Hettittisk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sittende guddom, fra det sen-hettittiske rike, 13. århundre f.Kr.

Hettittisk mytologi er mytologiske forestillinger og trospraksis blant hettittene, er oldtidsfolk som grunnla et kongedømme med sentrum i Hattusa, nord i det sentrale Anatolia fra det 18. århundre f.Kr. til det 14. århundre f.Kr. Deres religion beskrives som «et kaleidoskopisk virvar av det de selv kalte 'de tusen gudene', som i virkeligheten begrenser seg til rundt 600».[1] Karakteristisk for gudsforståelsen i den hettittiske kulturen var at de absorberte alle guder fra de sivilisasjonene som de erobret.[1] Hettittenes gudsdyrking er påvirket av mesopotamisk mytologi, men religionen til hettittene og luvianerne hadde også noen indoeuropeiske elementer, eksempelvis tordenguden Tarhund og dennes konflikt med slangen Illuyanka.

Hettittene dyrket sine guder gjennom huvasisteiner som representerte guddommene og ble behandlet som hellige gjenstander, liksom stalloer i samisk religion. I lister over hettittenes guddommer finnes også havet, fjellene og elvene.[1] Elven Tigris tok skikkelse av en gud som het Aranzahus.[2]

Gudene[rediger | rediger kilde]

Teshub/Tarhund er gud for vær og naturkrefter, og for fruktbarhet og grøde. Her er det herskeren Warpalawas som ofrer til Tarhund. Relieff fra Muséet for anatoliske sivilisasjoner , Ankara.

Tarhund/Teshub var stormguden, himmelguden og den høyeste gud. Som vær- og fruktbarhetsgud hadde han en okse som symbol. Han hadde en sønn, Telibinu, og en datter, Inara, som forbindes med den hettittiske feiringen av våren, Puruli. Hun var en beskyttende guddom. Etter å ha rådført seg med Hannahanna, også kalt Nintu, Mah og «alle guders mor», ble Inara tildelt en ektemann og land som erstatning for Hupasiayas. Men snart etter forsvant hun, og da Hannahanna fikk høre om dette fra Teshubs bie, dro hun ut for å finne Inara, liksom i myten om Demeter som leter etter Persefone. Stort mer vet vi ikke, mye av teksten mangler.[3] Ishara var gudinne for eder og bindende avtaler.

Telibinu var en fruktbarhetsgud, Tarhunds førstefødte og yndlingssønn. Telibinu harvet og pløyet, han vannet markene og fikk avlingen til å gro. På samme måte som med Inara finnes det en fortelling om Telibinu som den forsvunnede guden; i raseri fór han ut på steppen og fant ikke veien tilbake. Tørke og hungersnød rammet da landet. Hannahannas bie fant ham omsider, stakk hans hender og føtter, og tørket hans øyne og føtter med bivoks som en renselse. Dette gjorde ham bare enda sintere, og nå rev han ned hus, tordnet og lynte, slik at Kamrusepa måtte tilkalles, gudinnen for magi og helbredelse.[4] Hun var vitne til og bekjentgjorde måneguden Kasjkus fall fra himmelen, da Kasjku landet på killamar (= port-komplekset) og flyktet skremt. Solgudens gjeter, Hapantali, innhentet ham og la en trolldom på ham. Kamrusepa er avbildet mens hun fremfører ild-trolldommen som fjerner ulike sykdommer ved å forvandle dem til tåke som stiger til himmels, løftet av den mørke jord. Nå ble hun satt til å fjerne Telibinus vrede. Hun organiserte et omfattende magisk ritual, der hun fjernet hans ondskap. Telibinu vendte tilbake til kongefamilien og sørget for at landet ble fruktbart igjen, symbolisert ved en påle der det henger et saueskinn. I andre versjoner av myten er det Teshub eller solguden og andre guder som er forsvunnet. Telepinu får da i oppdrag av sin far å hente tilbake solguden fra fangenskap hos havguden, og skremmer denne så grundig at han får havgudens datter til kone.[5]

Teshub/Tarhunts far var Kumarbi, og hans rolle i myten Kumarbis sang minner om den tilsvarende rollen til Kronos i den greske skapelsesberetningen, som minnes i diktet Theogonien av Hesiod. Ullikummi er et steinmonster som Kumarbi er far til, og minner om Hesiods mytologiske vesen Tyfon. Kumarbi var «far til alle guder», og byen Urkis var viet til ham. Han var pasje for guden Anu i ni år før han gjorde opprør og jaget Anu som svingte seg opp i himmelen. Kumarbi bet av ham penis og ble til gjengjeld gravid med stormguden Teshub, med Tasmisus og med Aranzahus (= Tigris). Han spyttet ut trillingene på Kanzuras-fjellet.

Den luvianske lyn- og værgud Pihassassa kan være opprinnelsen til den greske Pegasus. Beskrivelser av hybride dyr (som hippogriff, chimaira og lignende) er typiske for avbildninger i den hettittiske kunsten i Anatolia på denne tiden.

Arinna var Tarhunds ektemake, og solgudinnen.

Hahhimas var gud for frost. Da havguden tok solguden til fange, lammet Hahhimas de andre gudene, og jordens planter og dyr, med sin kulde.[6]

Tekstene[rediger | rediger kilde]

Kunnskapen om hittittenes mytologi er basert på arkeologiske funn av leirtavler med kileskrift. I alt er det kjent rundt 800 slike tekster, de fleste av dem i flere fragmenter og eksemplarer. Det finnes ingen komplette utgivelser av hettittiske tekster, men Emmanuel Laroches (1914–91) bibliografi Catalogue des textes hittites (1971) inneholder en oversikt og en typologi.

Et utvalg av tekster er utgitt på norsk i antologien Hettittiske skrifter, 2009.

De kjente kildene representerer ikke den fulle bredden av trospraksis som man kunne forvente; forskeren Gary Beckman har påpekt at «there are no canonical scriptures, no theological disquisitions or discourses, no aids to private devotion»[7]

Det kultiske liv[rediger | rediger kilde]

Ut fra de kjente tekstene er det tydelig at de hettittiske kongene tjente som prester, og at de måtte delta i omfattende og detaljert beskrevne ritualer og seremonier.

Hettittenes religiøse praksis var basert på flere fester gjennom året, og deres gudsrelasjoner var både preget av at de mente at de holdt liv i gudene, eller opprettholdt gudenes velvære, ved sine ofringer, av at man tilsynelatende kunne kjøpslå og forhandle med gudene, og av at forsømmelser i gudsdyrkelsen kunne føre til sykdom og uår.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Kilde for sitat og vurderinger er Bjarte Kaldhols innledning til Hettittiske skrifter, 2009
  2. ^ All about Turkey: The Hittites (s. 4)
  3. ^ All about Turkey: The Hittites (s. 5)
  4. ^ A-Muse-ing Grace Gallery: Kamrusepas
  5. ^ All about Turkey: The Hittites (s. 8)
  6. ^ All about Turkey: The Hittites (s. 11)
  7. ^ Beckman, 1989

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Emmanuel Laroche. Catalogue des textes hittites. Paris, 1971
  • Gary Beckman. «The Religion of the Hittites». I: The Biblical Archaeologist, Vol 52, No 2/3, (June – September 1989:98-108)
  • J. G. Macqueen. «Hattian Mythology and Hittite Monarchy». I: Anatolian Studies, 1959