John Wilkes Booth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Wilkes Booth

John Wilkes Booth (født 10. mai 1838, død 26. april 1865) var en amerikansk skuespiller som er mest kjent for å ha myrdet president Abraham Lincoln. Booth sympatiserte med Sørstatene og var misfornøyd med utviklingen i den amerikanske borgerkrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Booth ble født i 1838 på en gård i nærheten av Bel Air i Harford County i delstaten Maryland. Hans foreldre, den engelske skuespilleren Junius Brutus Booth og Mary Ann Holmes, var britiske, romersk-katolske, som hadde emigrert til USA i 1821. Booth ble oppkalt etter den britiske, radikale politikeren John Wilkes, som familien Booth mente var en fjern slektning. Faren selv var oppkalt etter den romerske statsmannen Marcus Junius Brutus, en av dem som myrdet Julius Caesar.

Junius Brutus Booth var en av de mest berømte skuespillerne på de amerikanske teatrene, men hadde også rykte for å være en eksentriker og drukkenbolt, til og med sinnssyk. Etter at Booth den eldre døde i 1852, skrev poeten Walt Whitman at «Der gikk den største og uten sammenligning den mest edle romer av dem alle.»

Johns bror, Edwin Booth, overtok farens posisjon som feiret skuespiller og ble den mest innflytelsesrike Shakespeare-tolkeren på slutten av 1800-tallet i USA. En annen bror, Junius Brutus Booth Jr. fulgte også i farens fotspor i skuespilleryrket og ble senere gift med den australske skuespilleren, Marion Agnes Land Rookes, som tok navnet Agnes Booth.

Booth synes å ha hatt en lykkelig barndom. Han ble utdannet i klassikerne og i særdeleshet i Shakespeare. I 1851 ble Booth antatt ved St. Timothy’s Military Academy i Catonsville i nærheten av Baltimore, Maryland. Her møtte han Samuel Arnold og Michael O'Laughlen, som begge ble involvert i Booths forsøk på først å kidnappe og senere å myrde president Abraham Lincoln.

Teaterkarriere[rediger | rediger kilde]

Booth fikk sin scenedebut i august 1855 i en alder av 17 år da han spilte jarlen av Richmond i William Shakespeares stykke Richard III. Etter eget ønske ble han oppført som «J.B. Wilkes», et pseudonym ment for å fjerne oppmerksomheten fra sin berømte familie. I 1858 ble han et medlem av Richmond Theatre og hans karriere begynte å ta av. I teateranmeldelser ble han referert til som «den kjekkeste mannen i Amerika». Han var 1,72 m høy, hadde beksvart hår, var slank og atletisk. Han var også en mesterlig fekter, og hans forestillinger ble ofte karakterisert av hans samtidige som akrobatisk og intenst fysiske. En skuespillerkollega husket at Booth stundom skar seg på sverdet og sov med blodige kjøttstykker som omslag for å dempe skrubbsår og blåmerker han fikk på scenen.

I 1859, holdt Booth på å forberede seg til et teaterengasjement i Richmond i Virginia, noen uker forut for henrettelsen av John Brown, en berømt eller beryktet aktivist for å avskaffe slaveriet. I oktober hadde Brown angrepet et våpenlager i Harpers Ferry, Virginia (dagens Vest-Virginia) i et mislykket forsøk på å starte et opprør blant slavene i delstaten. Da Booth hørte om rettskjennelsen dro han til Charles Town, kjøpte en Richmond-grå militæruniform og holdt vakt ved galgen mens Brown ble hengt.

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

President Abraham Lincoln

Da Abraham Lincoln ble valgt til president den 6. november 1860 skrev Booth en lang tale som i klartekst fortalte hva han mente om Nordstatenes avskyelige antislaveripolitikk og ga sin krystallklare støtte til Sørstatenes sak. Den 12. april 1861 brøt borgerkrigen ut, og 11 av statene i sør brøt med unionen. Booths familie var fra Maryland, en grensestat som forble lojal til unionen gjennom hele krigen, til tross for en befolkning som holdt slaver og var sympatisk innstilt til Sørstatenes sak. Ettersom Maryland delte grense med Washington, DC, erklærte Lincoln militær unntakstilstand i delstaten. Mange mente, også Booth, at beslutningen var grunnlovsstridig og misbruk av sentral makt.

