Vanekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Odin kaster spydet mot vanene, illustrasjon ved Lorenz Frølich (1895)

Vanekrigen, eller krigen mellom æser og vaner, er en mytologisk krig mellom de nordiske gudeslektene, æser og vanene. Resultatet av krigen var en allianse eller en forening mellom de to gudeslektene. Det er åpenbart at krigen var en viktig mytisk begivenhet, men hva denne betydningen innebærer har lenge vært gjenstand for diskusjon blant forskere av norrøn mytologi.

Det kjennes ikke til noen sammenhengende mytisk fortelling om krigen, men den nevnes blant i fragmentarisk kommentarer i Voluspå, et av de lengre diktene i Den eldre Edda, en samling med norrøne skrifter; i Snorre Sturlasons Skaldskaparmål fra 1200-tallet; samt i en euhemeristisk form i Ynglingesagaen i Heimskringla som likeledes ble skrevet av Snorre.

Æser og vaner[rediger | rediger kilde]

De norrøne gudene besto av to ulike slekter: æser og vaner, og til sammen utgjorde de den norrøne gudeverden. Slektskap er like sentralt i gudeverden som i menneskeverden. Betydningen av ordet ås, flertall æser, er ikke avklart. Det er mulig at det er avledet av en gammel indoeuropeisk ordstamme *ansu i betydningen «livskraft».[1] Tilsvarende er etymologien av vaner også usikker. En mulig tolkning er med det norrøne ordet vinr, venner.[2]

Myten om en krig mellom gudeslekter er såpass vanlig i mange mytologier at det har fått et eget begrep: teomaki, fra gresk theomakhaia, gudekamp.[3]

Den norrøne grunnmyten er som følgende: En gang i tiden, i den mytologiske urtiden, lå de to gudeslektene i krig med hverandre. De kriget helt til de gikk lei og inngikk fred. Som i menneskeverden ble freden sikret med å utveksle gisler. Deretter levde de fredelig side om side.

Krigen synes å starte med æsenes brutale behandling av en mystisk kvinne, Gullveig, som blir drept og brent tre ganger, men likevel ble hun født på ny. Uroen som denne kvinnen satte i gang førte til krigen. Det er få beskrivelser av selve krigen, men avslutningen og fredsprosessen omtales, blant annet med Mime, et avhugget hode som lever videre og ga kloke råd. Etter at konflikten mellom de to gudeslektene ble bilagt er det kampen mellom gudene og en tredje makt, jotnene, som står vesentlig i den norrøne mytologien.

I kildene[rediger | rediger kilde]

Den eldre Edda[rediger | rediger kilde]

Gullveig blir henrettet, illustrasjon ved Lorenz Frølich (1895).
Æsene mot vanene, illustrasjon ved Karl Ehrenberg (1882).

I Den eldre Edda er vanene som en gruppe spesielt referert til i diktene Voluspå, Vavtrudnesmål, Skirnismål, Trymskvadet, Allvismål, og kjempekvadet Sigerdrivemål.

Voluspå («Volvens spådom») blir fortalt av en volve som referer til seg selv i tredje person mens Odin spør henne ut. Gudekrigen blir beskrevet i to vers, og i det første verset sier volven at hun husker den første krigen i verden da Gullveig ble stukket med spyd og deretter brent tre ganger i Odins hall, likevel ble den mystiske kvinnen Gullveig gjenfødt tre ganger, «men ennå lever hun». I verset deretter blir Gullveig tilsynelatende kalt for Heid[4] når hun kommer til husene. Dette er en klok volve som kan både trolldom og seid, og var «alltid yndet av onde kvinner».[5]

Den amerikanske forskeren John Lindow har beskrevet disse strofene som meget vanskelige å forstå. Han foreslår at gudenes rådslagning etter hendelsen med Gullveig er hentydning på et tidligere slag som ble framprovosert av Gullveigs ankomst hos æserne.[6] Kom Gullveig med et tilbud til æsene som det var umulig å etterfølge? Lindow mener at ordvalget kan bety at det allerede var funnet sted en tilnærmelse mellom gudeslektene.[6]

