Norrøn religion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kopi av den norrøne fruktbarhetsguden Frøy, avbildet med fallos.
Kart viser tilnærmet regionale forskjeller dyrkelse eller religiøs praksis en gang rundt år 900, bestemt utfra stedsnavn og arkeologiske data. Blå viser til områder som hovedsakelig dyrket vanegudene, rødt til områder hvor Tor, Odin og andre æser var mest framtredende, og purpur (blårødt) viser til områder hvor tilsynelatende begge kulter sameksisterte. Grønne prikker indikerer stedsnavn dedikert Odin.[1]

Norrøn religion er et begrep som beskriver de førkristne, hedenske religiøse tradisjoner (se norrøn mytologi) som var felles for de germanske folkene som levde i de nordiske landene før og under innføringen av kristendommen til Nord-Europa. Norrøn religion er derfor en undergruppe av germansk hedendom, som var praktisert i land som var befolket av germanske stammer over det meste av nordlige og sentrale Europa i tidlig middelalder eller vikingtiden. Kunnskap om norrøn religion og mytologi er hovedsakelig samlet fra resultater av arkeologi, etymologi, stedsnavn, og skriftlige materiale, blant annet sagalitteratur og skriftene til særlig islendingen Snorre Sturlason. Betegnelsen hedendom var opprinnelig ikke nødvendigvis en ensbetydende nedsettende karakter, men også betydningen av den hjemlige tro kontra den utenlandske tro.

En del forskere, som den franske filologen Georges Dumézil har foreslått at en del strukturelle og tematiske elementer innenfor den attesterte norrøne religiøse tankeverden plasserer norrøn religion innenfor rammeverket av de felles indoeuropeiske uttrykk av åndelige ideer som en helhet. Den norske filologen og religionsforskeren Gro Steinsland har tolket den norrøne guden Heimdall som en norrøn religiøs nytenkning i møtet med den nye troen kristendommen, da som den norrøne mytologiens siste endepunkt og stadium i utviklingen.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Norrøn religion var et kulturelt fenomen, og som de fleste førlitterære trosforestillinger, hadde de som praktiserte troen antagelig ikke det samme navnet for deres religion før de kom i kontakt med folk utenfor deres område eller med en konkurrerende tro. De eneste titler som ble anvendt på norrøn religion er de som ble benyttet for å beskrive religionen i konkurrerende vis, vanligvis på et antagonistisk og nedsettende vis. En del av disse var hedendom (Norden), Heidentum (Tyskland), Heathenry (England) eller Paganus (latinsk). Den nye religionen, kristendommen, ble omtalt som kristinn dómr, det kristne herredømmet, mens den gamle religionen som eksisterte før kristendommen, ble omtalt som forn siðr, som sed og skikk. Tilsvarende ble også ny tro omtalt som nýr siðr. Overgangen ble karakterisert som siðaskipti, og den førkristne tiden fikk i tiden etter en ny betegnelse, heiðinn dómr, hedenskapets herredømme.[2] Hedenskap, fra ordet heiðinn, hører til ordet hede, utkant, øde område, og det latinske, Paganus, hang sammen med pagus, landsbygd. Hedenskap var knyttet til de i utkanten, hedningene, i motsetningen til de siviliserte i sentrum (som Roma) og i byene.[3] Fra kristendommen fikk feste i Norge og Norden, innført med makt og vold av konger, ble religion omtalt med begreper for makt, herredømme og herskerfunskjon.[2]

Det er ulik tradisjon hva man skal kalle de førkristne religiøse forestillingene i Norden under vikingtiden. I norsk fagmiljø omtales det gjerne som «norrøn religion» eller «norrøn mytologi», mens det i svensk fagmiljø omtales som «fornnordisk religion», skjønt i senere tid har svenskene foretrukket «fornskandinavisk religion». Dansk fagtradisjon synes å foretrekke «oldnordisk religion». Det er vanskelig å enes om felles begrep. Norrøn peker tilbake på de språklige kildene, litteratur og tekster som i overveldende grad var skrevet på vestnordisk (som praktisert i Norge og Island). Nordisk religion er i streng forstand misvisende da det inkluderer samiske og finsk-ugriske religioner, som tilhører andre kultursammenhenger og må studeres på andre premisser. Norrøn religion eller hedendom er de begrepene som mest treffende dekker emnet.[4]

Kildene[rediger | rediger kilde]

Mjølner som symboliserte troen på Tor, og ble båret av nordiske hedninger fram til 1000-tallet. Denne ble funnet ved Bredsätra i Öland, Sverige.

