Såga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Såga og Odin samtaler mens de holder hvert sitt gullbeger, illustrasjon av Lorenz Frølich (1895).

Såga (norrønt Sága, «hun som ser alt»[1]) er en av de mange gudinnene eller åsynjer som er nevnt i Den yngre Edda og hvor hun står nest etter Frigg. Hennes hus er Søkkvabekk (fra søkkr eller søkkvi, «en tilstand av tungsinn» som i talemåten liggja í søkk eller í søkkva[2], skjønt som stedsnavn peker nok navnet på vann eller bekk under bakken). Svalende bølger stryker over hennes hus. Etter sigende, slik det er nevnt i Eddakvadet Grimnismål skal hun bo der sammen med Odin, og tilfreds drikke av gullbegre. Søkkvabekk nevnes også som et annet navn på Friggs bolig Fensal (eller i flertall Fensaler, «myrsalene») noe som kan tyde på at Såga opprinnelig er Frigg selv. Som selvstendig gudinne er Såga dog ubetydelig i kildene og det er heller ingen egen myte knyttet til hennes navn.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

En illustrasjon som henspiller på misforståelse at Såga (som Saga) er historieskrivningens gudinne; «Såga skriver mens Odin dikterer», tegning ved Robert Engels (1919).

1800-tallet ble Såga oppfattet Saga og derav oppfattet som en gudinne for historieskrivningen, se sagalitteratur, men det er nå sikkert at hennes navn er Såga (Sága) med en lang vokal. Navnet kan være dannet fra en et rotord som er funnet i sjá, urgermansk saihwan, og således har meningen «den som ser» – og vet – alle ting. Det er således et fellestrekk med Odin.[3] Navnet kan likeledes bety at hun ble oppfattet som en form for profet, «seersken», og ettersom Frigg blir referert til som en seerske i diktet Loketretten har denne etymologien også understøttet teorien at Såga er identisk med Frigg.

Skriftlige kilder[rediger | rediger kilde]

I Grimnismål i Den eldre Edda er Søkkvabekk presentert blant en rekke av vers som beskriver boligene til ulike guder. I diktet forteller Odin (forkledd som Grimne) til den unge Agnar at Odin og Såga drakk lykkelig fra gullbegre her mens svale bårer bruste over:

Søkkvabekk heiter den fjorde,
og der dei svale
båror brusar over;
der Odin og Såga
drikk alle dagar
glade or gullkjeri.
Grimnismål (7)[4]

I Det første kvadet om Helge Hundingsbane, som også finnes i Den eldre Edda, referer helten Sinfjotle til Såga i et stedsnavn funnet i et vers hvor Sinfjotle flyter med Gudmund. Stedsnavnet har blitt ulikt oversatt som «Sågas odde»,[5] «Sågas nes»,[6][7] Deler av verset mangler og på grunn av det har en del redaktører slått det sammen med verset som kom forut.[6]

Såga er nevnt en gang i Gylvaginning og Skaldskaparmål, også finnes i Den eldre Edda, mens Søkkvabekk er nevnt kun en gang mer i Gylvaginning. I kapittelet om «Åsynjene» forteller Den høye (Odin) til Ganglere (kong Gylve i forkledning) om åsynjene. Den høye følger en beskrivelse av Frigg og hennes bolig Fensal med «Den andre er Såga. Ho bur på Søkkvabekk; det er óg ein stor gard.»[8]

I Skaldskaparmål er Såga i enkelte utgaver nevnt i en liste på 27 åsynjer, men det finnes ingen ytterligere informasjon om henne.[9]

Teorier[rediger | rediger kilde]

John Lindow mener at grunnet likhetene mellom Søkkvabekk og Fensal, og «Odin som åpent drikker med Såga», og den mulige etymologiske grunnlag for Såga som seerske «har ført til at de fleste forskere forstår Såga som et annet navn for Frigg».[10] Stephan Grundy har hevdet at ordene Såga og Søkkvabekk kan være henholdsvis biformer av Frigg og Fensal, benyttet som litterære virkemiddel når skalden har komponere stavrim.[11]

Britt-Mari Näsström har grublet på om «Friggs rolle som fruktbarhetsgudinne er avslørt i navnet på hennes bolig, Fensal [...]», at Frigg er identisk med Såga, og at begge navnene Fensal og Søkkvabekk «innebærer en gudinne som lever i vann og er et minne om fruktbarhetsgudinnen Nerthus». Näsström legger til at «Søkkvabekk, underjordiske vann, gir hentydninger til Urdarbrønnen», («Skjebnebrønnen») som ligger skjult under røttene til Yggdrasil og har en ktonisk funksjon, «er et manifestasjon av Frøyas karakter».[12]

Rudolf Simek mener at Såga bør bli betraktet som «en av de ikke nærmere definerte åsynjer» sammen med Lin, Sjovn, Vår, og Vor, og at de «burde bli betraktet som kvinnelige skytsgudinner». Simek legger til at «disse gudinnene var alle ansvarlige for særskilte områder i den private sfære og likevel ble det skilt klart mellom dem slik at de på mange måter tilsvarer matronguddommer[13]

Den tyske filologen fra 1800-tallet, Jacob Grimm, har kommentert at «gudene deler deres makt og innflytelse med gudinnene, heltene og prestene med kloke kvinner». Grimm merker seg at Søkkvabekk er «beskrevet som et sted hvor kaldt vann renner» og at Odin og Såga «daglig drikker gladlynte fra gullkopper».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-7141-9. Side 197
  2. ^ Munch, Peter A. (1926): Norse Mythology: Legends of Gods and Heroes. Hele boken finnes som PDF
  3. ^ Munch, Peter A. (1926): Norse Mythology: Legends of Gods and Heroes.
  4. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3 Side 59
  5. ^ Larrington (1999:119).
  6. ^ a b Bellows (1923:112).
  7. ^ Grimm (1883:910).
  8. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), 2002. Side 305
  9. ^ Faulkes (1995:175).
  10. ^ Lindow (2001:265).
  11. ^ Grundy (1999:62).
  12. ^ Näsström (1996:88–89).
  13. ^ Simek (2007:274).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grimm, Jacob (oversatt av James Steven Stallybrass) (1888): Teutonic Mythology: Translated from the Fourth Edition with Notes and Appendix by James Stallybrass. Volume III. London: George Bell and Sons.
  • Grundy, Stephan (1999): «Freyja and Frigg» i Billington, Sandra & Green, Miranda: The Concept of the Goddess. Routledge. ISBN 0415197899
  • Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
  • Näsström, Britt-Mari (1996): «Freyja and Frigg – two aspects of the Great Goddess» presentert i Shamanism and Northern Ecology: Papers presented at the Regional Conference on Circumpolar and Northern Religion, Helsinki, May 1990. Walter de Gruyter. ISBN 3110141868
  • Orchard, Andy (1997). Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell. ISBN 0 304 34520 2
  • Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. ISBN 0-85991-513-1