Gjevjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Detaljer fra Gefionspringvandet i København, av Anders Bundgaard (1908)

Gjevjon eller Gefjon (norrønt: Gefjon eller Gefjun)[1] er en gudinne i norrøn mytologi. Ifølge den eneste kjente myte av betydning som hun opptrer i pløyde hun opp den danske øya Sjælland av jord fra Sverige og etterlot seg således de innsjøene Mälaren og Vänern. Hun er assosiert med jomfrudom og opptrer som en av gudinnen Friggs terner. Hun har antagelig vært en fruktbarhetsgudinne assosiert med ploging som hovedsakelig har vært knyttet til østnordisk kult og mytologi.[2] Navnet Gjevjon er videreført i en rekke danske stedsnavn: Gentofte, Gefinge og Gefnevad.[3]

Gjevjon er knyttet til den danske sagnkongen Skjold og den svenske sagnkongen Gylve. Gjevjon er attestert i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra eldre, muntlige kilder; Den yngre Edda og Heimskringla (sagaene om de norske kongene), skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason; hun kjennes fra kvadene; og opptrer som forklaring eller sammenligning for en rekke gresk-romerske gudinner i en del norrøne oversettelser av latinske bøker på middelalderen.

Både Den yngre Edda og Heimskringla forteller om Gjevjons hovedmyte, at hun pløyde vekk det som i dag er innsjøene Mälaren og Vänern, og med denne jorda formet hun øya Sjælland i Danmark. I tillegg beskriver Den yngre Edda at ikke bare var Gjevjon jomfru, men alle som dør som jomfru blir hennes ledsagere. Heimskringla forteller at Gjevjon giftet seg med sagnkongen Skjold. Sistnevnte hadde sitt sete i Lejre på Sjælland, og det kan være av den grunn at Snorre knytter forbindelsen mellom Skjold og Gjevjon. Skjold ble beskrevet som en sønn av Odin, og han fikk Danmark av faren og etter ham og Gjevjon stammer slekten skjoldungene slik Odins andre sønn Yngve fikk Danmark, og etter ham stammer slekten ynglingene.

Forskere har fremmet teorier etymologien om Gjevjons navn, assosiert med fruktbarhet og ploging, betydningene av hun nevnes som jomfru når mytene også forteller det motsatte. Forskerne har også studert de fem mulige hentydninger til henne i det angelsaksiske diktet Beowulf; og sett mulig forbindelse mellom Gjevjon og Grendels mor; og på muligheten at Gjevjon er et annet navn for gudinnene Frigg og Frøya.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Gjevjon pløyer jorden i Sverige, takmaleri i Frederiksborg slott av Lorenz Frølich

Navnet Gjevjons etymologi har lenge vært omdiskutert. I moderne tid er forleddet Gef- blitt knyttet til det lignende ordet Gef- i navnet Gevn (norrønt: Gefn), som er et av mange alternative navn for gudinnen Frøya. Dette navn betyr «henne som gir (velstand/glede/fruktbarhet)».[4] Forbindelsen mellom de to navnene har ført til at tolkningen av Gjevjons navn er «den givende».[5] Navnene Gjevjon og Gevn er også blitt knyttet til de eldre germanske gudinneparene Alagabiae eller Ollogabiae som er assosiert med matronekulten innenfor den romerske området.[6]

Albert Morey Sturtevant har pekt på at det eneste andre kvinnenavnet i den norrøne litteraturen med endelsen -un/-on er Njǫr-un som opptrer i Nafnaþulur i siste del av Skaldskaparmål. Han foreslår at forstavelsen Njǫr- kan være beslektet med *ner- som i *Ner-þuz (Nerthus), som igjen er beslektet med Njord (norrønt: Njǫrðr). På den bakgrunn mener han at de to navnene med forskjellige forstavelser Gef-n og Gef-(j)un er to utgaver av samme navn.[7]

Gjevjon i mytologien[rediger | rediger kilde]

I Lokketretten ble Gjevjon beskyldt av vrange Loke for å løsaktig. Illustrasjon fra 1895 av Lorenz Frølich.