Hva som er kjent om norrøn hedendom har blitt samlet fra arkeologiske spor og fra litteratur som er skrevet ned etter at kristendommen ble innført.[5]

Litterære kilder[rediger | rediger kilde]

De litterære kildene som referer norrøn hedendom ble skrevet ned etter at religionen hadde gått tilbake og kristendommen hadde fått et solid grep om de nordiske landene og norrøne øyene i vest i havet.[6] Det store flertallet av dette kom fra Island1200-tallet hvor kristendommen tok lengst tid med å få fotfeste og samtidig med mindre strid på grunn av Islands mer fjerntliggende lokalisering.[6]

Nøkkeltekster for studiet av norrøn hedendom og mytologi er Den yngre Edda av Snorre Sturlason, latinske Gesta Danorum av Saxo Grammaticus, og Den eldre Edda, av ukjent forfatter eller flere forfattere. Sistnevnte er en samling med dikt som handler om norrøne guder og helter. Boka åpner med det store verdensdiktet Voluspå. Deretter følger tre dikt med Odin som hovedperson, hvorav det første er Håvamål. Så følger ett dikt om Frøy (Skirnesmål), fire om Tor og til slutt to som er vanskelig å plassere. Diktene handler om situasjoner av avgjørende betydning i gudeverdenen. Deler av disse diktene antas å høre til en større indoeuropeisk kulturarv.

Arkeologiske kilder[rediger | rediger kilde]

Helleristning i Moelv

Mange steder i Skandinavia har gitt verdifull informasjon om tidlig skandinavisk kultur. De eldste bevarte kulturelle eksempler er petroglyfer, billedsteiner, eller som det helst kalles på norsk, helleristninger.[7] Disse er vanligvis delt inn i to kategorier i henhold til alder: helleristninger i henhold jegere og samlere, og helleristninger i henhold til jordbrukssamfunn. Førstnevnte er de eldste, fra mellom 9 000 og 6000 f.Kr. og er hovedsakelig funnet i nordlige Skandinavia som (Jämtland, Nord-Trøndelag og Nordland. Disse synes å indikere en eksistens basert hovedsakelig på jakt og fiske. Motivene ble gradvis innbefattet eller underordnet i tiden mellom 4 000 og 2 000 f.Kr. av motiver med mer zoomorfiske eller dyremotiver, eller det som kan tolkes som religiøse motiver. Helleristninger er uklare i sitt vesen, og det er vanskelig å avdekke deres fulle betydning og mening. Det er antatt at de hadde magisk funksjon, kanskje ikke utelukkende i deres motiver, men også i utførelsen da mange faste motiver, som skålgroper, synes å ha blitt gjentatt på samme sted i løpet av mange år.

Helleristninger fra region norske Østlandet og dagens svenske område Bohuslän (tidligere det norsk lenet Båhuslen) synes å være preget av senere tillegg av en yngre jordbrukshelleristninger fra tiden 2 300-500 f.Kr., risset av samfunn basert hovedsakelig på jordbruk. Disse motivene avbilder skip, sol og månemotiver, geometriske spiraler og antropomorfiske figurer (vesener med overmenneskelige egenskaper eller dyrelignende vesener med menneskelige egenskaper). Disse synes å indikere en ideografi eller begrepskifte til begynnelsen av en skandinavisk religion, norrøn hedendom.

Andre bemerkelsesverdige arkeologiske funn som kan avbilde tidlig norrøn religion er jernalderens moselik, eksempelvis Tollundmannen som er funnet nær Silkeborg i Jylland. Dette kan være en indikasjon på menneskelig ofring, senket ned i myr, i en tilsynelatende religiøs kontekst. Fra andre steder i Danmark er det funnet gjenstander i store mengder som er blitt lagt i vann og tjern, særlig Illerupfunnet.[8] Her er det blitt avdekket mer enn 15 000 gjenstander, hovedsakelig våpen og personlig utstyr. Arkeologene regner med at dette utgjør knapt halvparten av det som er blitt ofret. Det er identifisert fire separate ofringer, anslått i tid til 200, 225, 375 og 450 e.Kr. 90 prosent av gjenstandene er fra den første ofringen rundt år 200. Dette tolkes som flere krigerske angrep mot østjyderne. Etter seire i større slag har fiendens utstyr blitt ødelagt, lagt i sekker og senket i sjøen.

Nerthus, en urnordisk eller gammelgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne, antagelig beslektet med norrøne Njord, beskrives av Tacitus, en ikke-kristen romersk historiker fra slutten av 100-tallet, i boken Germania som en terra mater – «moder jord» – og blir ført i en vogn som besøker alle de lokale stammene, og hun knyttes til vann. Denne kulten blir bekreftet av flere arkeologiske funn hvor det er avdekket krigsbytte som er ofret til vann i innsjøer, som med Illerupfunnet.

Skandinavisk brakteat med inskripsjonen alu.

