Sjavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sjavn eller Sjovn (norrønt Sjöfn, i sammenheng med sjafni, «kjærlighet»[1] er i norrøn mytologi en gudinne som assosieres med kjærlighet. I den grad hun er en selvstendig gudinne, var hun muligens den som fikk både menn som kvinner til å tenke på sex, og ville man tenne attrå mellom mennesker, var Sjavn den man påkalte.

Hun er attestert i Den yngre Edda, skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason, og i tre kjenninger i skaldekvadene.

I kildene[rediger | rediger kilde]

I Gylvaginning i Den yngre Edda gir Den Høye (Odin) en kort beskrivelse av 16 åsynjer. Den Høye lister Sjavn som den syvende og sier at hun er «legg mykje vinn på å snu hugen hjå folk til kjærleik, både hjå kvinner og menn; og av hennar namn er elskhugen kalla ‘sjavne’.»[2]

I Skaldskaparmål som også finnes i Den yngre Edda er Sjavn inkludert i en navnliste på 27 åsynjer. Denne delen er ikke alltid tatt med i moderne utgaver av teksten. I tillegg er navnet Sjavn tre ganger benytter som kjenning for «kvinne» i kvad.[3]

Teorier[rediger | rediger kilde]

I henhold til den informasjon som er gitt om Sjavn i Gylvaginning har forskeren John Lindow sagt at riktignok ordet sjafni opptrer i Nafnaþulur i Skaldskaparmål som et ord for «kjærlighet», men utenfor denne beskrivelsen er ingenting kjent om gudinnen. En del forskere har derfor antatt at Sjavn, som med andre gudinnenavn, kan være et annet navn for Frigg.[3]

Rudolf Simek mener at Snorre kan ha avledet sin etymologi om Sjavn fra det norrøne ordet sefi («sans», «følelse») eller fra sefi (i den mulige betydningen «forhold»), men de spredte referansene til Sjavn gir mulighet for mer utdypende forklaring om gudinnen. Etter sigende skal Sjavn ha blitt betraktet som en gudinne for «ekteskap og kjærlighet, eller en for forhold», og at Sjavn er blant flere gudinner nevnt i Den yngre Edda «som er matronlike skytsgudinner».[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Side 181
  2. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), side 306
  3. ^ a b Lindow (1995:268).
  4. ^ Simek (2007:286).

Litteratur[rediger | rediger kilde]