Den eneste myte hvor Gjevjon har en sentral rolle er opphavsmyten til hvor Sjælland ble dannet ved jord fra Sverige. Myten kjennes i to utgaver. Den ene finnes i Gylvaginning i Den yngre Edda, og den andre i Ynglingesaga. Begge ble nedskrevet på begynnelsen av 1200-tallet.

Ynglingesaga forteller kortfattet at Odin på Odinsøy (Odense) sendte Gjevjon over sundet for å finne mer land, og hun fikk ett plogsland av sveakongen Gylve. Da dro hun til Jotunheimene (Snorre tenkte seg jotnenes heimer lå et sted nord og øst for Sverige og i norrøn tid ble navnet alltid benyttet i flertall). Her fikk hun fire sønner med jotne som hun gjorde om til okser. Hun spente dem for plogen, dro landet ut i havet og mot Odinsøy. Dette landet heter Sjæland og der bodde hun siden. Det landet hun pløyde ble et innsjø som heter Mälaren og formen på Sjælland ligner på formen på Mälaren (ikke like påfallende for oss i dag). Odin ga henne sin sønn Skjold til ekte og de bosatte seg i Lejre.[8]

I Gylvaginning (Gylves synskverving) opptrer Gjevjon innledningsvis da kong Gylve ga henne jord da han ble lei maset hennes. Her henvises hun til som «rejarkjerring», eller «farende kone», muligens en hentydning til en løsaktig kvinne. Den samme fortelling som i Ynglingesaga gjentas: hun skulle få det land som hun kunne pløye med fire okser i løpet av en dag og en natt. Snorre støtter seg på et stramt skaldekvad av Brage den gamle:

Bort frå Gylve Gjevjon
glad drog Danmarks auke
så av sterke stutar
stod ein røyk av sveitte;
uksane bar åtte
augo og fire hovud;
viljug dei vandra framfor
vide røva grasøy.[9]

I Loketretten er Gjevjon en av de som deltok i Æges gilde. I dette diktet vises Lokes vrangside, og han æreskjeller samtlige av gudene. Gjevjon bryter inn for å komme Idunn til unnsetning da hun spør hvorfor Loke bringer med seg så slem stemning. Loke ber henne holde munn da hun selv har kastet seg i favnen på en mann for et smykke.

Ti nå du, Gjevjon!
tror du jeg glemmer
at du lot deg lokke:
han bød deg smykket.
den bleike fyren.
og du la lårene over.
Loketretten 20

Odin bryter inn ved å advare Loke med å legge seg ut med Gjevjon for hun kjenner skjebnen like godt som han selv gjør det. Den «bleike fyren» er antagelig en henvisning til en av dvergene som var smeder og smykkekunstnere, og «dermed sto de laglig til for beskyldninger om tvilsomme handelsmetoder med kvinnelige kunder.»[10]

Teorier[rediger | rediger kilde]

Likheter med Frøya[rediger | rediger kilde]

En teori er at Gjevjon er identisk eller et aspekt av Frøya. «Freja» (1901), oljemaleri av Anders Zorn.

Gjevjons funksjon som gudinne framgår ikke klart av det overleverte kildematerialet, men Gro Steinsland har foreslått at Gjevjon kan ha fungert som en form for fruktbarhetsgudinne. I henhold til navnets betydning, «den som gir», er i religionshistorisk perspektiv et vanlig navn for en fruktbarhetsgudinne. Den myten som er bevart av henne kan ha sammenheng med urgamle jordbruks- og pløyeritualer.[3] Britt-Mari Näsström går et skritt videre og tolker henne som et aspekt av Frøya. Denne tolkningen bygger hun på de mange trekk som de to gudinnene har til felles, herunder Frøyas tilnavn Gevn. Anne Holtsmark peker på at i gamle oversettelsen ble Gjevjons navn konsekvent benyttet som ekvivalent for de klassiske gudinnene Diana/Artemis mens Venus/Afrodite ble til Frøya. Når den eldste latinske Norgeshistorien, Historia Norvegiæ, oversetter skaldekvadet Ynglingatals «dísarasl» kalles denne helligdommen for fanum Dianæ. Når Diana på norrønt ble til Gjevjon må det ha vært for at denne gudinnen ble dyrket med ritualer som minnet om dyrkingen av Diana.[11] Holtsmark mener likevel at Gjevjon er en inkarnasjon av Frøya og at utskillelsen mellom dem og oppfattelsen av dem som to ulike gudinner er noe som må ha skjedd i senhedensk tid.

