Ragnarok

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nordportalen av Urnes stavkirke fra 1000-tallet. De drager og slanger som er avbildet har blitt tolket som norrøne visjoner av Ragnarok.[1]

Ragnarok (norrønt Ragnarökr, «gudenes ende») er i norrøn mytologi endetiden som består av en rekke betydelige hendelser, blant annet et stort slag som er forutbestemt og til sist fører til at en rekke av de største og viktigste æsene (de norrøne gudene) dør og går under, blant annet Odin, Tor, Frøy, Heimdall og Loke. Sistnevnte Loke står på motsatt side som hærfører av jotnene mot æsene. Det skjer også ulike fryktelige naturkatastrofer, og til sist går verden under ved å synke i havet. Den norrøne mytologien beskrev tre tidsaldrer, først urtiden (tiden før verden ble skapt), deretter tiden hvor æsene og jotnene holdt verden i balanse, og til sist, etter Ragnarok, den nye tiden hvor verden kommer til overflaten på nytt og blir grønn og fruktbar, de overlevende gudene møtes, og verden blir befolket på nytt av to mennesker som har overlevd.

Ragnarok er en viktig hendelse i den norrøne litteraturen i middelalderen, og er et omfattende emne forskning og teori. Ragnarok er hovedsakelig dokumentert i Den eldre Edda, satt sammen av eldre, tradisjonelle tekster en gang på 1200-tallet, og Den yngre Edda, skrevet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason. Et av de viktigste kildene er Voluspå, «Volvens spådom», det mest storslåtte diktet i den norrøne litteraturen, som er en kosmisk visjon av verdensforløpet.[2] I Den eldre Edda og i enkelt dikt i Den yngre Edda er endetiden referert til som «Ragnarok».[3] Begrepet ble popularisert på 1800-tallet av den tyske komponisten Richard Wagner med tittelen av den siste av hans operaer Der Ring des Nibelungen, Götterdämmerung (Ragnarok).[4]

Innledning[rediger | rediger kilde]

Først kommer tre år med krig, så kommer Fimbulvinteren. Tre haner skal gale; en hos æsene, en hos jotnene og en hos Hel. Det blir oversvømmelse og skipet Naglfar sliter seg løs fra fortøyningen. Heimdall blåser i Gjallarhornet. Fenrisulven kommer med ene kjeften nede ved jorden og med den andre ved himmelen, og sluker Odin hel. Vidar (Odins sønn) hevner seg senere på Fenrisulven. Midgardsormen kjemper med Tor. Tor seirer, men orker bare å ta ni skritt før han segner om. Jotnene og Loke samles for å slåss mot æsene. Bare noen få overlever Ragnarok. Yggdrasil og alt annet levende faller, men det skal være starten på en ny jord. Menneskene Liv og Livtrase overlever, og de starter en ny og bedre verden.

Som det heter i Vǫluspá:

Garm gjør nå høyt
ved Gnipaheller;
lenken vil slitne.
og ulven løpe.
Mangt vet hun,
vidt ser jeg, og lenger,
mot ramme kampguders
Ragnarok[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fazio, Michael W. Moffett, Marian. Wodehouse, Lawrence (2003): A World History of Architecture, ss. 201.
  2. ^ Steinsland, Gro; Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå, Pax Forlag 1999. Side 7
  3. ^ Simek, Rudolf (2007): Dictionary of Northern Mythology, ss. 260
  4. ^ Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs, ss. 254
  5. ^ Steinsland, Gro; Sørensen, Preben Meulengracht (1999): Voluspå, Pax Forlag. Side 24, vers 49

Se også[rediger | rediger kilde]