Tidlig moderne engelsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Shakespeares skrifter er generelt assosiert med tidlig moderne engelsk.

Tidlig moderne engelsk (innenfor engelsk lingvistikk tidvis forkortet til EModE[1]) er det stadium engelsk språk befant seg på ved slutten av tiden med mellomengelsk (siste halvdel av 1400-tallet) og fram til 1650. Således tilhører den første innflytelsesrike utgaven av Kong James' bibel og verkene til William Shakespeare den sene fase av tidlig moderne engelsk, skjønt Kong James' bibel beholdt bevisst en del gammelmodige ord og vendinger som ikke lenger var vanlige selv da den ble utgitt. For og etter at kong Jakob I av England kom på den engelske tronen hadde det kommet engelsk skriftstandard begynt å komme til syne og påvirket talt og skriftlig mellomskotsk språk i Skottland.

Dagens lesere av engelsk kan generelt forstå tidlig moderne engelsk, selv om det tidvis oppstår vanskeligheter fra grammatikalske forskjeller, annen betydning av en del ord og annerledes skrivemåter. Avstanden fra dagens moderne engelsk til tidlig moderne engelsk er langt mindre enn fra dagens engelsk og til mellomengelsk, og ikke minst til gammelengelsk hvor avstanden og den språklige forskjellen er ganske stor. Standardiseringen av engelsk skrivemåte faller innenfor den tidlig moderne tid i England og er påvirket av innflytelsen fra konvensjoner som går forut den store vokalendringen, noe som forklarer mange av de ikkefonetiske skrivemåtene til samtidig moderne engelsk.

Pronomener[rediger | rediger kilde]

Kong Jakobs utgave av Bibelen bevarte helt bevisst i tidlig moderne engelsk flere arkaiske pronomen og endringer på verb som allerede hadde begynt å falle ut av daglig bruk.

I tidlig moderne engelsk er det to personlige pronomen i andre person: thou, dagligdags pronomen i entall, og ye, som var både pronomen i flertall og dagligdags pronomen i entall (som i moderne fransk tu og vous og moderne tysk du og Sie). Thou var allerede begynt å bli avleggs i tidlig moderne tid, men forble vanlig ved henvendelse til Gud og ved andre bestemte enkelthendelser og tidvis for å adressere de som sto i lavere grad.

Som andre personlige pronomen hadde thou og ye forskjellige former avhengig av deres grammatikalske kasus; særlig om objektets form av thou var thee, dets eiendomspronomener var thy og thine (sammenlign med moderne tysk; thou – du, thee – dich, thine – dein); og dets refleksive (tilbakevisende) form var thyself, mens den objektive form av ye var you, var dets eiendomsformer your og yours, og dets refleksive former var yourself og yourselves.

I andre henseende var pronomene i stor grad de samme som i dag. En forskjell er at my og thy ble mine og thine før ord som begynte med en vokal og bokstaven H; således mine eyes, thine hand, og lignende.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Río-Rey, Carmen (2002): «Subject control and coreference in Early Modern English free adjuncts and absolutes». English Language and Linguistics (Cambridge University Press) 6 (2): 309–323.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.