Frøy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frøy (Yngve, Yngve-Frøy)
Frøy (Yngve, Yngve-Frøy)
Frøy og grisen Gullinbuste (Jacques Reich)
Trossystem Norrøn mytologi
Religionssenter Skandinavia
Originalt navn Freyr
Foreldre Njord (far)
Søsken Frøya
Make Gerd
Aspekt Fruktbarhetsgud
Bosted Alvheim
Symboler Fallos
Tekster Voluspå, Gylfaginning, Skirnesmål, Ynglingesaga
De norrøne guddomene Odin, Tor og Frøy framstilt på en vevnad fra Skog i Hälsingland i Sverige fra omkring år 1100

Frøy (Freyr), også kjent under navnet Yngve eller Yngve-Frøy, er en norrøn fruktbarhetsgud av vaneætten. Frøy er gud for god høst og velstand og er derfor ofte avbildet med stor fallos.

Den gode guden[rediger | rediger kilde]

Frøy er det mannlige motstykke til gudinnen Frøya, hans søster. Navnene betyr herre og frue, hersker og herskerinne, hvilket kan tyde på at gudene opprinnelig var så mektige at man ikke kunne tiltale dem ved deres rette navn. Begge er barn av vaneguden Njord. Mytene oppgir også at Frøy og Frøya er elskere og/eller i ekteskap med hverandre, lik tvekjønn (androgyn, lik Yme som befrukter seg selv). Det er et trekk som ikke er uvanlig for fruktbarhetskulter, men som antagelig hvilte tyngre på de symbolske verdier enn på det incestiøse faktum.

Snorre Sturlason beskriver Frøy som vakker og fager i det ytre, mektig, tilgivende, vennlig og kaller ham «Verdensguden» (veraldar goð). Frøy rår for vær og årsvekst, både for regn og solskinn og derfor markens grøde. Man kunne også blote til Frøy for en god framtid, for fred og for velstand og framgang. Likesom Njord kalles Frøy vanenes ætling og vaneguden, også årsguden og rikdomsgiveren. Det fortelles om hester som har vært helliget Frøy, såkalte Frøyfakser.

I følge den kristne Adam av Bremen, som oppfattes som bare delvis troverdig, hadde Odin, Tor og Frøy (som Adam kaller Fricco) hvert sitt bilde i hovet i Uppsala. Det antyder at det var disse tre mannlige gudene som var viktigst i troen.

Om Frøy er blant annet følgende attributter kjent:

  • Frøy bodde på Alvheim (Álfheim), navnet (alv + hjem) indikerer en mulig forbindelse mellom vaner og alver.
  • Hans skip Skidbladner (Skídhbladhnir), bygget av Ivaldes sønner, skipet kunne seile på land, hadde alltid medvind og kunne hendig foldes sammen og legges i lommen.
  • Frøy hadde et sverd som kunne hogge av seg selv.
  • Frøy eide den raggete grisen Slidrugtanne (Slídhrugtanni) eller Gullinbuste (Gullinborsti), som han spenner for sin kjerre og kjører med den og den kan fare gjennom luft og hav, og lyser med sine gylne buster.
  • Frøy hadde også hesten Blodughofi («med blodige hestehover»).
  • Frøy hadde to alvetjenere: ekteparet Byggvir og Bejla (assosiert med mjødbrygging).

Krigen mellom vaner og æser[rediger | rediger kilde]

Den norrøne, gammelskandinaviske mytologien var overbefolket av alle slags guddommer som alver, dverger, jotner, æser, vaner og kvinnelige guder som valkyrier, diser og norner. I Norden var det regionale forskjeller med ulik vektlegging, men noen forskere mener å se ulik lag av guder for ulike tidsrom. Mytologien forteller om en folkekrig som utspilte seg som en grensekrig mellom vanenes hjem (Vanaheim) og æsenes (Åsgard). Er vanene representanter for en eldre gudeverden, og æsene en yngre, en germansk innvandring i kjølvannet av metallets gjennombrudd i Norden?