Gullveig er en mystisk kvinne og denne delen tilhører det mest gåtefulle i hele Voluspå. Gullveig synes å være en kvinne utenifra som på en eller annen måte utfordrer gudene på dramatisk vis. Deres reaksjon er hatsk og brutal; de stikker så mange spyd i henne at hun blir stående oppreist og deretter blir hun brent. Dette gjentas tre ganger og likevel lever Gullveig videre. Begge metodene, både spydstikkingen som brenningen, har preg av ritualmord. Etter norrøn skikk var det også skammelig å utøve vold mot en kvinne, men det mest skammelige var kanskje at gudene ikke klarte å ta livet Gullveig?[7]

I et senere vers (23) forteller volven om nok et krisemøte hvor det er spørsmål om bot skal betales. Er det bot for drapene på Gullveig som må betales? Det er ikke lett å tolke volvens tale. I neste strofe (24) begynner krigen på rituelt vis ved at Odin slynger spydet og dedikerer krigen til seg selv:

Odin sendte
spyd over hæren,
stadig den første
strid i verden;
om æsenes borg
ble bordvegg brutt,
vanene kjempet
med kampspå på vollen.[8]

Krigen er et faktum, og etter at den har begynt synes det som om det vanene som har krigslykken med seg. De har brutt ned æsenes borgmur og kampen skjer på vollen og antagelig tett mot æsenes boliger. Allerede i neste vers skjer atter et tingmøte hvor alle møtes og hvor beskyldninger om løgn og svik nevnes: «Hvem har luften / med løgn forpestet»? Her dukker Frøya opp i teksten som «Ods kvinne». Frøya tilhører vanene og hun er blitt gitt til jotnene.[9] Luften (les Loft, et av Lokes tilnavn), den som forpester og overgitt Frøya til Jotunheimen er antagelig en henvisning til Loke. Han er Odins blodsbror, men også av jotunætt, og den som har gitt dårlig råd. Volven har således bygd opp en situasjon hvor «konfliktene er snørt sammen på alle kanter».[10]

Det er når ord ikke nytter lenger, når «Eder ble brutt, / ord og løfter», da er det den hissige guden Tor som slår, «trutnet av vrede, / han sitter sjelden». Om tingets fredsforsamling kunne ha gått videre før Tor slår er uvisst i teksten. Uansett er det gudene som igjen, slik som med Gullveig, krenker seg selv.[11]

Den yngre Edda[rediger | rediger kilde]

I Skaldskaparmål forteller guden for dikterkunsten om hvordan kvadene kom med mjøden, dikterdrikken. Illustrasjon ved Carl Wahlbom (1810–1858)

Skaldskaparmål i Den yngre Edda forklarer guden Brage opprinnelsen til skaldekunsten: «Det tek til med det at æsene hadde ufred med det folket som heiter vaner. Så heldt dei fredsstemne og gjorde semje på den måten at båe flokkane gjekk bort til eit kjerald og spytta råken sin opp i det.»[12]

Begge gudeslektene gikk i følge Brage til et stort kar og spyttet i det. De besluttet at denne fredshandlingen ikke burde gå til spille, og av spyttet ble det skapt en mann som het Kvase. Han var så klok at han visst alt som han ble spurt om. To dverger, Fjalar og Galar, kom til å drepe Kvase, men gudene tappet blodet hans i tre store kar ved navn Son, Bodn og Odrøre og blandet det med honning. Denne blandingen gjæret og slik ble dikterdrikken til, og av den grunn kalles skaldeskap for «Kvases blod».

Heimskringla[rediger | rediger kilde]

I innledningen til Ynglingesagaen i Heimskringla gjengir Snorre en euhemeriseret utgave av gudekrigen. Det vil si at han forklarer gudene som vanlige mennesker som etter sin død ble opphøyet til guder. Snorre forteller om hvordan Odin ledet en stor hær fra «Åsaland» for å angripe folket i «Vanaland»:

«Odin fór med hær mot vanene, men de stod seg godt mot ham og verget landet sitt; det skiftet med seier for dem, de herjet landet for hverandre og gjorde skade. Da begge partene ble lei dette, stevnte de hverandre til forlik, sluttet fred og gav hverandre gisler.»[13]

Det er ikke selve krigen som interessert Snorre, men panten og utvekslingene av gisler for å sikre freden. Vanene sendte sine beste folk: Njord og sønnen Frøy. Æsene sendte Høne som de hevdet var et egnet til å være høvding og en klok mann som het Mime. Vanene ga også fra seg den klokeste blant dem, Kvase.

