Den spanske tragedie
| Den spanske tragedie | |||
|---|---|---|---|
| orig. The Spanish Tragedie | |||
 | |||
| Tekst | Thomas Kyd | ||
| Genre | Skuespill | ||
| Annen informasjon | |||
| 978-84-376-2478-5 | |||
Den spanske tragedie (engelsk originaltittel The Spanish Tragedie: or, Hieronimo is mad againe) er en elisabethansk tragedie som ble skrevet av Thomas Kyd en gang mellom 1582 og 1592.
Stykket var meget populært og innflytelsesrikt i sin tid. Den spanske tragedie etablerte en ny sjanger i engelsk teater, det såkalte «hevndramaet» eller «hevntragedien». Dets handlingsgang inneholder flere voldelige mord og inkluderer en av personene som en personifisering av Hevnen. Den spanske tragedie var ofte referert til, eller parodiert, i verker skrevet av andre elisabethanske skuespillforfattere, blant annet William Shakespeare, Ben Jonson, og Christopher Marlowe. Mange av elementene i Den spanske tragedie, eksempelvis et spill-innenfor-et-spill, er benyttet for å fange en morder og et spøkelse oppsatt på hevn, opptrer i Shakespeares Hamlet. Faktisk er Thomas Kyd ofte fremmet som forfatter av et tapt skuespill tilsvarende Hamlet som kom forut Shakespeare, det såkalte Ur-Hamlet.
Datering[rediger | rediger kilde]
I introduksjonen til sitt stykket Bartholomew Fair (Bartholomeus-markedet, 1614), gir Ben Jonson hentydninger til Den spanske tragedie til å være «femogtyve eller tretti år gammelt». Om dette skal tas bokstavelig vil det sette en datering på mellom 1584 og 1589, en tidsvidde som er i overensstemmelse for hva man ellers vet om stykket. Noen kritikere har argumentert for en dato til 1587 som det mest sannsynlige året i og med at stykket ikke gjør noen referanse til den spanske armada av 1588. Andre har variert datoen med et år eller så i begge retninger.[1] Philip Edwards i hans utgivelse av stykket, setter datoen til en gang mellom 1582–1592, men favoriserer selv en dato til ca. 1590.[2]
Fremføringer[rediger | rediger kilde]
Det finnes ingen detaljer om de første fremføringene av stykket en gang på slutten av 1580-tallet. Teaterselskapet Lord Strange’s Men satte opp et stykke som benevnes som «Jeronimo» i henhold til en opptegnelse den 14. mars 1592, og gjentok fremføringene 16 ganger fram til 22. januar 1593. Det var deres største suksess denne sesongen. Det er uklart om «Jeronimo» var Den spanske tragedie eller et annet stykke kalt The First Part of Hieronimo (trykt i 1604). Sistnevnte var en anonym «videreførelse» av Kyds stykke. Det er også mulig at begge stykkene ble satt opp på ulike dager.
Teaterselskapet The Admiral's Men satte opp Kyds original den 7. januar 1597 og framførte det 12 ganger fram til 19. juli. De satte opp en annen framføring samtidig med selskapet Pembroke's Men den 11. oktober det samme året. Opptegnelsene til Philip Henslowe antyder at stykket ble satt opp atter en gang i 1601 og 1602. Engelske skuespillere framførte tragedien på en turne i Tyskland i 1601 og både tyske og hollandske oversettelser ble gjort av Den spanske tragedie.[3]
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
Kyds skuespill ble ført inn i opptegnelsene i Stationers' Register den 6. oktober 1592 av bokselgeren Abel Jeffes. Stykket ble utgitt i en quarto uten dato, ganske sikkert før slutten av 1592. Denne første kvartformatet ble trykket av Edward Allde, og utgitt ikke av rettighetsinnehaver Jeffes, men av en annen bokselger, Edward White. Den 18. desember det samme året bestemte Stationers Company at både Jeffes og White hadde brutt bokselgerlaugets regler ved å trykke verket som tilhørte andre. Begge fikk en bot på 10 shilling, og de ulovlige bøkene ble ødelagt. Det finnes likevel en eneste utgave av denne første utgivelsen (Q1). Tittelsiden refererer likevel til en enda tidligere utgave, da sannsynligvis gjort av Jeffes, men ingen kjent utgave eksisterer.[4]
Det populære stykket ble trykket på nytt i 1594 i et tydelig kompromiss mellom de konkurrerende bokselgerne. Tittelsiden til Q2 krediterer utgaven til «Abell Jeffes, for å bli solgt av Edward White». Den 13. august 1599 overfører Jeffes sine rettigheter til Whilliam White som utgir en tredje utgave det året. White i sin tur overfører rettighetene til Thomas Pavier den 14. august 1600 som så utgir en fjerde utgave, trykket for ham av William White, i 1602. Denne 1602 Q4 består av fem tillegg til de tidligere kjente tekstene, se nedenfor. Q4 ble trykket på nytt i 1610, 1615 (to utgivelser), 1618, 1623 (to utgaver), og 1633.[5]
Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]
Alle de tidlige utgivelsene er anonyme. Den første indikasjon på forfatterens identitet skjer i Thomas Heywoods Apology for Actors (Unnskyldning for skuespillerne, 1612) hvor Heywood tilskriver stykket til Kyd. Stilen i Den spanske tragedie er betraktet som overensstemmende med Kyds stil i hans andre bevarte skuespill, Cornelia (1593), slik at forskere og litterater og andre har gjennomgående akseptert Thomas Kyd som forfatteren.