Rudolf Simek mener dog at selv om Gjevjon ikke nødvendigvis ble oppfattet som identisk med Frøya vil han likevel karakterisere henne som en av flere fruktbarhets- og verneguddommer. Navnet alene, «den som gir», er tilstrekkelig for tolkningen.[12] Peter A. Munch mente at det kunne være mulig at Gjevjon, som Saga, tilsvarte Odins hustru Frigg.[13]

Pløying, folklore og fruktbarhet[rediger | rediger kilde]

Gjevjon pløyer med sønnene sine.

Et tilbakevendende tema i flere europeiske legender og folkesagn består i at en mann eller oftere en kvinne får til oppgave å tilegne seg så mye landområde som vedkommende kan makte i løpet av et gitt tidsrom. Dette motivet kjennes blant annet fra den latinske forfatteren Titus Livius’ romerske historie (begynnelsen av 100-tallet e.Kr.), fra den greske historikeren Herodot (400-tallet f.Kr.), fra flere nordeuropeiske sagn, deriblant seks fra Jylland og et fra Tyskland, hvor det brukes plog i liket med Livius’ fortelling. I andre fortellinger blir det hvor langt man har gått til fots eller ridd til hest.[14]

Hilda Ellis Davidson mener at Gjevjon har vært en fruktbarhetsgudinne særlig knyttet til pløying. Hun mener at gudinnens viktigste funksjon har vært å gi lykke og velstand til et landområde ved å pløyde rundt det. Overordnet sett har hun inngått i en kultkompleks som assosierte både land og vann.[15] Som støtte for teorien peker hun på en del bevarte folkloristiske tradisjoner i nordlige og østlige Europa som ble samlet inn i middelalderen og fram til 1800-tallet som med stor sannsynlighet er en levning fra den hedensk dyrkelsen av Gjevjon. Davidson peker på en fortelling fra Island hvor en kvinnelig nybygger opptrer. Hennes ektemann døde på sjøreisen til det nye landet. Hun tilegner seg retten til sin jord ved å drive en ku rundt om det. Davidson henviser til Landnåmabok at det var en anerkjent måte for å kvinne å gjøre krav på land, og at «hun kunne i kreve mer enn hva hun kunne omsirkle på denne måten i løpet av soloppgang og solnedgang på en vårdag.» Davidson kommenterer at «det høres ut som et rituale for å overta land framfor en juridisk krav, tilsvarende skikken for menn å tenne ild når de tar nytt land, og det er mulig at kvinners skikk var knyttet til fruktbarhetsgudinnen.»[16]I tillegg merker Davidson seg at Sjælland er den mest fruktbare region av Danmark.[16]

Davidson framhever også yngre tradisjoner, eksempelvis en skikk fra Russland hvor kvinner med løsthengende hår og kledd i hvitt trakk en plog tre ganger rundt landsbyen når det var et alvorlig sykdomsutbrudd. I England og Danmark kjennes det til flere lokale tradisjoner o forbindelse med såingen av åkrene om våren, som tradisjonen med «Plough Monday» i østlige England hvor grupper av unge menn den første arbeidsdagen etter jula dannet opptok hvor de trakk en plog fra hus til hus. Davidson mener at Gjevjon med sin omskapte sønner utgjør en passende skytsgudinne for denne typen seremoni.[17] I de germanske områdene av Europa finnes det flere bevarte tradisjoner om overnaturlige kvinner som reiste gjennom landet med en plog. Disse går under flere ulike navn, blant annet Holde og Holle (Vestlige og sentrale Tyskland) og Berchte og Perchte i sørlige Tyskland, Østerrike og Sveits. Disse fortellingene kan være en rest fra førkristne tradisjoner om at fruktbarhetsgudinnen som reiste rundt i følge av små barn for å velsigne landet. Disse barna har blitt tolket forskjellig, eksempelvis som de som var døde innen de ble døpt; de som var blitt erstattet av byttinger; eller sjelene til ennå ufødte barn. Ifølge flere fortellinger blir den som hjelper kvinnen, om plogen går i stykker, rikelig belønnet.[15]

Davidson mener også at det kan finnes paralleller i ikkegermanske tradisjoner, selv om det ikke er like lett å følge henne her, som i de keltiske forestillingene knyttet til den walisiske myten om Kvinnen i sjøen.[17]

Jomfrugudinne[rediger | rediger kilde]

Gjevjon pløyer opp Sjælland, illustrasjon av Karl Ehrenberg (1882).