Vanene gjorde Høne til høvding og lot Mime råde ham, men de ble raskt skuffet. Når Høne var ved tinget var ikke Mime med ham, og Høne ba andre om å bestemme når han ble spurt til råds. Vanene mente da at æsene hadde sveket dem i fredsbyttet. De hugget hodet av Mime og sendte det til æsene for å markere sin skuffelse. Odin smurte urter på hodet til Mime og galdret over det. Siden kunne Mime fortsatt råde ham. Om vanene var skuffet over sine gisler synes det som om æsene var vel fornøyd med kvaliteten på Njord og Frøy, og de ble gjort til guder (likestilte). Frøya, Njords datter var også hos æsene, og det var hun som lærte æsene om seid.[13]

Tolkninger[rediger | rediger kilde]

Urindoeuropeiske grunnlag[rediger | rediger kilde]

Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland, som levning av stridsøkskulturen, et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer i Norden.

Ettersom vanene er betraktet som fruktbarhetsguder (Njord, Frøy og Frøya) har gudekrigen blitt sett på som en refleksjon av en faktisk og historisk invasjon. Mytologien er et minne om en forhistorisk konflikt mellom to ulike folkegrupper med to ulike guder. Vanene er blitt betraktet som en særegen nordisk gudegruppe da de finnes få spor av dem på kontinentet, men mange i Norden. Det er blitt foreslått at vanene representerte en nordisk jordbruksbefolkning som man kan se arkeologiske spor av megalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Disse ble forstyrret av en krigersk folk, den såkalte stridsøkskulturen, som trengte seg inn i vanenes land. Myten som forteller om en fred og en forsoning mellom æsene og vanene er tolket som en ny samfunnsdannelse mellom de to folkegruppene, de lokale og de innvandrende.

Den samme teorien er blitt tolket i større perspektiv som de innvandrende indoeuropeere som kom i konflikt med stedegne kulturen. Gro Steinsland sier at denne teorien har tidligere hatt sterke talsmenn, men har mistet kraft og få forskere hevder den i dag.[14]

Strukturalistisk tolkningsmodell[rediger | rediger kilde]

Odin ved Mimes hodeløse kropp, illustrasjon ved Georg Pauli (1893).

Georges Dumézil har hevdet at denne mytiske krigen ikke nødvendigvis trenger å bli forstått i en historisk korrekt sammenheng mer enn en hvilken som helst annen myte. Lignende kriger opptrer i andre indoeuropeiske mytologier og må derfor ha skjedd før utvandringen fra Midtøsten. Mytene er også mer fokusert på fredsavtalene enn på detaljene i krigen.[15]

Den norrøne gudekrigsmyten er etter Dumézils syn et bilde på dannelsen av den indoeuropeiske samfunnsstruktur. Dumézils analyse ved hans tredelte funksjonsmodell, er ikke uproblematisk å bruke ettersom den norrøne mytologien er mer kompleks enn modellen er tilpasset for. Senere strukturalistiske tolkninger støtter seg på Dumézils modell ved at Odin, Ty og Tor representerer gudene for henholdsvis herskerklassen, rettsklassen, og krigerklassen. Problemet er at Odin er mer mangfoldig enn kun som herskergud, han er også knyttet til krigen og magien. Tor er likeledes knyttet til krigen, men har også trekk som fruktbarhetsgud ved å være assosiert til regn og grøde. Det er det ambivalente forholdet mellom guder (æser og vaner) og andre makter (særlig jotner), slår Gro Steinsland fast, som er hovedtemaet i den norrøne mytologien, men samspillet mellom maktene er så komplisert og mangfoldig at forskernes analysemetoder er hittil kommet til kort.[16]

Forstyrrende personer og magisk verktøy[rediger | rediger kilde]

Lindow mener at selv om de ikke er helt identiske, deler de to forskjellige fortellingene om gudekrigen i Voluspå og Heimskringla tanken om at en persons ankomst medførte en splittelse hos et folk. Lindow sammenligninger ankomsten til Gullveig hos æsene med Høne og Mimes splittelse av Vanaland.[6] Et annet motiv som er felles er ervervelsen av magiske verktøy som benyttes for å oppnå skjult viten: kunsten å seide; og Mimes hode som forteller Odin hemmelig kunnskap.[6]

Gullveig som Frøya[rediger | rediger kilde]

Ragnarok: krigen mot jotnene. Illustrasjon ved John Charles Dollman.

