Suttung

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gotlandsk bildestein fra norrøn tid som trolig framstiller Odin i ørneham, Suttungs datter Gunnlǫd (med drikkehorn med skaldemjød) og Suttung.
Iført ørnehammer jager Suttung Odin som flykter med skaldemjøden og spytter den ut i flere kar. Illustrasjon av den islandske kunstneren Jakob Sigurðsson fra 1700-tallet.
«Jotnen Suttung og dvergene», illustrasjon av Louis Huard (1813–1874) til en bok om norrøn mytologi utgitt på slutten av 1800-tallet

Suttung, i nominativ Suttungr, var en jotun i den norrøne mytologien. Han var sønn av jotnen Gilling.

Suttungs mjød er ett av navnene på skaldedrikken.

Den vise Kvase[rediger | rediger kilde]

I Den yngre Edda forteller Snorre at skaldedrikken hadde sitt opphav i en fredsslutning i gudeverdenen, nærmere bestemt mellom æser og vaner. Som fredstegn ble de enige om å blande spytt. De to stridende flokkene spyttet i et felles kar, og for at ikke spyttet skulle gå til spille, laget æsene en mannsperson av det. Han fikk navnet Kvase (norr. Kvasir). Han var så klok at han hadde svar på hva det skulle være. Kvase reiste rundt i verden og delte med seg av sin kunnskap.

Kvases blod blir til skaldemjød[rediger | rediger kilde]

En gang Kvase var gjest hos dvergene Fjalar og Galar, svek og drepte de ham. De samlet opp blodet i tre kar, om det er karene eller tre ingredienser som blir kallt Odrøre, Bod og Són, er ikke klart. I hvertfall ble det blandet honning i det;

«av dette vart ein mjød som gjer kvar den som drikk av han, til skald eller lærdomsmann.»

Dvergene sa til æsene at Kvase hadde blitt kvalt av sitt eget vett. Siden inviterte dvergene til seg jotunen Gilling og kona hans. De fikk med seg Gilling på en rotur og laget det slik at jotnen, som ikke kunne svømme, druknet. Da de fortalte kona at Gilling var død, gråt hun høylytt. De fikk henne til å gå ut for å trøste seg ved å se ut over sjøen, og med det samme hun passerte dørstokken, slapp Galar en stein i hodet på henne og drepte henne. Da Gillings sønn, Suttung, fikk dette å vite, plasserte han de to dvergene på et skjær. Dvergene bad for sitt liv og lovet ham den dyrebare mjøden som bot for drapet på faren. Dette gikk Suttung med på.

Skaldemjøden kommer i Suttungs varetekt[rediger | rediger kilde]

Suttung fikk med seg mjøden til Nitberg og satte Gunnlod, datteren sin, til å vokte den.

«Dette er grunnen til at skaldskapen er kalla «Kvases blod», «dvergedrykk» eller «dvergmette», eit slag «lòg frå Odrøre eller Bod eller Són», eller for «dvergefarkost», sidan mjøden berga dei frå skjeret, eller for «Suttungsmjøden» eller «Nitberglòg»»

Odin stjeler mjøden tilbake til æsene[rediger | rediger kilde]

Men æsene, som hadde skapt Kvase, mente nok at de hadde rett til mjøden. Snorre forteller en merkelig historie om hvordan Odin fikk tak i den. Under navnet Bolverk (Illverk) greidde han til slutt å komme seg til Nitberg der han forførte Gunnlod og sov hos henne i tre netter. Han fikk da lov til å ta tre slurker av mjøden. I den første slurken tømte han det ene karet, i den neste det andre og i den siste det tredje. Han flyktet i ørneham med all mjøden i seg, men ble forfulgt av Suttung som også hadde iført seg ørneham.

«Då æsene såg Odin kom flygande, sette dei ut i tunet kjeralda sine; og då Odin kom innom Åsgard, spydde han mjøden opp i desse kjeralda.»

Suttung var da så nær innpå at Odin trodde han skulle bli fanget, og sendte resten av mjøden ut bakveien:

«Men den tok æsene ikkje vare på, den kunne kven som ville, ta til seg. Den kallar vi "luten åt klatreskaldane.» (Klatreskald = rimsmed, dvs. en som fusker i faget. Det norrøne ordet betyr noe i retning av en 'toskeskald'.)
Men Suttungsmjøden gav Odin til æsene og dei folk som kan dikte. Difor kallar vi skaldskapen for «Odins fengd» eller «funn» eller «drykk», «gåva» eller «drykken åt æsene».» (Sitatene er hentet fra avsnittet «Opphavet til skaldskapen» i Den yngre Edda av Snorre Sturlason, oversatt av Erik Eggen, utg. 1967, s. 98-102.)

Suttungs mjød er altså skaldskapens, inspirasjonens, poesiens og visdommens mjød.


Suttungs mjød som symbol i senere diktning[rediger | rediger kilde]

Flere diktere har skrevet om «Skaldemjøden», «Suttungs mjød», «Dvergenes drikk» og «Gillings forsoningsbot».

Johan Sebastian Welhaven skriver på denne måten i diktet «Suttungs mjød»:

Den bedste Drik ved Guders Gilde,
i Odins Borg, var Suttungs Mjød,
og Sangens Magt i Brages Snille
fra denne rige Kilde flød.
Alfader selv har hentet Mjøden,
hvor den i Dybets Kjelder stod,
og dertil havde han fornøden
sin hele Kraft i Asa Mod.
Han blanded sterke Runer siden
i denne dyrebare Saft.
Med Funker af sin Kløgt og Viden
gav Odin Mjøden dobbelt Kraft.
Paa Blomst og Løv i Eng og Skove,
paa Vildt og Tamt i hver en Egn,
paa Fjeld paa Sky, paa vilden Vove
stod hemmelige Runetegn.
Men Odin løste dog dem alle
fra Luft, fra Jord, fra Havets Skjød,
og signed dem, og lod dem falde
som Perledug i Suttungs Mjød.
Derfor maae alle Skjalde tømme
et Bæger af den rige Drik,
og hvad der før var svøbt i Drømme,
staaer da i Glands for deres Blik.

Ibsens ungdomskomedie[rediger | rediger kilde]

I Henrik Ibsens ungdomskomedie Sancthansnatten, virker noen dråper av Suttungs mjød til å åpne menneskenes øyne for høyere innsikt.

Suttung blir navn på et kulturarbeid i Norge[rediger | rediger kilde]

Ingeborg Refling Hagen oppfattet «Suttungs Mjød» som et uttrykk for den inspirasjonskraft som er gjemt i den store diktning. Arbeid med å trenge inn i og tilegne seg denne kunne derfor være en vei til selvutvikling, erkjennelse og samfunnsengasjement. Det heter da også i mytologien at den som drikker av Suttungs mjød blir enten skald eller vis. Ingeborg Refling Hagen valgte å knytte navnet Suttung til sitt kulturarbeid slik det tok form i 1947-48 og videre framover.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til