Lovn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lovn (norrønt Lofn, betydning «den milde»[1], muligens «trøst(er)»[2], eller «kjærlig»[3]) var i norrøn mytologi en åsynje som knyttes til velvilje og vennlighet. Hun tilhørte Friggs søsterskap av åsynjer, og på vegne av Frigg ga hun menn og kvinner lov til å inngå ekteskap selv når andre forsøkte å forhindre det. Det var derfor godt å påkalle henne i denne hensikt. Det er Lovn som har gitt opphav til ordet «lovord», «lovprise» og tilsvarende.

Lovn er bevitnet i Den yngre Edda, skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason, og i kjenninger i skaldekvad. I Den yngre Edda er Lovn beskrevet som mild og nennsom og den som sørget for bryllup, selv når det var forbudt. Hun er ingen betydningsfull gudinne og det er ingen egen myte knyttet til hennes navn.

I kildene[rediger | rediger kilde]

I boken Gylvaginning i Den yngre Edda gir Den Høye (Odin) en kort beskrivelse av 16 åsynjer, og han lister Lovn som den åttende og om henne sier han at:

«Ho er så gjevmild og god å kalle på at ho får løyve av Allfader eller Frigg til å late folk få leva saman, kvinner og menn, om det så var forbodi før, eller galdt for ulovlig. Det er etter hennar namn dette er kalla «lov», og like eins det at ho er liva mykje av folk.»[4]

I Skaldskaparmål i Den yngre Edda er Lovn inkludert i en liste på navnene til 27 åsynjer. Et annet sted i Skaldskaparmål opptrer Lovn som kjenning for «kvinne» i et verk av skalden Orm Steintorsson.[5]

Teorier[rediger | rediger kilde]

John Lindow sier at forskere har generelt fulgt Snorre etymologiske forbindelse med rotordet lof- i betydningen «lovprise». Sammen med mange andre gudinner har forskere teoretisert at Lovn, som med mange andre mindre gudinner, ganske enkelt er et annet navn for Frigg.[6] Rudolf Simek har teoretisert at Snorre benyttet seg av kjenninger fra skaldedikt for å skrive kommentaren om gudinnen i Gylvaginning og kombinert etymologier med det norrøne personnavnet Lovn.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Orchard (1997:104)
  2. ^ Simek (2007:190).
  3. ^ Byock (2005:168).
  4. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 306
  5. ^ Faulkes, Anthony (Overs., 1995). Edda. Everyman. ISBN 0-4608-7616-3. Side 157, 142
  6. ^ Lindow (2001:213).
  7. ^ Simek (2007:190–191).

Litteratur[rediger | rediger kilde]