Senere i tiden før og under vikingtiden er det avdekket materiale som synes å indikere en voksende forfinelse i den norrøne religion, eksempelvis gjenstander som portretterer gripdjur eller motiver av udyr og beist, kompliserte kunst og smykker med abstrakte flettinger, symbolske smykker som hammeren Mjølner, og tallrike våpen og brakteater (en liten, rund, tynn gull- eller sølvplate, som er forsynt med et hull eller en hempe, og som bæres i en snor rundt halsen) med runer risset eller støpt inn i dem, særlig alu-runen, knyttet til mjød, som hadde antatt magisk betydning.

Runene synes å ha utviklet seg fra tidligere helleristninger siden de synes å ha en hel ideografisk anvendelse. Runer utviklet seg senere til et skriftsystem som kanskje var avledet fra en kombinasjon av førgermanske språk og etruskisk eller gotisk skrift. Opprinnelsen har ennå ikke blitt fyllestgjørende fastsatt, og det eksisterer mange teorier. Runene dukket opp som innskrifter på arkeologiske funn fra rundt 100-200 e.Kr. og de eldste, fra 200-800 e.Kr., hadde stor spredningen innenfor de germanske språkområdene. Men fram til 400 e.Kr. forekommer de nesten utelukkende i Norden (noe som har blitt sett på som en indikasjon at Norden var runenes kjerneområde og mulige opprinnelse).[9]

Runene var ikke utelukkende et skriftsystem for å skape beskjeder (se manske runesteiner), men hadde også magisk funksjon. Odin hengte seg i verdenstreet Yggdrasil, ofret seg selv til seg selv, for å oppnå en høyere visdom, og således ble han gitt kunnskapen om runene. I Håvamål, vers 144, stiller Odin spørsmål som indikerer runenes betydning:

Veit du å riste dei?
veit du å råde dei?
veit du å farge dei?
veit du freiste dei?
veit du til bøn dei?
veit du til blót dei?
veit du å sende dei?
veit du å stogge dei?[10]
Gripsholm-runesteinen.

Mange andre ideografiske og ikonografiske motiver kan også ha portrettert religiøs tro finnes på runesteiner, som vanligvis ble reist som minne eller som markører. Disse minnesteinene var vanligvis ikke plassert i umiddelbar nærhet til en gravlagt, og flere ganger er det en epitaf(ium) skrevet i runer for å minnes den avdøde. Denne praksisen fortsatte godt inn i nytiden med innføring av kristendommen. Et interessant eksempel er Gripsholm-runesteinen i nærheten av Gripsholm slott i Mariefred, Södermanland i Sverige. Selve runeteksten minnes de døde etter det svenske Ingvartogets ferd, ledet av høvdingen Ingvar den vidfarne, til Svartehavet. Men de er formet som en slange, et av de dyr som hadde mytologisk betydning. Midgardsormen som ble oppfattet som et produkt av kryssavl og med dertil kosmologiske krefter som går ut over ordinære grenser, men også den som holder verden sammen og med betydning for endetiden Ragnarok.[11]

Som med antikkens og middelalderens folk var samfunnene i Norden og Island delt inn i flere klasser, og de praktiserte målbevisst slaveri. Flertallet av de jordfestinger fra den hedenske tiden synes å være avledet hovedsakelig fra de øvre klassene. Nyere utgravninger, blant annet i middelalderkirker, men også lokale gårdstun i eksempelvis Trøndelag, har derimot gitt et bredere innblikk i livet til folk flest, eller i de bredere samfunnslag.[12]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Germansk fellesskap[rediger | rediger kilde]

Helleristning av ville dyr i Moelv i Norge.

Under den tiden som vi kaller vikingtiden er det vanskelig å sette en klar avgrensning av Norden. Grenser var flytende, og når man bevegde seg vekk fra hjemmet ble de kulturelle forskjeller gradvis større inntil man nådde fram til en nytt kulturområde. Det var kommunikasjon og faste reiser mellom de landområdene som i dag er Norge, Sverige og Danmark. Overordnet sett utgjorde de religiøse forstillingene i Norden et relativt homogent semantisk univers hvor det synes å ha vært høy grad av kulturell kontinuitet i de brede befolkningen. Samtidig var det regionale ulikheter, noe som kommer fram i dialektforskjeller, men også i religiøs praktisering av troen, blant annet var enkelte guder mer framtredende i visse områder, andre guder i andre områder.