Hentydninger[rediger | rediger kilde]
Den spanske tragedie var meget innflytelsesrik og referanser og hentydninger til det vrimler i litteraturen i denne tidsalderen. Ben Jonson nevner «Hieronimo» i sin innledning til sitt stykke Cynthia's Revels (Cynthias bakkanal, 1600), og siterer fra stykket i Every Man in His Humour (1598), akt I, scene iv. I Satiromastix (1601) antyder Thomas Dekker at Jonson selv i sine tidligste dager som skuespiller hadde spilt tittelrollen Hieronimo.
Hentydningene fortsatte i tiårene etter stykkets opprinnelse, blant annet referanser i Thomas Tomkis Albumazar (1615), Thomas Mays The Heir (Arvingen, 1620), og så sent som Thomas Rawlins' The Rebellion (Opprøret, ca. 1638).[6]
I moderne tid siterer T. S. Eliot tittelen og stykket i sitt dikt The Waste Land (Ødeland, 1922) i linje 431:
- «Why then Ile fit you. Hieronymo's mad againe.»
Handlingsgang[rediger | rediger kilde]
Før stykket begynner har visekongen av Portugal gjort opprør mot det spanske styret. En kamp har skjedd hvor portugiserne har blitt beseiret og deres leder, visekongens sønn Balthazar er blitt tatt til fange, men den spanske offiseren Andrea har blitt drept av ingen andre enn den tilfangetatte Balthazar. Hans spøkelse og Hevn-ånd (tilstede på scenen gjennom hele stykket) tjener som kor og innledningen ved hver akt. Andrea klager over en rekke urettferdigheter som har skjedd før han blir forsikret av Hevn at de som fortjener det vil få det som tilkommer dem. Det er en handling under handlingen som angår fiendskapet til to portugisiske adelsmann, en av dem forsøker å overbevise visekongen at hans rival har myrdet den savnede Balthazar.
Kongens nevø Lorenzo og Andreas beste venn Horatio krangler om hvem av dem som tok Balthazar til fange, og selv om det er klart at det faktisk var Horatio som beseiret ham mens Lorenzo hovedsakelig jukser når han vil ha delt ære for det. Kongen etterlater Balthazar i Lorenzos forvaring og deler utbyttet for seiren mellom de to. Horatio trøster Lorenzos søster Bel-Imperia som er forelsket i Andrea, noe som er imot hennes families ønsker. Likevel, til tross for hennes tidligere følelser for Andrea blir Bel-Imperia snart forelsket i Horatio. Hennes beiling for Horatio er motivert delvis av hennes begjær for hevn. Bel-Imperia har til hensikt å pine den amorøse Balthazar, morderen av hennes tidligere elsker.
Ettersom Balthazar er forelsket i Bel-imperia konkluderer den kongelige familie at deres ekteskap vil være en utmerket måte å bygge en fred med Portugal. Horatios far, marskalk Hieronimo setter i gang underholdning for den portugisiske ambassadør. Lorenzo mistenker at Bel-Imperia har funnet en ny elsker bestikker hennes tjener Pedringano og oppdager at Horatio er mannen hun elsker. Han overtaler Balthazar til å hjelpe ham i å myrde Horatio i løpet av et stevnemøte med Bel-Imperia. Hieronimo og hans hustru Isabella finner liket av deres sønn hengt og stukket, og Isabella blir sinnssyk. Revidering som er gjort til det opprinnelige stykket viser at i denne scenen taper også Hieronimo for en kort tid sitt vett.