I de tekster hvor norrøne guddommer ble sammenlignet klassiske greske og romerske guddommer ble Gjevjon normalt sammenlignet med Diana og Artemis. Begge disse ble assosiert med jomfruer og jomfrudom. I Gylvaginning i Den yngre Edda omtales ikke bare som en møy, men det fortelles også i avsnittet om Åsynjene at alle ugifte møyer som dør skal tjene henne: «Ei fjerde er Gjevjon. Ho er møy, og alle som døyr ugifte, tener henne.»[18] Denne statusen blir motsagt av andre kilder, eksempelvis framgår det Heimskringla at Gjevjon gifte seg med sagnkongen Skjold og fra henne og Skjold nedstammer skjoldungene. I hovedmyten om henne avler hun fire sønner med jotne. I Loketretten ble hun beskyldt av Loke for å ha hatt utallige elskere.

John Lindow mener denne motsigelsen skyldes en tilføyelse i senere utgaver av verket. Det bygger han på at fortellingen om Gjevjon og Gylve mangler i en utgave av teksten, og at den ikke var en del av Snorre Sturlasons opprinnelige utgave. Lindow mener at hvis det faktisk var en senere tilføyelse kunne denne forfatteren enten ikke ha vært oppmerksom på assosiasjonen mellom Gjevjon og Diana/Artemis, eller at han med overlegg framstilte den hedenske gudinne som en skjøge. Lindow mener at Lokes beskyldninger mot Gjevjon tyder på at forestillingene om Gjevjons seksuelle aktiviteter var utbredte.[19]

Rudolf Simek mener at Loketretten er forfattet etter religionsskiftet og at tekstens innhold er så preget av stereotyper at den ikke er en god kilde for avdekke kunnskap om førkristne, hedenske forestillinger.[12]

Gro Steinsland slår fast at Lokes beskyldninger i Loketretten om at Gjevjon hadde solgt seksuelle tjenester for et gullsmykke er i tråd med de beskyldninger som rammer samtlige guder i diktet. Steinsland mener at seksuell løssluppenhet ble tillagt de hedenske gudinne av kristne representanter. I Volsetåtten er det den kyske bondedatteren, som ikke vil delta i den seksualiserte Volsekulten, som påkaller nettopp Gjevjon. Steinsland mener at det er sannsynlig at Gjevjon opprinnelig representerte det motsatte av det hun senere ble bedømt som, nemlig kyskhet og som en nordisk ungpikegudinne.[20]

Mulige paralleller[rediger | rediger kilde]

Gjevjon og kong Gylve. Illustrasjon av Lorenz Frølich (1906).

Det er fem mulige omtaler av Gjevjon i det angelsaksiske diktet Beowulf som kan indikere en forbindelse mellom Gjevjon og Grendels mor: linje 49, linje 362, linje 515, linje 1394 og linje 1690. Beowulfs kamp kan tolkes som en kamp mot den hedenske jordgudinne om Gjevjon kan tolkes som en dansk ktonisk guddom. Frank Battaglia, som har fremmet denne spenstige teorien, mener at diktet gjenspeiler en ny samfunnsorden hvor patrilinære slektskapsforhold avløste matrilinære representert ved Grendel og hans mor.[21] En av Battaglias hovedpoenger er bruken av glosen gēafon, som brukes i linje 49, ikke kunne benyttes overfor et anglo-dansk publikum uten at det for dem var en henvisning til Gjevjons sorg over tapet av Skjold.[22]

Moderne innflytelse[rediger | rediger kilde]