Samtidig var den nordiske kultur en del av et større germansk fellesskap som lengre ute i tid var en del av en indoeuropeisk.[13] Nordisk religion var således en samling av lokale religioner som til tross for lokale forskjeller ble holdt sammen av et felles nordisk språk. Religionen hadde over tid vokst sammen og besto av mange elementer som til dels hadde forskjellig opphav. Det kunne både være gammel overlevering og samtidig lån fra andre, ytre kulturer.[14][15] Gro Steinsland beskriver på denne bakgrunn norrøn religion som en etnisk religion eller en folkereligion. Den hadde vokst fram som en del av tradisjonen innenfor en bestemt befolkningsgruppe, og var en integrert del av en bestemt kultur. Hun påpeker videre at tyngdepunktet ikke lå i trosforestillingene, men i den rituelle praksis. Mytologien hadde derfor ikke en fast og endelig form, men varierte i tid og sted, i motsetningen til kristendommen, Den var også knyttet til et bestemt folks territorium og man ble automatisk født inn i fellesskapet.[16] Det var også naturlig for et samfunn og religiøse forestillinger som bygget på ætten og minnet av forfedrene.

Det er ikke noen opplagt tidspunkt bakover i tid for når norrøn hedendom oppsto, og det er ikke mulig å peke på et avgjørende skille hvor det skjedde religiøse endringer i en samfunnsmessigst overgang fra en tid til en annen, eksempelvis som under utbruddet av pest på begynnelsen av 500-tallet. Grunnen er at kildematerialet er spinkelt, men ettersom forskerne mener at de nordiske samfunnene ble såpass rystet at språket endret seg, fra urnordiske språk til vestnorrønt i Norge, kan man ikke utelukke at ikke de religiøse forestillingene endret seg samtidig.[17]

Norden har vært bebodd av mennesker siden slutten av siste istid, men graden av kulturell kontinuitet mellom det opprinnelige samfunnet av jegere og samlere og det som oppsto under vikingtiden er bare i begrenset grad dokumentert. Rundt år 300 e.Kr. dukker de første spor opp fra det germanske området som indikerer dyrkelsen av guder som bar de navn som gjenfinnes i de litterære kildene.[18]

Den indoeuropeiske forbindelse[rediger | rediger kilde]

Begrepet indoeuropeisk dekker et språklig slektskap mellom en rekke folkeslag som hovedsakelig stammer fra Eurasia. Teorien om et indoeuropeisk utgangspunkt for den nordiske kultur bygger derfor på lingvistiske forbindelser. Det er antatt at det indoeuropeiske språk spredte seg til Europa og vestlige Asia en gang mellom 3000-tallet og 2000-tallet f.Kr. Fremst i denne teoribyggingen sto den litauiske og amerikanske arkeologen Marija Gimbutas.[19] I nyere tid har denne teorien blitt nyansert fra både lingvistisk og genetisk utgangspunkt. Den engelske arkeolog Colin Renfrew har kommet fram til at utbredelsen går helt tilbake til rundt 5000 f.Kr. og da samtidig med utbredelsen av jordbruket i denne delen av verden. Denne ekspansjonen var heller ikke et resultat av en plutselig utvandring, men skjedde langsomt og gjennom naturlig ekspansjon av dyrkbare områder.[20] Likevel har Renfrews teori mistet noe av tyngdepunktet, og Gimbutas’ Kurgan-hypotese om omfattende folkevandringer har igjen fått større tyngde i forskningsmiljøene.[21][22] Det gjenstår dog ytterligere forskning på dette området, og det er naturlig at tilliten til teorier går i bølger.

Blandingskultur[rediger | rediger kilde]

Fil:Shamans Drum.jpg
En sjamans tromme.

De nordiske språk tilhører den germanske språkgruppe og det er naturlig å søke etter paralleller til nordisk hedenskap blant de folkeslag som tilhører denne. Germansk kultur var språklig og i geografisk utstrekning et løst fellesskap uten noe sentralt sentrum.[23] Likheter i bevarte navn på gudene er et tegn på kulturell forbindelse mellom sør- og nordgermanske områder. Tilsvarende navn på ukedagene er også et slående eksempel. Ytterligere et tegn er bruken av runer over hele det germanske området.[24] I Norge oppsto kulturen hverken isolert eller kun importert sørfra, men i møte mellom germanske, keltiske og samiske kulturer. Gro Steinsland legger vekt på at den nordiske kultur lå i utkanten av det germanske området.[25]

I eldre forskning har det vært en tendens til at samene kun lånte fra germansk kultur, men Steinsland påpeker at samene sannsynligvis ble betraktet som en likeverdig kultur av nordboerne og forskningen har derfor hatt oppmerksomhet på fellestrekk mellom de to kulturer, for eksempelvis seidtradisjonen som har store likheter med cirkumpolare sjamanistiske tradisjon. Nyere forskning er derfor mer åpne for muligheten av samisk påvirkning av norrøn hedendom. Steinsland advarer dog mot overdrevet fokus på likhetene mellom seid og samisk noaidetradisjon som kan skygge for de faktiske forskjeller mellom dem. Det var store ulikheter mellom den samiske og norrøne samfunnsstruktur ved at den ene var nomadisk og den andre fastboende. Hun foretrekker å beskrive de to kulturer som selvstendige enheter som i årtusener sameksisterte i Skandinavia og hvor likhetene ikke nødvendigvis er resultat av direkte lån, men uttrykk for møtepunkter mellom to forskjellige kulturer.[26]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Steinalder og bronsealder[rediger | rediger kilde]

Solvognen, Trundholmsvognen.