Lorenzo åser Bel-Imperia unna, men hun greier å sende Hieronimo et brev som er skrevet i hennes eget blod hvor hun informerer at Lorenzo and Balthazar var Horatios mordere. Hans spørsmål og forsøk på å se Bel-Imperia overbeviser Lorenzo at han vet noe, redd for at Balthazars tjener har forrådt sammensvergelsen, og Lorenzo overbeviser Pedringano til å myrde ham og deretter arrangerer han for at Pedringano skal bli arrestert i håp om å få ham taus. Hieronimo, utpekt av en dommer, dømmer Pedringano til døden, Pedringano forventer at Lorenzo skal be om hans nåde, og Lorenzo som har skrevet et falskt brev om nåde, lar ham tro dette helt inntil bøddelen slipper Pedringano til hans død.
Lorenzo greier å forhindre Hieronimo fra å søke rettferdighet ved å overbevise kongen at Horatio er i live. I tillegg, Lorenzo tillater ikke Hieronimo å se kongen, hevder at han er for opptatt. Dette, kombinert med hans hustrus selvmord, som har skjedd rett før Hieronimos anke til kongen, dytter Hieronimo over kanten. Han skråler usammenhengende og hogger i bakken med sin dolk. Lorenzo går til sin onkel kongen, og forteller ham at Hieronimos merkelige oppførsel har sin grunn i hans udugelighet i å overkomme hans sønn Horatios ny rikdom (Balthazars løsepenger fra den portugisiske visekongen), og at han har blitt sinnssyk av sjalusi.
Når Hieronimo igjen kommer til sans og samling hykler han og Bel-Imperia et forlik med morderne, og planlegger en sammensvergelse sammen. Under dekke av skuespillet «Soliman og Perseda» dreper de Lorenzo og Balthazar foran kongen, visekongen, og hertugen av Castilla (far til Lorenzo og Bel-Imperia). Bel-Imperia dreper deretter seg selv mens Hieronimo forteller sitt publikum om sine motiver bak mordene, men nekter å avslører Bel-Imperias deltagelse i sammensvergelsen. Han biter deretter over sin egen tunge for å forhindre seg selv å snakke under tortur før han dreper hertugen og deretter seg selv. Andrea og Hevn er fornøyd, og avleverer passende evig straff for de skyldige parter.
Tilleggene i 1602-utgaven[rediger | rediger kilde]
Som nevnt over, White/Pavier Q4 av 1602 la til fem ordskifter, totalt 320 linjer, til den eksisterende teksten i den foregående tre kvartutgavene. Den mest vesentlig av disse fem er en hel scene som blir kalt for malerscenen ettersom den er dominert av Hieronimos samtale med en maler. Den er ofte utpekt som III,xiia ettersom den skjer mellom scenene III,xii og III,xiii av den opprinnelige teksten.
Henslowes dagbok har nedtegnet to utbetalinger til Ben Jonson, datert 25. september 1601 og juni 1602 for tillegg til Den spanske tragedie. Likevel avviser de fleste forskere konklusjonen at Jonson er forfatteren av tilleggene. Den litterære stilen i tilleggene er bedømt som svært lite likt noe Jonson kunne ha skrevet. Henslowe betalte Jonson flere pund for hans tillegg som synes som en overdrevet stor sum for kun 320 linjer. Ettersom John Marston har parodiert den omtalte malerscenen i hans stykke Antonio og Mellida fra 1599, en indikasjon på at scenen må ha eksistert og kjent for publikum på den tiden. De fem tilleggene i 1602-teksten kan ha blitt gjort for 1597-framføringen av teatertroppen Admiral's Men. Forskerne har foreslått flere ulike identiteter for forfatteren av disse revisjonene, blant annet Thomas Dekker, John Webster, og William Shakespeare «Shakespeare er kanskje den som har vært en favoritt i den pågående undersøkelsen...».[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Chambers, E. K.: The Elizabethan Stage. 4 bind, Oxford, Clarendon Press, 1923; Bind 3, side 396.
- ^ Kyd, Thomas. The Spanish Tragedy. Philip Edwards, red. The Revels Plays; Methuen & Co., 1959; opptrykk Manchester, Manchester University Press, 1986; sidene xxi-xxvii.
- ^ Chambers, Bind. 3, sidene 396-7.
- ^ Edwards, pp. xxvii-xxix.
- ^ Chambers, Bind 3, side 395.
- ^ Edwards, pp. lxvii-lxviii.
- ^ Edwards, p. lxii.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Sources and Models for Hamlet: Thomas Kyd and Revenge Tragedy – Kilder og modeller for: Thomas Kyd og hevntragedien
- The Spanish Tragedie fra Prosjekt Gutenberg
- The Spanish Tragedy fra Elizabethanauthors.com
- The Spanish Tragedy Den spanske tragedie i en kortere versjon for et moderne publikum