Harald Hårfagres saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Detalj fra Codex Frisianus fra ca 1330, innledningen til kapittel 15 i Harald Hårfagres saga
Snorre Sturlason slik tegneren Christian Krohg forestilte seg ham. Illustrasjon til Heimskringla, 1899.

Harald Hårfagres saga er den tredje av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen og Halvdan Svartes saga. Snorres kongesagaer er skrevet på Island1220-tallet.

Bakgrunn og kildemateriale[rediger | rediger kilde]

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk. Den første historieskriveren vi kjenner til i Norge er Theodoricus monachus (Tjodrek eller Tore munk) som skrev Historien om de gamle norske kongenelatin en gang mellom 1177 og 1188. I utlandet fantes det allerede et verk ved navn Historia Norvegiæ av en ukjent forfatter sannsynligvis mellom 1160 og 1175. Rundt 1190 ble historiekrøniken Ågrip (Ágrip af Nóregs konunga sögum) skrevet som den første kjente historien om Harald Hårfagre på norrønt mål. Forfatteren her er ukjent. Krøniken Fagrskinna ble skrevet rundt 1220 og regnes også for å være en verdifull kilde for Snorres saga om Harald.

Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sin Edda. Han gikk så i gang med å skrive Olav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.

Sagaens innhold[rediger | rediger kilde]

Sagaen er inndelt i 44 kapitler. Den følger etter sagaen om hans far, Halvdan Svarte, og etterfølges av Håkon den godes saga – Haralds sønn.

Sagaen innledes med at Harald tar over kongedømmet etter far sin 10 år gammel. Sannsynligvis hadde Halvdan sitt kongssete på Ringerike eller Hadeland, og kongedømmet omfattet deler av det indre østlandsområdet. Etter Halvdans død prøvde flere lokale småkonger å ta over riket hans, men Harald forsvarer det med hjelp av sin morbror Gudtorm. Sagaen forteller videre om Haralds frieri til kongsdatteren Gyda Eiriksdatter som nektet å gifte seg med en som var konge over et så lite rike. Hun gis dermed æren for å ha ansporet til Haralds samlingsverk.

Snorre beretter videre om Haralds ferd til Trøndelag, hans seirer der, og hans videre ferd til Møre. Her siterer Snorre fra skalden Torbjørn Hornkløves dikt Glymdråpa. Litt senere i sagaen siteres også skalden Øyvind Skaldespiller.

Fra kapittel 13 fortelles det om at Harald var tilbake i Viken etter å ha lagt under seg hele vestlandet. Han la nå under seg kongedømmet Vingulmark. Kapittel 16 og 17 forteller om Haralds kamper i Gøtaland (Sverige), før sagaen i kapittel 18 beretter om slaget i Hafrsfjord som ga Harald en definitiv posisjon som konge over hele Norge.

Etter seieren ved Hafrsfjord forteller sagaen at Harald hentet den noe storlåtne møya Gyda og giftet seg med henne. De fikk 5 barn. Sagaen er ellers raus med beretninger om Haralds koner og barn. Det nevnes en Åsa, en Svanhild, en Åshild, og tilslutt Ragnhild den mektige, datter til kong Eirik i Jylland. Det er der nevnt at han sendte fra seg 9 koner da han fikk Ragnhild. Torbjørn Hornkløve siteres på dette:

Holmrygske møyar,
Hordalands jenter
og alle frå Hedmark
og av Håløyg ætte
kongen sende frå seg
tok kona frå Danmark[1]

Snorre forteller videre om at Harald fikk klippet håret sitt av Ragnvald mørejarl etter 10 år, og at han fikk navnet Hårfagre. Tidligere er tilnavnet Luva (den uflidde) nevnt av Hornkløves dikt om slaget i Hafrsfjord.

Innvevd i sagaen er også historien om Snøfrid Svåsedatter, ei finnejente som hadde trollbundet kongen, og som han ifølge historien skal ha fått 4 sønner med. Blant disse var Torv-Einar (Einar jarl) og Halvdan Hålegg som omtales i Orknøyingenes saga som stridbare og ugreie karer.

I kapittel 32 fortelles om Haralds ferd til Orknøyene. Videre fortelles om hans forhold til kong Adalstein av England og om sønnen Håkon, den senere Håkon den gode, som ble satt til oppfostring hos ham.

I de siste kapitlene fortelles det om at Harald satte sin sønn Eirik Blodøks til å styre landet. Kong Eirik har ikke fått noen egen saga etter seg, men han omtales kort i denne sagaen og i den etterfølgende sagaen om halvbroren sin, Håkon den gode.

Litterær stil[rediger | rediger kilde]

Når Heimskringla, med Harald Hårfagres saga, er blitt stående som noe av det ypperste i norrøn litteratur fra denne perioden så «skyldes det først og fremst at Snorre forener historisk kritikk og tenkning med genial fortellerkunst. Han komponerer omhyggelig, forbereder, skaper spenning, stigning og forventning, inntil avgjørelsen faller i en fortettet, dramatisk scene.»[2] De andre kildene, som Ågrip og Fagrskinna, er kortfattede og nøkterne i formen, mens Snorre utbroderer og gir liv til handlingen og menneskene. Snorre viser en evne til å finne sammenhenger, motiver og årsaker. Han lar gjerne taler og samtaler krydre beretningen. Slike utsagn er selvsagt fri diktning, men de gir liv til fortellingen.

Skriftlige overleveringer[rediger | rediger kilde]

Den eneste skriftlige kilden til Snorres kongesagaer fra middelalderen som er bevart er Codex Frisianus fra ca 1330. De andre nedtegnelsene gikk tapt i en biblioteksbrann i København i 1728.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Til nynorsk ved Steinar Schjøtt
  2. ^ Harald Beyer: Norsk litteraturhistorie, s 51