Nord-Europa var fram til midten av 1000-tallet f.Kr. uten et skriftsystem, men arkeologiske spor i form av bilder og gjenstander, hvor av mange kan tolkes i religiøs sammenheng, gjør at det er mulig å få et glimt av de eldste tiders tro og tanker. I bronsealderen er jordbruket innført og med den andre religiøse behov og forestillinger enn samfunnet av jegere og samlere. Helleristninger, bilder risset inn i berg og fjellsider, er i sitt vesen uklare og gåtefulle, men er antagelig skapt i forbindelse med fruktbarhetskulter og med solen som et sentralt element. Andre bronsealderfunn tegner et lignende bilde, for eksempel Solvognen fra Danmark.

Navn på guder eller de myter de henspiller på kan derimot ikke utledes fra disse funn. Den danske religionssosiologen Morten Warmind mener at funnene fra bronsealderen med stor sannsynlighet forestiller datidens ritualer hvor helleristningenes figurer svar til funn man har av utstyr til mennesker og dyr. Helleristninger avbilder skip og hester som antagelig framstiller prosesjoner av en eller annen form, og disse kan avspeile mytens forløp. Gjennom deltagernes medvirkning ble det oppfattet at gudene selv deltok i ritualene.[27]

Jernalderen[rediger | rediger kilde]

Runestein i Uppsala

Fra jernalderen stammer de eldste skriftlige kilder hvor den nordiske religion omtales. De stammer alle fra Middelhavsområdet og er skrevet på gresk og latin. I de fleste tilfeller dreier det seg om gudenavn som tolkes fra skribentens egen bakgrunn, og oversettes til hva som oppfattes som tilsvarende greske eller romerske guder. Innimellom finnes det korte beskrivelser av nordboernes religiøse skikker. Den mest omfattende beskrivelsen er ved romeren Tacitus. Hans verk Germania forteller om dyrkelsen av en kvinnelig gud Nerthus som etymologisk er blitt knyttet til den mannlige gud Njord. Tacitus nevner også andre guder med sterke paralleller til guder fra yngre tider, men også her gitt romerske navn. Av dette kan det sluttes at det har vært religiøs kontinuitet i Norden fra jernalderen og til middelalderen.[28] Ett av problemene med Germania er at det står alene som kilde, noe som har påpekte at Tacitus skrev for romerne en helt ukjent og fremmedartet verden som ikke kunne forklares uten sammenligninger, og således ikke inneholder objektive observasjoner.[29]

I jernalderen og i vikingtiden bodde de fleste nordboere enten i små landsbyer eller i isolerte gårder. De første begynnelser til byer kan spores til vikingtidens begynnelse, men de egentlige byer i moderne forstand kom først i slutten av perioden. En egentlig bykultur kom langt senere. På alle samfunnsnivå var det høvdinger som sto i spissen for fellesskapets ritualer. Hans makt ble sikret gjennom utveksling av gaver og lojalitet slik også kongen var avhengig av sikre seg bøndenes støtte for bevare sin posisjon.[30]

Det religiøse liv var knyttet til lokalsamfunnet og sentret rundt lokalsamfunnets fellesskap. Jordbruket og siden fiske var det viktigste erverv, og den religiøse kulten fokuserte på fruktbarhet og beskyttelse mot naturkrefter og ulykker. En direkte kommunikasjon mellom gudene og menneskene var avgjørende for samfunnets trivsel. Man forestilte seg at gudene manifesterte seg direkte i alle livets forhold og således fikk alle handlinger mulig religiøs betydning.[31] Høytider og gilder var et felles anliggende. I en beskrivelse av en stor kultfest i Uppsala framgår det at det var straffbart å utebli.[32]

Karakterstikk av norrøn hedendom[rediger | rediger kilde]

Norrøne bosetninger i vikingtiden. Rødlige, oransje og gule farver markerer områder som var bebodd av nordboere i tidsrommet 700-1000. I disse områder ble norrøn hedendom praktisert i mer eller mindre grad.

Den danske religionsforsker Jens Peter Schjødt har beskrevet norrøn hedendom som praksisorientert. Nordboerne la ikke vekt på moral, men fokusert på overholdelsen av en rekke religiøse plikter. Formålet med religionsutøvelsen var å opprettholde et godt forhold til de krefter som styrte verden.[33] Kontrollen over verden var delt mellom mange ulike guddommelige makter, og et framtredende element i de bevarte kildene er forestillingen om en evig kamp mellom gudene og fiendtlige krefter, jotnene. Gudene var de som sørget for orden og rikdom, også for menneskene, mens jotnene søkte å kaste verden ut i kaos, det vil si å omgjøre verdens skapelse.

