Melankoli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Melankoli (Gresk μελανχολία) er en form for dyp depresjon og inngår i gruppen psykiske sykdommer, som berører stemningsleiet - de affektive syndromene. Ordet kommer av gresk melas (= svart) og choli (= galle), basert på antikkens lære om de fire kroppsvæskene som var i balanse hos friske mennesker - hjertets blod, hjernens slim, leverens gule galle og miltens svarte galle. Det finnes ingen svart galle, men den ble like fullt beskrevet som «så tykk og klebrig» at legene så vidt kunne tappe den ut. Den utsondret svarte damper som steg opp i hjernen og formørket tankene. Personen ble bokstavelig talt svartsynt.[1]

Diagnose[rediger | rediger kilde]

Diagnosen melankoli stilles når den rammede personen ikke kan kjenne lyst eller glede, og ikke engang reagerer tilfeldig ved vanligvis positive stimuli. Dessuten skal minst tre av følgende symptomer foreligge:

  • senket stemningsleie
  • stemningsleiet er lavest på morgenen
  • tidlig oppvåkning
  • bevegelsesmønstret er betydelig raskere (ved agitert depresjon) eller langsommere enn normalt
  • påtagelig apetittløshet eller vektreduksjon
  • uttalte skyldfølelse eller mindreverdighetsfølelser, ofte av psykotisk art – de rammede har ikke kontakt med virkeligheten, og kan for eksempel tro at de har begått kriminelle handlinger

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandlingen bør skje på sykehus, ettersom risikoen for selvmord er høy og kan øke i begynnelsen av behandlingen. Når pasienten begynner å fungere bedre, med forbedret evne til å ta initiativ, samtidig som mindreverdighetsfølelsene og følelsen av håpløshet er like ille, kan faren for selvmord øke.

Personer med melankoli behandles med medisiner mot depresjon eller ECT, ettersom de ikke kan ta imot samtalebehandling under depresjonens dypeste fase.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karin Johannisson: Melankolske rom (s. 31), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2010, ISBN 978-82-02-32188-8