Tidligere trodde man at den store krigen mellom vanegudene og æsene, mellom fruktbarhetsguder og aristokratiske krigsguder, gjenspeilte et historisk minne om en virkelig krig mellom Nordens urinnvånere, mellom en fredelig bondekultur og en invasjon av patriarkalske krigere. Moderne forskning, innvender imidlertid den svenske religionshistorikeren Britt-Mari Näsström, avviser tanken om en dominerende patriarkalsk overklasse ettersom det ikke lar seg påvise i arkeologiske funn.

Krigen begynner med at vanekvinnen Gullveig (gulltørst) kommer seg innenfor æsenes borg, og selv om æsene brenner henne flere ganger uten at de endelig klarer å drepe henne. Mens seidkvinnen Heid (Gullveig i ny skikkelse) kaster trolldom over æsene, bryter vanene ned murene rundt og stormer inn med sanger om seier. Æsene velger da å innlede fredsforhandlinger. Krigen slutter med at gudene utveksler fredsgisler. Slik kommer tre av de fremste vanene til Åsgård; Njord, Frøy og Frøya, ifølge Snorre og Voluspå.

I tillegg kom også vanenes klokeste mann, Kvase til Åsgård. Man kjenner altså flere navn på vaner enn det ofte påstås.

Mytene forteller ikke om hvorfor krigen oppsto, skjønt vanene, utfra sammenhengen, seirer, men Snorre utdyper sluttfasen: Vanene er misfornøyd med æsenes fredsgisler. Den vakre Høne, Odins følgesvenn, og den kloke Mime, som Odin søker råd hos, står ikke i likevekt med vanenes gisler. De skjærer derfor hodet av Mime og sender ham tilbake, men beholder Høne. Overfor Njord, Frøy og Frøya var det ingen misstemning. De blir i høyeste grad integrert som likemenn blant æsene, og er de skikkelsene som opptrer hyppigst i mytene, sammen med Odin og Tor.

Mytisk seksualitet[rediger | rediger kilde]

Som fruktbarhetsgud ble Frøy fremstilt med stående fallos (cum ingenti priapo, ifølge Adam). I seremoniene inngikk sanger og handlinger som opprørte samtidens blyge kristne, og de fordømte kulten som uanstendig. Adam av Bremen, som selv sannsynligvis bare hadde annenhånds informasjon om hovet i Uppsala og dets ritualer, gir vage hentydninger om sanger med et innhold som bare burde forties. Det forteller likevel noe om en fruktbarhetskult som var knyttet til både død og blod mot et bakteppe av rituell kjønnslig omgang som inngikk i en høyere mystikk.

«Seksualakten har uten tvil dannet mønsteret for mye av den seremonielle symbolikken i den førkristne kulten,» slår den norske idéhistorikeren og ekspert på norrøn mytologi Oddgeir Hoftun fast (s. 200, «Norrøn tro og kult»).

I ettertid har seksualritualene blitt sterkt nedtonet av den forskningen som har forsøkt å tolke Adam av Bremens forsiktige hentydninger. Også sagalitteraturen fra 1200-tallet synes preget av den samme kristne seksualskammen.

Den nordiske frilyntheten, åpenheten om seksualitet, at menn og kvinner deler badstu samtidig, er muligens svake ekko fra fortidens nordiske mentalitet som fortsatt sitter i, selv om man skal være forsiktig med å trekke for allmenngyldige konklusjoner.

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Freyr – bilder, video eller lyd

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi, Tru og mytar i vikingtida, , Oslo 1990
  • Hoftun, Oddgeir: Norrøn tro og kult, ifølge arkeologiske kilder, , Oslo 2001
  • Näsström, Britt-Mari: Frøya, den store gudinnen i Norden, Oslo 1998
  • Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, Oslo 1979

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]