I motsetningen til den samtidige kristendommen, var norrøn hedendom ikke sentralt organisert og hadde ikke en formell prestestand, men enkelte runefragmenter tyder på at det eksisterte særlige kultspesialister. Disse utgjorde dog ikke en profesjonelle samfunnsklasse og var kjent som goder, og de kvinnelige var goda. Disse fungerte som den religiøse og politiske leder eller høvding for sitt distrikt som ble kalt for godord (goðorð). Begrepet gode (norrønt goði, flertall goðar) betyr bokstavelig den som taler for gudene. Goden var den som ledet blotethovet, og hovet var knyttet til godens eget hus og eiendom.

Religionen var knyttet til samfunnet, og fungerte i en sosial sammenheng. Norden var i vikingtiden preget av store avstander, og økonomiske forskjeller. Arkeologien har konstatert stor forskjell i gravskikkene mellom de regionene som ble til Norge, Sverige og Danmark. Det kan også innebære en forskjell i religiøs praksis, og stedsnavn tyder også på at det var ikke de samme gudene som ble dyrket over alt. Likevel skal forskjellene i overvurderes da felles språk og skipstrafikken knyttet regionene sammen. Skikker og kultur var ikke vesensforskjellige, noe som gjør betegnelsen nordisk religion meningsfullt.[34]

Nordboernes myter forteller om gudenes tilværelse i en uavbrutt kamp mot fiendtlige krefter for å opprettholde orden i kosmos. Andre betydningsfulle mytologiske temaer var lov, orden og regler for forholdet menneskene imellom, samt fruktbarhet og rikdom. I tillegg kom krigeridealer, dikterisk inspirasjon og makt.[35] Det religiøse liv var forankret i dagliglivet på samme vis som man ikke skilte mellom det naturlige og overnaturlige, de som lå mellom det virkelige og uvirkelige.[36]

I den før-kristne tid hadde man ikke et begrep som svarte til begrepet religion, men benyttet siðr, sed og skikk, den tradisjon som sagalitteraturen benevnte som forn siðr, forfedrenes sedvane, mens den nye religion var å betrakte som nýa siðr, nye sedvaner.[37]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christiansen, Erik: The Norsemen in the Viking Age. Blackwell, 2002.
  2. ^ a b Steinsland, Gro: Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. Oslo 2000. ISBN 82-530-2227-1. Side 187.
  3. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion, ss. 13-14.
  4. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion, s. 12.
  5. ^ DuBois, Thomas A. (1999): Nordic Religions in the Viking Age. Philadelphia, Penn.: University of Pennsylvania Press. s. x. ISBN 0812217144.
  6. ^ a b Auerbach, Loren (1999): The Encyclopedia of World Mythology. Parragon. ISBN 0-7525-8444-8.
  7. ^ Arild Hauge: Helleristninger – Rock Carving (halristinger)
  8. ^ Ilkjær, Jørgen (forord og etterskrift ved Terje Gansum): Den første Norgeshistorien. Illerupfunnet: Ny innsikt i skandinavisk romertid. Oslo 2000. ISBN 82-92069-09-7
  9. ^ Enoksen, Lars Magnar: Runor. Historia, tydning, tolkning. Lund 1998. ISBN 91-89442-55-5. Side 17.
  10. ^ Edda, ved Ivar Mortensson-Egnund. Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3. Side 47
  11. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion, s. 140.
  12. ^ Stenvik, Lars F.: Skei – et maktsenter fram fra skyggen. Vitenskapsmuseet, NTNU, Trondheim 2001. ISBN 82-519-1648-8. Se kapittel «Perspektiv», side 73.
  13. ^ Schjødt, Jens Peter (2007): Hvad er det i grunden vi rekonstruerer? s. 37-38
  14. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion, ss. 13
  15. ^ Schjødt, Jens Peter (2007): Hvad er det i grunden vi rekonstruerer? s. 43-44
  16. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion, ss. 31-32
  17. ^ Solberg, Bergljot: Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Cappelen 2003. ISBN 82-02-23178-7. Side 202.
  18. ^ Axboe, Morten (2005): «Guld og Guder», i Torsten Capelle og Christian Fischer; Ragnarok: Odins verden, 2005. Side 47.
  19. ^ Gimbutas, Marija; Dexter, Miriam Robbins; Jones-Bley, Karlene (1997): The Kurgan Culture and the Indo-Europeanization of Europe: Selected Articles from 1952 to 1993, Washington, D. C.: Institute for the Study of Man, ISBN 0941694569
  20. ^ Renfrew, Colin (1987): Archeology and Language: The Puzzle of Indo-European Origins, London
  21. ^ Mallory et. al. (1997): «Kurgan-løsningen er tiltrekkende og har blitt akseptert av mange arkeologer og lingvister, delvis eller helt. Det er den løsningen som man møter i Encyclopaedia Britannica og i Grand Dictionnaire Encyclopédique Larousse
  22. ^ Strazny (2000)s. 163: «Den enkeltstående mest populære forslag er Den pontisk-kaspiske steppene (se Kurgan-hypotesen)...»
  23. ^ Bæksted, Anders (1996): Nordiske guder og helte, København ISBN 8756757077. Side 11
  24. ^ Bæksted (1996) ss. 13-17
  25. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion, ss. 22-26
  26. ^ Steinsland (2005): Norrøn religion, ss. 24-26
  27. ^ Warmind, Morten (1998): Religion uden det trancendente? Bronzealderen som et muligt eksempel, ss 102-103
  28. ^ Schjødt, Jens Peter (1999): Det førkristne Norden: religion og mytologi, ss. 16
  29. ^ Lund, Allan (2002): Mumificerede moselig, ss. 45-53
  30. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion, s. 394
  31. ^ Schjødt, Jens Peter (1999): Det førkristne Norden: religion og mytologi, ss. 49
  32. ^ Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger)
  33. ^ Schjødt, Jens Peter (1994): «Nordiske religion», i; T. Jensen, M. Rothstein & J. Podemann Sørensen (red.): Gyldendals religionshistorie. ISBN 87-00-12196-7. Side 174-176
  34. ^ Roesdahl, Else (1998): Vikingernes verden, 6. utgave ISBN 87-00-35666-2, ss. 35-36
  35. ^ Ellis Davidson, Hilda R. (1964): Gods and Myths of Northern Europe. pp. 213
  36. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion, ss. 29
  37. ^ Meulengracht Sørensen, Preben (2006): Kapitler af Nordens litteratur i oldtid og middelalder, s. 128

