge Første Mosebok, opphavet til disse folkeslagene:

Begrepet «jafetisk» ble også brukt av filologen William Jones og andre tidlige språkforskere om det som senere ble kjent som den indo-europeiske språkgruppen. I en annen betydning ble begrepet også brukt av den sovjetiske språkforsker Nikolai Marr i det som i han kalte Den jafetiske språkteori.

Den jafetiske stammen[rediger | rediger kilde]

I Bibelen blir Jafet tilskrevet syv sønner: Gomer, Magog, Tiras, Javan, Meshech, Tubal, og Madai. Ifølge den jødiske historikeren Josefus' Jødisk forhistorie I.6:

Jafet, Noas sønn, hadde syv sønner. De bodde i begynnelsen i Taurusfjellene og Amanusfjellene, de fortsatte videre i Asia så langt som til floden Tanais (Don) og så videre i Europa helt til Cadiz. Der slo de seg ned i områdene som ikke tidligere hadde vært bebodd og de kalte landområdene opp etter sine navn.

Josefus regner videre så opp nasjonene som var antatt å nedstamme fra Jafets syv sønner. Blant disse nasjonene har forskjellige senere forfattere forsøkt å fordele dem på følgende måte:

Jashers bok, utgitt på 1600-tallet, bringer frem en del nye navn på Jafets barnebarn som ikke er kjent verken fra Bibelen eller andre kilder, og la frem en langt mer detaljert genealogi.

I den samme ånden assosierer georgiske, nasjonalistiske historikere Jafets sønner med bestemte, gamle stammer, kalt tubaler eller tabaler ( Tibarenoi på gresk), som de hevder å representere ikke-indoeuropeiske og ikke-semittiske, muligens uriberiske stammer fra Lilleasia fra det 3. årtusen f.Kr. til det 1. årtusen f.Kr.)

På 1800-tallet assosierte bibel-synkretister Noas sønner med gamle hedenske guder. Jafet ble av noen forskere identifisert med skikkelser i andre mytologier, medregnet Iapetos, den greske Titan, og videre de indiske skikkelsene Dyaus Pitar og Pra-Japati, samt de romerske Iu-Pater eller «fader Jove», som senere ble Jupiter.

Noen, eller alle disse tilsynelatende likhetene kan høyst sannsynlig være mer eller mindre tilfeldige.

William Shakespeare's skuespill Henrik den 4., 2. akt inneholder en ironisk kommentar om folk som hevder seg å være i slekt med kongelige familier . Prince Hal bemerker om slike: ...de vil være i slekt med oss, eller de vil henvise til Japhet. (II.ii 117-18),

Første Mosebok 10:5 ble ofte tolket i den betydningen at Europas folk var etterkommere av Jafet.

Merknader[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge Boken om Jubelårene (10:35-36), ektet Madai en av Sems døtre og foretrakk å bo blant Sems etterkommere heller enn å bosette seg i Jafets utmålte arveland på den andre siden av Svartehavet; så han tryglet sine svogere, Elam, Assur and Arfaxad, til han omsider fikk landet Media av dem som som var oppkalt etter ham.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]