Gjevjon opptrer i moderne tid på en prominent plass som den allegoriske mor Norge, Sverige og Danmark i det svenske romantiske diktet Gefion, skaldedikt i fyra sånger av Eleonora Charlotta d'Albedyhll (17701835).[23] I 1908 ble en statue og en springvann skapt av den danske billedhuggeren Anders Bundgaard avdekket i København. Den forstilte opphavsgudinnen som med sin fire sønner i form av okser pløyde Sjælland ut av Sverige.[24] Gefion-familien er en asteroidegruppe,[25] som blant annet omfatter 1272 Gefion (oppdaget i 1931 av Karl Wilhelm Reinmuth[26]).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget. Side 73 ISBN 978-82-521-7141-9
  2. ^ Bæksted, Anders (1996): Nordiske guder og helte, side 180
  3. ^ a b Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 239
  4. ^ Sturtevant (1952:166).
  5. ^ Orchard (1997:52).
  6. ^ Davidson (1998:79).
  7. ^ Sturtevant (1952:167).
  8. ^ Snorre: Heimskringla (Snorres kongesagaer bd I), Ynglingesaga, Oslo 6. utg. 2003. Side 6-7.
  9. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 272-273 i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse. Den norrøne teksten benytter for augo omskrivningen ennitungl = pannestjerner, en kjenning for øyner.
  10. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 240
  11. ^ Holtsmark, Anne (1990): Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. Samlaget side 99
  12. ^ a b Simek (2007:102)
  13. ^ Munch, Peter A. (1926): Norse Mythology: Legends of Gods and Heroes. Hele boken finnes som PDF
  14. ^ Davidson (1990:52—53).
  15. ^ a b Davidson (1999:57).
  16. ^ a b Davidson (1999:53).
  17. ^ a b Davidson (1999:56).
  18. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 305.
  19. ^ Lindow (2001:136).
  20. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 241
  21. ^ Battaglia (1991:415).
  22. ^ Battaglia (1991:418).
  23. ^ Benson (1914:87).
  24. ^ Mouritsen. Spooner (2004:74).
  25. ^ Barnes-Svarney (2003:96).
  26. ^ Schmadel (2003:105).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barnes-Svarney, Patricia (2003): Asteroid: Earth Destroyer or New Frontier?. Basic Books. ISBN 073820885X
  • Battaglia, Frank (1991): «The Germanic Earth Goddess in Beowulf?» samlet i Mankind Quarterly 31.
  • Benson, Adolph Burnett (1914): The Old Norse element in Swedish romanticism. Columbia University Press.
  • Byock, Jesse (Trans.) (2006): The Prose Edda. Penguin Classics. ISBN 0140447555
  • Bæksted, Anders (1996): Nordiske guder og helte , København ISBN 8756757077
  • Davidson, Hilda Ellis (1998): Roles of the Northern Goddess. Routledge. ISBN 0-415-13611-3
  • Davidson, Hilda Ellis (1999): «Gefjon, Goddess of the Northern Seas», samlet i Lysaght, Patricia. Ó Catháin, Séamas. Ó hÓgáin, Dáithí (1999): Islanders and Water-Dwellers: Proceedings of The Celtic-Nordic-Baltic Folklore Symposium held at University College Dublin 16-19 June 1996. DBA Publications Ltd. ISBN 0951969277
  • Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002 i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse
  • Eysteinn, Eybjörn (Overs.) (2000): Völsa þáttr: the Story of Völsi
  • Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
  • Holtsmark, Anne (1989): Norrøn mytologi. Tru og myter i vikingatida. Oslo: Samlaget ISBN 82-521-3344-4
  • Mouritsen, Lone. Spooner, Andrew (2004): The Rough Guide to Copenhagen. Rough Guides. ISBN 1843530708
  • Näsström, Britt-Mari (1999): «Freyja - a Goddess with Many Names», samlet i Billington, Sandra, & Green, Miranda (red.) (1999): The Concept of the Goddess. Routledge. ISBN 0415197899
  • Ross, Margaret Clunies (1978): «The Myth of Gefjon and Gylfi and its function in Snorra Edda and Heimskringla», samlet i Arkiv för nordisk filologi 93.
  • Schmadel, Lutz D. (2003): Dictionary of Minor Planet Names, 5. utgave, illustrert. Springer. ISBN 3540002383
  • Simek, Rudolf (overs. av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. ISBN 0-85991-513-1
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
  • Sturtevant, Albert Morey (1952): «Regarding the Old Norse name Gefjon», utgitt i Scandinavian Studies; volume 24 (number 4, November). ISSN 0036-5637

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]