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrén, Anders (1990): Förhållandet mellom texter, bilder och ting. i Drobin (red.); Nordisk hedendom
  • Axboe, Morten (2005): Guld og Guder, i Torsten Capelle og Christian Fischer; Ragnarok : Odins verden, 2005
  • Bagge, Sverre (1994): Snorres billede av det tidlige norske kongedømmet; i Schjødt, Jens Peter (red.); Myte og ritual i det før-kristne Norden. ISBN 87-7838-053-7
  • Bagge, Sverre (1997): Icelandic Uniqueness or a Common European Culture? ; i Scandinavian Studies, fall 1997, vol. 69, no. 4 ISSN 0036-5673
  • Bengtsson, Sixten (1947): Västgöta-Bengtssons västgötahistorier, Stockholm
  • Brink, Stefan (1999): Fornskandinavisk religion – förhistoriska samhälle i; Drobin (red.); Religion och samhälle i det förkristna Norden. ISBN 87-7838-458-3
  • Bæksted, Anders (1996): Nordiske guder og helte , København ISBN 8756757077
  • Bøgh, Anders (1999): Kongen og hans magt, i; Middelalderens Danmark, 1999 ISBN 87-12-03863-6
  • Clunies Ross, Margaret (1994); Prolonged echoes: Old Norse myths in medieval Northern society, Vol. 1 , The myths. ISBN 87-7838-008-1
  • Ellis Davidson, Hilda R.: Gods and Myths of Northern Europe, 1964 ISBN 0-14-013627-4
  • Fenger, Ole (1992): Samfundsforhold, i Roesdahl (red.) Viking og Hvidekrist; Norden og Europa 800-1200. , København ISBN 87-7303-556-4
  • Gimbutas, Marija; Dexter, Miriam Robbins; Jones-Bley, Karlene (1997): The Kurgan Culture and the Indo-Europeanization of Europe: Selected Articles from 1952 to 1993, Washington, D. C.: Institute for the Study of Man, ISBN 0941694569
  • Goodrick-Clarke, Nicholas (1993): The Occult Roots of Nazism: Secret Aryan Cults and Their Influence on Nazi Ideology. New York ISBN 0-8147-3060-4
  • Goodrick-Clarke, Nicholas (2002): Black Sun: Aryan Cults, Esoteric Nazism and the Politics of Identity. New York University Press. ISBN 0-8147-3124-4
  • Levy-Coffman, Ellen (2006): We Are Not Our Ancestors: Evidence for Discontinuity between Prehistoric and Modern Europeans. i Journal of Genetic Genealogy 2006-08-17 (online udgave)
  • Hedeager, Lotte (1999): Skandinavisk dyreornamentik: Symbolsk repræsentation af en før-kristen kosmologi. i Ingrid Fuglestvedt, Terje Gansum og Arnfrid Opedal (red.): Et hus med mange rom: vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen. AmS-Rapport 11A fra Arkeologisk museum i Stavanger: 219-237. (online utgave)
  • Holmér, Bente (1991): Om sakrale sted- og personnavne, i Steinsland (red.); Nordisk Hedendom
  • Holtsmark, Anne (1989): Norrøn mytologi; Tru og mytar i vikingtida. 2. utgave ISBN 82-521-3344-4
  • Kofod, Aase & Warmind, Morten (1989): Old var Årle ISBN 87-13-03545-2
  • Kristeligt Dagblad 07-07-2008: Tilbedere af Odin og Thor får egen gravplads
  • Lidman, Hans (1972): Gudanatt, Stockholm:Askild & Kärnekull. ISBN 91-7008-193-X
  • Lindow, John: Supernatural Others and Ethnic Others; A Millenium of World Views; i Scandinavian Studies, winter 1995, vol. 67, no. 1 ISSN 0036-5673
