Skirnismål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et blad med tekst fra Skírnismál av AM 748 I 4to, et av de to håndskrifter hvor kvadet finnes.

Skirnismål (norrønt Skírnismál, «Skirners reise») er et kvad fra Den eldre Edda. Mange synes det er et av de vakreste kvad i hele den eldre Edda. Det handler om Frøy sin lidenskap til den fagre jotunmøy Gerd og om hans skosvein Skirners reise på et frieri for sin herre.

En dag Frøy sitter på Lidskjalv og ser «ut over hele verden», vender han blikket mot Jotunheimen og får der øye på ei vakker møy mens hun gikk fra sin fars hus til jomfruburet. Han ble øyeblikkelig grepet av den sterkeste kjærlighet, og den voldte ham stor hjertesorg. Far Njord og mor Skade sender så Skirner av sted for å fritte ut grunnen til sorgen. Frøy meddeler at:

«I Gymes gårde
der så jeg gange
ei møy, som jeg elsker;
hennes arme lyste,
så at alt ga gjenskinn
høyt i luft og på hav.
Aldri elsket
noe yngling
mer ei møy;
men ingen mann,
verken as eller alv,
vil at vi to møtes.»

Skirner ber om Frøys hest som kan ri gjennom trollilden og om hans sverd som svinger seg sjøl mot fiendene, og utstyret med disse to kostbare eiendelene drar han så av gårde til Jotunheimen. Skirner kommer til Gerd; først med løfter, siden med trusler søker han å bevege henne til å bli Frøys hustru, men alt forgjeves. Da truer han med å drepe henne; men det skremmer henne ikke. Først ved hjelp av trylleruner lykkes det Skirner å bevege henne til å møte Frøy om ni netter, og med denne viten rir han hjem til sin herre. Frøy står ute og venter på ham; han er så utålmodig at han ikke lar Skirner få tid å stige av hesten før han har fortalt hvordan det har gått. Da han så har fått vite gir hans utålmodige lengsel følgende uttrykk:

«Lang er natt,
lange er to;
hvor kan jeg vente i tre?
Ofte en måned meg
kortere tyktes
enn halv en natt, når jeg lenges.»

Dermed slutter dette lille vakre kvad, som er likeså fortreffelig når det gjelder å finne uttrykk for den nyvakte kjærlighetens stormende lengsel som i karakteristikken av de tre talende personene.

Kilde[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen bruker tekst fra Henrik Jægers verk Illustreret norsk Literaturhistorie, Kristiania, 1896, som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]