Booth, som så mange i Maryland, kom fra en politisk splittet familie. De fleste i familien var sterke unionister, Booth betraktet seg selv som Sørstatsmann, men ga tidlig et løfte til sin mor om at han ikke ville la seg innrullere i den konføderate hæren. Isteden levde han utenfor krigen i Washington, D.C., reiste mellom nord og sør som skuespiller og så langt vest som til Indiana. Booth fortalte åpent om sin kjærlighet til Sørstatene, og like klart om sitt hat mot Lincoln. Tidlig i 1862 ble han arrestert og ført fram for sjefen for militærpolitiet for å ha kommet med offentlige ytringer mot regjeringen.

John Wilkes Booth og president Abraham Lincoln krysset hverandres veger ved flere anledninger. Lincoln var en trofast teaterbesøkende og var særlig begeistret for Shakespeare. Den 9. november 1863 så Lincoln Booth spille Raphael i Charles Selbys stykke Marmorhjertet ved Ford's Theatre i Washington. På et tidspunkt i forestillingen rettet Booth fingeren i retning av Lincoln mens han resiterte en setning i dialogen.

Ved en senere anledning ytret Lincoln et ønske om å få møte skuespilleren etter teppefall, men ble avvist av Booth. Lincoln hadde for øvrig sittet i den samme «presidentlosjen» som han senere skulle bli myrdet i. Denne hendelsen inntraff den 18. mars 1865 da Booth spilte hertug Pescara i Den frafalne i det som skulle bli Booths siste forestilling. Familien Booth var venner med John T. Ford, teatereieren, og Booth gikk inn og ut av teateret så ofte i løpet av borgerkrigen at han til og med fikk posten sin levert der. Det ga Booth fullstendig adgang i Ford’s Theatre, dag og natt.

Sammensvergelsen[rediger | rediger kilde]

I 1864 hadde utviklingen i borgerkrigen skiftet i favør av Nordstatene som forhalte fangeutvekslingen i et forsøk på begrense Sørstatenes hær. Booth begynte å gruble om å kidnappe president Lincoln fra hans sommerbolig ved Soldier’s Home i utkanten av Washington, smugle ham over elven Potomac og inn Richmond. Presidenten skulle deretter bli utlevert til fordel for alle Sørstatssoldater som var i fengsel i nord. Booth klarte med hell å rekruttere sine gamle venner Samuel Arnold og Michael O'Laughlin som medsammensvorne. På denne tiden drev han også spekulasjoner i olje i Pennsylvania.

Mulige bånd til Sørstatene[rediger | rediger kilde]

I løpet av sommeren 1864 møtte Booth flere sympatisører med konføderasjonen ved Parker House i Boston, Massachusetts. I oktober 1864 dro han til Montreal på en reise som forskerne aldri har funnet årsaken til. Montreal var på den tid et velkjent senter for Sørstatenes hemmelige aktiviteter. Det er kjent at Booth tilbrakte ti dager i byen og i en tid bodde ved St. Lawrence Hall, et møtested for Sørstatenes hemmelige politi, og møtte i allfall en blokadesmugler der. Det er mulig at det var her han møtte sjefen for konføderasjonens hemmelige politi, James D. Bulloch, onkel til Theodore Roosevelt, foruten å møte George Nicholas Sanders, som i en periode var USAs ambassadør i England og som hadde revolusjonære sympatier og som en gang hadde beordret Frankrikes hersker Napoleon III myrdet.

Det har vært mye akademisk oppmerksomhet rettet mot hvorfor Booth var i Montreal og hans hensikter der. Det finnes ingen holdbare bevis som forbinder Booths plan for å kidnappe eller myrde Lincoln med en sammensvergelse som har grener inn i Sørstatenes regjering. Muligheten er utforsket i to bøker; Nathan Millers «Spying For America» og William Tidwells «Come Retribution: the Confederate Secret Service and the Assassination of Lincoln». Til minne om sin bror skriver Asia Booth Clarke i boken «The Unlocked Book» at Booth hadde fortalt henne at han var en blokadesmugler for Sørstatene og at han også smuglet kinin over Potomac og inn i Virginia.

Forsøk på kidnapping[rediger | rediger kilde]

Booth begynte å vie mer og mer av sin energi og penger til planen om å kidnappe Abraham Lincoln etter at han ble gjenvalg tidlig i november 1864. Booth samlet en tilfeldig sammensatt gjeng med sympatisører for Sørstatene, inkliudert David Herold, George Atzerodt, John Surratt, og Lewis Payne. Disse begynte å møtes regelmessig ved pensjonatet til Surratts mor, Mary Surratt.