  • Lund, Allan (2002): Mumificerede moselig ISBN 87-14-29674-8
  • Mallory, J.P.; Adams, D.Q., (red.) (1997): Encyclopedia of Indo-European Culture, London: Fitzroy Dearborn, ISBN 1-884964-98-2.
  • McGuire, Brian Patrick (2008): Da himmelen kom nærmere : fortællinger om Danmarks kristning 700-1300, Frederiksberg ISBN 9788791191473
  • Meulengracht Sørensen, Preben (2006): Kapitler af Nordens litteratur i oldtid og middelalder. ISBN 87-7934-219-1
  • Mundal, Else (2000): Korleis påverka kristninga og kyrkja kjønnsrollemønstra?, i; i N. Lund (red.) Viking og Hvidekrist; Norden og Europa i den sene vikingetid og tidligste middelalder, København ISBN 87-7876-189-1
  • Näsström, Britt-Mar;i: Blot. Tro och offer i det förkristna norden. Stockholm 2002.
  • Persch, Alexandra (2004): Blodoffer, drikkelag og frække sange, i Capelle (red.);Ragnarok, Odins verden
  • Renfrew, C. (1987): Archeology and Language:The Puzzle of Indo-European Origins, London
  • Roesdahl, Else (1998): Vikingernes verden, 6. udgave ISBN 87-00-35666-2
  • Roesdahl, Else (1999): Vikingetid og trosskifte, i; Middelalderens Danmark, 1999 ISBN 87-12-03863-6
  • Sawyer, Birgit & Peter (1993): Medieval Scandinavia, Minnesota ISBN 0-8166-1738-4 (engelsk)
  • Schjødt, Jens Peter (1994): Nordiske religion, i; T. Jensen, M. Rothstein & J. Podemann Sørensen (ed.) Gyldendals religionshistorie ISBN 87-00-12196-7
  • Schjødt, Jens Peter (1999): Det førkristne Norden: religion og mytologi ISBN 87-7763-168-4
  • Schjødt, Jens Peter (1999): Krigeren i førkristen nordisk myte og ideologi, i; Drobin (red.); Religion och samhälle i det förkristna Norden. ISBN 87-7838-458-3
  • Schjødt, Jens Peter (2007): Hvad er det i grunden vi rekonstruerer?; i Religionsvidenskabeligt tidskrift, nr. 50, 2007 ISSN 0108-1993
  • Steinsland, Gro (1994): Eros og død i norrøn kongeideologi, i Schjødt, Jens Peter (red.); Myte og ritual i det før-kristne Norden. ISBN 87-7838-053-7
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. ISBN 978-82-530-2607-7
  • Strazny, Philipp (red.). (2000): Dictionary of Historical and Comparative Linguistics (1. utg.), Routledge, ISBN 978-1579582180
  • Schwartz, Rev. Thomas D. (1999): «The National Socialist», i The Barnes Review Nov./Dec. 1999 p. 55-57. Finn artikkelen på: www.wintersonnenwende.com
  • Schwarz Lausten, Martin (1994): Danmarks kirkehistorie, ISBN 87-00-12644-6
  • Warmind, Morten (1994): Religionsmøde og trosskifte i N. Lund (red.) Norden og Europa i vikingetid og tidlig middelalder, København ISBN 87-7289-240-4
  • Warmind, Morten (1998): Religion uden det trancendente? Bronzealderen som et muligt eksempel, i ; Bredholt Christensen & Sveen (red): Religion og materiel kultur ISBN 87-7288-700-1
  • Warmind, Morten (1999): Wyryld cyning – veraldar god; Magtens religiøse basis hos germanerne i; Drobin (red.) Religion och samhälle i det förkristna Norden. ISBN 87-7838-458-3

Externe lenker[rediger | rediger kilde]