Skade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skade jakter i fjellene. Mary H. Foster, 1901
Skigudinne, eller samisk kvinne på ski, bearbeidet fra Olaus Magnus, 1555.
Skade velger ektemann. Mary H. Foster, 1901

Skade (norrønt Skaði) er i norrøn mytologi datter av den drepte jotnen Tjatse (Thjazi). Hun benevnes som en skigudinne, en «ondurdis», sammensatt av dis = kvinne, gudinne, og ondur, et gammel norrønt ord for ski (som også ble samtidig brukt). «Ondur» var kanskje mest vanlig i det nordligste områdene, fra Trøndelag og nordover. I Ranværingsdialekten (områdene rundt Mo i Rana) er ordet fortsatt levende. Mo Skilag het f.eks. ‘Mo Oinerlag’ fram til 1945.

Bosted[rediger | rediger kilde]

Skade bor i sin far Tjatses hus der det heter Trymheim:

Trymheim heter det,
der Tjatse budde,
den ovsterke jotun;
men no byggjer Skade,
skire gudebrur
på forne farstufter.[1]

Ulykkelig gift med Njord[rediger | rediger kilde]

I mytene kommer Skade væpnet og ulykkelig til æsenes bolig Åsgard for å kreve bot for drapet på sin far Tjatse, som ble drept da han forfulgte Loke og Idunn. Æsene tilbyr henne et forlik ved at hun skal få en av dem som ektemann. Hun må velge ved kun å se føttene. Hun tror at de reneste må tilhøre Balder, den vakreste av gudene, hun sier «Ikke noe er stygt på Balder!», men det er feil: hun velger i steden Njord.[2]

I tillegg krevde hun at æsene måtte få henne til å le. Loke bant da et rep mellom sin egen pung og skjegget på en geit. Etter å ha blitt trukket fram og tilbake lar han seg falle i Skades fang. Det får Skade til å le. Til sist forvandler Odin hennes far Tjatses øyne til to stjerner på himmelen og fullbyrder således drapsboten.

Den eiendommelige måten å velge ektefelle på, ifølge Britt-Mari Näsström, er «en eldgammel bryllupsrite som vi finner igjen både i det gamle India og i Europa» (side 56 og 74). Det kan også skimtes i eventyret om Askepott hvor det opprinnelige kriteriet var føttene, og hvor skoen er et senere tillegg.

Ekteskapet ender ulykkelig i den gamle vekselgangen mellom å bo på fjellet og ved sjøen. Skade trives ikke ved sjøen, og Njord trives ikke på fjellet. Skade og Njord blir således skilt: «Gudenes brud elsket ikke vanenes ætling», sier kvadet. Hun forlot Njord og kom senere sammen med Odin.

Gudinne for jord og vinter[rediger | rediger kilde]

Skade, navnet ble kanskje også benyttet om jotunkvinner (gygrer) generelt, er en jordgudinne og ikke en utpreget fruktbarhetsgudinne som vanene, og hun ble med tiden i betydning fortrengt av mannlige guder som tok herredømme på jorda. Hennes rike er først og fremst den ville, ubebodde natur, de snøbelagte fjell hvor kun skiløpere trives.

I skaldediktet Håløygjatal av Øyvind Skaldespiller, er Skade og Odin foreldre til Sæming som de opprinnelige håløygske ladejarlene mytologisk skal nedstamme fra. Kvadet er et ideologisk høvdingekompleks hvor jotnekvinnene Skade og Gerd har framtredende roller. I skaldediktet Haustlong benevnes Tjatse for Marns far. Marn er derfor et annet navn for Skade.

Hennes navn er også satt i forbindelse med betegnelsen Skandinavia ved den romerske forfatteren Plinius i hans Historia Naturalis, hvor det beneves *Skadin-awjo, i betydningen Skades øyer. Näsström nevner at dette sannsynligvis henspiller på «de farlige skjærene utenfor nåværende Skanör, eller også bare henspiller på denne halvøya, som således har gitt navn til hele området»[3].

Egen kult[rediger | rediger kilde]

Det må ha vært en egen, kanskje også omfattende kult rundt Skade i gammelnorrøn dyrkelse. I diktet «Loketretten» sier hun selv: «...så skal kalde råd ramme deg støtt fra mine vé og vanger», altså kultsteder. Mange stedsnavn i Norden er oppkalt etter Skade, for eksempelvis Skadevid, Skadelunda, Skee, Skea, Skodje, Skadaland med flere; ligger muligens til grunn for Skidar (Skien) og Ski.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skirnesmål, Den eldre Edda, vers 11 (til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund
  2. ^ Snorre Sturlasson,Gylvaginning, Den yngre Edda, Norrøne bokverk 42, Det norske Samlaget, 1973, s 43-45
  3. ^ Näsström, Britt-Mari: Frøya, den store gudinnen i Norden, Oslo 1998, side 57

Se også[rediger | rediger kilde]