Kyskhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Allegori av kyskhet (Hans Memling)

Kyskhet, er i mange religiøse og kulturelle sammenhenger, en dyd som angår renhetstilstanden i kropp og sjel. Uttrykket blir som oftest forbundet med det å avstå fra seksuell omgang, spesielt utenfor ekteskapet. Kyskhet blir ofte oppfattet som synonymt med jomfruelighet eller avholdenhet fra all seksuell aktivitet. Imidlertid så anser noen seksuelt aktive gifte par for å være kyske dersom de kun har omgang med hverandre.

På grunn av forbudet mot utenomekteskaplig seksuell omgang i abrahamittisk religioner, som nedstammer fra de ti bud og moseloven, har uttrykket blitt sterkere forbundet med seksuell avholdenhet før ekteskapet i den vestlige verden. Imidlertid kan uttrykket anvendes i forbindelse med religion, om alle personer i alle stater, enslige eller gifte, presteskap eller lekfolk, og har konsekvenser utover seksuell avholdenhet.

Kyskhet er en av de syv dydene i katolsk lære, i motsetning til dødssynden begjær.

Klassisk opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I oldtiden ble verdien av kyskhet i høy grad drøftet i både homoseksuelle og heteroseksuelle kretser. Sokrates var en forsvarer av kyske, pederastiske forhold mellom gutter og menn, i motsetning til de pedagosiske forholdene med seksuelt uttrykk, som var rådende på hans tid. Platon, som har overført mye av denne læren, har blitt et eponym for denne typen kyskhet, som i dag er kjent som platonisk kjærlighet (i motsetning til romantisk kjærlighet, foreldrekjærlig, søskenkjærlighet etc.)

Abrahamittiske religioner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Abrahamittiske religioner

Tradisjonelt sett har seksuelle handlinger vært forbudt utenfor ekteskapet i islamittisk og jødisk-kristen etisk sammenheng, og blir sett på som en synd. Siden fornærmelser av kyskhetsdyden, som oftest blir sett på som utuktig eller utroskap, har uttrykket blir satt i nær sammenheng med seksuelt avhold i vanlig bruk i den vestlige verden.

Ikke alle etiske system forbyr alle de følgende handlingene, men blant de handlinger som blir betraktet som en fornærmelse av kyskheten er:

Kyskhetstilstanden kan omfatte ikke bare seksuelt avhold, men også:

  • Samleie innenfor ekteskaplige rammer
  • Naturlig barnebegresning

Igjen, som ovenfor, så forordner ikke alle etiske system hver av disse.

For eksempel, innenfor kristen etikk, ser Den romersk-katolske kirke på sex innenfor ekteskapet som en dyd, men forbyr bruk av kunstige prevensjonsmetoder, og ser på disse som et brudd på kyskheten i den forstand at det er mot Guds vilje og hensikt for seksuelt samvære. Mange anglikanske kirker tillater kunstig prevensjon, og ser på anledningen til å begrense familiestørrelsen som en mulighet som ikke er mot Guds vilje. En strengere oppfatning blir fastholdt av Shakersamfunnet, som forbyr ekteskap (og faktisk seksuelt samvær under enhver omstendighet), som et brudd på kyskheten.

Faglige beskrivelser av kyskhet[rediger | rediger kilde]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ekteskap

I ekteskap i tradisjonell forstand, forplikter ektefellene seg til et livsvarig forhold som utelukker muligheten for seksuelle forhold med andre enn ektefellen. Den romersk-katolske kirken forbyr også onani, og seksualitet som ikke har forplantning som mål, innenfor ekteskapet. De fleste protestantiske trossamfunn er uenige i dette. Noen ser på forbud mot forenende, ikke-forplantningsrelaterte ekteskap, som kjetteri.

Seksuell avholdenhet[rediger | rediger kilde]

Jomfrudom, den fysiske tilstanden av seksuell renhet, har ofte vært et krav for enkelte religiøse funksjoner, spesielt som prester og prestinner. For eksempel så var det i Romerriket et krav for vestalinner å være jomfruer, og beholde jomfrudommen fram til de forlot embedet etter 30 års tjeneste.

Sølibat eller vigslet jomfrudom refererer vanligvis til ordinerte prester eller personer i religiøse ordener, og er en vedkjent levemåte der personen forsaker all seksuell tilfredsstillelse. Kyskhetsløfte kan også tas av lekmenn, enten som en del av en organisert religiøs livsstil (slik som de romersk-katolske beginerne) eller på individuelt basis, som en frivillig fromhetshandling og/eller som en del av en askesisk livsstil, ofte hengitt til kristen betraktning. Det frivillige aspektet har ført til at det har blitt inkludert i det uoppnåelige ideal.

I enkelte religioner føres ofte en klostertilværelse i sølibat som en midlertidig fase, slik som blant mange menn i Buddhismen.

Den romersk-katolske kirken krever at det avlegges et kyskhetsløfte før en person kan ordineres til diakon, for både sekulært presteskap og religiøse, gjennom et evighetsløfte. Gifte menn kan kun ordineres ved dispensasjon fra pavestolen. For tiden gis denne dispensasjonen kun til gifte menn som er ordinert i en annen kristen trosretning, og som har konvertert til romersk-katolsk retning. Enkemenn med barn kan ordineres. Til motsetning er ekteskap både anerkjent og oppfordret i den anglikanske og mange andre protestantiske trosretninger innen kristendommen.

I den ortodokse kirke er sølibat ikke påkrevet for verdslige prester, men er påkrevet i munkeordener som biskoper velges fra. I alle tre trosretninger er sølibat nesten alltid påkrevet for klosterliv – munker, nonner og fratere – selv i sjeldne systemer med doble klostere, der ektemennene kunne gå inn i mennenes kloster, mens konene gikk inn i kvinnenes kloster.

Anglikanismen krever ikke sølibat for det heteroseksuelle presteskapet, og foretrekker heller gifte prester, der prestens kone blir betraktet som en del av prestegjeldet. De fleste protestantiske tradisjoner tillater prester å gifte seg – Mormonere pleide også å oppfordre til polygami, og enkelte retninger innenfor mormonismen gjør fremdeles dette.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]