Filologiske forskere liker å se sammenhenger og en stor andel av forskerne, særlig utenfor Norden, oppfatter den mystiske skikkelsen Gullveig som identisk med Frøya.[17] Denne konklusjonen er hovedsakelig basert på sammenligninger mellom den måten som Gullveig bruker seid i Voluspå og det faktum i Heimskringla at Frøya er den som innfører seid hos æsene. Denne slutningen er grunnlaget for teorien at det er Frøyas negative innflytelse på æsene som førte til krigen.[6]

Så enkelt er ikke nødvendigvis sammenhengene i mytologien, sier Gro Steinsland. Det er en del trekk ved Gullveig som kan vise til Frøya, men det er «ikke opplagt at Gullveig er fruktbarhetsgudinnen i forkledning.» Før Gullveig kom til æsene, i henhold til Voluspå, fikk de besøk av tre jotunkvinner i et dramatisk vending i diktet. Det skjedde på den tiden da freden rådde, gullalderen, hvor gudene spilte brettspill og var sorgløse: «inntil tre kom, / kraftfulle / tussemøyer, / fra jotunheim.»[18]

Som med Gullveigs besøk senere førte de tre jotunkvinnene til stort oppstuss og gudenes lykketilstand tok slutt, men hvorfor røper ikke volven. Forklaringen oppgis ikke ettersom det er antagelig den påfølgende handlingen som er forklaringen. Verden er blitt skapt i Voluspås første del, og etter jotunkvinnene skjer den andre delen av verdens skapelse: møtet mellom ulike krefter, kosmos og kaos, men som en motsetning og forening av motstridende krefter. Begge poler er nødvendige i den norrøne mytologien slik Odins mor er av jotneætt og han avlet Tor med en jotunkvinne. Etter de tre skumle jotnekvinnene skjer store forandringer i diktet som fører fram til svik og løgn, og krigen mellom gudeslektene er et faktum. Alt dette er bare stadier på vegen til Ragnarok.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2. Side 135
  2. ^ Page, Raymond Ian (1990): Norse Myths. University of Texas Press. Side 27. ISBN 0292755465
  3. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2. Side 136
  4. ^ Heid (norrønt Heiðr) kan oversettes til «Den skinnende», Larrington (1996:7), eller kanskje «Strålende» eller «Ære», Lindow (2001:165)
  5. ^ Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 15-16
  6. ^ a b c d e Lindow (2001:51-53).
  7. ^ Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 52
  8. ^ Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 16
  9. ^ Det er mulig at Frøya er bortlovet til jotnene og at dette er en referanse til myten hvor en jotne lovte å bygge æsenes borg ved å få Frøya i belønning, en avtale Loke inngikk og deretter måtte fri æsene fra igjen. Jf. Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. Oslo: Samlaget 1990. Side 94
  10. ^ Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 53
  11. ^ Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 17, 54
  12. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 345.
  13. ^ a b Snorre Sturlasson: Heimskringla (Snorres kongesagaer), bd. I, side 6
  14. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Side 138
  15. ^ Dumézil (1973: Kapittel 1).
  16. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Side 138-139, 141
  17. ^ Grundy (1998:62).
  18. ^ Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 11
  19. ^ Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 93

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dumézil, George (1973): Gods of the Ancient Northmen, overs. Einar Haugen. University of California Press. ISBN 0-05-200350-7
  • Grundy, Stephan (1998): «Freyja and Frigg» i Billington, Sandra: The Concept of the Goddess Routledge. ISBN 0-415-19789-9
  • Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
  • Holtsmark, Anne (1989): Norrøn mytologi. Tru og myter i vikingatida. Oslo: Samlaget ISBN 82-521-3344-4
  • Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
  • Snorre Sturlason: Heimskringla (Snorres kongesagaer), Oslo 6. utg. 2003. ISBN 82-05-31464-0
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
  • Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht: Voluspå. Oslo 1999. ISBN 82-530-2136-4