Den 25. november 1864 opptrådte John Wilkes Booth for første og eneste gang sammen med sine to brødre, Edwin og Junius, i en enkeloppsetning av Julius Caesar ved Winter Garden Theater i New York. Overskuddet fra forestillingen gikk til å reise en statue av William Shakespeare i Central Park som står den dag i dag. Framførelsen ble avbrutt av et mislykket forsøk av en hemmelig konføderative hærstyrke på å brenne ned flere hoteller, og samtidig også selve byen med gresk ild. Ett av hotellene lå vegg i vegg med teateret, men brannen ble hurtig slukket. Neste morgen hadde John Wilkes Booth en heftig krangel med sin bror, Edwin, om både Lincoln og borgerkrigen.

Den 4. mars 1865 overvar Booth Lincolns andre innsettelse som ledsager for sin hemmelige forlovede, Lucy Hale, som var invitert. Hennes far, John P. Hale, var Lincolns minister i Spania. I mengden var også Powell, Atzerodt, og Herold. Det synes ikke som om det var noe forsøk på å kidnappe Lincoln der og da. Senere hadde derimot Booth bemerket at det hadde vært «en vidunderlig sjanse» til skyte Lincoln.

Den 17. mars fikk Booth vite i siste liten at Lincoln ville overvære en forestilling av teaterstykket «Still Waters Run Deep» på et sykehus i nærheten av Soldier’s Home. Booth samlet sine medsammensvorne på vegen i et forsøk på å kidnappe presidenten mens han reiste til sykehuset, men presidenten dukket aldri opp. Booth fikk senere høre at Lincoln hadde endret planene i siste øyeblikk for å overvære en mottagelse i National Hotell i Washington. Ironisk nok var det akkurat der hvor Booth bodde.

Mordet på presidenten[rediger | rediger kilde]

Den 10. april, etter å ha hørt nyheten om at Robert E. Lee hadde overgitt seg ved Appomattox Court House, fortalte Booth til Louis J. Weichmann, en venn av John Surratt og en pensjonær i Mary Surratts hus, at han hadde sluttet som skuespiller og at det eneste skuespill han ønsket å delta i framtiden var Venice Preserv'd. Weichmann forsto ikke sammenhengen der og da, men dette stykket handler om en sammensvergelse for å begå et mord.

Den 11. april var Booth en i mengden på utsiden av Det hvite hus da Lincoln holdt en improvisert tale fra vinduet. Da Lincoln uttalte at han var tilhenger av å gi alminnelig stemmerett til svarte og afroamerikanere snudde Booth seg til Lewis Powell og forsøkte å få ham til å skyte presidenten der og da. Powell nektet, og Booth hadde sagt at dette skulle bli den siste talen som Lincoln noensinne ville holde.

På langfredags morgen, den 14. april 1865, fikk Booth høre at presidenten og presidentfruen, sammen med general Ulysses S. Grant og hans kone, ville gå i teateret for å se stykket Our American CousinFord's Theatre. Booth bestemte seg øyeblikkelig for å gjennomføre mordplanene og finne en fluktrute. Booth informerte Powell, Herold og Atzerodt om sin beslutning. Han ga Powell i oppdrag å myrde statsråd William Seward og Atzerodt å myrde visepresident Andrew Johnson. Herold skulle hjelpe til når de flyktet inn i Sørstatsområdet. Ved å skyte presidenten og hans to konstitusjonelle etterfølgere til presidentstillingen, håpet Booth og hans medsammensvorne at Unionens regjering ville bli så ustabil at det ville skape panikk og kaos i landet. Håpet var at det ville gi Sørstatenes regjering et pusterom til å reorganisere og fortsette borgerkrigen.

Booth hadde laget et kikkhull inn i losjen til presidenten tidligere på dagen for å se om presidenten hadde ankommet. Da stykket hadde fanget presidentens oppmerksomhet, snek John Wilkes Booth seg inn i losjen, rettet en 44 kaliber Deringer pistol mot presidentens bakhode og skjøt ham.

Booth hoppet deretter ut av losjen og ned på scenen, og brakk tilsynelatende foten etter at den ble hektet i det amerikanske flagget i hoppet. I allefall én undersøkelse av Michael Kauffman mener derimot at Booth brakk foten senere under flukten da hesten falt over ham og at Booths såkalte dagbok hvor han påstår at han brakk foten i fallet er en typisk dramatisering av Booth. Noen vitner har sagt at han ropte «Sic semper tyrannis» (Således alltid for tyranner) fra scenen, mens andre mener han ropte «The South is avenged» (Syd er hevnet).

Flukten[rediger | rediger kilde]

Booth flyktet til Dr. Samuel Mudds hus, som behandlet den brukne foten. Mudd ble senere funnet skyldig i forræderi i en militær rettssak og dømt til livstidsstraff ved Fort Jefferson i Florida, men ble frigitt tidlig for sin innsats for å stanse en epidemi med gulfeber.

Booth ble forfulgt av Nordstatssoldater gjennom hele sydlige Maryland og over elvene Potomac og Rappahannock til Richard Garretts gård i nærheten av Bowling Green, Caroline County, Virginia. Tidlig om morgenen den 26. april 1865 klarte soldatene å omringe Booth. Innestengt i et tobakkslager nektet Booth å overgi seg og Everton Conger ga da ordre om å sette fyr på lagerbygningen. Sersjant Boston Corbett, skjøt, i strid mot stående ordre, mot Booth og såret ham dødelig i nakken. Booth ble dratt ut fra flammene og han døde på gårdsbygningens veranda. Han siste ord ble sagt da han stirret på hendene sine og mumlet: «Ubrukbar! Ubrukbar!»

Booths lik ble fraktet til Washington Navy Yard for identifikasjon og obduksjon. Liket ble deretter begravd i en celle i det gamle fengselet ved Washington Arsenal. I 1867 ble liket gravd opp igjen, lagt i en enkel trekiste og oppbevart i fengslets lager. I 1869 ble liket igjen identifisert før det ble overgitt i familien Booths varetekt. Det ble deretter begravd på et umerket sted i familiens tomt i Greenmount kirkegård i Baltimore.

Teorien om at Booth slapp unna[rediger | rediger kilde]

Noen mener at Booth klarte å flykte fra tobakkslageret på Garretts gård ved hjelp av en som lignet på ham. Dobbeltgjengeren skal ha vært en viss James William Boyd som døde i hans sted. Tilsynelatende hadde regjeringen siden gjort store anstrengelser for å dekke over tabben. Disse teoriene har aldri blitt bevist og blir ansett av de aller fleste historikere for å være myter og uten noen form for substans.

Boken «The Lincoln Conspiracy» beskriver mordet på Lincoln i detalj, Boyd-konspirasjonen, og Booths flukt inn i sumpene. En annen bok, «The Curse of Cain: The Untold Story of John Wilkes Booth» gjentar påstandene om at Booth slapp unna, fikk et tilfluktssted i Japan og til slutt kom tilbake til USA hvor han døde i Enid, Oklahoma i 1903.

Booth i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Booth er stjernen i Broadway-musikalen «Assassins» av Stephen Sondheim og John Weidman fra 1991. Stykket omhandler alle de som har forsøkt eller greid å myrde amerikanske presidenter. Booth synes å være den av snikmorderne som er fremstilt mest «sympatisk».

Et populært tema i tidsreisefortellinger er å forsøke å hindre Booth i å drepe Lincoln. Et eksempel er en episode fra TV-serien Twilight Zone (Back There), en novelle av Robert Silverberg kalt «The Assassin», og kortspillet «Chrononauts.» Booth bli også nevnt i komediefilmen Zoolander som den første «skuespiller/modell» i en replikk om kjente snikmordere som en del av en pågående konspirasjon for å holde prisene på kleskolleksjonen nede.

I tillegg har Booth en sentral rolle i spillefilmen "National treasure" hvor hans etterkommer prøver å renvaske ham for mordet på presidenten. Denne filmen drar også inn flere syn på Booths rolle i komplottet mot presidenten, men ender med et endelig bevis for Booths attentat mot presidenten, den gyldne by. Filmen viser bl.a. Booths flukt fra teateret, men vi får aldri se den beryktede avslutningen av flukten. Hele filmen handler om koder og gåter som Booth og hans medskyldige prøver å få dekodet ved hjelp av tippoldefaren til den beryktede historikeren Ben Gates, som blir spilt av Nicholas Cage.

Flere myter blir fremsatt i den beryktede oppfølgeren av National Treasure, bl.a. presidentens bok som skal inneholde USAs utallige mysterier som f.eks drapet på Kennedy, area 51 og Booths flukt fra nordstatene.

Trivia[rediger | rediger kilde]

Booths onkel, Algernon Sydney Booth, er slektning langt tilbake til Cherie Blair, hustru av den tidligere, britiske statsminister, Tony Blair.

Referanse[rediger | rediger kilde]

  • Kauffman, Michael W. (2004), American Brutus: John Wilkes Booth and the Lincoln Conspiracies, New York: Random House

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]